• Alle foto: TORE J. BIRKELAND

  • «Alt henger sammen med alt» Selv om det er den urørte urskogen som utgjør det unike habitatet, så er denne kjernens biodiversitet avhengig av at naturens prosesser får gå sin gang også i de omkringliggende sonene. 

  • Guider i skogen Kasia Jagiello fra polsk Greenpeace og professor Rafal Kowalczyk.

  • Stor medieoppmerksomhet The Guardian har vært her, Der Spiegel, franske aviser, svenske. Białowieza får store oppslag i mange land. Her er det SVT som intervjuer en representant for skogvokterne.

Den siste urskog.

Den siste urskog.

Fra utgave: 9 / oktober 2016

I 10 000 år har det unike artsmangfoldet fått utfolde seg uforstyrret på egne premisser. Nå vil polske myndigheter den verdensarvlistede skogen til livs.

Polens natursjel. Klokken er fire om morgenen, men det er juni og allerede lyst. Tåke ligger over engene. Den kryper inn mellom skogbrynets garde av mektige trær og lokker mot det hemmelighetsfulle indre av denne skogen som er uten like i Europa. Białowieża: den siste urskog, den endelige rest av det mektige teppet som engang dekket kontinentet. I ti tusen år har denne skogen stått her, uforstyrret siden isen trakk seg tilbake.

Białowieża er mytisk; en helligdom der Polen vokter over siste rest av sin natursjel. Her streifer ulvene og gaupene, her raser villsvinene, her beiter rådyrflokker og mektige kronhjorter. Og her gynger markene under vekten av det største ville dyret på europeisk jord. Artsmangfoldet savner sidestykke, fra unike amfibier i sumpene til denne lodne kjempen på markene. I de himmelstrebende trekronene våker sjeldne fugler. Kanskje pønsker de kloke uglene der oppe på hva Polen er blitt – nå som myndighetene vil hugge her, i dette siste minnet om virkelig natur.

Så stiger solen over treranden i øst, og de bølgende gressmarkene begynner å dampe. Białowieża består av mange soner. Kjernen av mektig, hemmelighetsfull urskog omgis av blandede områder der skogen brytes opp av enger, småveier, spredt enkel bebyggelse og glisne landsbyer. Omlag 17 prosent fullstendig fredet – som nasjonalpark, og én del er utpekt som «highly restricted area» – mens resten av skogen faller inn under forskjellige nivåer av beskyttelse.

De forskjellige sonene, deres samspill og status skaper utfordringer, for ut over den strengt beskyttede kjernen, er det andre hensyn som spiller inn: Her bor det folk, her finnes det husdyr, og her ønsker man å kunne ta i bruk skogen som ressurs.

Det største ville dyret. Professor Rafal Kowalczyk kjører hva remmer og tøy kan holde. Ikke fordi vi har dårlig tid, men fordi det tilsynelatende ikke er noen vits i å ta det rolig. Så ligner han da også litt på den gamle actionhelt Charles Bronson. Gjennom sovende landsbyer; langs snorrette, svarte skogsveier; gjennom grønne, grenhvelvede tuneller, over duvende, duggvåte enger. På kryss og tvers kjører han, og terrengbilen får testet sin formidable fjærvandring mens vi tumler rundt i kabinen som kuler i en rangle.

Så bråstopper professoren – han er leder for Senteret for pattedyrstudier ved Det Polske Vitenskapsakademiets stasjon i Białowieża – og peker: Vi ser dampen først, og så den umiskjennelige silhuetten. Dyret er så stort at det liksom har tyngdekraft. Men også noe annet: En størrelse som liksom bærer i seg selve skaperverkets ro der det digre hodet senker seg sakte mot jorden. 

Det er en bisonokse. Minst 800 kilo. Det største ville dyret på vårt kontinent. Hornene krummer, neseborene damper. Ryggens pukkel kan rage høyere enn en voksen mann; forkroppen tegner en linje av massiv kraft. Man kan undres, for dyret er jo så fredelig der på den duggblinkende engen. Det utstråler en nesten uutgrunnelig ro. Som om selve naturen sier: Jeg er mektig, og jeg er fredelig. Forundrer det deg, menneske?

– Det viktige er å la bisonen se oss, sier professor Kowalczyk. – Han må vite hvor vi er, og vi må ikke spre oss. Og så må vi ikke komme for nære. Vel er bisonen fredelig, men tam er den ikke. Og ikke langsom. 50 meters hold er så nære vi kommer, for å skyte, med de lange linser. 

Nærheten til det mektige, fredelige dyret bringer tankene til nedslaktingen
i Amerika. På bare noen tiår utslettet hvite jegere en stamme på kanskje 50 millioner. I enorme forsvarsløse flokker falt de.*

*

I boken «Sapiens» skriver Yuval Noha Harari at homo sapiens, under den såkalte kognitive revolusjonen for mellom 70 000 og 30 000 år siden, utviklet seg for raskt for evolusjonens grunnlov om tilhørighet i den store livsveven og respekt for andre arter. Vi ble grusomme fordi vi ganske plutselig følte oss fremmede. En variant av det samme skriver Rebecca West om i boken «Black Lamb, Gray Falcon: «De mongolske hordene», skriver hun, «ble gjort forskrekkelige av sin egen fremmedhet der de fòr frem. Det gikk for raskt, de var ute av sin vante kontekst og responderte med uhemmet terror.»

