• Tjener bedre Rani er en fornøyd bonde i delstaten Tamil Nadu. Gården er liten, men takket være deltagelsen i ClimaAdapt-prosjektet og nye avlingsmetoder, er inntekten steget med 60 prosent siste år. Prosjektet har lagt vekt på å trekke med kvinnene – som utfører hoveddelen av arbeidet i Indias landbruk. Planten azolla (ses i vannet mellom plantene) har fått en sentral plass i ClimaAdapt-prosjektet. Den dyrkes i vann og egner seg som både dyrefôr og tilvekst til andre planter. Den sørger blant annet for verdifull nitrogen når den plantes sammen med ris. Foto: NIBIO/RAGNAR VÅGA PEDERSEN     

  • Mer effektiv utplanting Sekhar Udaya Nagothu, Nibio-forsker og til daglig bosatt i Ås, er prosjektleder for Clima-Adapt. Her ser han på en risplantemaskin som prosjektet har introdusert. Bøndene i en landsby kan spleise på maskinen som sørger for effektiv og riktig planting.

  • Hjelp og veiledning På lokale kunnskapssentre kan bøndene ta med seg syke og skadede planter og få råd om tiltak. En fagmann (her til venstre) analyserer plantenes tilstand.

  • Levende legende M.S. Swaminathan, kalt «den indiske grønne revolusjonens far», er en viktig lokal samarbeidspartner for Nibio-forskerne. Foto: CORBIS/GETTY IMAGES 

  • Møkk på bestilling Bonden Sebastian tjener 700 kroner ekstra i måneden på å produsere kalsium- og nitrogenrik jord i små kummer. Han bruker kumøkk, vann og meitemark – etter råd fra Nibio-forskerne. Foto: LARS-LUDVIG RØED

  • Enkelt og sårbart Nærmere halvparten av Indias befolkning på 1,3 milliarder er knyttet til landbruket. Men gårdene er svært små, i snitt under to hektar, og produktiviteten liten. Foto: NIBIO/RAGNAR VÅGA PEDERSEN     

Mer mat med mindre vann.

Mer mat med mindre vann.

Fra utgave: 4 / april 2017

Folk strømmer fra landsbygda til Indias allerede tettpakkede byer. Så hvem skal de kommende årene produsere maten – og hvordan? Med hjelp fra norske forskere har 90 000 indiske bønder fått lære om hvordan de kan tåle klimaendringer og produsere mer mat. 

Chennai/Delhi, India. Han snakker lavt, men tydelig. Han er 92 år, en legende i India og internasjonalt – og stadig aktiv. Med tilnavnet «Den indiske grønne revolusjonens far» er M.S. Swaminathan i dag en fremstående samarbeidspartner for norske forskere, en allianse han roser og kaller viktig.

Det handler om klimaendringer, vannmangel, fattigdom, et lite utviklet landbruk. Og det handler om kunnskap – kunnskap om hvordan Indias bønder skal takle en ustabil monsun, temperaturøkning, grunnvann som svikter.

Fakta

Landbruk i India

Av Indias i alt ca. 1,3 milliarder innbyggere er rundt halvparten, dvs. 650 millioner, knyttet til landbruket.

Mange av eiendommene er svært små: I snitt er indiske bruk under to hektar.

Bare 35 prosent av dyrkbart areal har vanningsanlegg/muligheter. De fleste bøndene er derfor avhengige av nedbør/monsunen. Ved en temperaturøkning vil de rammes hardt. To ekstra varmegrader vil bety ett tonn mindre ris pr. hektar.

India er verdens største melkeprodusent, nest størst på ris, nr. 4 på hvete. Andre viktige produkter er sukker, te, kaffe, bomull, rødt kjøtt og fjørfe.

Matsikkerhet er et stort problem. Test- og analysekapasitet er lite utviklet.

 

ClimaAdapt

Prosjekt/forskningsprogram som ble startet i 2012 av Nibio – Norsk institutt for bioøkonomi.

Bygger på Nibios erfaringer fra nærmere ti års arbeid med matsikkerhet og klimatilpasning i India og andre land.

Seks indiske samarbeidspartnere i delstatene Andhra Pradesh, Telangana og Tamil Nadu.

Målet er å utvikle metoder for å øke klimatilpasningen i landbruket, med særlig vekt på vannforbruk og økt/tilpasset matproduksjon.

Brukermedvirkning har stått sentralt. Så langt har 90 000 bønder deltatt i prosjektet, og det planlegges økt deltagelse.

