• Ur-art Villrein (Rangifer tarandus) i Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark. Myndighetene mener smitteoverføringen ved CWD kan skje gjennom direkte kontakt mellom syke og friske dyr, eller indirekte ved at friske dyr kommer i kontakt med smittestoffet i miljøet. Men ny forskning sannsynliggjør at smitten vil kunne oppstå på nytt, da det er vist at prioner kan produseres av jordlevende bakterier. Foto: ERLEND HAARBERG/SAMFOTO/NTB SCANPIX

  • Under lupen Viltpatolog Turid Vikøren ved Veterinærinstituttet obduserer et reinsdyr 4. mai 2017, skutt på Nordfjella, for å sjekke dyret for skrante-sykesmitte. Foto: TORE MEEK/NTB SCANPIX

  • Obduksjon Det er sannsynlig at reinsdyr har levd og utviklet seg i områder med smitterisiko til alle tider, skriver artikkelforfatteren. Viltpatolog Turid Vikøren ved Veterinærinstituttet tar prøver fra et reinsdyr 4. mai 2017, som ble skutt på Nordfjella med mistanke om skrantesykesmitte. Foto: TORE MEEK/NTB SCANPIX

  • Hastebehandlet Landbruksminister Jon Georg Dale (Frp) etter et møte med Veterinærinstituttet og Mattilsynet om mulige tiltak mot skrantesyken, 7. april 2017. Mattilsynet gikk inn for å avlive samtlige villrein i Nordfjella, blant annet ut fra troen på at det kan forhindre smitte til tamrein. Foto: CORNELIUS POPPE/NTB SCANPIX

Omstridt felling av villrein: Kan utskyting utrydde skrantesyke?

Omstridt felling av villrein: Kan utskyting utrydde skrantesyke?

Fra utgave: 7 / juli og august 2017

Den dødelige sykdommen skrantesyke ble første gang påvist i Norge i 2016 hos tre villrein. Landbruksdepartementet mener at skrantesyken kan utryddes og har vedtatt å skyte ut 2200 villrein i Nordfjella – 10 prosent av den norske villreinsstammen. Ny kunnskap tyder imidlertid på at smitten ikke kan utryddes, men under visse miljøbetingelser vil kunne oppstå på nytt i et område.

 

Drastiske tiltak for å utrydde skrantesyke.

Av frykt for utbrudd av skrantesyke (Chronic wasting disease, CWD) i Norge, analyserte Veterinærinstituttet i 2016 totalt 860 prøver av villrein og 2494 av tamrein. CWD-smitte ble påvist hos kun tre villrein. På oppdrag fra Mattilsynet og Miljødirektoratet, utarbeidet Vitenskaps-komiteen for mattrygghet (VKM) en sammenstilling av tilgjengelig kunnskap for å besvare spørsmål knyttet til mattrygghet og dyrehelse for villrein, og risiko for smitte av skrantesyke.

Fakta

2200 villrein slaktes.

10 prosent av den norske villreinstammen skal slaktes ned i Nordfjella øst for Lærdal i Sogn og Fjordane.

Hele området blir lagt øde i mange år i frykt for at skrantesyken skal spre seg.

Det er påvist smitte hos tre villrein i området, én i april 2016 og to i aug.-sept. 2016. I tillegg har man funnet smitte hos to elgkuer i Selbu i mai og juni 2016.

Kilde: Villrein.no og NTB

 

Skrantesyke (CWD).

Kjennetegnes ved gradvis tap av nerveceller i hjernen, nevrologiske symptomer og avmagring, og ender alltid med døden.

Skyldes prioner, og ikke bakterier eller virus.

Det finnes flere kjente prionsykdommer som for eksempel kugalskap hos storfe, skrapesyke hos sau og Creutzfeldt-Jakobs hos mennesker.

Enkelt forklart er prioner proteiner med unormal struktur, og i teorien smitter sykdommen når prioner kommer i kontakt med normale proteiner.

Forskere har lenge trodd at sykdommen var avgrenset til Nord-Amerika og Sør-Korea. Funnene i Norge var de første i Europa.

  

Etter første fase av arbeidet, konkluderte VKM med at smittekilden for de tre tilfellene av villrein med skrantesyke, er ukjent. I andre fase fastslo VKM likevel at skrantesyke ikke vil forsvinne av seg selv, men stadig ramme flere hjortedyr og spre seg til nye deler av landet dersom ikke effektive og omfattende tiltak ble iverksatt raskt.

VKM foreslo utskyting av populasjonen i Nordfjella, å hindre at dyr vandrer inn og ut av området, og å fjerne saltslikkesteiner. Undersøkelser av tidligere utbrudd av skrantesyke i andre land har vist at saltforurenset jord nær slikkesteiner kan være en hotspot for smitte.

VKM konkluderte videre med at smittestoffet er stabilt, og at det kan lagres lenge i miljøet – gjerne gjennom flere år. Komiteen foreslo derfor også at området i Nordfjella legges brakk i fem år etter utskyting, og at man bruker garantert friske dyr til å bygge opp igjen en ny populasjon av villrein i Nordfjella. Landbruksdepartementet vedtok i henhold til forslagene, å åpne for utskyting av all villrein i Nordfjella.

Vil utskyting føre til utryddelse av CWD?

I en fagfellevurdert studie publisert ved utgangen av mars, presenterte forskere resultater fra en genetisk studie av ni populasjoner av hjortedyret kalibu (nordamerikansk reinsdyr) fra Alberta, Canada. Forskerne fant at dyrene i én av populasjonene som levde i et område med mye smitte, hadde en forhøyet forekomst av gener som kunne forbindes med motstandsdyktighet mot skrantesyke.