I Europa var antallet aldri i nærheten av å være så stort. Og bisonen ble tidlig tvunget inn i skogene for å overleve. I Białowieża overlevde den helt frem til første verdenskrig da tyske soldater skjøt de siste dyrene. Men bare få år senere ble stammen reintrodusert – basert på dyr i fangenskap, men som var født ville. Derfor regnes Białowieżas bison som en genuin videreføring av den opprinnelige europeiske bisonstamme.

Ironisk nok er det jakt som opp gjennom historien har berget Białowieża. Russiske tsarer og polske konger, litauiske hertuger og stormestere fra den sagnomsuste tyske ridderorden – og i moderne tid, østblokkens kommunistpamper – alle har de holdt sin hånd over Białowieża. For her var dyrene mange og ville, og slik skulle det forbli. Jakt er jo alle mektige menns beste tidsfordriv. Dermed var det jakten, ikke minst på bison, som beskyttet urskogen. Og det var også bisonens status som gave – til regenter, statsledere, ambassadører og generaler – som sørget for at den kunne gjenintroduseres fra en stamme av dyr i fangenskap. 

I dag finnes rundt 600 av dem her i den polske delen av Białowieża, og rundt 400 på andre siden av grensen. For skogen strekker seg over i Hviterussland. Arealet er enda litt større der, og på hviterussisk side er hele skogen fredet nasjonalpark. Det er symbolsk viktig, for det er nettopp det å gjøre hele Białowieża til nasjonalpark, som er mange polakkers egentlige ønske.

Men i stedet er det altså noe annet som kan være i ferd med å skje. For i mars kom det en erklæring fra Polens «nye» regjering  fra Lov og Rettferdighetspartiet om at det skulle hugges i Białowieża.

Sjokket. Det sendte sjokkbølger, ikke bare gjennom Polen – der skogen er en nasjonal skatt – men gjennom Europa og verden. For Białowieża er på Unescos verdensarvliste og beskyttet av EUs Natura 2000-lovverk ettersom den er hjem til flere arter og hemmeligheter enn noen annen skog på kontinentet. Białowieża er også arena for utallige vitenskapsfolk og – institusjoner, fremragende forskning, feltarbeid og ekspedisjoner.

I tillegg kommer fugletittere og viltfotografer, treelskere, dyrevenner og grønne turister. Fra hele verden kommer de ens ærend for å oppleve skogen som altså har fått stå i fred i ti tusen år. Til nå ...

Så hva er det som skjer? Har myndighetene gått fra vettet? Er det en provokasjon? Et utslag av reaksjonær selvhevdelse? Politisk selvdestruksjon? Hvordan kan slik politikk fremsettes i 2016? I et Polen så velintegrert i den europeiske union, og som har vært et forbilde på kontinentet? Ja, slik var det i alle fall inntil nylig. Nå har andre krefter våknet.

– Du vet vel hva som skjer i Polen? sier folk jeg møter på veien. – Du har vel hørt om utrenskningene?

Ja, det skal vise seg at spørsmålet om Białowieża er mer komplisert enn det først kan se ut som. Konflikten og skogen handler om mer enn bare naturvern, bærekraft og barkbiller – billene som har utløst den «nye situasjonen» som må håndteres ifølge myndighetene. Det er en konflikt som bærer
i seg politiske, ideologiske og symbolske dimensjoner. En strid som griper ned til røttene i det polske samfunn.

Dette ble tydelig allerede dagen før, idet vi rullet inn i landsbyen Białowieża og det aktuelle episenteret for konflikten; luksushotellet der partene disse dagene er samlet for å legge frem sitt syn for en delegasjon fra Unesco. En strøm av varsler fra skogen har fått de overnasjonale råd til å reagere, og nå skal eksperter fra IUCN (Verdens Naturvernunion) som er rådgivende organ for Unesco, ved selvsyn se og konkludere. 

Prestene og skogvokterne. Ut av hotellet – brunt og tungt som en borg – strømmer plutselig en prosesjon av prester. De er ikledd lange, svarte gevanter med purpurrøde linninger og kanter. De har smykker og kors og alvorlige ansikter. Hva gjør kirkens menn på et møte om skog? Hva vet de om biodynamikk og økologi, bærekraft og barkbiller? Jeg får en merkelig følelse av å ha reist tilbake i tid. Men hvilken tid?

– Under møtet ble vi alle plutselig oppfordret til å be, sier Robert Cyglicki fra Greenpeace. – Mange av oss marsjerte ut. Ikke fordi jeg har noe i mot å be, jeg er selv kristen, men i denne sammenheng var det en utspekulert gest som vi måtte reagere mot. Idet vi reiste oss for å forlate salen, hørte jeg noen bak meg hviske: De som ikke ber, er jøder ...

– Det var en merkelig stemning, sier Luc Bas fra Unesco. – Jeg var ikke forberedt på prestene.

– Vi aktivister anklages for å være utenlandske agenter, sier Kasia Jagiello, også fra Greenpeace. Hun er vår guide disse dagene.

