• Levende og død, side om side Det er flere levende celler i et dødt tre enn i et levende (bildet til venstre), fordi så mange arter ‘flytter inn’ i det døde treet når det brytes ned. Fra Holmenkollen i Oslo. Til høyre: Med betydelige tømmerressurser, elver til å frakte tømmeret ut, samt isfrie havner, ble trelast Norges viktigste næring på 1600-tallet. Rundt midten av 1800-tallet lærte man å lage papir av cellulose fra trevirke, og ved inngangen til 1900-tallet var Norge en av verdens største eksportører av cellulose. Foto: INGAR STORFJELL, AFTENPOSTEN og Vidar Ruud/NTB scanpix

  • Liten andel Mengden død ved i skogen er nå på vei opp, etter å ha blitt sterkt redusert av hard hogst på 1800-tallet og før. Mengden er fremdeles bare cirka 15 prosent av det vi finner i skog som aldri er hogd. Foto: ANNE SVERDRUP-THYGESON

  • Gammel og ung Skogen skal fylle mange oppgaver. Den skal gi oss tømmer, papir og energi, rense luft og vann, være en kilde for rike naturopplevelser, samt sikre halvparten av Norges truede arter et godt hjem. Foto: SHUTTERSTOCK

Viktige valg for skogen.

Viktige valg for skogen.

Fra utgave: 4 / april 2016

Skognæringen vil hugge langt mer tømmer enn i dag, mens miljøorganisasjonene vil tredoble skogvernet. Hvordan påvirker hugsten skogen og artene som lever der, og hva skiller egentlig en naturskog fra en kulturskog?

Det kribler og kravler under baken. Neste gang du er på skogstur, ta deg en pause. Finn deg et tre som har gått over ende slik at stammen danner en fin benk til en kafferast. Sett deg varsomt ned. Se deg rundt. Her, i norsk skog, lever 20 000 kjente arter. Hvor mange kan du se der du sitter? Gran, furu, bjørk? En kjøttmeis, kanskje? La oss ta i litt og si du ser hundre arter.

Hvor i all verden er de andre 19 900 artene?

Mange er under baken din, rett og slett, der du sitter. Faktisk lever en tredjedel av artene i skogen i dødt trevirke – i døde trestammer, grener og røtter. Og denne døde delen av skogen er langt viktigere – og langt mer levende – enn du kanskje tror.

Råtten ressurs eller livsviktig levested? Noen tenker at trær som råtner i skogen, er sløsing med ressurser vi mennesker kunne brukt. Men det er viktig å være klar over at slike døde trær, og det yrende livet i dem, har en viktig rolle å spille i skogens økosystem.

Døde trær, og det yrende livet i dem, har en viktig rolle å spille i skogens økosystem.

Mer enn 6000 ulike arter deltar i nedbrytningen av døde trær, med sopp og insekter som de viktigste gruppene. Det betyr at døde trær er hjem for et utrolig stort artsmangfold. Disse artene påvirker også skogen rundt. Mange av insektene i død ved er for eksempel rovinsekter som kontrollerer mengden av andre småkryp i skogen. Svenske studier fant langt flere fiender til stor granbarkbille – en art som kan gjøre stor skade på tømmer – i naturskog med variert død ved, enn i kulturskog.

Døde trestammer er også med på å regulere fuktighetsforholdene på skogbunnen og kan virke stabiliserende på jorddekket i bratt lende. I bekkene vil grener og stammer bremse vannstrømmen og skape små lommer med spesielle bunnforhold. I en amerikansk studie fant man at slike lommer skapt av død ved, utgjorde halvparten av gyteplassene for laksefisk.

Døde trestammer er dessuten et viktig lager for karbon og nitrogen i et hundreårsperspektiv. Næringen i den råtnende trestammen doseres ut i porsjoner til jordbunnen under og gir grunnlag for fremvekst av ny skog.

«Nytt liv av daude gror». Når et tre går over ende, skapes altså grunnlag for nytt liv. Med sopp og insekter, moser, lav og bakterier er det på kort tid mer levende biomasse i det døde treet enn det var mens det ennå levde. Selv om Elias Blix ikke tenkte på død ved, så passer ordene fra barneskolesangen hans godt:

«…og atter som eit under, nytt liv av daude gror».

