• Skogens ro Fortsatt er det mulig å finne stillhet ikke alt for langt unna der man bor. Med den enorme tilflyt-ningen til og utbredelsen av stadig større byer, kan dette bli et større knapphetsgode i fremtiden. Her fra Bukollen, et kjent turmål på Romeriksåsen, med utsikt mot Nittedal og Varingskollen. Foto: KAI JENSEN/NTB SCANPIX

  • Da lydene tok over Prisen vi har betalt for vårt farvel til stillheten, er sannsynligvis langt høyere enn hva vi liker å tenke på og lar seg måle langs flere akser: yrkesfravær, nedsatt hørsel og utbrente nerver, høyere inntak av beroligende substanser og lavere toleranse for naboens kjæledyr. Den industrielle revolusjo-nens støynivå får ta sin del av skylden: prustende dampmaskiner, øredøvende drivhjul, mekaniske hestekrefter på veier, sviller og, etter hvert, på flyplassenes rullebaner. Tegning: GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO

  • Roen i himmelen Å se på stjernehimmelen setter oss tilbake i tiden – og på plass. Samtidig er det fortrøstnings-fullt: Vi er ikke alene i universet. Noen blunker til oss. Før oss har tusener av generasjoner søkt trøst hos stjernene. De er en del av vårt DNA. Men følelsen av nærheten til Melkeveiens stjernetåke er vi i ferd med å miste. 80 prosent av Jordens landareal preges av «lysforsøpling.». Foto: GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO

Stillhetens stigende pris.

Stillhetens stigende pris.

Fra utgave: 7 / juli 2019

Mye av hva vi hittil har tatt for gitt, står vi nå i fare for å miste, takket være vårt overforbruk. Til og med stillhet er blitt et knapphetsgode.

Det store savnet. Hva er stillhetens pris? I det siste har jeg plaget venner med spørsmålet. En som jobber i bokhandel svarte umiddelbart:

«Tror e-versjonen av Kagges bok om stillhet (Erling Kagge: «Stillhet i støyens tid. Gleden ved å stenge verden ute». Kagge forlag, 2016, red.anm.) koster hundre og femti spenn – og da slipper du å høre lyden av blafrende sider.»

En annen venn lever av å selge raffinerte lydanlegg til folk med god hørsel og enda bedre økonomi.

«Hva er din dyreste hodetelefon?» tekstet jeg.

Umiddelbart kom svaret: «McIntosh MHT 1000. Støyreduserende. Pris kr 20 000.»

 

Støyreduserende hodetelefoner McIntosh MHT 1000. 

 

Jeg hevet øyenbrynene. Nylig hadde en Norwegian-flyvert prøvd å selge meg et smekkert Bose-headset til rundt en tiendedel av prisen.

Jeg kjente at hjernen min var i ferd med å produsere tanker jeg misliker sterkt: Pengeverdien på immaterielle mangelvarer. Som en tur i Marka. Der er fremdeles både stier, løyper og luft gratis. Og det er nokså stille mellom hver buss eller bane.

Men så kommer de krypende, alle fakta som peker i én og samme retning: At det vi kanskje savner aller mest, er stillheten. Og er det én ting økonomer kan fortelle oss om såkalte knapphetsgoder, er det at de bare stiger i pris. Om noen tiår, når fem milliarder av oss bor i millionbyer, vil prisen på slike goder fyke enda raskere i været.

Det Tause Havet. Om bord på en seilbåt i Karibia erfarte jeg stillhet også som et varsel. I løpet av en to ukers lavutslipp og lav-desibel odyssé (hvis man ser bort fra flyturen dit), mellom sterkt trafikkerte tropeøyer, så jeg kun to delfiner.

Et halvt hundreår etter at Rachel Carson i boken «Den tause våren» beskrev hvordan fuglesangen hadde stilnet som følge av giftige insektmidler, er også havet blitt tausere – kvalt av sur nedbør, mangel på oksygen og livstruende fangstmetoder. I tillegg dør fiske- og pattedyrarter fordi de har mistet hørselen – og med den evnen til å navigere under vann. Det motsatte av stillhet er ikke lyd, men støy.