– Høytstående folk hos myndighetene har gått
ut og sagt at vi er betalt av Putin eller Merkel, eller jødene – hvem som helst som i deres øyne er imot Polen. De spiller på gamle stereotypier og fiendebilder, konservative holdninger og mangel på opplysning.

Greenpeace og de andre NGO-ene som har engasjert seg – WWF, Client Earth, Wild Poland, Bird Life, The workshop of all living entities, og flere til – samarbeider nært med det vitenskapelige miljøet i Polen og i Białowieża. Nær sagt alle som forsker her i skogen – på alt fra bison til mose – er samstemte i sin opposisjon mot myndighetenes planer. De danner således en samlet front.

Skogen strekker seg over i Hviterussland. Arealet er enda litt større der, og på hviterussisk side er hele skogen utpekt som fredet nasjonalpark.

Men mange av disse vitenskapsfolkene har nylig mistet mye innflytelse. I bilen fra Warszawa har Kasia fortalt meg om Lov og Rettferdighetspartiets politikk, og ikke minst miljøministeren Jan Szyszko, som har utløst denne skjebnekampen om Białowieża.

– Dere vet vel hva som skjer med mediene her i landet, sier hun? – Redaktører og journalister får sparken, kritiske røster lukes ut. Og det samme har skjedd med nesten alle instanser som er relevante for naturforvaltning. I det nasjonale rådet for naturbeskyttelse (Nature Protection Council), som er et rådgivende organ, har 32 av 38 vitenskapsfolk blitt byttet ut med folk som er mer på linje med myndighetene. Et annet eksempel er nasjonalparkene: 7 direktører er blitt byttet ut på kort tid.

Og hvem er det som kommer inn i stedet? Det er ofte folk assosiert med skogvoktervesenet. Dette er den eneste instansen som kan sies å vite hva de snakker om, som støtter planene om hogst i Białowieża. Hvorfor skal vi snart komme tilbake til. Nettopp deres autoritet er mye av stridens kjerne; skogvokterne er nemlig en størrelse i Polen, en nasjonal maktfaktor som ikke umiddelbart kan gripes ut ifra norske referanser.

Miljøminister Jan Szyszko tilhører selv dette lauget, og mange jeg skal snakke med mener sakens egentlige kjerne er å ta tilbake makt til denne tradisjonelle polske institusjonen. Dermed vil ministeren statuere et eksempel på en verdikonservativ vridning.

Skogvokterne. De kommer ut av hotellet etter prestene. Menn i grønne uniformer, med stjerner på skuldrene etter rang. Jeg forbauses av dette opptrinnet, først prestene i sine gevanter, så dette halvmilitære opptoget av skogvoktere. Mange av dem ser hyggelige og blide ut, og det skal vise seg at det er de også: Man må jo være en «allright type» for å velge skogen som sitt virkefelt, tenker jeg der jeg står og prøver å bedømme denne scenen.

Men noe skurrer, for blant de grønnkledde er det også en andel med litt foruroligende oppførsel; rå latter og den type selvsikkerhet som kommer av tilhørighet til en maktgruppe av den mer primitive sorten.

I bakgrunnen ser jeg en skikkelse som fanger min oppmerksomhet: Lang og lut med en uformelig dressjakke. Han står sammensunket i en slags krum positur, med hendene dypt plantet i lommene. Aldri ser han opp, men i bakken og fra side til side mens han snakker med seg selv og flirer.

Hvem er han der i bakgrunnen, spør jeg. Det er viseministeren, sier Kasia.

Hva gjør kirkens menn på et møte om skog? Hva vet de om biodynamikk og økologi, bærekraft og barkbiller? Jeg får en merkelig følelse av å ha reist tilbake i tid. Men hvilken tid?

Uten å gjengi annet enn et subjektivt inntrykk, er det ikke til å underslå at denne scenen har nyanser av et brunskjær over seg. Og bildet blir en blanding av komisk og illevarslende når denne uniformskledde gjengen står og røyker sammen med prestene – tilsynelatende fornøyde med sesjonen som har funnet sted inne på luksushotellet – mens vitenskapsfolkene virker litt slukøret, aktivistene gnisser tenner, og Unesco-folkene ser smått forvirret ut.

– Skogvokterne er en stat i staten, sier professor Bogdan Jaroszewicz, som leder Białowieża geobotaniske stasjon ved Universitetet i Warszawa.

– De tjener store penger på å forvalte skogen, men betaler bare skatt på sitt overskudd, hvilket man sørger for at alltid er null, slik at ingenting egentlig går tilbake til storsamfunnet. Derimot kan de utøve betydelig makt på lokal- og regionalplan ved å finansiere prosjekter innenfor for eksempel infrastruktur. De finansierer også skogforskning, men det er i mine øyne forskning med slagside, sier Jaroszewicz.

Polen er et land med mye skog, overaskende mye faktisk. Jeg har tenkt på Polen som et flatt sted med mye jordbruk og industri og noen fjell i syd. Men skog står mye sterkere her enn jeg trodde,  både faktisk og metaforisk. En tredjedel av Polens areal er skog og kontrolleres dermed av skogvokterne og deres «Nasjonale Skogvesen» som er en diger arbeidsgiver og fungerer som en separat enhet i den polske forvaltningen. Dette innebærer at skogvokterne har en helt spesiell rolle i Polen; en institusjon og et laug med både makt, prestisje og penger. (Det er mye mer penger i skog i Polen enn i for eksempel Norge, grunnet den store polske møbelindustrien).

