London. Gjennom mange tiår har Europa overbelastet vannet i elver, innsjøer og langs kysten. Etter at EU fikk et overordnet rammedirektiv som skal beskytte vannets økosystemer, må landene sørge for at alt vann har god økologisk tilstand. Dersom de ikke lykkes, kan landene bli ilagt høye bøter av EU. Dette har fått fart på arbeidet med en mer bærekraftig bruk av vann.

London ble i 2012 dømt for ikke å ta godt nok vare må miljøet i Themsen. Dersom Storbritannia ikke løser problemet, er det ikke utenkelig med bøter på over 100 millioner pund for hvert år som går med brudd på vanndirektivet.

– Nå er jo Storbritannia på vei ut av EU, men vi trenger ikke EU for å fortelle oss at det er riktig å redusere forurensningen, sier kommunikasjonsansvarlig Nick Tennant i Tideway, selskapet som bygger den nye kloakktunnelen som har fått kallenavnet «Superkloakken». Anlegget har en prislapp på over 4 milliarder pund og skal stå ferdig i 2023.

Sprengt kapasitet. Tideway-tunnelen er den største investeringen i Londons kloakksystem siden det ble bygget for 150 år siden. Det opprinnelige systemet er fortsatt i bruk og fungerer ypperlig, men dets kapasitet er sprengt. Ingeniøren Sir Joseph Bazalgette som tegnet systemet, dimensjonerte det for fire millioner innbyggere – et svært ambisiøst og fremtidsrettet mål den gang det bare bodde to millioner mennesker i London. I dag bor det imidlertid over åtte millioner innbyggere her, og byen vokser fort. Samtidig bruker hver innbygger mer vann.

Bazalgette valgte å la regnvann og kloakk gå i samme løp, for å unngå mer graving enn nødvendig i tettbygde London. Dette medførte unntaksvis at ekstra kraftige regnskyll kunne fylle kloakken. Med dagens sprengte kapasitet skal det imidlertid bare noen millimeter nedbør til før det renner over. Og nedbør blir det bare mer av i London. Ifølge britiske meteorologer har klimaendringene gjort det syv ganger så vanlig med ekstremnedbør i London, som raskere renner ned i kloakken på grunn av det store innslaget av betong og asfalt.

En viktig del av Bazalgettes ingeniørkunst var imidlertid de mange tunnelmunningene ut til Themsen, der overløpet renner ut i elven og ikke i gatene når kloakken blir overfylt. Etter ethvert regnskyll kan man nå se urenset avløpsvann renne ut i elven ved kjente landemerker som Westminster Palace, MI6 og Tower of London. I 2014 skyllet 62 millioner tonn urenset avløpsvann ut i elven på denne måten.

I 2014 skyllet 62 millioner tonn urenset avløpsvann ut i Themsen etter regnskyll.

– Vi er jo glade for at dette ikke renner ut i gatene. Men vi kan ikke fortsette med å bruke Themsen som toalett, sier Nick Tennant.

Den nye Tideway-tunnelen bygges under Themsen, langs Bazalgettes tunnel. Den gamle tunnelen skal fremdeles fungere som hovedfartsåre for kloakken. Men hver gang den blir oversvømt, skal overløpet gå til den nye tunnelen og videre til renseanlegget. Den nye tunnelen er syv meter i diameter, og bare når også denne blir for liten, kommer kloakken til å renne ut i Themsen.

– Det er ikke til å unngå utslipp under de verste høststormene. Men den kapasiteten vi bygger med nå, vil gjøre at vi får minimalt med utslipp de neste 120 årene – minst, sier Tennant.

Rhinen og Themsen verst. Etter at EUs vanndirektiv ble innført i 2000, er landene blant annet pålagt å sørge for godt vannmiljø og rense alt avløpsvann i urbane strøk. Sist EU-landene rapporterte inn miljøtilstanden i vannene sine, var med data fra 2010.

– Themsen og nedre del av Rhinen var blant verstingområdene, forteller seniorforsker Anne Lyche Solheim ved Norsk institutt for vannforskning (NIVA).

Solheim har jobbet med EUs vanndirektiv siden det kom, og var med på å utvikle metodene for måling av den økologiske tilstanden i innsjøer og elver. Hun har nå et spesielt ansvar for rapporteringen av økologisk tilstand i innsjøer og elver i Europa.

– Vi har brukt mye ressurser på å finne ut hvordan vi kan vurdere hva som er god økologisk tilstand. Nå har vi et sett med tålegrenser for ulike vanntyper, sier NIVA-forskeren.

Rhinen starter i de sveitsiske alpene og passerer en rekke byer før den munner ut mot Nordsjøen i Nederland. Forurensningen hoper seg dermed opp i den nederlandske delen av elven.

– Jeg husker at jeg i Amsterdam for 20 år siden fikk vite at de brukte vann fra Rhinen som drikkevann. For meg var det uvirkelig at det var teknisk mulig å rense det vannet, sier Lyche Solheim.

I 2013 fikk Rhinen den første europeiske elveprisen for den vellykkede innsatsen.

Siden den gang har det gått riktig vei for vannkvaliteten i Rhinen. Det ble opprettet en internasjonal kommisjon for beskyttelse av Rhinen allerede i 1950, og et stort kjemikalieutslipp etter en fabrikkbrann i 1986 fikk landene til å bli enige om et handlingsprogram for å redusere forurensningen. Siden har landene langs Rhinen samarbeidet om å redusere kloakkutslipp og avrenning fra landbruket, de har restaurert kantsoner, og de har fjernet demninger og bygget fisketrapper. Det var en stor seier for Rhinen-kommisjonen da laksen igjen begynte å vandre oppover vassdraget rundt år 2000. I 2013 fikk Rhinen den første europeiske elveprisen for den vellykkede innsatsen.

