• Sprengt kapasitet Vårmånedene er høysesong for rydding, og Fretex mottar ofte mer klær enn innsamlingspunktene er dimensjonert for. Folk ender derfor opp med å plassere sekkene utenfor containerne, som her på Majorstua i Oslo, noe som medfører tyveri. Når alle tekstiler skal gjenvinnes fra 2025, vil innsamlingskapasiteten måtte dobles. Foto: DAN P. NEEGAARD/AFTENPOSTEN

  • Illustrasjoner: SIGRID ASTRUP

Norge ikke rigget for tekstilsortering.

Norge ikke rigget for tekstilsortering.

Fra utgave: 8 / august 2020

Tekstilavfall: Innen 2025 skal alt av tekstiler sorteres ut av restavfallet. Tiltaket kan føre til store miljøgevinster, men det kan også få alvorlige, utilsiktede ringvirkninger. I verste fall kan det føre til en total kollaps i markedet for brukte tekstiler og en opphoping av millioner av tonn tekstilavfall ingen er villige til å ta seg av. Norske myndigheter ser ikke ut til å være klare for utfordringen.

Norge, en miljøsinke. Håndtering av tekstiler er blitt et av Europas store satsingsområder. Separat kildesortering av tekstiler er et nytt krav i EUs avfallsdirektiv og skal tre i kraft innen 2025 i alle EUs medlemsland. Norge, som EØS-medlem, er pliktig å følge dette direktivet. 10. mars 2020 kom EUs plan for sirkulær økonomi CEAP (Circular Economy Action Plan). Også her er tekstil sentralt. Grunnen til det er enkel: Tekstilindustrien vokser, og har vokst i en voldsom fart, noe som går hardt ut over miljøet.

Det produseres i dag enorme mengder tekstiler, mye takket være ‘fast fashion’-industrien. I tillegg til raskt skiftende motetrender er tekstilene også ofte av dårlig kvalitet, noe som gjør at de har kort levetid.

Fakta

Nordmenns klesvaner.

/ I gjennomsnitt har hver nordmann 359 plagg i skapet.

/ I gjennomsnitt anskaffer nordmenn 23,5 plagg i året. Det er sokker vi kjøper mest av, etterfulgt av undertøy og gensere.

/ Unge menn og alle kvinner frem til 59 år anskaffer like mye klær, 28-29 plagg i året. Menn anskaffer færre plagg ettersom de blir eldre, og de eldste anskaffer minst.

/ 86 prosent av alle klær kjøpes nye.

/ I gjennomsnitt er det mindre enn ett plagg i året pr. respondent som kjøpes brukt, og legger vi til arv, blir tallet 1,3 plagg i året.

/ Størst interesse for brukte klær fant forskerne blant de unge kvinnene mellom 18 og 29 år. Denne gruppen skaffer seg 12 prosent av klærne sine gjennom bruktkjøp eller arv, eller to av 28 plagg i året blir kjøpt brukt av denne gruppen.

/ Plagg som brukes sjelden, og avhendes av andre grunner enn slitasje, er mest aktuelle for gjenbruk. Skjørt og kjoler topper listen over plagg som gjenbrukes ofte, fulgt av jakker og kåper, topper og gensere og skjorter og bluser.

/ De som sier de har redusert forbruket sitt, har i snitt anskaffet nesten fem plagg mindre enn andre.

Kilder: SIFO, Kantar TNS, Kirsi Laitala og Ingun Grimstad Klepp: «Klær og miljø: Innkjøp, gjenbruk og vask», SIFO-rapport nr. 2–2020. Ingun Grimstad Klepp og Tone Skårdal Tobiasson: «Lettkledd. Velkledd med lite miljøbelastning», Oslo: Solum Bokvennen 2020.

 

Forslag til tiltak som norske myndigheter har fått fra bransjen og/eller eksperter:

/ Utarbeide krav til merking av tekstilprodukter.

/ Konkretisere forbrukerkjøpsloven. Krav til kvalitet på tekstilene og forbrukerrettigheter.

/ Forby engangs tekstilprodukter.

/ Legge til rette for økt reparasjon og gjenbruk. (For eksempel ved å kutte mva.).

/ Øke importavgift på «billigprodukter».

/ Øke skatten på materialer. 

/ Bidra med midler til kunnskapsdeling og innsiktsarbeid.

