• «Rescue blanket» I 2015 plasserte kunstnerduoen Bigert & Bergström en 500 kvadratmeter reflekterende duk på sør-toppen av Kebnekaise for å stoppe smeltingen som skyldes klimaendringene. Tiltaket så ut til å fungere, for året etter var smeltingen ikke i nærheten av så stor som tidligere år. Men dessverre var ikke kunstnerduoens tiltak nok. 1. august i år hadde smeltingen fra Kebnekaises sørtopp vært så stor på grunn av sommerens ekstreme varme at den nå var mindre enn nordtoppen som ikke er dekket av is. Dermed mistet sørtoppen sin status som Sveriges høyeste punkt. Foto: BIGERT & BERGSTRÖM

  • Issmelting Kunstinstallasjonen «Ice Watch» av Olafur Eliasson ble utstilt foran Panthéon i Paris i forbindelse med klima-konferansen COP21 i desember 2015. Foto: ERIC FEFERBERG/AFP/NTB SCANPIX

  • Tidlig ute I 1970 laget kunstneren Robert Smith-son en 460 meter lang spiral av stein og leire i en saltsjø i Utah, kalt «Spiral Jetty». Foto: ADAM GRAY/BARCROFT MEDIA via GETTY IMAGES

  • Kornåkerstunt på Manhattan Sommeren 1982 plantet – og høstet – kunstneren Agnes Denes hveteplanter på en 8100 kvadrameter stor tomt på Manhattan, to kvartal unna Wall Street og World Trade Center og med Frihetsgudinnen stående rett i mot. Tomten hadde en salgsverdi på titalls milliarder kroner, et paradoks som Denes ønsket å få frem. Hveteåkeren ble et symbol for mat, energi, handel og finans, og refererte til både sultkatastrofer, fordelingspolitikk og økologiske bekymringer. Stuntet fikk stor oppmerksomhet for sitt poeng: feilslåtte politiske prioriteringer. Avlingen ble til slutt fraktet til 28 byer rundt om i verden på utstillingen «The International Art Show for the End of World Hunger», i regi av Minnesota Museum of Art (1987-90). Foto: GETTY IMAGES

  • Kunstaktivisme WWF Tyskland sto bak denne kunstinstallasjonen i Bremen i august 2013, hvor de 1600 pandafigurene skulle vekke oppmerksomhet omkring den krympende pandabestanden. Foto: INGO WAGNER/DPA/AFP/NTB SCANPIX

  • Plastpioner Chris Jordans bilder av albatrossunger som har dødd etter å ha blitt matet med plast på øya Midway, vakte stor oppmerksomhet da de ble publisert i 2009. Foto: CHRIS JORDAN

     

  • Politisk kunst Installasjonen «Sunflower seeds» av kunstneren Ai Weiwei ble vist ved Tate Modern Gallery i London fra oktober 2010. Det som først ser ut til å være millioner av identiske solsikkefrø med skall, er i verket unike håndlagede og malte porselensfrø. De 100 millioner frøene er en kommentar til Kinas unike kombinasjon av masseproduksjon og tradisjonelt håndverk. Foto: LENNART PREISS/AP/NTB SCANPIX

     

Drivhuseffekten. Kunsten som klimaaktivist.

Drivhuseffekten. Kunsten som klimaaktivist.

I takt med at menneskene har fått øynene opp for hvordan vi påvirker klimaet, er det også blitt vanligere at kunsten har fått klimaaktivistisk innhold. Med tiden har kunstnere og forskere nærmet seg hverandre, og i dag er ofte forskjellen liten mellom dem. Å lage kunst av den globale oppvarmingen har aldri vært hetere.

Fra utgave: 10 / oktober 2018

Klimakunst. I 2015 ble 500 kvadratmeter reflekterende duk plassert på toppen av Kebnekaise for å stoppe smeltingen forårsaket av klimaendringene. Et soleklart forskningsprosjekt, eller hva? Feil. Duken ble plassert der av den klimaengasjerte svenske kunstnerduoen Bigert & Bergström og er et av deres mest kjente kunstprosjekter.

En projeksjon av Times Square under vann, da, er det kunst eller forskning? Også det er kunst, denne gangen av kunstneren Mel Chin for å belyse hvordan New York vil se ut om havnivået fortsetter å stige.

Det samme gjelder 12 grønlandske isblokker som ble plassert i form som en klokke i Paris under klimatoppmøtet i 2015, en hundre år gammel isbjørn dekket av bildekk, samt 1600 panda-figurer i pappmasjé – alle er de skapt av kunstnere for å belyse menneskeskapte klimaendringer.