 

Av landets 1,3 milliarder innbyggere er halvparten knyttet til landbruket. 650 millioner mennesker, altså, et svimlende tall. De er fordelt på gårdsbruk så mange og så små at vi knapt kan tro det; i snitt har en indisk bonde under to mål jord å dyrke opp. Det er som en romslig norsk hage. Samtidig går det en strøm av folk fra landsbygda til de allerede tettpakkede byene. Så hvem skal de kommende årene produsere maten – og hvordan?

«Fra knowhow til do-how.» Det er i denne virkeligheten norske forskere har meldt seg, med sine kunnskaper, metoder og planer. De er blitt godt mottatt. Både delstatsmyndigheter, utdanningsinstitusjoner og Swaminathans stiftelse er samarbeidspartnere for Nibio, Norsk institutt for bioøkonomi. Prosjektet heter ClimaAdapt og ble startet i 2012. Som så mye annet har det gått «under radaren», og vi kjenner lite til det i Norge. Men resultatene så langt må kalles oppsiktsvekkende, ikke fordi det handler om banebrytende oppfinnelser, men fordi det handler om ny og anvendbar kunnskap. Og den spres til dem som hver dag skal bruke den – de fattige bøndene.

– Vi beveger oss fra knowhow til do-how, sier Nils H. Vagstad, adm.dir. i Nibio.

I årene siden 2012 er over 90 000 bønder i tre delstater (Andhra Pradesh, Telangana, Tamil Nadu) involvert i prosjektet, og Nibios prosjektleder, indiskfødte Sekhar Nagothu, ser optimistisk fremover:

– Et realistisk mål er at over en million bønder kan bli involvert de neste to–tre årene, sier Nagothu. Prosjektet er i dag inne i en fase der inderne selv skal ta over og videreføre arbeidet.

Mange kvinner. I en landsby en times kjøretur fra byen Trichy i delstaten Tamil Nadu, rekker et stort antall bønder hånden i været. De er blitt spurt om hvem som har mobiltelefon, og det er nesten alle.

Den vesle dingsen er dermed blitt et viktig element også i utviklingen av jordbruket; det er blitt lettere å formidle informasjon, om værmelding, plantetider, mulige sykdommer og så videre.

Dessuten har bøndene her fått et eget møtested: Village Knowledge Centre, et lokalt kunnskapssenter. Det består av en overbygd gårdsplass og et par nøkterne kontorrom. Hit sokner 2800 bønder, fordelt på fem–seks landsbyer. En liten avgift skaffer dem livs-varig medlemskap i sentret, og hit kan de komme for å få råd og veiledning. Et ektepar har tatt med planter infisert av bladlus og får dem analysert av senterets ekspert. Ved hjelp av et kamera kan de andre fremmøtte bøndene få med seg veiledningen på storskjerm.

Senteret (som det finnes flere av) drives av M.S. Swaminathan Research Foundation. Her er også flere kvinner, noe som ikke er en selvfølge: Selv om kvinnene gjør mesteparten av den praktiske jobben i indisk landbruk (det antydes opptil 80–90 prosent), er det karene som bestemmer. Men senteret har gitt kvinnene en ny og egen møteplass, noe de takknemlig gir klart uttrykk for. ClimaAdapt har jobbet mål-bevisst med «gender issues», altså å trekke med kvinnene i utviklingen av prosjektet.

Suksesshistorier. Noen kilometer unna møter vi nettopp en kvinne. Rani er en fornøyd bonde. I dag er hun også en storøyd, bortimot forskrekket bonde. For inn på tunet på den bitte lille gården hennes strømmer nå en norsk landbruksminister, forskere, byråkrater og prosjektfolk. Og ute på veien står en horde bevæpnede politifolk og passer på, det er slik det foregår i India når en minister er på tur.

Men det er godt ment. For den unge og spedbygde og, i norsk målestokk, fattige Rani er en suksesshistorie. Gjestene skal med egne øyne få se at det nytter:

At det med enkle midler går an å øke Ranis produksjon og dessuten gjøre henne og hennes familie mer motstandsdyktige mot klimaendringene som vil herje med et utsatt landbruk.

Med en gård på i alt åtte mål (2 acres) er Rani heldigere stilt enn mange andre. I tillegg har Rani og ektemannen Andichamy fire kyr, som han denne formiddagen har ført på beite et sted i nærheten. Så det er Rani som taus og beskjeden møter oss utenfor det 15 kvadratmeter store huset de bor i. Men fornøyd er hun altså. For det siste året er familiens lave inntekt økt med over 60 prosent. Produksjonen er økt og tryggheten likeså. Rani bor i området Ponnaniyar Dam, og småbøndene her har fått bli med i Clima-Adapt. Rani er ikke alene om å se resultater.