/ Regelverk for omsetning og garantier for brukte produkter.

I Østfoldforsknings rapport fra 2019 påpeker forfatterne at myndighetene selv kan påvirke avfallsforebyggingen ved å:

/ Øke kvaliteten og holdbarheten til tekstiler som blir markedsført i det norske markedet,

/ Oppmuntre til en lengre aktiv levetid av disse gjennom forretningsmodeller for delingsøkonomi,

/ Påvirke forbrukeradferd mot valg av kvalitet og bedre håndtering og pleie av tekstiler.

 

I årevis har det vært minimalt med krav og reguleringer for bransjen. Det har ført til at tekstilindustrien i dag er en av våre største miljøsyndere. Ifølge CEAP er tekstilindustrien den fjerde største forbrukeren av naturressurser og vann i verden, og står for det femte største utslippet av klimagasser.

Tekstilene representerer også et stort avfallsproblem. Ifølge en rapport skrevet av PlanMiljø og Østfoldforskning på oppdrag fra Miljødirektoratet i 2019, kastes det anslagsvis 31 550 tonn tekstiler i restavfallet hvert år her til lands. Det er marginalt mindre enn den totale mengden som samles inn til gjenbruk.

Det finnes flere estimater på hvor mye av disse tekstilene som kunne gått til gjenbruk. De varierer stor sett mellom 25 og 50 prosent.

Sprengt kapasitet. Frem til nå har Fretex og andre ideelle eller kommersielle aktører tatt seg av både tekstilinnsamling og håndtering i Norge.

– Myndighetene har sett at vi gjør en god jobb med tekstilene og har lent seg litt tilbake og tenkt ‘dette fikser dere’. Vi har nok litt skyld i dette selv, siden vi har tatt på oss den jobben, sier Arnt-Willy Hjelle, leder for bærekraft og kommunikasjon i Fretex Miljø. Fretex tar imot rundt 21 000 tonn tekstiler i året, og er med det den største aktøren i bransjen. Totalt samles det inn cirka 31 700 tonn brukte tekstiler fra husholdningene, ifølge Østfoldforsknings rapport. Tar vi utgangspunkt i dagens tall, vil denne mengden dobles etter 2025. 

– Pr. i dag har vi ikke systemene på plass for å håndtere den økte mengden tekstiler som kommer, så vi må blant annet skalere opp dagens løsninger. Vi er derfor involvert i flere innovasjonsprosjekter innen innsamling, sortering og materialgjenvinning, sier Hjelle.

Den økte mengden tekstiler er bare begynnelsen på problemene det nye avfallsdirektivet kan føre til for Fretex. Det skal vi komme tilbake til. 

Legger vekk løsningene. Miljøutfordringene tekstilindustrien representerer, har vært kjent lenge, både for forskere og myndighetene.

Ingun Grimstad Klepp forsker blant annet på klær og miljø ved Forbruksforskningsinstituttet SIFO ved Oslo Met. Hun har vært med på å utrede tekstilproblematikken i flere runder. Første gang var i 2002, da hun var del av utvalget som skrev en NOU (Norges offentlige utredninger) om avfallsreduksjon på oppdrag for Miljødepartementet. Klepp har vært med på å skrive det som var ment å utgjøre en nordisk veiplan for bærekraft i tekstilindustrien for Nordisk Ministerråd. I tillegg har hun skrevet rapport på oppdrag for Miljødirektoratet i 2012.

Konklusjonene er i stor grad de samme: For å gjøre noe med miljøproblemene tekstilene representerer, må vi sette søkelyset på avfallsforebygging. I korte trekk må vi gjøre noe med kvaliteten på tekstilene, og med forbruksmønsteret vårt.

Så vidt Klepp vet, har ikke noen av løsningsforslagene i rapportene ført til konkrete tiltak.

– Arbeidet med NOU-en var veldig spennende, men den ble lagt rett i skuffen. Nordisk Ministerråd ønsket en modig plan, der Norden skulle gå foran, men den ble for radikal og ble ikke publisert før lang tid etterpå. De la heller frem en kopi av en engelsk plan som på det tidspunktet var ti år gammel. Det mangler altså ikke på gode politiske forslag til hvordan tekstilutfordringene kan løses, sier Klepp.