Hele landet er delt opp i ganske små skogdistrikter (Białowieża består av to), som hver seg har en ansvarlig skogvokter. Disse er blant de best betalte av alle jobber i Polen – de tjener mer enn leger og advokater – og skogvokterne har altså stor lokal innflytelse. Idet en skog totalfredes, mister de sin autoritet. Dermed er skogvokterne nøye innstilt på å holde fast på sin rett til siste ordet om skogen. En journalist fra den politiske høyresiden, som vil forbli navnløs, sier det slik: Myndighetene (husk at ministeren er skogvokter) er redde for å «tape» Białowieża til den økovennlige lobbyen, fordi da vil de tape kampen om flere skoger i Polen.

Og stikkordet i denne striden – der skogvokterne og resten av det vitenskapelige miljøet er uenige om sak – er altså barkbiller.

Barkbiller. Kort fortalt vil myndighetene og skogvokterne hugge i skogen for å stanse et angrep av barkbiller. Det innebærer å hugge et stort antall trær i sonene som omgir den fredede kjernen av Białowieża. De appellerer til nødvendigheten av å «hjelpe» skogen med å nedkjempe denne faren, og argumenterer således med at hugging er et nødvendig onde.

«Det er så viktig at folk i hele Europa forstår hva Białowieza er for et sted. Biodiversiteten er uten sidestykke, det er en skattkiste. Bare i løpet av noen korte måneder i 2014 og 2015 fant teamet jeg er en del av, flere arter i floraen som var ukjente for vitenskapen. Fride Høistad Schei, Norsk institutt for bioøkonomi.

– De vet akkurat hvilke knapper de skal trykke på, sier norske Fride Høistad Schei senere, på telefon fra Norsk institutt for bioøkonomi. Hun har arbeidet mye i Białowieża som del av et forskningsprosjekt der norske forskere – fra Nibio og UiB – og polske vitenskapsfolk undersøker sammenhengen mellom klima- og vegetasjonsendringer.

– De vet at polakker elsker skogen, og spiller dermed på frykt når de sier at de må inn å hjelpe den å overleve.

Men i følge vitenskapsfolkene er det mange problemer med myndighetens argumentasjon. Det er ingen tvil om at Białowieża herjes av barkbiller, men:

For det første, er det uansett ikke mulig å stanse barkbillene på den måten myndighetene legger opp til.  For det andre, snakker de også om å hugge en mengde løvtrær (som ikke angripes av biller).

Og for det tredje – og her blir forskerne innstendige – er det ikke sant at skogen trenger hjelp til å overleve, snarere tvert i mot.

Døde trær er avgjørende for skogens regenerering. Det er nettopp fraværet av inngripen som er grunnlaget for Białowieżas biodiversitet. Selv om det er den urørte urskogen –det vil si området som er nasjonalpark – som utgjør det unike habitatet, så er denne kjernens biodiversitet avhengig av at naturens prosesser får gå sin gang også i de omkringliggende sonene som også er spesielle.

Her har det inntil nå vært noe hogst, men strengt regulert og i tråd med forvaltningsplanen som EUs Nature 2000-program for artsbeskyttelse dikterer. Det er i disse områdene myndighetene nå vil tredoble hogsten for å stanse barkbillene og «redde» skogen.

Skogvokterne er ikke helt grunnløse i sine vurderinger. Kampen mot barkbiller er en utfordring med forskjellige løsninger mange steder i verden, og jeg kan ikke vurdere hvem som har rett med hensyn til dette spesifikke problemet. Men den dypere problemstilling handler altså om skogen i det hele tatt skal hjelpes, om den kan. De fleste jeg snakker med her, mener at den eneste fremtidsrettede politikken vil være å gjøre hele Białowieża til nasjonalpark. Ved å la hele området leve uten inngripen, vil vi i fremtiden kunne få se enda rikere natur enn i dag.

– Det er så viktig at folk i hele Europa forstår hva Białowieża er for et sted, sier Fride.

– Biodiversiteten er uten sidestykke, det er en skattkiste. Bare i løpet av noen korte måneder i 2014 og 2015 fant teamet jeg er en del av, flere arter i floraen som var ukjente for vitenskapen.

Å være ansvarlig skogvokter er blant de best betalte av alle jobber i Polen – de tjener mer enn leger og advokater – og skogvokterne har stor lokal innflytelse.

Hva er en skog? Spørsmålet om Białowieża dreier seg egentlig om hva en skog er. Er det bare en samling trær? Er et plantefelt en skog? Eller er skogen navnet på et sted der naturen får være i fred? Skal skogen først og fremst fungere som en ressurs for mennesket, eller skal den gis egenverdi?

I boken «The Golden Spruce» forteller forfatteren John Vailliant om hvordan tømmerhuggerne i British Columbia omtaler den tusen år gamle skogen med sine kjempetrær som «gammal møkk» som de må fjerne for å kunne plante en «anstendig avling».

Holdningen er altså at skog er dyrket mark, er økonomi. Og noe av samme holdning kan man kanskje spore i Białowieża: Riktignok spiller myndighetene på kjærligheten til skogen; at den må reddes. Men det er likevel et element av at naturen skal være underlagt menneskelig kontroll, den skal røktes i tråd med menneskelige behov, og polske, kristne verdier.