For det er akkurat slik det er. Men hvor mye død ved skal vi ha? Vi trenger ressursene fra skogen mer enn noensinne, nå som ordene bioøkonomi og det grønne skiftet er på alles lepper. Utfordringen er å sikre behovet for ressurser, samtidig som vi tar hensyn til de andre godene fra norsk skog – og artsmangfoldet som utgjør grunnmuren i det hele.

La oss ta et skråblikk bakover i tid. Det er nødvendig for å forstå dagens skog.

Skoghistoriens bølgedal. På globusen ligger det nordlige barskogbeltet rundt kloden som et grønt skjerf. Her finnes en tredjedel av klodens skogareal, og 33 prosent av tømmeret og 25 prosent av papiret på eksportmarkedet stammer herfra.

Norges skoger utgjør en liten flik av dette grønne skjerfet og har en lang historie med omfattende menneskelig påvirkning. Likevel fantes det ifølge litteraturen fremdeles urskog her til lands frem til 1500-tallet. Med gruvedriftens tiltagende behov for brennved og stadig mer eksport av norsk trevirke økte presset på norske skogressurser. De neste 300–400 årene ble skogen hardt utnyttet.

Dette førte til at skogressursene i Norge lå på et historisk lavmål rundt 1900. Rett nok sto det skog med en viss variert struktur der ute, men den var glissen og hadde lavt volum av tømmer fordi de største og beste tømmertrærne var hugd. Det var ikke mye døde trær heller.

Fra dette bunnpunktet rett før første verdenskrig, har norske skoger sakte, men sikkert vokst seg større og tettere igjen gjennom storstilt granplanting og en overgang fra tidligere tiders plukkhugst til et moderne mekanisert bestandsskogbruk, der større områder hugges og tilplantes samtidig.

Som et resultat av mekaniseringen og økte krav til lønnsomhet, er utilgjengelige og ulønnsomme skogarealer mange steder blitt lite berørt av skogbruksaktivitet de siste 100 årene.

Halvtomt eller halvfullt? Denne historiske utviklingen er årsaken til at du kan få to helt ulike, men begge riktige, svar på spørsmålet: Er det mer død ved i skogen nå enn før? Det kommer nemlig an på hva du mener med ‘før’. Sammenligner vi med skog slik den var før vi mennesker satte vårt tydelige avtrykk, eller sammenligner vi med skogtilstanden for 100 år siden?

Ifølge forskere fra Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) er mengden død ved i norsk skog doblet på 15 år, men mengden ligger likevel bare på rundt 15–20 prosent av nivået i en urskog. Vi trenger å ha begge disse tidsperspektivene, det lange og det korte, i tankene når vi skal forvalte dagens skoger.

Spesialiserte arter sliter. Et avgjørende punkt er hvordan de 20 000 skoglevende artene takler disse endringene.

I rødlisten beskrives skogbruk som en negativ påvirkningsfaktor for 41 prosent av de truede artene.

På slutten av 2015 kom en revidert rødliste for arter – en oversikt over arter som kan ha en risiko for å dø ut fra Norge. Der beskrives skogbruk som en negativ påvirkningsfaktor for 41 prosent av de truede artene. Mange av disse artene er knyttet til riktig gammel skog eller til død ved.

Det finnes etterhvert mye forskning som peker på at det er de spesialiserte artene som særlig sliter i dagens skoglandskap. Arter som er tilpasset miljøelementer som var vanligere i naturskogen, som gamle og hule trær, brannpregede levende og døde furutrær eller spesielt grove døde trestammer på bakken.

Naturskogen minker. Cirka 75 prosent av skogen vår er i dag et resultat av flathugst og andre åpne hogstformer, ifølge en rapport fra NIBIO. Men ennå gjenstår noe gammelskog med naturskogkvaliteter – rester av den plukkhogde skogen fra tidlig 1900-tall, som har fått stå uten skogbruksinngrep de siste tiårene og lagt på seg i både tømmer og død ved. Slik skog skiller seg derfor vesentlig fra en plantet, 80 år gammel kulturskog, rett før den hugges på ny.

