• Foto: GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO

Gull eller grønn glasur?

Gull eller grønn glasur?

Fra utgave: 2 / februar 2020

«Den grønne kapitalismen»: Hva kan vi forvente – eller forlange – av næringslivet det neste tiåret?

Nye, grønnere takter. I slutten av januar stimlet verdens næringslivstopper sammen på sitt årlige World Economic Forum-møte i Davos. Ekstra mye sto på agendaen i alpebyen. Én grunn til det er selvsagt bildet på coveret av Time Magazine ved utgangen av 2019: Greta Thunberg som «Person of the Year», en inntil nylig ukjent svensk tenåringsjente, og som i år ble spesialinvitert til møtet av WEFs 81-årige grunnlegger. Den andre grunnen: Klimatoppmøtet COP 25 i Madrid i begynnelsen av desember presterte skuffende lite. Få beslutninger ble tatt og enda færre løfter for fremtiden avlagt.

Fakta

* «Davos Manifesto 2020: The Universal Purpose of a Company in the Fourth Industrial Revolution».

** Purpose kan oversettes på flere måter; ordet betyr både mål, formål, mening og hensikt.

En tredje årsak: Forumet feirer 50-årsjubileum. Mens ‘Davos-manifestet’ fra 1973 besto av velmente, men luftige ideer om at det faktisk finnes en verden utenfor et aksjeselskaps styreværelse, lanseres i år en mer foroverlent versjon*, hvor miljø- og samfunnshensyn prioriteres på linje med bedriftens fortjeneste. Purpose ** er det nye mantraet som er i ferd med å bli fellesnevneren for selskaper med seriøse grønne formål.

Fra bærekraft til børskollaps. Purpose springer ut av «bærekraftig utvikling»-bevegelsen som Gro Harlem Brundtland startet på 1980-tallet. Den henvendte seg også til næringslivet og handlet om at alle deler et ansvar for å bremse overforbruket av Jordens naturressurser. Fra klimatoppmøtet i Rio i 1992 kom tre signaler: Verdien på natur er undervurdert, overforbruk sprenger klodens tålegrenser, og politikere vil neppe klare å takle galopperende miljøutfordringer på egen hånd.

Rios Agenda 21-mål fikk fart i CSR (Corporate Social Responsibility)-avdelinger verden over, som fikk litt å jobbe med. Mye resulterte i grønn pynting av den nobelprisvinnende økonomen Milton Friedmans 1970-tese om at profitt er næringslivets første bud, og at bedriftens styre først og fremst står ansvarlig overfor sine aksjonærer. Friedman-evangeliet ble pensum på et raskt økende antall businesshøyskoler – først i USA, deretter verden over. Ikke uventet dukket Ayn Rands bøker, som tilførte kapitalismens forkjempere helteglorie, opp på bestselgerlistene.

Friedmans patentmedisin – privatisering av offentlige tjenester, skattekutt for de bemidlede samt klippetro på at markedet løser de fleste samfunnsoppgaver – ble imidlertid aldri svelget rått i hverken Nord- eller Øst-Europa, blant annet fordi den førte til større ulikheter i samfunnet.

Børskollapsen i 2008 ble en vekker for dem som mente at åttesifrede millionbeløp i dollar var en passende årlig sjefslønn for å pakke inn tvilsomme investeringer og videreselge dem til godtroende. En egen infotainment-industri så dagens lys, en slags ‘næringsliv-noir’-sjanger som invaderte bokhyller, TV-skjermer og kinolerreter verden rundt. I hovedrollen: Spekulanter som gambler med andres sparepenger.

 

«Kreativ kapitalisme»

Kjært barn, mange navn. 

Det var i Davos, i skjebneåret 2008, at avtroppende Microsoft-sjef Bill Gates fra scenen under World Economic Forum beskrev behovet for en ny «kreativ kapitalisme». Hans opprop utløste ekkoer fra likesinnede:

Whole Foods’ grunnlegger begynte å snakke om conscious capitalism, fulgt av andres omfavnelse av compassionate capitalism, inclusive capitalism og sustaining capitalism.

To Harvard-meningsmålinger, foretatt i 2016 og 2018, røpet imidlertid at nesten halvparten av amerikansk ungdom mellom 18 og 29 år ikke hadde sans for kapitalisme i det hele tatt.