Hva betyr det?

Lov og rettferdighet. Det er kanskje på sin plass med et ørlite blikk på Lov og Rettferdighetspartiet som regjerer Polen: Utenriksministeren uttalte seg om partiets politikk vinteren 2016: «Vår oppgave er simpelthen å rett opp noe feil: denne sammenblandingen av raser og religioner, disse syklistene og vegetarianerne, disse menneskene som bare vil bruke fornybar energi og som hater religion.»

Dette forklarer kanskje prestenes tilstedeværelse
i Białowieża. Og rollen blir klarere idet jeg hører følgende: Når den ansvarlige ministeren, Jan Szyszko, har reist rundt på folkemøter for å forklare seg om planene, så har han hatt med seg en særegen skikkelse: en skogvokter som også er prest.

I en kombinasjon av skogvokteruniform og prestegevanter har han fulgt opp ministerens argumentasjon med lesning av bibelsitater om at mennesket skal legge under seg jorden; at det er riktig, ja kristent,
å hugge i skogen.

Dette budskapet har også blitt prentet inn på den konservative radiokanalen Radio Maria, som er stor på landsbygda og på det nærmeste fungerer som partiorgan for Lov og Rettferdighetspartiet. Og det
er meget bevisst spill fra myndighetens side, for på landsbygda er kirken og skogen – presten og skogvokteren – garantister for det trygge, det kjente, det polske. Og det er i relieff til dette, at pådriverne for
å frede Białowieża kan fremstilles som utenlandske agenter, eller i alle fall gudløse og dekadente.

«Det er et merkelig klima for moderne, gjennomsiktig debatt. Mange av oss forstår rett og slett ikke helt hva som skjer, vi sliter med å finne rasjonaliteten i mye av det myndighetene nå foretar seg, på mange områder.» Journalisten Adam Wajrak.

Puszcza. Men her tar myndighetene feil av sitt folk, mener journalisten Adam Wajrak. Han skriver for avisen Gazeta Wobyrcza (stemmerens avis).

– Vennene mine sier at jeg er verdens eneste rendyrkede skogkorrespondent for en dagsavis, forteller han. Det sier litt om polakkers kjærlighet til natur.

Puszcza betyr den ville, urørte skogen, i klar kontrast til den regulerte. Men begrepet handler også om menneskets tilhørighet her; hjemmet vi har i selve naturen.

Adam bor i et hus på en eng i en landsby med 200 sjeler. Kona er spansk og ekspert på ulver. Bialowieza er stedet å studere dem. 

– En dag tok jeg på meg langrennsskiene, og rett inne i skogen her traff jeg fem ulver, forteller Adam. – Jeg hadde øvd meg, så jeg huket meg ned og lokket på dem med mine beste ul. Og da kom de luntende, de er nysgjerrige. Her i Białowieża er de seg selv.

– Polsk språk skiller mellom den regulerte og den ville skogen, forklarer Wajrak: Begrepet Puszcza er viktig for å forstå polakkers mentalitet. Puszcza betyr den ville, urørte skogen, i klar kontrast til den regulerte. Men begrepet handler også om menneskets tilhørighet her; hjemmet vi har i selve naturen. Białowieża er nettopp dette ville hjemmet, Puszcza.

Nøkkelen til å forstå «det polske», mener Wajrak, er anerkjennelsen av en panteisme som løper dypt i Polens historie og nasjonale psyke. – Katolisismen ble blandet med et betydelig hedensk element her i landet; tilhørigheten til naturen, det dype båndet til skogen, ble smidd sammen med kristendommen til en unik spirituell legering som er Polens særtrekk i denne forstand. Og det er nettopp derfor appellene om å legge under seg skogen, egentlig tar feil av det polske folkets følelser.

Puszcza betyr den ville, urørte skogen, i klar kontrast til den regulerte. Men begrepet handler også om menneskets tilhørighet her; hjemmet vi har i selve Samtidig, sier Wajrak, må du forstå at Polen er et paranoid land, med en ikke ubetydelig offermentalitet. Det betyr at konspirasjonsteorier blomstrer, og at mange er vare for ytre innblanding. Halvparten av folket tror flyulykken i Smolensk var en bestilling. (President Lech Kaczynski og deler av den polske makteliten mistet livet da flyet deres styrtet i skogene ved Smolensk i Russland i 2010. De var på vei til en minnemarkering for Katyn-massakren der Stalin utryddet tusenvis av polske offiserer og intellektuelle i Katyn-skogen og ga nazistene skylden).

– Det er et merkelig klima for moderne, gjennomsiktig debatt, sier Wajrak. Mange av oss forstår rett og slett ikke helt hva som skjer, vi sliter med å finne rasjonaliteten i mye av det myndigheten nå foretar seg, på mange områder. The governement is crazy, the minister is crazy, avslutter han og viser oss heller boken han har skrevet om ulver.