Lite tekstilproduksjon. Klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn (V) svarer i en e-post at mange av rapportene som er skrevet, handler om bærekraft i tekstilproduksjonen, og at vi i Norge har minimalt med tekstilproduksjon:

«De fleste miljøskadene skjer under produksjonen av tekstiler. Derfor trenger vi internasjonale standarder og regelverk på produktsiden. Her jobber Norge sammen med EU, og særlig på det internasjonale regelverket for bruk av kjemikalier.»

Selv om vi ikke er store produsenter av tekstiler i Norge, er vi til gjengjeld helt i verdenstoppen som konsumenter. Ifølge The Sustainable Development Index (SDI) er det bare seks av 163 land som kommer dårligere ut enn oss når det gjelder bærekraft. Norge har det femte høyeste forbruket av materialer i verden i forhold til folketall. Vi forbruker rundt 80 000 tonn tekstiler i året. Det tilsvarer 15 kilo tekstiler pr. person.»

Myndighetene sitter på gjerdet. Også når det gjelder implementeringen av det nye avfallsdirektivet, ser myndighetene ut til å ha lagt planene i skuffen. Allerede i 2017 innkalte Klima- og miljødepartementet sentrale aktører i tekstil- og avfallsbransjen til en innspillsrunde, men lite har skjedd siden da.

– Vi ser at det begynner å røre seg litt nå, både hos de private og de kommunale medlemmene våre, men tekstiler som avfallsfraksjon har gått litt under radaren, sier Cecilie Lind, næringspolitisk direktør i bransjeorganisasjonen Avfall Norge. 

– Man har visst i flere år at det vil komme krav om separat håndtering av tekstilavfall, men siden tekstilene er blitt samlet inn og ikke har utgjort noe synlig miljøproblem i Norge, har det havnet langt ned i prioriteringsbunken hos de fleste, sier hun.

Miljødirektoratet jobber på oppdrag fra Klima- og miljødepartementet og har ansvar for å gjennomføre regjeringens politikk og gi råd til departementet.

De mener det er for tidlig å si noe om hvordan håndteringen av tekstilavfallet skal gjennomføres. Direktoratet arbeider nå med å innhente kunnskap og avventer det videre arbeidet til de ser EUs planer for tekstilavfallshåndtering.

– Siden gjennomføringsfristen for dette kravet ligger noen år frem i tid, har vi ennå ikke vurdert dette, men det vil være sentralt i våre fremtidige vurderinger, skriver Miljødirektoratet i en e-post.

Går glipp av verdiskapingen. Så sent som i innspillsrunden med Klima- og miljødepartementet i 2017, ble det uttrykt en tro på at Norge kunne være i front på resirkulering av tekstiler.

Cecilie Lind i Avfall Norge er bekymret for at Norge nå går glipp av den grønne verdiskapingen.

– Det trykket EU legger på tekstilavfallsfraksjonen nå, gjør at Norge ikke lenger er i front, men heller havner i bakleksa. Vi er kapasitetsmessig ikke rigget til å håndtere dette, sier hun.

 

 

Mens myndighetene i Norge sitter og venter på EU, er andre europeiske land i full gang med omstillingen. Blant annet planlegger Sverige å åpne et større automatisert sorteringsanlegg for tekstiler i løpet av 2020.

– Hvis vi venter til 2025 med implementering, og resten av Europa står klare med infrastruktur, anlegg, løsninger og grønne arbeidsplasser, vil ikke noen av disse verdiene kunne oppstå i Norge, påpeker Lind.

Ansvarlig statsråd Sveinung Rotevatn påpeker igjen at vi nesten ikke har tekstilproduksjon i Norge.

«Det er derfor heller ikke sikkert at det er grunnlag for å bygge en bærekraftig gjenvinningsindustri i Norge. Miljødirektoratet har fått i oppdrag å komme med forslag til hvordan vi best skal gjennomføre EUs rammedirektiv om avfall. Det betyr blant annet at de skal komme med et forslag til et system for separat innsamling av tekstiler», skriver han.

Den vanskelige fraksjonen. Kildesortering er ikke noe nytt her til lands, men systemene for innsamling og resirkulering av andre avfalls-fraksjoner lar seg ikke kopiere til bruk på tekstil. Til det er fraksjonen for kompleks. Tekstilene ødelegges raskt av fukt og lukt, så hvordan de håndteres og oppbevares er avgjørende for om de kan brukes igjen.