– Vi har klart å redusere bruken av vann med 40 prosent og samtidig øke risproduksjonen med 25 prosent, sier prosjektleder Sekhar Nagothu. 

Ris står sentralt i prosjektet, slik ris jo også står sentralt i indisk – og asiatisk – landbruk. Det er en produksjon vi nordmenn forbinder med vannfylte marker. Men slik behøver det altså ikke være, for vannet handler mye om å beskytte plantene. Isteden kan det handle om forbedrede risplanter, om smartere dyrkingsmetoder, såkalt SRI – «System of rice inten-sification». Og det handler om å ta i bruk azolla, en plante som kan leve tett sammen med ris, som vokser lavt og beskjedent, men sørger for viktig nitrogen. Den slags kan gjøre underverker: SRI nyttiggjør seg vann 40 prosent mer effektivt enn konvensjonell drift, og dermed synker vannbehovet. I tillegg gir metoden økte avlinger.

Nitrogenkilde Planten azolla har fått en sentral plass i ClimaAdapt-prosjektet. Den dyrkes i vann og egner seg som både dyrefôr og tilvekst til andre planter. Den sørger blant annet for verdifull nitrogen når den plantes sammen med ris. Foto: NIBIO/RAGNAR VÅGA PEDERSEN

 

Nye produkter. Det dreier seg også om å dyrke grønnsaker som et supplement til og innimellom ris-sesongene, og om å introdusere nye produkter. Slik vi får oppleve det litt lenger ned veien fra Rani:

I et gammelt uthus har 26-åringen Jenifer startet produksjon av østerssopp. I snorer fra taket henger små plastsekker. De inneholder gamle risblader og et vekstmiddel. Ved å investere 10 kroner kan Jenifer selge sopp for 100 kroner. Soppen vokser raskt, og produksjonen i det vesle uthuset gir Jenifer 280 ekstra kroner i måneden. Det er lite for en nordmann, men viktig for en indisk bonde.

Et par kilometer unna møter vi Sebastian. Med faglig veiledning fra ClimaAdapt-teamet har han fått i gang produksjon av nitrogen- og kalsiumrik jord som han kan selge i sekker. Utgangspunktet er svært enkelt: Det heter kumøkk. Denne får Sebastian dels fra sine tre kyr, dels fra andre i nærheten. Møkka plasseres i en betongkum der den skal ligge i cirka 30 dager mens Sebastian hver morgen heller på vann. Resten av jobben, såkalt vermicomposting, gjøres av et større antall meitemark. Ekstrainntekten på 700 kroner i måneden gjør Sebastian så fornøyd at han jobber med å skaffe penger til å utvide driften, og potensialet for både ham og andre bønder er stort.

En lang vei. ClimaAdapt viser at det kan nytte. Men veien frem er lang. Indisk landbruk er preget av sår-barhet og lav produktivitet. De mange bøndene sørger likevel for at landet er verdens nest største risprodusent – og verdens største riseksportør. Landet er verdens fjerde største produsent av hvete, og kjøtteksporten er betydelig.

Med temperaturøkning på én grad vil hveteavlingene reduseres med 4–5 millioner tonn. Dessuten er en ny og alvorlig trussel på fremmarsj: Antibiotikaresistens (AMR).

Men bare 35 prosent av alt dyrkbart areal har vanningsmuligheter, og monsunregnet er dermed en kritisk faktor. Med temperaturøkning på én grad vil hveteavlingene reduseres med 4–5 millioner tonn. Dessuten er en ny og alvorlig trussel på fremmarsj: Antibiotikaresistens (AMR).

Mens mye indisk fisk eksporteres og dermed kontrolleres for AMR, er kontrollen svært lemfeldig for kjøttprodukter. Bruken av antibiotika på dyr er utbredt. Mange steder tilsettes medisinen i fôret, altså før dyrene er syke, og det mangler et regelverk på området. Viktige aktører i landbruket er lite opptatt av temaet, for produksjon teller mest.

Resistente bakterier kan også smitte fra dyr til mennesker, og problemet er dermed stort. Alvoret understrekes ved at Norge for første gang har stilt midler til rådighet for AMR-forskning i samarbeid med India. I vår avgjøres hvordan 40 millioner norske kroner (og tilsvarende indisk innsats) skal brukes.

Så da det norske følget møtte en av lederne ved Indian Council of Medical Research i Delhi, var mottagelsen vennlig, men budskapet alvorlig:

– Vi klarer å vaksinere bare 65 prosent av landets barn skikkelig. Så hvordan skal vi i denne situasjonen klare å ta hånd om dyrene våre?