Såkalte «B Corporations» kom på banen, og er gjenstand for økende interesse. En ny og annerledes bedriftsstruktur har sosiale mål og miljø som en fremtredende del av forretningsideen. 1700 B-selskaper er blitt etablert i rundt 50 land siden oppstarten i 2007.

Til tross for den grønne retorikken rettes det sterk kritikk mot internasjonale topplederes skyhøye lønn. Dennis Muilenburg, medlem av USAs prestisjetunge Business Roundtable, ble i desember 2019 sparket fra sjefsstolen i Boeing, i kjølvannet av de to tragiske ulykkene med Max 737-fly. Med seg tok Muilenburg 39 millioner dollar i lønn og bonuser.

US Conference Boards’ statistikere viser til at årslønnen til en toppsjef på dette nivået er 167 ganger så høy som en gjennomsnittlig ansatt. G-en i det nye ESG-akronymet (Environmental, social, governance) som nå har begynt å erstatte den nedslitte CSR-plakaten, står alstå for Governance. Det betyr å styre. Og hvor avgjøres bedriftsledernes kompensasjon?

På styrerommet. 

 

Renommeet til Wall Streets «smartest guys in the room» fikk seg en knekk de fremdeles sliter med (se listen i bunnen av saken over filmer og serier som speiler livet definert av racet på Wall Street). 

Samtidig fikk også finansindustrien et permanent troverdighetsproblem, som har ført til problemer med rekruttering av gradvis mer skeptiske MBA-studenter, til aksjonæraktivisme, investor- og forbrukerprotester samt krav om bedre regulering. Og hverken finansjournalister eller noen av de nye klimaaktørene på banen, som Greta Thunberg og Extinction Rebllion, akter å gi seg med det første. 

Wall Street våkner. Det var ikke bare bedriftenes CSR-avdelinger som skvatt da det i 2015 ble kjent at selveste Volkswagen produserte falske nyheter i sine utslippslaboratorier, eller da det sto å lese i innflytelsesrike New York Review of Books at «ortodoks økonomisk teori er som en brakke fylt av nedslitte redskaper. De egner seg best for å løse det forrige århundrets problemer.»

Allerede i 2007 utarbeidet WWF Verdens naturfond en serie med rapporter under det spesielle navnet «One Planet Business». Rapportene handler om å passe bedre på Moder jord; vi har ikke den ressurstilgangen fra tre–fire planeter som vårt nåværende forbruksmønster tilsier. Veien til endring har ulik motivasjon, som når de større, aggressive oppkjøpsselskapene begynner å innse at de ikke kan forvente å håve inn gevinster i nasjoner der kjøpekraften fort kan vise seg å skrumpe inn som følge av hurtige klimaendringer. 

Larry Fink, toppsjef i Black Rock, et av verdens aller største investeringsselskaper som forvalter flere hundre milliarder dollar på vegne av pensjonsfond, skapte furore på Wall Street da han i 2018 tok til orde for en langt mer samfunnsrettet holdning blant amerikanske aksjeselskaper. «Det er på tide å la samfunnets behov motivere beslutninger som tas på styrerommet», skrev han i et åpent brev til USAs toppsjefer. «Purpose bør bli en ny kurs, der andre hensyn enn kun profitt bidrar til å takle utfordringene vi nå står overfor.» Han lovet å inkludere flere fossilfrie selskaper i Black Rocks investeringsportefølje og å prioritere konserner som holder seg til Parisavtalen.

Samtidig kom Joseph E. Stiglitz – nobelprisvinner i økonomi, tidligere sjeføkonom i Verdensbanken og forkjemper for en mer progressiv dialog om bedriftens rolle – i fjor ut med boken «People, Power, and Profits: Progressive Capitalism for an Age of Discontent». Her hevder han at CSR-modellen (Corporate Social Responsibility) er foreldet, og at den «nyliberale fantasien» om at markedet skaper velstand, bør gravlegges en gang for alle. 

Større perspektiv. I august 2019 gikk drøyt 200 amerikanske toppsjefer i forumet Business Roundtable ut med den oppsiktsvekkende uttalelsen at «the purpose of an organization» også må omfatte kunder, ansatte, leverandører og sam-funnet generelt – og ikke bare bedriftens aksjonærer. 