Tekstiler er vanskelig også på et annet nivå. De består av mange forskjellige materialer i ulike blandinger, noe som gjør materialgjenvinning veldig utfordrende. I tillegg til klesplagg inkluderer tekstiler også møbler, gardiner, tepper, sengetøy og ellers alt vi omgir oss med av tekstiler. Det vil kreve helt andre systemer enn de eksisterende ordningene vi har for klær gjennom eksempelvis Fretex i dag. Samfunnsbedriftene (tidligere KS Bedrift Avfall, red.anm.) representerer lokale og regionale avfallsselskaper i Norge. De viser til at denne tekstiltypen skaper problemer for systemene vi har i dag, som nylonstrømper i sorteringsanlegg eller mikroplast i avløpssystemet.

Det er estimert at under 1 prosent av tekstilene som leveres inn på verdensbasis, blir resirkulert til nye tekstiler.

– En utfordring er at den teknologiske utviklingen er på etterskudd. Kravene om sirkulærøkonomi for tekstiler kommer raskere enn innovasjonen for materialgjenvinning av tekstiler går, forklarer Hjelle. 

 

 

Loven kompliserer. Tekstilene som samles inn, blir i dag definert som gaver, noe som fritar kommunene for både ansvar og kontrollmuligheter for tekstilhåndteringen. Når det nå kommer nye krav fra EU, ikke bare om innsamling, men også om rapportering og dokumentering, er det ikke lenger holdbart å legge alt ansvaret for dette på frivillige veldedige organisasjoner. Det betyr at kommunene høyst sannsynlig vil få det overordnede ansvaret for håndteringen. For å kunne legge ansvaret over på kommunene må tekstilene defineres som avfall.

Det kan by på to problemer for Fretex og andre veldedige organisasjoner som driver med bruktsalg. Ettersom tekstilene defineres som avfall, er det vanskelig å omdefinere dem tilbake til et salgbart produkt med dagens lovverk.

Og dersom kommunene selv har ansvaret for tekstilene, vil neste ledd i håndteringen mest sannsynlig legges ut på anbud. Da kan de veldedige organisasjonene få problemer med å konkurrere mot store, utenlandske kommersielle selskap.

Miljødirektoratet mener også det er for tidlig å ta tak i eventuelle lovendringer, omdefineringer, økonomiske støtteordninger eller andre tiltak for å sikre de veldedige organisasjonenes posisjon.

Fretex jobber likevel iherdig med egne løsninger.

De har stor tro på at deres mange års erfaring og ekspertise vil gjøre dem til en attraktiv samarbeidspartner for kommunene, men de har ingen garantier. I likhet med alle andre aktører i bransjen må de nå bare vente og se hvilke retningslinjer og lovendringer som kommer fra myndig-hetene. For Fretex, og andre i samme båt, kan det bli et være eller ikke være.

Nyvinning tar tid og koster penger. Svein Kamfjord i Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs deler Arnt-Willy Hjelles bekymring. Han peker på at det vil ta tre til fem år hvis bransjen skal komme opp med nye løsninger, som må utvikles fra start til slutt og vil kreve mye ressurser.

– I Norge er det manglende støtteordninger for offentlige selskaper. Vi har tatt dette opp med myndighetene, og bransjen ønsker å ta tak, men våre innspill har foreløpig ikke ført frem, sier han.

I EU har de løst dette ved at offentlige foretak kan søke såkalte offentlige strukturfondmidler. I Norge finnes ikke denne muligheten.

Målsettingen i Norge er at vi skal nå 65 prosent total materialgjenvinning innen 2035. Etter de nye målemetodene ligger Norge kanskje på 25 prosent.

Målsettingen i Norge er at vi skal nå 65 prosent total materialgjenvinning innen 2035. Etter de nye målemetodene ligger Norge kanskje på 25 prosent, mener Kamfjord. Han sier vi kan få til en total materialgjenvinning på opptil 40 prosent om 15 år dersom vi driver på samme måte som i dag.

– Jeg er ikke sikker på at politikerne våre forstår hvor utfordrende det er å få gjennomført denne målsetningen. Myndighetene har voldsomme forventninger og må synliggjøre hvilke virkemidler som skal tas i bruk.