Lokalbefolkningen. For selv å undersøke hva lokalbefolkningen mener om saken, snakker jeg med representanter for begge sider. Først Joanna Lapinska, som er bibliotekar på Det polske vitenskapsakademiets avdeling i Białowieża. Hun er dermed kanskje ikke helt representativ for lokalbefolkningen, men hun leder altså lokallaget for bevaring av Białowieża. De mener at den planlagte huggingen er galskap, at Białowieża snarere bør beskyttes enda bedre, at myndighetenes argumenter er et skalkeskjul for en symbolsk agenda.

Motsatt syn får jeg så servert av Elzbieta Laprus, som er leder i kommunestyret.

– Valgt av folket, presiserer hun med et verdig hodekast, som for å kontrastere til motparten som hun viser sin tydelige forakt for. Hver gang jeg nevner noen av vitenskapsfolkene eller andre som er mot hogst, fnyser hun.

– Flertallet her støtter skogvokterne og ministeren, sier Laprus. – Han vet hva han snakker om. Og for oss dreier det seg om å kunne bruke av skogen som vi alltid har gjort. Vi trenger brensel – vinteren blir kald her. Hvis skogen er så hellig så får de gi oss gass da, folkene i Warszawa og Brussel. Hvorfor gir de oss ikke et alternativ?

«For oss dreier det seg om å kunne bruke av skogen som vi alltid har gjort. Vi trenger brensel – vinteren blir kald her». Elzbieta Laprus, kommunestyreleder

Her ser vi altså det klassiske bildet som går igjen så mange steder: menneskene som bor nærmest naturen er ofte mest skeptiske til å beskytte den. For de har sine liv vevet sammen med skogen. Og det er moderne liv tross alt, med behov for energi og fokus på økonomi. Tanken om at en større nasjonalpark ville kunne gi økonomisk mening for fremtiden er Elzbieta Laprus ikke med på. Hun fnyser igjen; vi har jo allerede hoteller og guider? Hvordan skal det gi vanlige folk brensel og materialer?

Etter møtet utdyper Kasia fra Greenpeace: – Husk at lokalbefolkningen tjener 25 prosent mer om en skog drives av skogvokterne enn om den er nasjonalpark.

«Bare om vi kan samarbeide med lokalbefolkningen, kan vi gjøre reelle fremganger. Om vi overkjører folk, taper både de og naturen.» Luc Bas, Unesco

Unescos mann. – Om vi ikke får til et samarbeid med lokalbefolkningen, kan vi like gjerne gi opp, sier Luc Bas som altså er her på vegne av Unesco for å høre de forskjellige partenes argumenter og befare skogen. Utfallet kan bli at han anbefaler at Białowieża tas av verdensarvlisten. Det høres dramatisk ut, men Bas er mest av alt veldig pragmatisk. Det er verdt å merke seg, for der alle andre her brenner for sitt syn og legger mye følelser i potten, virker det som representantene fra Unesco mest av alt ser på dette som en uskyldig søskenkrangel de har kommet for å megle i. Holdningen er at lokalbefolkningens behov må kunne dekkes samtidig som områder fredes.

Bas mener at urørt natur må gis en økonomisk verdi, fordi bare slik kan den måles opp mot alt annet som har økonomisk verdi. Bare slik kan fredet natur innta sin plass i lappeteppet av menneskelige anliggender. Og dette speiler vel i grunnen pragmatikken som ligger til grunn for Unescos tenkning.

– Bare om vi kan samarbeide med lokalbefolkningen kan vi gjøre reelle fremganger, mener Bas. – Om vi overkjører folk, taper både de og naturen.

Bas har følgelig ikke satt seg noe særlig inn i de underliggende dimensjonene ved denne saken, og han blir overrasket da jeg forteller om utskiftningene som regjeringen har foretatt i organene for naturvern.

– Enhver ny regjering har rett til å bytte ut sine folk, sier han. – Men dette er jo ekstremt. Det er bra du skriver om disse sidene ved saken, for det har jo ikke vi tid til å sette oss inn i.

Bas er belgier, Brussel-karrièremann og preget av politikk og organisasjonsliv. Men temmelig kul med sin lange lugg og pilotbriller. Han er i grunnen et herlig hedonistisk innslag her blant alle idealistiske vegetarianere og senete vitenskapsfolk. Luc har nemlig såpass lyst på kake til dessert etter lunsjen, at han og jeg blir sittende igjen mens alle andre tripper for å komme seg ut i skogen. Aktivistene ser mistenksomt på meg, som om det er jeg som forsinker dem: Ikke hold ham tilbake med kake, sier de liksom og himler med øynene. Vi har en skog å redde..

Vi skal nemlig på befaring: Hele dagen er satt av til besøk rundt på forskjellige plasser i skogen der hver side i striden skal legge frem sitt syn med henvisning til det vi på hvert sted konkret kan beskue.

Befaring. Det blir en interessant og ikke så rent lite underholdende opplevelse. Białowieża er stor, så vi har det alvorlig travelt. Særlig når det er aktivistene som leder an går det unna, for de har så mye å vise frem. Så vi kjører i kortesje, alt hva bilene kan tåle, over stokk og stein bokstavelig talt. Det er vanskelig for vår unge sjåfør å holde tritt. Vi er sammen med et team fra SVT, og det er en blanding av latter og undring i bilen. Svenskene synes det hele er temmelig uorganisert, og vi snakker om den merkelige stemningen som omgir skogvokterne og ministerens folk.