Purpose-budskapet kommer på et tidspunkt der bedrifter og banker befinner seg i en paradoksal situasjon. Mens det er flust med ledig kapital, er det underskudd på lønnsomme løsninger på nye, store, eksistensielle problemer som økende ulikhet i samfunnet og en global klimakrise. Et akselererende overforbruk fører til betydelige tap av naturkapital og artsmangfold. I denne sammenheng handler diskusjonen om å hente nye perspektiver inn i styrerommet, for å unngå å bli sittende igjen med «forlatte eiendeler» (stranded assets) hvis verdi krymper omvendt proporsjonalt med klimaendringene.  

Den amerikanske supermarkedkjeden Walmart, ikke alltid kjent for å være den grønneste aktøren på banen, har pålagt sine mer enn tusen underleverandører å kvitte seg med en milliard tonn drivhusgasser innen 2030. 

Mye skjer også på frukt- og grønnsaksfronten såvel med kjøttmarkedet i landet der gjennomsnittsfamilien er storforbruker av usunn mat. Aksjekursen til selskapet Beyond Meat, som utvikler plantebaserte substitutter for kjøttprodukter, steg med vanvittige 840 prosent i løpet av fire måneder etter børsnotering i mai 2019, og blant investorene var Bill Gates, Leonardo DiCaprio og Twitter-gründer Evan Williams Stone. 

Salg av plantebasert kjøtt i USA økte med 19 prosent fra 2017 til 2018, og Beyond Meat, som har som mål å tilby sine produkter rimeligere enn animalsk protein i løpet av fem år, er ikke alene om å ville tjene på den økende interessen for et sunnere og mer bærekraftig kosthold. Andre i samme ærend er Burger King-partner Impossible Foods, USAs største kjøttprodusent Tyson og verdens største kjøttprodusent JBS. I Norge er Coop, Nortura og Hoff blant stadig flere som nå tilbyr en rekke produkter bestående av vegetarisk kjøtterstatning. Over hele fjøla pågår et kappløp om nye produktideer på matsiden, drevet av den grønne bølgen.

Franske Danone ønsker nå å tredoble produksjonen av plantebasert mat, mens gigantene Unilever og Nestlé viser større bærekraft langs hele næringskjeden. Opphavsmerking er blitt et reelt konkurransefortrinn, som både hjelper forbrukeren og ‘brander’ leverandøren. Selskapet Alter Eco spesialiserer seg på Fair Trade-merket sjokolade, te, ris og honning. De har hatt en eksplosjonsartet vekst etter at de for syv år siden gjorde sin første avtale med den franske storkjeden Monoprix. 

Først ute med Purpose-pregede bedriftsfilosofier var det noen klesfabrikanter i California som sto for, tidlig på 1980-tallet.

Blant dem var Douglas Tompkins, grunnlegger av klesmerkene North Face og senere Esprit, som uttalte: «Det som er bra for verden, er bra for min bedrift.» Kona Kristine hadde gjort nybrottsarbeid hos fritidsklesprodusenten Patagonia, som allerede i 1980 begynte å gi en andel av selskapets overskudd til miljøvernformål. Patagonias grunnlegger Yvon Chouinard  etablerte organisasjonen «One Percent for the Planet», der medlemmene forplikter seg til å gi det som utgjør mest av 1 prosent av salg eller 10 prosent av overskudd, til miljøvernformål. 

 

Forvalter grunnleggerens miljøarv Lisa Pike Sheehy, leder for miljøaktivisme i klesfimaet Patagonia som engasjerer seg i aktiviteter ut over det som gir fortjeneste. Selskapet gikk i 2018 til søksmål mot president Trump i et forsøk på hindre hans nedbygging av fredet villmark i delstaten Utah. Foto: LAURE JOLIET, THE NEW YORK TIMES/NTB SCANPIX

 

Douglas Tompkins ble imidlertid gradvis mer skeptisk til om klesbransjens fotavtrykk lot seg løse, og begynte i 1989 å trekke seg ut av forretningslivet etter å ha konkludert med at kapitalisme aldri kunne bli tilstrekkelig bærekraftig til å reversere miljøødeleggelser. Han plasserte pengene sine i oppkjøp av enorme verneverdige skogområder og villmark i Chile og Argentina. Kona Kristine Tompkins arvet ansvaret for forvaltningen av disse områdene da ektemannen døde i 2015. I en Harvard-studie fra 2016, «Alternative Paths of Green Entrepreneurship», drøftes hvorvidt en slik tilnærming gir mer miljøgevinst for pengene enn å forbli i en forsøksvis bærekraftig klesindustri. 