Uutholdelig stank. Også i Themsen har forholdene vært enda verre før. Themsen har vært Londons livsnerve siden byen ble etablert for snart 2000 år siden. Elven har fungert som handelsåre, drikkevannskilde og matfat. På 800-tallet spredte vikingene stor frykt da de kom seilende på Themsens tidevann. Men det var Londons egne innbyggere som spredte mest død og fordervelse via elven. De brukte Themsens tidevannsstrøm mot det åpne havet som en utvei for å kvitte seg med avfall. Etter hvert havnet også innbyggernes kloakk i Themsen, da mange fikk vannklosett uten å være koblet på noen avløpskum.

Aller verst var det på 1800-tallet da avløp fra en stadig økende befolkning blandet seg med giftige og etsende fabrikkutslipp. Det gikk som det måtte gå i storbyen som fikk drikkevannet sitt fra elven, der alt fra kloakk til dyrekadavre fløt forbi. Sykdom og epidemier spredte seg raskt.

Det var «den store stanken» i 1858 som åpnet øynene for at noe måtte gjøres. Denne sommeren var det så varmt at lukten av kloakk og industriutslipp ble uutholdelig. Deler av Westminster Palace ble ubrukelig der det lå rett ved elvebredden. Themsen fikk skylden for tre koleraepidemier som hadde kostet 40 000 mennesker livet, og folk begynte å frykte at den grusomme lukten kunne bære med seg livsfarlig luftbåren smitte.

På dette tidspunktet hadde parlamentet allerede brukt to år på å diskutere kostnadene med Sir Joseph Bazalgettes forslag. Noen uker etter «the Great Stink» godkjente de tegningene. Bazalgette ble berømt for det vellykkede systemet, som satte en stopper for de hyppige epidemiene i London.

Forurensningen av Themsen økte igjen etter annen verdenskrig da deler av kloakksystemet ble ødelagt av bombeangrep. Bakteriene blomstret, og fisken døde ut. I 1957 erklærte Naturhistorisk Museum at Themsen var biologisk død.

I 1957 erklærte Naturhistorisk Museum at Themsen var biologisk død.

På slutten av 1960-tallet begynte rehabiliteringen av kloakksystemet. På 1970- og -80-tallet kom det også strengere regulering av utslipp fra landbruk og industri. Fisken er nå tilbake i Themsen, og med den har det også kommet sjøfugl, sel og niser. 

I dag er Themsen igjen i ferd med å bli en smittebærer. Vannet er fylt av E. coli og andre bakterier fra avløpsutslippene, og undersøkelser har vist at roere som trener på Themsen, blir syke av forurensningen.

Grønne tak er ikke nok. Byggingen av Tideway-tunnelen har bred støtte både blant byens innbyggere og blant politikere og miljøorganisasjoner. Motstandere har først og fremst reagert på prisen, og har hevdet at det ville være mulig å forsinke og avlede regnvannet.

– Det vil ikke være nok til å løse problemet, sier miljøansvarlig Darren White i selskapet Tideway. Modeller har vist at selv om halvparten av alle de harde overflatene i nedbørsområdet ble byttet ut med overflater som kan holde på vannet, ville ikke det være nok til å oppfylle vanndirektivets miljøkrav. Dette ville også være dyrere enn å bygge tunnelen.

White får støtte av den frivillige organisasjonen Thames 21, som jobber for å få på plass flere grønne overflater langs Themsen. De organiserer arbeidslag som restaurerer elvebredder, planter trær og åpner opp bekker, de kjemper for bevaring av våtmarker, og de krever en grønnere byutvikling. Men de ser at slike tiltak ikke er tilstrekkelig.

– London sentrum er så tettbygget og komplekst at det tar svært lang tid å skifte ut de harde overflatene. Grønn byutvikling har mange fordeler, men vi trenger også Tideway-tunnelen, sier viseadministrerende direktør Chris Coode i Thames 21.

Thames 21 organiserer også ryddeaksjoner i strandkanten med frivillige fra 8 til 80 år. De utstyres med sjøstøvler, hansker og søppelsekker, og plukker mange tonn søppel i året. De finner store mengder bleier, våtservietter, Q-tips og annet avfall som ser ut til å komme fra kloakksystemet.

Håper på fiskeindustri i Themsen. – Dette prosjektet har vært i «for vanskelig»-boksen for lenge. Da Bazalgette designet sitt kloakksystem for 150 år siden, fikk også han høre at det var for dyrt. Vi har hatt stor glede av hans løsning, og nå er det på tide at vi bygger noe for de kommende generasjonene. Det føles veldig godt å være med på dette, som jeg ser på som et rent miljøprosjekt, sier Darren White som er med på å bygge kloakktunnelen.

Nå er håpet at Superkloakken kan bidra til at Londons innbyggere i større grad vil bruke elven som transportkanal og rekreasjonsområde.

– Elven vil fortsatt være brun på grunn av sedimenter, men den vil bli økologisk renere.

– Jeg ser ikke bort fra at Themsen igjen kan bli yngleplass for fisk i Nordsjøen, og at vi kan få tilbake fiskeindustrien i elven, sier White.