Miljødirektoratet skriver at det er viktig å jobbe gjennom hele verdikjeden. Alt fra valg av råvarer, design og produksjon via forbrukeraspekter og til markedene for ombruk og materialgjenvinning av tekstiler, må gjennomgås. Flere av virkemidlene bransjen etterspør, er likevel utenfor deres ansvarsområdeområde. For eksempel håndterer Barne- og Familiedepartementet forbrukerpolitikken.

«Noen av grepene må tas på europeisk nivå for å få ønsket effekt, mens det på andre områder er avgjørende med nasjonale virkemidler. EUs videre arbeid vil blant annet kunne påvirke markedet for ombruk og materialgjenvunnet råvare, slik at situasjonen bedres i årene fremover. Det vil også påvirke situasjonen i Norge», skriver Miljødirektoratet.

Klima- og miljøministeren poengterer at det i overgangen til en mer sirkulær økonomi er nødvendig med samarbeid mellom sektorer og mellom bransjer.

«Jeg arbeider nå med en nasjonal strategi for sirkulær økonomi, som skal legges frem i løpet av 2020. Jeg håper den skal kunne fylle mange av de forventningene som finnes», skriver Rotevatn. I dette arbeidet samarbeider Klima- og miljødepartementet, ifølge ministeren, med sju andre departementer.

 

 

Tekstiler sendes til forbrenning. Fretex har til nå vært offensive i sin innsamling, og har tatt imot alt av brukte tekstiler – også de ødelagte. De har hatt en avtale om å materialgjenvinne noen av tekstilene til bruk i industrien, men det er et lite marked, og dette er allerede mettet.

– Prisen vi får for disse tekstilene er så lav at det i realiteten har kostet oss store summer. Slik teknologien for materialgjenvinning er i dag, er det heller ikke den mest miljøvennlige løsningen. Både økonomisk og miljømessig er det faktisk best å sende disse tekstilene til energigjenvinning (det vil si forbrenning. red.anm.) i Norge, forklarer Hjelle.

I dag er gjenbruk det eneste miljøvennlige du kan gjøre med tekstiler, men i Norge er markedet for brukte tekstiler forsvinnende lite. Bare 3 prosent av de innsamlede brukte tekstilene gikk til gjenbruk, gjenvinning eller forbrenning i Norge. De resterende 97 prosentene blir eksportert, hovedsakelig til Sentral- og Øst-Europa, der de blir sortert. Førstesorteringen går til det europeiske markedet. Deretter sorteres det med tanke på gjenbruk i andre land. Til slutt går noe til resirkulering for industrien før restene går til forbrenning. Dette er modellen alle tekstilinnsamlerne opererer etter.

Et tapsprosjekt. «Fast fashion» og tilsvarende produksjonssystemer innen interiør og sport pøser ut nye kolleksjoner med billige varer av dårlig kvalitet. Det har ført til at mengden brukte tekstiler i omløp har økt proporsjonalt med fallet i kvalitet. Dette har en dramatisk effekt på markedet.

– Eksporten vår av brukte tekstiler går stadig oppover. Det virker som at man tar utgangspunkt i at det fortsatt er et marked ute i verden som skal ta seg av det og ordne opp i våre brukte tekstiler, men det vil ikke skje. Mange land vi tidligere har eksportert til, er up-and-coming, og de kan være veldig lei av våre brukte klær, sier seniorforsker Ingun Grimstad Klepp.

– Markedet for bruktklær er allerede i ferd med å bli mettet. Det virker det ikke som planene til EU og Miljødepartementet tar høyde for, sier hun.

 

 

Det samme sier Hjelle i Fretex.

– Når alle samler inn brukte tekstiler i sine land, vil kjøperne til slutt rekke opp hånden og si at nå tar vi ikke imot mer. Vi ser at mange er blitt mer restriktive til import av brukte tekstiler.

Østfoldforsknings rapport fra 2019 viser det samme. De fleste norske innsamlere har opplevd reduserte priser på opp mot 20–30 prosent siden 2015. Dette er delvis et resultat av metning i verdensmarkedet, og dels et resultat av en reduksjon i kvaliteten på innsamlede tekstiler. Tekst-ilene som sendes til material- og energigjenvinning, gir – slik også Fretex har erfart – knapt nok dekning for transporten til gjenvinningsanleggene. Det estimeres at mengden ikke-gjenbrukbare tekstiler i Europa vil øke med 1,4 millioner tonn årlig etter 2025. Det vil sette et stadig økende press på markedet.