Fra boikott til bærekraft. I Norden har en rekke samfunns- og klimabevisste bedriftsledere tråkket opp stien for Purpose-tilhengerne. Selskaper som Ikea, Tomra, Carlsberg, SAS, Hurtigruten og danske Ørsted (tidl. energiselskapet Dong) var tidlig ute og viste samfunns- og miljøengasjement gjennom grønne tiltak, bærekraftsrapporter og etablering av egne stiftelser.

«Shopping er en politisk handling. Vi handler med vår samvittighet», uttalte U2s Bono. Mens forfatter og forsker Jared Diamond minner oss alle på at «Å være velstående betyr ikke at vi kan kjøpe oss fri fra verdens problemer. Det betyr bare at vi blir de siste som får dem i fanget.» Tittelen på hans bok: «Kollaps – hvordan samfunn velger å gå til grunne eller overleve».

Tidlig ute i Norge var Steinar J. Olsen, gründer og eier av Stormberg, som har fulgt i Patagonias fotspor: 1 prosent av Stormbergs omsetning går til samfunnsnyttige og humanitære tiltak. Og som Patagonia har Stormberg en panteordning for innlevering av brukt sports- og turtøy, selv om de ikke ennå resirkulerer tekstilene som Patagonia, men gir dem til Fretex – og pantepengene kun kan brukes på kjøp av nye klær. Andre, som Bergans, eksperimenterer med nye forretningsmodeller for å leie ut klær, ikke bare å selge dem.

Moteindustrien slipper ut mer klimagasser enn verdens samlede flytrafikk og sjøfart, først og fremst gjennom produksjonen ved enormt energi- og vannforbruk, mens kasserte klær og sko representerer kraftig miljøforurensning – og da særlig fra hurtigmotekjedene.

Ina Vikøren, eks-blogger og influenser, har gått fra boikott av den verdensomspennende kleskjeden H&M til å bli selskapets bærekraftsleder for Norge og Island. H&M har opprettet rundt 200 såkalte bærekraftsstillinger, og synliggjør for kundene i hvilket land, hos hvilken leverandør og fabrikk et plagg er produsert. Gjennom oppstartsselskapet Repairable betaler H&M skreddere for å være til stede i butikk og reparere klær for kundene. Til anklagene om H&Ms negative miljøavtrykk ved sitt massive salg av billige klær, svarer Vikøren: «H&Ms stordriftsfordeler muliggjør at et plagg under hundrelappen kan produseres i et lavkostland på en bærekraftig måte.» H&M satte seg i 2019 ambisiøse klimamål og har uttalt at de «innen 2030 skal være klimanøytrale og 100 prosent fornybare og sirkulære gjennom hele verdikjeden». «En kan ikke drive et selskap i dag uten å operere innen planetens tåleevne», erklærer bærekraftsleder Vikøren.

Langt tøffere utfordringer venter ledelsen i selskaper som produserer fossil energi. Her står dilemmaer og kompromisser i kø. 80 prosent av verdens samlede energiforbruk, kommer fortsatt fra fossile brensler.

 

Grønn utvikling styrt av markedet Equinor startet året 2020 med å snakke opp sin oljeproduksjon som grønnere enn andres. Samtidig med åpningen av Johan Sverdrup-feltet i januar, sukret Equinor pillen med løfter om elektrifisering av alle sine plattformer. Foto: CARINA JOHANSEN/NTB SCANPIX

 

Da Equinor i desember besluttet å droppe ilandføring av olje og gass fra Johan Castberg-feltet til Nord-Norge, og i stedet laster om til havs, fikk de ros for lavere klima-gassutslipp, men ris fra Finnmark som følge av tapte arbeidsplasser. Samtidig med åpningen av Johan Sverdrup-feltet i januar, lanserte selskapet en storstilt plan for elektrifisering av sokkelen og utslippsfri produksjon, med mål om 40 prosent kutt innen 2030 *.

Fakta

* Equinors klimaambisjoner.

/ Equinor gikk i januar ut med et felles mål om utslippsfri produksjon på norsk sokkel. Planen, som de deler med industriforening-ene i NHO Norsk Olje og Gass og Norsk Industri, LO-forbundene Fellesforbundet og Industri Energi, samt Norges Rederiforbund, har ambisjon om å kutte utslippene fra produksjonen med 40 prosent innen 2030, målt mot 2005, samt et mål om netto nullut-slipp i 2050.

/ Olje- og gassplattformer drives tradisjonelt av gasskraftverk i form av gass-turbiner på plattformene. Disse slipper ut store meng-der CO2, og det er dyrt.