Det er folk fra minst 10 nasjoner tilstede da delegasjonen samles på en plass i skogen, og vitenskapsfolkene snakker til oss på engelsk når de bringer oppmerksomheten til trærne, naturens forfall og regenerasjon. Da står skogvokterne og flirer hånlig mens de roper ut at det er feil og en skam at det må snakkes engelsk i polske skoger.

Folkene fra Unesco er dog fokuserte. De spør og graver og noterer. Og etter hver enkelt befaring på en spesifikk plass, går de sammen og diskuterer. De er muntre og føler visst at deres tilstedeværelse får partene til å nærme seg hverandre.

Jeg kan se at vitenskapsfolkene, og særlig aktivistene, blir bekymret over denne pragmatiske holdningen. For dem er jo Białowieża noe de vil lenke seg sammen og sultestreike for. De elsker naturen nesten
i religiøs forstand, og er følgelig redde for kompromisser.  Men det handler også om demokratiet i det «nye» Polen.

Dét blir tydelig da Robert og Kasia fra Greenpeace tar oss med ut til deres folk som patruljerer Białowieża på utkikk etter spor av hogst. Hver dag går det ut patruljer fra et hovedkvarter, et grønnskimlet gammelt trehus som dufter av linsemat og karri, blandet med den polske sommerskogens egne, mer avstemte lukter.

To og to går de, med GPS-plottere og kartleggingsverktøy.  Białowieża er stor, som sagt, og man må gå systematisk til verks for å kunne håpe å holde øye med aktiviteten.

Rudolf Badziac og hans kompanjong ser ut som et par alternative speidere der de tar fatt på sin daglige runde. Begge er milde vesener som har kommet langveisfra for å delta i beskyttelsen av Białowieża. Det er en demokratisk plikt, sier de. Noen må følge med på hva myndigheten foretar seg her. Vår jobb er å passe på at de ikke hugger i smug.

For det gjør de, i følge observatørene. Flere steder er det blitt klaret små teiger, tilsynelatende bare for å peke nese. Og det har forekommet trefninger når det er blitt oppdaget.

Et TV-team ble angrepet av tømmerhuggere. Det ble også hett mellom BBCs reporter og representanter for skogvokterne.

For to uker siden ble et TV-team angrepet av tømmerhuggere. Det ble også hett mellom BBCs reporter og representanter for skogvokterne. The Guardian har vært her, Der Spiegel, franske aviser, svenske.

Białowieża får store oppslag i mange land.

Jeg spør hva de to driver med ellers i livet. Bzz, sier Rudolf, og spør om jeg vil ha grønn te. Han synes visst at det er svar nok. Det viser seg at han er kunstner og besatt av lyden bzz. Han lager kunst om bier og vepser og humler og alt som sier bzz. Det er hans prosjekt. Barnlig kan man si, men han har et stort hjerte
denne karen, for både oss besøkende og ikke minst Białowieża. Han elsker skogen slik bare en kunstner fra kysten kan.

Mer alvorlig, men også mer storslagent, blir det når professor Kowalczyk tar oss med inn i the highly restricted area. 

Highly restricted area. Hit inn kan man ikke vandre på egenhånd. Selv Rafal Kowalczyk fra det høytidelige polske vitenskapsakademiet får bare ta med seg tre mennesker om gangen.

«Hvem kan ønske å forandre på dette? Det undrer meg at oppegående folk ikke forstår naturen.» Rafal Kowalczyk fra Det polske vitenskapsakademiet

Her vokser virkelige trær, slik trær vokser når de selv får bestemme og de sterkeste vinner kampen om lyset. Trærne er de høyeste i Europa: 50 og 60 meter rager de, mange århundrer gamle. Her er ikke eikene tykke og krokete som i engelske parker, men massive, linjerette skyskrapere. Furuene er perfekte søyler som nesten blir borte i himmelen før du ser første gren, granene raggete kjemper. Lønn og bøk og andre svære løvtrær står som monumentale gotiske pilarer; deres tykke panserbark dekket av mose.

I urskogen er løvtrærne boligblokker: Oppover i etasjene huserer fugler og dyr og myriader av kryp. Overalt er det sang og kvitring, ofte fra inne i selve trærne.

– Hvem kan ønske å forandre på dette? sier Kowalczyk. – Det undrer meg at oppegående folk ikke forstår naturen.

Det er det bio-dynamiske mangfoldet som først og fremst skiller en «ekte» skog fra den typen skog som mennesket styrer over. I Białowieża lever en mengde arter som ikke påtreffes noe annet sted. Fra grønne trefrosker og sumpskillpadder til særegne hakkespetter og dvergugler. (Fuglelivet er noe helt annet i en urskog enn i en hvilken som helst annen skog, det er noe man først oppdager når man faktisk går inn i en urskog: hele verden summer av lyder.) Her lusker som sagt ulv, gaupe og villsvin og andre større skapninger. Og her er finner altså forskere fremdeles nye, hittil ukjente livsformer: lav, mose og sopp, innsekter og mikroorganismer.

– Jeg håper inderlig at myndighetene kommer til
å ta til fornuften, sier Fride Høistad Schei. – Mangfoldet i Białowieża er helt formidabelt. Det er egentlig
merkelig at denne skogen ikke er mer navngjeten internasjonalt, for det er virkelig et magisk sted.