Og naturen i vårt eget land støyer når vi tukler med den: monstermastenes hvinende stålwirer, vindturbinenes surrende desibel, fosser som brøler i protest når demningenes sluser åpnes. Over hele kloden høres tordenen fra stadig sterkere og hyppigere stormer, jordras og skogbranner.

Kalvende isfjell braker og brummer: De hvite kjempene har sitt eget talespråk som føres med vinden i pol-farvann. Jeg fikk anledning til å betrakte noen av dem under et besøk i Newfoundland. De minnet meg om vesener på snarvisitt fra en fremmed klode. Idet de forsvant bak en odde, ga isen fra seg uventede smell i kveldsstillheten. 

Stillhet til salgs. Det er til steder utenfor allfarvei, enes ekspertene om, etterspørselen i det globale reiseliv nå setter kursen. Delvis skyldes det wish you were here-skrytefaktoren, delvis vår byhverdag bombardert av støy, delvis at flere på kloden har råd til å betale en månedslønn for en eksklusiv langweekend. Ofte lærer man noe underveis, og ikke sjelden bidrar gjestene til å redde sjeldne dyrearter og truede økosystemer.

Mye av det er nå blitt trendy – og ofte dyrt. Skreddersydde to-ukers turer med en velutstyrt slow boat kommer fort opp i et sekssifret kronebeløp: Stillheten er ikke gratis hvis produktet er høy komfort. Vi er kommet et stykke unna forfatteren Hans Magnus Enzensbergers velkjente artikkel i Der Spiegel for snart en mannsalder siden:

«Fremtidens luksus tar farvel med det overflødige og etterstreber det nødvendige: ro, miljø og sikkerhet. Overfloden trer inn i et nytt stadium hvor den benekter seg selv. Hva som er knapt, sjeldent, dyrt og attråverdig i det galopperende forbrukets tid, er elementære livsbetingelser som ro, rent vann og godt med plass.»

Innfrir ikke alltid. Lavt tempo er kommet på moten hos bereiste mennesker. «Flyskam» er en invitasjon til stillhet. Den gjør sitt til at valget av vår neste ferie er blitt en politisk handling – og for noen en økologisk botsøvelse.

Viggo Johansen tar med seg små grupper til en liten, nesten fraflyttet kunstnerlandsby nær Liguria-kysten. Her underviser han i såkalt mindfulness, hvor tilnærmet stillhet bare er en av ingrediensene.

«Mange er overstimulerte. Min oppgave er å hjelpe dem å rense sansene for hva som ikke er essensielt. Å finne stillheten i sinnet.»

 

Bratt vei I mindfulness-landskapet er det lett å gå seg vill. Viggo Johansen – her i Vico-kløften i Hellas – har gått distansen. Som buddhistmunk tilbrakte han fire år i steinhytter og klostre i Nepal, før han følte seg kvalifisert nok til å dele med andre sin innsikt om den terapeutiske verdien av yogaens pusteøvelser og stillhet. «Vi lider under å slippe inn for mye støy i vårt liv», mener han. 

 

En forsmak på at vår søken etter den perfekte, autentiske stillheten ikke alltid innfrir forventningene, fikk jeg da jeg var i Kina for noen år siden. En norsk-kinesisk turoperatør hadde bedt meg utforske Nordvest-Yunnan provinsen, som ga forfatteren James Hilton ideen til bestselgeren «Tapte horisonter».

På slettelandet ved foten av Tibetplatået var der forfatteren plasserte sitt fiktive Shangri-La, et sted der folk levde lykkelig og nådde en høy alder. Min oppdagelsesreise dit endte i en enorm nasjonalpark 4000 meter over havet. Lonely Planet og kinesiske brosjyrer hadde beskrevet den som «fullt av eksotisk dyre- og fugleliv, med nomader som lever i harmoni med naturen og sine jakokser».

Ved parkens inngang ventet stillegående, el-drevne busser. Underveis, gjennom et vakkert skoglandskap, kunne jeg høre fuglekvitter. Men da bussjåføren åpnet døren og slapp meg av, var det helt stille.

«Hva med alle fuglene?» spurte jeg ham. Han pekte mot bussens høyttalere. Fuglesangen, viste det seg, var innlagt som en del av en virtuell reiseopplevelse. Bussjåføren rødmet:

«So sorry, Sir, kinesiske turister veldig støyende. Fugler nå borte. De rømte herfra for flere år siden.»