/ Når Equinor forpliktet seg til en mål-setting om 40 prosent utslippskutt i produksjonen innen 2030, betyr det at utslippene skal ned fra 13,5 millioner tonn CO2 i 2005 til 8,1 millioner tonn i 2030. I 2018 var utslippene 13,9 millioner tonn.

/ Kuttene skal skje ved mer elektrifisering og bruk av havvindkraft der man ikke kan elektrifisere med strøm fra land.

/ Equinor og partnere skal innen 2030 bruke 50 milliarder kroner på satsingen. Mye av dette vil gå til elektrifisering av produksjon og prosessanlegg i Norge, men Equinor vil også måtte bidra til nødvendig opprustning av det norske strømnettet.

/ Elektrifiseringen vil kreve store mengder strøm. Uten en videre utbygging av kraftproduksjonen i Norge kan det gi et press på strømprisene. Kritikerne frykter strømbehovet vil måtte bli dekket av en storstilt vindkraftutbygging på land.

/ Utslippene fra produksjonen i Norge vil gå ned, men ikke utslippene globalt. Gassen som man sparer med elektrifisering, vil bli solgt som annen gass og brent utenfor Norge.

/ Zero og Bellona er positive til nyheten fra Equinor, mens blant andre Greenpeace og Natur og ungdom påpeker at dette monner lite all den tid hovedandelen av utslippene fra olje og gass skjer ved forbrenningen

og ikke produksjonen.

/ Tidligere har både navneendringen fra Statoil til Equinor, samt selskapets annonsekampanjer ført til beskyldninger om grønnvasking.

Kilder: E24, Sysla, NRK 

 

Equinor ønsker å gå fra å være et olje- og gasselskap til å bli et energiselskap, og har tidligere lovet at de innen 2020 skulle vie 25 prosent av sine forskningsmidler til nye energiløsninger, men har som krav at investeringene skal gjøres i lønnsomme prosjekter. Selskapets bærekraftdirektør sier på selskapets nettsider at de synes «det er vanskelig å finne fornybarprosjekter med rom for så store investeringer som vi ønsker å foreta».

Equinor har de siste årene investert rundt 20 milliarder kroner i fornybar energi og har blant annet åpnet en solpark i Brasil, og sikret seg lisens for å bygge ut havvind i USA og i Polen. Selskapets ambisjon er at 15-20 prosent av de samlede investeringene innen 2030 skal være innenfor fornybarsegmentet.

Under dekke av investortiltaket Climate Action 100+ har Equinor forpliktet seg til å bidra aktivt med dekarbonisering og å rapportere om egne utslipp og karbonintensitet, samt anslått karbonintensitet for leverte energiprodukter og tjenester. 

Jakt på grønne gevinster. Magnus Young, leder for «Bærekraft 100»-rapporten (et slags grønt vitnemål) som konsulentselskapet PwC har publisert de tre siste årene, uttaler at stadig flere norske investorer mener bærekraftsrapporteringen er like viktig som bunnlinjen. Blant disse er Idar Kreutzer, sjef for Norsk Finans, som under en paneldebatt i regi av Business for Peace i høst, spurte: «Hvordan kan vi styre pengestrømmene dit de kan gjøre mest nytte for seg? Hvordan få hedge- og investeringsfond til å søke grønne gevinster?» Svaret er å finne på verdens børser, der såkalte ESG-fokuserte selskaper (Environment/Social/Governance) prises høyere enn gjennomsnittet.

«Dessverre bruker mange bedrifts- og samfunnsledere Norges beskjedne størrelse som unnskyldning for ikke å gjøre noe. At det ikke spiller noen rolle hva vi gjør her hjemme. Det de burde si, er det stikk motsatte», mener førsteamanuensis på Norges Handelshøyskole, Lars Jacob Tynes Pedersen. «Vi har faktisk ressurser å bruke til testing av grønne, lønnsomme, skalerbare løsninger. Når vi lykkes, kan disse løsningene skaleres globalt og dermed løse de virkelig store problemene der ute på en lønnsom måte.»

Mange norske selskaper har et stort forbedringspotensial når det her gjelder å arbeide for et renere hav og rapportere sin virksomhets innvirkning på marine øko-systemer. Et flertall i det regjeringsoppnevnte Havbruksskatteutvalget gikk høsten 2019 inn for å skattlegge fiskeoppdretteres overskudd av sin ellers vederlagsfrie produksjon i fellesskapets arealer til havs. Bransjen tok kraftig til motmæle og har så langt et politisk flertall på sin side for å slippe en slik overskuddsbasert grunnrenteskatt.