Professor Kowalczyk har høye støvler og går slik folk gjør som har gått mye i skog. Tilsynelatende uvørent, men egentlig skånsomt effektivt. I 23 år har han bodd og virket her i Białowieża. Halve livet. Den er blitt hele hans liv: – Jeg kjente at jeg måtte leve i skogen. Nå blir jeg syk om jeg er i byen for lenge, sier han.

Selv minnes jeg et besøk i Polen som liten gutt rundt 1980. Familien var på campingferie. Ved fergeankomsten ble vi oppsøkt av noen tysktalende polakker i en gammel Mercedes. De tok oss med til en skog med en innsjø og en diger bjørnefelle. Rundt bålet fortalte de om Białowieża; den virkelige skogen.

Det er som å tre inn i filmen «Avatar»; trærne her er ikke bare mektige, de føles også som påminnere. Det er som en samvittighet vekkes her inne, over å ha glemt noe. Og når skogen vekker til live i oss følelsen av en dyp forbindelse, da blir essensen av konflikten her i Białowieża tydelig. Det handler jo dypest sett om at den største verdien naturen har for oss mennesker, er når den ikke har verdi i økonomisk forstand. Dette er kjernen i historien om Puszcza, urskogen, det ville.

Det kan oppleves som romantisk, men det er en psykologisk komponent i dette som ikke er til å komme bort fra, og det er opplevelsen av å erfare jorden slik den var – og er – når vi ikke har rørt den. Men slik tenker tilsynelatende altså ikke Unesco…

Eks-direktøren. Utenfor den strengt regulerte sonen treffer vi Miroslaw Stepaniuk. Jeg kan ikke helt forstå hvordan han har klart å finne oss på den avtalte plassen inne i denne grønne labyrinten – hele Białowieża er 3000 kvadratkilometer – men han var jo sjefen her lenge: Inntil i 2015 var Stepaniuk nasjonalparkens direktør. Så kom en ny regjering.

Han forteller: – Plutselig en dag fikk jeg pålegg om å møte ved ministeriet i Warszawa. Beskjeden var at jeg hadde fått sparken, og hadde tre dager på å pakke sammen. Ingen skikkelig forklaring ble gitt. Intet arbeidsvern eller rettferdig prosess. Bare dette spørsmålet: Hvorfor har du erklært krig mot det nasjonale skogvesenet?

Dette har altså skjedd i syv polske nasjonalparker, ifølge Greenpeace. Bildet er nok sammensatt, men det generelle synes å være at ministeriet bytter ut direktørene med folk fra skogvokterlauget, jegere eller andre som mener at naturen er til for mennesket og for å hente ut økonomiske verdier.

Hogst for sikkerhet. Da vi forlater skogen, og folkene fra Unesco også er vekk, ser vi et team med tømmerhuggere som arbeider med å fjerne døde trær langs veiene. De farer frem både brutalt og klønete: feller trær og forsøker å dra dem ut med rå traktormakt, uten noen skånsel eller hensyn til vegetasjonen for øvrig.

Nettopp faren ved døde trær som står langs veier og stier er et annet argument for å felle mer en det EUs reguleringsplan tilsier. Og man kan jo tenke at det er bare rett og rimelig å rydde vekk døde, falleferdige kjemper.

Men rapportene fra Greenpeace og de andre aktivistene viser at det langt på vei er et nytt skalkeskjul. De faktiske sikkerhetshensyn tilsier ikke felling i den skala og på de steder det her er snakk om. Man finner påskudd for å ta ut så mye trær som mulig.

Men det var bare én dags luke huggerne hadde, for allerede neste dag skulle en ny delegasjon ankomme fra Brussel, denne gang fra EU selv. Og det er denne som kan sette makt bak kravene. Der Unesco ikke har annet å true med enn å ta skogen av verdensarvsliten – noe som minister Szyszko tilsynelatende ikke ser som noe stort tap – kan EU gjøre rettsprosess ut av det. Kasia fra Greenpeace forteller at det er dette de håper på og tror vil skje. For små fugler har visket dem i øret at EU vil ta grep.

Jeg snakker med Kasia igjen etter sommeren for å bli oppdatert. Hun er pessimistisk.

– Det har foregått et intenst politisk spill, sier hun. EU-kommisjonen har satt i gang sine prosedyrer og bedt om en ny redegjørelse fra polske myndigheter. Men vi vet ikke noe om innholdet i forhandlingene. Vi aktivister og det vitenskapelige miljøet holdes nå i mørket. Og vi kan tilsynelatende bare vente på et politisk kompromiss.

Fra Unescos side ble det på et møte i Verdensarvskomiteen bestemt at Polen innen februar 2017 må legge frem en ny evaluering av de økologiske konsekvensene av hugging. Unesco gjentar at deres mål er bærekraftige løsninger som tar hensyn til både økologien, lokalbefolkningen – og økonomien.

Konklusjonen blir dermed at Białowieża antageligvis vil bestå. Men i stedet for at det urørte utvides og sikres, kan det synes som små, stille skritt, tas i motsatt retning.

Det vil tiden vise.

Note: Forsøk på å kontakte det polske klimaministeriet i forbindelse med denne saken bar ikke frem. Skogvokterne i Białowieza ville gjerne snakke, men bare om barkbiller.