36,7 prosent av de 30 dyrene i populasjonen som ble testet, hadde en forhøyet genetisk motstandsdyktighet mot skrantesyke. Funnet viste at reinsdyrene har en evne til å kunne utvikle resistens gjennom generasjoner. Forskerne konkluderte med at resultatene kunne brukes til å ta mer riktige beslutninger i forvaltningen av sårbare populasjoner av karibu i Nord-Amerika.

Hva kan norsk forvaltning lære av dette funnet? Hvis det finnes en tilsvarende genetisk resistens hos noen av våre reinsdyr, vil det ikke være hensiktsmessig å utrydde populasjonen i Nordfjella ved utskyting. Utskyting vil bidra til å fjerne viktige gener som kan gi fremtidige generasjoner av villrein resistens mot skrantesyke.

Den genetiske variasjonen og motstandskraften hos reinsdyrene i Nordfjella er ikke kartlagt. Det er viktig at reinstammen som skal leve videre i disse områdene, blir gitt muligheten til å utvikle en naturlig motstandskraft. 

For å kunne utrydde en sykdom, må man forstå dens forløp.

Det er kjent at prionsmitte kan foregå via miljøet, og at jord er særdeles viktig i den sammenheng. Ifølge en amerikansk studie, kan spredning skje via møkk fra dyr som vandrer over lange avstander. Forskerne bak en studie fra november 2016 fant at naturlig forurenset jord inneholder prioner som kan gi skrantesyke.

Jordas innhold av salter kan ha betydning for dens evne til å bevare prionene. Salter i jordsmonnet kan føre til økt grad av smittsomhet og økt risiko for opptak av prioner gjennom mage og tarm hos mus.

Men hvor kom prionene fra i utgangspunktet? Noe må produsere smittestoffet eller på annet vis initiere dannelsen av prionene. Prioner kan være forsvarskomponenter hos bak-terier som opplever stress.

En studie publisert i tidsskriftet Science i januar 2017, beskrev oppdagelsen av prioner i bakterier. Forskerne bak studien lette etter et gen som koder for prioner i genomene til cirka 60 000 bakterier. De fant at jordbakterien Clostridium botulinum, som er kjent for å kunne produsere neurotoksinet botulin, bærer et gen som koder for et prion.

Denne jordbakterien er vanskelig å dyrke i laborator-ium. Derfor plasserte forskerne genet fra jordbakterien inn i tarmbakterien Escherichia coli, som er enklere å dyrke. Da oppsto klumper med prioner. Forskerne konkluderte med at prioner kan gjøre bakterier tilpasningsdyktige for stress, eller gi dem en fordel i konkurranse med andre bakterier. E. coli med prioner hadde høyere overlevelse når de ble lagt i alkohol.

Hvis prionene som forårsaker skrantesyke hos reinsdyr produseres som en respons på stress av bakterier som er vanlige i jord, kan det være sannsynlig at de overføres til dyrene når de beiter lav eller på steder hvor de lett får i seg jord, for eksempel ved saltslikkesteiner. Så lenge det finnes bakterier i jord som kan produsere prioner, så vil det alltid kunne oppstå ny smitte. Prioner er sannsynligvis en naturlig del av økosystemet, som en forsvarsmekanisme hos bakterier. Det er sannsynlig at reinsdyr har levd og utviklet seg i områder med smitterisiko til alle tider.

En respons på klimaendringer?

Det er ikke vist om skrantesyke hos norsk villrein har oppstått nylig, om det bestandig har vært til stede i bestanden, eller om den øker eller minker i omfang. Studiene som det refereres til her, viser at jordlevende bakterier kan produsere prioner, at alkohol kan påvirke bakterier til å produsere prioner, og at saltholdig jord er en hotspot for smitte.

Til-stedeværelsen av ulike salter i jordsmonnet har betydning for hvor godt smitten, eller opphavet til smitten, bevares. I tillegg har det betydning for selve smitteoverføringen. Felles for alkohol og saltholdig jord, kan være at bakteriene får utfordringer med tanke på uttørking.

Prionproduserende jordbakterier kommer kanskje til å øke i antall som en respons på økte mengder leire i fjellet som følge av klimaendringene. Det er nødvendig med mer grunnforskning på dette, for å kunne ta kunnskapsbaserte beslutninger og ikke gjøre forhastede vedtak.

Hva skjer hvis CWD blir påvist hos en annen populasjon av villrein? Vil vedtaket om utskyting i Nordfjella bli en praksis man da vil vise til og videreføre? Det vil kunne føre til utrydding av genetisk variasjon hos villrein.

 

Kilder: vkm.no, nature.com, Science og følgende studier:
Y. C. Cheng, M. Musiani, M. Cavedon, S. Gilch, 2017: «High prevalence of prion protein genotype associated with resistance to chronic wasting disease in one Alberta woodland caribou population. Prion 11», s. 136–142.
C.J. Booth, C.J. Johnson, J.A. Pedersen, 2013: «Microbial and enzymatic inactivation of prions in soil environments. Soil Biology and Biochemistry, 59», s. 1–15.
A. C. Wyckoff, S. Kane, K. Lockwood, J. Seligman, B. Michel, D. Hill, A. Ortega, M. R. Mangalea, G. C. Telling, M.W. Miller, K. Vercauteren, M.D. Zabel, 2016: «Clay components in soil dictate environmental stability and bioavailability of cervid prions in mice. Frontiers in Microbiology».