Fra Purpose til praktisk fremdrift. Hørt om «Overton-vinduet» *? Den liberale, nå avdøde juristen Joseph Overton er i det siste blitt kjent for sitt postulat at det til enhver tid befinner seg en usynlig ramme for politiske tiltak man kan forvente å få gjennomslag for i samfunnet.

«Vinduet» tas ofte i bruk for å beskrive når velgernes toleranse for avgifter eller forbud er på glid, eller når reformer tidligere ansett som ugjennomførbare nærmer seg et vippepunkt der de lar seg realisere. Som nobelprisvinner Al Gore nylig uttrykte det i The New York Times: «Ting tar ofte lengre tid enn du tror, men plutselig skjer de mye raskere enn du trodde var mulig.» Gore mener vi nå står overfor «enda større omveltninger enn under den industrielle revolusjon – og i den digitale revolusjonens tempo».

Oljefondets avtroppende sjef, Yngve Slyngstad, har uttalt at morgendagens bedrift vil bli målt på mer enn tradisjonelle tallstørrelser, «vi vil også ha et regnskap for ikke-finansielle størrelser». Det samme budskapet kom fra den britiske forfatteren og økonomen Colin Mayer da han i september 2019 holdt foredrag på Oljefondets seminar «The Future of the Corporation».

Fakta

* Ifølge Overton står man foran en prosess som ‘kan gå fra det utenkelige til det radikale; fra det radikale til det akseptable;

fra det akseptable til det fornuftige; fra det fornuftige til det populære; fra det populære til en rettighet eller plikt. (Røykeforbudet eller ekteskap mellom samme kjønn kan være eksempler på en slik prosess.

** Noen av konferansene: FNs Ocean Conference, Lisboa, Portugal 2.–6. juni. Hva skal til for å redde verdenshavene.

Kunming, Kina, oktober: Konvensjonen om biologisk mangfold COP 15: Hvordan stanse klodens raske tap av biomangfold.

Glasgow, Skottland, 9.–19. november: COP 26, FNs klimakonferanse.

 

I sin bok «Prosperity» kommer professor Mayer med konkrete forslag til hvordan Purpose-drevne selskaper må endre sine strategier og bokføringsrutiner. Dette gjelder ikke bare næringslivet, men også det offentlige: «Bare unntaksvis dukker miljø- og naturkapitalverdier opp på balanse- eller resultatregnskapet. Mens vi teller vår fysiske kapital og materielle eiendeler, holdes verdiene representert ved det vi lever i og puster inn, utenfor. Den direkte følgen av dette er at bedrifter ender opp med å rapportere gevinster som kanskje ikke finnes, fordi de kommer med betydelige kostnader.»

Mayer mener at både regjeringer og bedrifter må måle og bokføre sin human-, sosial- og naturkapital på samme måte som fysiske eiendeler i dag blir det, for å kunne vite om man er på rett vei mot et Purpose-preget regnskap, og at langt flere indikatorer må hentes inn enn før.

World Economic Forums business-begivenhet i Davos i januar blir utover året fulgt opp av en rekke toppmøter**, hvor konsern- og opinionsledere kommer sammen med forskere og politikere.

Det er ikke bare klimakrisen som skal takles på disse møtene, men hvordan sette en kurs som forhindrer enda større ulikheter og mistillit til politikere og næringsliv.

BI-professor Jørgen Randers er i sitt fagmiljø blant de mest bekymrede for utviklingen. Han vil forby all bruk av fossile brennstoff i Norge fra 2020, foreta en planmessig nedtrapping av petroleumsnæringen over de neste to tiårene og flytte arbeidsplassene til helse, omsorg, underholdning og turisme. I boken «2052 A global forecast for the next Forty Years» (2012), skriver Randers:

«Verdenssamfunnet må utføre et mirakel hvis det skal avslutte århundret i en ønsket og robust situasjon».

Kilder: KAPITAL. NETTAVISEN, MORGENBLADET, WIKIPEDIA, BI, HARVARD

 

Forsinket grønn konkurransekraft? 

Under Næringslivets Klimakonferanse i Oslo i juni 2019 ble det påpekt at en rekke næringers respons til Parisavta-len og regjeringens Grønn Konkurransekraft-satsing ligger langt bak skjema.