Bekymret for utviklingen. Kort oppsummert: Bruker vi dagens tallgrunnlag, vil mengden brukte tekstiler som samles inn i Norge, bli dobbelt så stor etter 2025. Om vi bruker de mest positive estimatene, vil en fjerdedel av de innsamlede tekstilene være ubrukelige. Det kommer i tillegg til den mengden ikke-gjenbrukbare tekstiler vi allerede eksporterer.

Ubrukelige tekstiler er det ikke noe marked for.

Markedet for brukte, brukbare klær er allerede synkende. Innovasjonen på materialgjenvinning av tekstiler er langt unna å kunne monne på tekstilmengdene som må håndteres.

Ubrukelige tekstiler er det ikke noe marked for. Markedet for brukte, brukbare klær er allerede synkende. Innovasjonen på materialgjenvinning av tekstiler er langt unna å kunne monne på tekstilmengdene som må håndteres.

Hverken Hjelle, Lind, Klepp eller Kamfjord kjenner til planer for å håndtere mer av tekstilene i Norge. Klima- og miljøministeren sier det ikke er sikkert vi har grunnlag for å bygge en bærekraftig gjenvinningsindustri i Norge. Det vi da sitter igjen med, er å fortsette som før med å sende tekstilene ut av landet.

Det kan bidra til å presse prisene så mye at det ødelegger hele markedet for brukte tekstiler. I verste fall fører det til en opphopning av millioner av tonn tekstiler som ingen vil ha.

– Om jeg er bekymret? Det korte svaret på det er ja, sier Hjelle.

Legg ansvar på produsentene. Men det mangler altså ikke på forslag til løsninger.

Ett av virkemidlene som nevnes av flere av våre kilder, er en såkalt produsentansvarsordning. Norge har allerede slike ordninger på plass med returselskaper som Grønt Punkt og Norsirk. Ordningene sikrer finansiering av avfallshåndteringen, og skal i utgangspunktet kunne føre til at produsentene får større ansvar for hele livssyklusen til tekstilene. Svein Kamfjord i Samfunnsbedriftene Avfall og ressurs sier at produsentansvarsordninger kan være effektive om de blir gjort riktig.

– EU er nå tydelige på det KS Bedrift har sagt i mange år – at produsentene må få mer ansvar. Vi mener det ikke burde vært lov for produsenter å selge noe ut i markedet uten blant annet å si hva tekstilene er laget av.

 

 

Å legge mer ansvar på produsentene er også noe Klepp og hennes kolleger har etterlyst. Hun mener Norge kan og bør stille krav til produsentene.

– Vi har jo for eksempel allerede forbrukerkjøpsloven som sikrer at man kan reklamere på ting man kjøper dersom de går i stykker før det er gått to år. Hvis denne loven ble konkretisert litt mer med tanke på tekstiler, kunne det fort bli veldig lite lønnsomt å lage dårlige klær, forklarer hun.

Må satse på innovasjon. En ansvarsordning for produsenter kan blant annet stille krav om både lengre levetid på tekstilene, og at tekstilene skal egne seg bedre for resirkulering. De kan på sikt fullstendig endre tekstilbransjen, og gi forbrukerne bedre, mer holdbare klær av renere materialer. Men slike endringer tar tid, og om de kommer nå, kommer de for sent til å kunne gjøre noe med det voldsomme volumet av dårlige tekstiler som vi om står overfor.

– Dersom kravene til kvaliteten på tekstilene blir høyere, vil det likevel ta mange år før kvalitetsplaggene kommer til oss, sier Hjelle.

Han mener det å fortsette med den gamle strategien, å sende tekstilene ut av landet, vil være uholdbart i fremtiden. Ikke minst hvis målet er å gjøre noe med miljøproblemet som tekstilene representerer.

– Hvis vi skal samle inn alle tekstilene og sende dem til et annet land, flytter vi i realiteten bare problemet dit. Hvis det virkelig skal monne, må det produseres nye klær av ødelagte klær, fra fiber til fiber.

Hjelle mener vi må satse på innovative løsninger i Norge, og finne måter for å håndtere mer av disse tekstilene på selv.

– Dette kan ikke Fretex fikse alene, og myndighetene tar feil hvis de tror de har god tid til å gjennomføre det.