Våknet på 1960-tallet. Å vekke interesse for en sak ved å gjøre noe oppsiktsvekkende, som for eksempel å kle Sveriges høyeste fjell i stoff, er ikke noe nytt. Ta for eksempel kunstneren Anna Odell som i 2009 faket et psykisk sammenbrudd for å vise hvor brutalt vi behandler mennesker som trenger hjelp. Eller den kinesiske kunstneren Ai Weiwei som fikk laget 100 millioner håndmalte solsikkefrø i porselen i protest mot at Kina overlater sitt tradisjonelle håndverk til masseproduksjon.

Men mens politisk kunst har en historie som strekker seg minst noen hundre år tilbake i tid, så ikke koblingen kunst og klima dagens lys før på midten av 1960-tallet. Det var først da at datidens forskning lyktes i å kommunisere at mennesket er ansvarlig for det som er i ferd med å skje med planeten. Dette ble raskt snappet opp av menigmann, og snart begynte den nyoppdagede uroen for klimaet også å avspeile seg i kunsten.

– På 1960-tallet begynte man i vitenskapen å bli oppmerksom på at det finnes en klimatrussel, og at mennesket har større påvirkning på klimaet enn hva man tidligere hadde kunnet bevise. Det har blant annet å gjøre med at man da hadde datamaskiner som kunne bekrefte tidligere utregninger. Dette ble så klart avspeilet i samfunnet, og snart vokste det frem en klima- og miljøengasjert kunst som var ganske sterk, sier Moa Petersén, lektor i digitale kulturer ved Lunds universitet.

Moa Petersén

 

Vitenskapen var imidlertid ikke helt enig om hvor trusselen kom fra, bare at menneskene var innblandet. Kanskje var det nettopp derfor den første større ytringen av klima- og miljøengasjert kunst viste seg i form av «land art», det vil si kunst skapt av og i naturen.

En av foregangspersonene i denne perioden er Robert Smithson. Hans verk «Spiral Jetty» av leire og stein i en saltsjø i Utah har en selvskreven plass i den klimaengasjerte kunstens historie.

Fra tanke til handling. På 1970-tallet begynte forskere å undersøke økosystemenes sårbarhet, og enda flere studier bekreftet allmennhetens og kunstnernes bekymringer. Dette førte til at kunstnerne ble enda mer engasjerte, noe som viste seg i en betydelig mer grublende kunst.

På 1980-tallet gikk grublingen over i en slags aktivisme, og kunstnerne ble mer innstilt på å påvirke og øve innflytelse.

– Kunstnerne pekte ofte på hvordan menneskene må forandre oppførselen, for eksempel ved å forbruke mindre. Jeg tror det hadde å gjøre med at man nå med sikkerhet visste hvor trusselen kom fra, og at man begynte å handle for å avverge det, sier Petersén.

Et talende eksempel på 1980-tallets klimaengasjerte kunst er kunstneren Agnes Denes’ verk «Wheatfield – a confrontation». I 1982 plantet kunstneren et 8100 kvadratmeter stort felt med hvete på en ledig tomt ved Wall Street på Manhattan. Avlingen ble skipet til 28 ulike steder i en utstilling som fikk det symbolske navnet «The International Art Show for the End of World Hunger».

– Hvetefeltet er et fantastisk eksempel på et verk som vi i dag klassifiserer som klimaengasjert kunst. I konseptbeskrivelsen til verket legger Agnes Denes vekt på prioriteringer og ressursfordeling, men nå i ettertid ser man at hun aktualiserer spørsmål som er viktige for vår tids klimadebatt.

Enkeltsaker som bilde på helheten. På 1990-tallet ble den miljø- og klimaengasjerte kunsten sakspolitisk, og kunstnerne begynte å ta opp enkeltkatastrofer, som utryddingen av en enkelt dyreart, forsurede innsjøer og tap av biologisk mangfold. Med tiden innså imidlertid både forskere og kunstnere at mange bekker små gjør en stor å, og dagens klimaengasjerte kunst rommer derfor en stor samling av portretterte problemer.

– Ulike nivåer av problemet er blitt løftet frem til ulike tider, og mye av 1970-, 80- og 90-tallets miljøengasjerte kunst kan derfor i dag tolkes som klimaengasjert kunst – selv om ordet klima ikke benyttes aktivt av kunstnere før på 2000-tallet, sier Petersén.

Også i dag finnes det ulike trender, hvor plast er den siste. Et eksempel er kunstneren Chris Jordans fotografier av døde albatrossunger som har magen full av plast.

Prosjektet som heter «Midway: message from the gyre», viser at tusenvis av albatrossunger på øya Midway i Atlanterhavet har dødd av sult fordi de er blitt matet med plast i stedet for fisk.