«Mye bra er ikke godt nok», ble det sagt. Jonas Gahr Støre har uttalt at «vi må leve av å redde klima» – nettopp dette som Sol-berg-regjeringen hadde i tankene ved lanseringen for drøyt tre år siden av det ambisiøse Grønn Konkurransekraft (GKK)-initiativet.

Formålet: Å drive frem norske lav- og nullutslippsløsninger som kan hevde seg på den globale arenaen gjennom et tettere sektor-samarbeid og privat-offentlig samspill. GKKs svakhet er imidlertid plasseringen på et mellomnivå i Klima- og miljødepartementets embetsverk, hvilket har satt begrensninger for utløsing av de forventede vinn-vinn-gevinster.

Stig Schjølset, som ledet satsingen, valgte i høst å gå til en ny jobb i Miljøstiftelsen Zero. På spørsmål fra Aftenposten Innsikt, sier Schjølset:

«Alle de viktigste grepene for grønn omstilling er egentlig til stede i Norge, gjennom utviklingen av 17 bærekraftige veikart for alle landets sentrale næringer. Men for å øke omstillingstakten kreves både en tydeligere politisk prioritering som gjør grønn omstilling til et hovedprosjekt, og en plassering der hvor oppgaven hører hjemme – ved Statsministerens kontor.» 

 

Kapitalismens slagsider og utfordringer – på filmlerretet.

«WALL STREET: MONEY NEVER SLEEPS»

(Regi: Oliver Stone, 2010)
SF Anytime, Blockbuster.no, Amazon Prime Video og Google Play.

Oliver Stones oppfølgerfilm til hans egen «Wall Street» (1987) byr selvsagt på et gjensyn med den grenseoverskridende fi-nanshaien Gordon Gekko (Michael Douglas). Vi møter ham idet han slipper ut av fengselet, og følger hans forsøk på å normali-sere forholdet til datteren Winnie (Carey Mulligan). Samtidig introduseres vi for hennes forlovede Jacob Moore (Shia LaBeouf). Sistnevnte jobber for et investeringsselskap som har satset store summer i et grønt energiforetak. Men så rammer finanskri-sen, muligheten for nye lån blokkeres av et rivaliserende firma og Moores mentor begår selvmord. Da gjør han en avtale med Gekko: Den gamle innsiderreven skal få svigersønnens hjelp til å gjenvinne datterens tillit, hvis han hjelper Moore med å ta hevn.

 

«CHINATOWN»

(Regi: Roman Polanski, 1974)
Itunes, SF Anytime, Blockbuster.no, Amazon Prime Video og Google Play.

Roman Polanskis hyllest til Hollywoods klassiske hardkokte krimfilmer utspiller seg i 1937, og geleider oss uanstrengt fra de små til de virkelig store forbrytelsene. Det skjer via privatdetektiven Jake Gittes (Jack Nicholson), som hovedsakelig livnærer seg ved å avsløre utroskap. Men da en kvinne som hevder hun er fru Mulwray (Faye Dunaway), bestiller tjenestene hans, leder etterforskningen ham på sporet av mektige aktører som på lyssky vis gjør opp seg imellom om fordelingen av vannressursene i Los Angeles-regionen. Handlingen er inspirert av de såkalte «California Water Wars» på begynnelsen av 1900-tallet, men tar seg til dels store friheter med det historiske forelegget.

 

«ENRON: THE SMARTEST GUYS IN THE ROOM»

(Regi: Alex Gibney, 2005)
Amazon Prime Video.

Da det amerikanske energiselskapet Enron gikk konkurs 2. desember 2001, var det kulminasjonen på en skandale som rystet finansverdenen. Dette var «umulig», siden Enron-aksjene var definert som «blue chips». Konsernet var det syvende største i USA. Men det umulige ble fullt mulig da det ble avslørt at selskapets regnskapspraksis i årevis hadde grenset til bedrageri og vel så det. Manipulasjonene kom i kjølvannet av en deregulering av det amerikanske energimarkedet på 1990-tallet. Denne dokumentarfilmen nøster opp trådene i skandalen. Den berømte filmkritikeren Roger Ebert skrev i sin anmeldelse at «Dette er ikke en politisk dokumentar. Det er en krimfortelling. Uavhengig av ditt politiske ståsted vil (filmen) gjøre deg rasende.»

 

«THE BIG SHORT»

(Regi: Adam McKay, 2015)
Netflix, Viaplay, Itunes, SF Anytime og Blockbuster.no.

Er du sugen på å få oversikt over hva som utløste finanskrisen i 2007-8, og det på en både underholdende og pedagogisk måte? Da er dette filmen for deg! Den tyr jevnlig til små digresjoner fra handlingen hvor vriene økonomiske konsepter forklares på kreativt og klargjørende vis. Samtidig fortelles tre historier om et lite knippe aktører som før alle andre innså hvilken vei det bar. Startpunktet er 2005, da den uortodokse hedgefond-manageren Michael Burry (Christian Bale) oppdager hvor ustabilt det amerikanske boliglånsmarkedet egentlig er. Resten formidles som en skarpskodd tragikomedie, hvor det egentlig ikke figurerer noen åpenbare helteskikkelser.

 

«THE INSIDER»

(Regi: Michael Mann, 1999)
Blockbuster.no og Amazon Prime Video.

«60 Minutes»-produsenten Lowell Bergmann (Al Pacino) kommer på sporet av et nytt scoop da Jeffrey Wigand (Russell Crowe), tidligere sjef for research- og utviklingsavdelingen i tobakkskonsernet Brown & Williamson, avslører kompromitterende informasjon. Wigand fikk sparken fordi han var genuint interessert i å redusere helserisikoen for røykerne, og vet at selv om Brown & Williamson har redusert nikotininnholdet i sigarettene, ble det kompensert for dette ved å tilsette kjemikalier som gjør nikotinet mer effektfullt og vanedannende. Men da det nærmer seg sending, utøver tobakksgiganten økonomisk press mot fjernsynsselskapet, og selv velrenommerte «60 Minutes» må gi etter.

 

«DET STORE SPRANGET»

(«The Hudsucker Proxy». Regi: Joel Coen, 1994)
Amazon Prime Video.

Bedrifter er jo i utgangspunktet til for å produsere varer og tjenester, samt gå med overskudd om de kan. Enkelt og greit. Men Coen-brødrenes komedie viser at den målsettingen paradoksalt nok kan undergraves av en mer abnorm grådighet: Etter at direktøren for selskapet Hudsucker Industries begår selvmord, legger nemlig styremedlemmene en utspekulert plan som skal sikre dem økt kontroll og større langsiktig fortjeneste. Planen deres går ut på å ansette «en idiot» til å ta seg av den daglige driften, slik at verdiene på selskapets aksjer faller dramatisk når hans inkompetanse har gjort sitt. Deretter planlegger de å kjøpe opp aksjene for en billig penge og bygge opp konsernet igjen. Dermed blir den nyansatte løpegutten Norville Barnes (Tim Robbins) plassert i direktørstolen.

 

«SUCCESSION»

(Regi: diverse, 2018-)
HBO.

Denne TV-serien tar et satirisk blikk på det indre livet i den høyst dysfunksjonelle Roy-familien. Slektens overhode, Logan Roy (Brian Cox), er grunnleggeren av et formidabelt medieimperium. Nå er imidlertid helsen begynt å skrante, både for Logan og livsverket hans. Det er nye tider i mediesektoren, og patriarkens metoder og ideer fortoner seg stadig mer utdaterte. De frust-rerte arvingene må forholde seg til maktforholdene innad i det familiestyrte konsernet, men det stanser dem heller ikke nev-neverdig i den eskalerende maktkampen om hvem som skal ha mest å si – eller planlegge for en snarlig fremtid hvor faren er gått bort.

 

«BILLONS»

(Regi: diverse, 2016-)
HBO og Viaplay.

TV-serien utforsker det intime, og tidvis komplekse, forholdet mellom pengemakt og formell makt. Intrigene utspiller seg i miljøet rundt to menn med vidt forskjellig bakgrunn. Charles Rhoades Jr. (Paul Giamatti) er leder for den føderale påtalemak-ten i delstaten New York, med en særlig velutviklet interesse for velstående forbrytere som forsøker å betale seg ut av retts-prosessene. Rhoades kommer selv fra en rikmannsfamilie. Hans motpol i serien, Robert Axelrod (Damian Lewis), er derimot en self made mann som har jobbet seg opp fra fattigere kår. Nå er han god for milliarder og sjef for et mektig investeringsselskap. Men Axelrod tyr til både bestikkelser og innsidehandel for å beholde posisjonen.