Fakta: Ordforklaringer

Skog: Skogen utgjør rundt 40 prosent av Norges areal, dekker stor variasjon i økologiske forhold og inneholder en lang rekke ulike naturtyper, samt 60 prosent av alle kjente norsk arter. 

Urskog: Rundt 1 prosent av skogen kan karakteriseres som urskog, ved at den har struktur som en naturlig skog og er uten synlige menneskelige inngrep. 

Gammelskog: Hvis vi setter grensen for gammelskog ved 160 år uansett treslag og produksjonsevne, er 2,4 prosent av skogen å regne som gammelskog. Andelen er økende. 

Naturskog: Skog der menneskelig påvirkning ikke har endret skogens naturlige struktur, sammensetning eller økologiske prosesser i vesentlig grad. I Norge antas 25 prosent av skogen å ha en viss naturskogkarakter, ved at den aldri er blitt avvirket med åpne hugstformer. Andelen minsker raskt. 

Død ved: Mengden død ved er doblet de siste 15 årene og utgjør nå 12 kubikkmeter pr. hektar. I upåvirket skog (‘urskog’) ligger nivået fem til ti ganger høyere, på 60–120 kubikkmeter pr. hektar. 

Kulturskog: En skog som i stor grad er påvirket av mennesker, en «drevet» skog. 

Villmarkspreget skog: Produktiv skog mer enn 5 km fra tyngre teknisk inngrep (samt 4,5 km buffersone rundt). Både villmarkspreget skog og vernet skog har rundt dobbelt så høy andel skog med viktige livsmiljø for arter, som skogen utenfor.

Hugst: Årlig hogges 10–12 millioner kubikkmeter, inkludert vedhogst, mens årlig tilvekst lligger rundt 25 millioner kubikkmeter. Vi hugger altså under halvparten av tilveksten. Norsk skogpolitikk har som mål å legge til rette for betydelig økt avvirkning, innenfor rammen av et bærekraftig skogbruk.

Vern: 2,9 prosent av norsk produktiv skog er vernet. Miljøorganisasjonene har 10 prosent skogvern som en målsetning.

Miljøhensyn: Gjennom norsk lov og frivillig skogsertifisering tar skogbruket en rekke miljøhensyn. Skogbruket har hittil satt av 70 000 nøkkelbiotoper – områder som er særlig viktige for bevaring av biologisk mangfold. 

Kilder: skogoglandskap.no, nibio.no, nina.no, journals.plos.org, data.artdatabanken.no

De siste 20 årene er naturskogen blitt redusert med en fjerdedel. Med økt avvirkning kan resten av naturskogen være borte i løpet av 30–40 år. Det kan få betydelige negative konsekvenser for et stort antall sjeldne vedlevende sopper, sies det i rapporten.

En artikkel basert på samme datasett viser også at villmarkspreget skog, altså skog som ligger mer enn 5 km fra tyngre tekniske inngrep, har dobbelt så høy andel av viktige livsmiljø for arter som det man finner ellers. Faktisk er andelen viktige livsmiljø i slik villmarkspreget skog like stor som det man finner i nasjonalparker og reservater. Også dersom man bare ser på den hugstmodne skogen, er det en klart høyere andel viktige livsmiljø i villmarkskogen enn ellers.

Både veiløs skog og skog som aldri har vært flatehugd har altså viktige kvaliteter for biologisk mangfold.

Miljøhensyn og vern. Skogbruket tar en rekke miljøhensyn for å redusere de negative effektene på naturmangfoldet. På hugstflatene settes det igjen enkelttrær og kantsoner, og dype hjulspor skal utbedres. Mot fjellet skal større hugstflater unngås. Det sikrer gjenvekst av ny skog, artsmangfold og friluftlivskvaliteter. I bratt lende gir det også vern mot ras og skred. I sum utgjør dette betydelige arealer.

Utover disse arealene der både næring og miljø tilgodeses, setter skogbruket også av små skogområder (i snitt 9 dekar, omtrent som en fotballbane) kalt nøkkelbiotoper. Disse utgjør en snau prosent av skogarealet.

I tillegg kommer skog som vernes av det offentlige. Slik skog utgjør pr. desember 2015 snaut 3 prosent av den produktive skogen. Til sammenligning ligger Sverige og Finland rundt 5 prosent.

Hvor stort bør vernet være? Svaret avhenger av hvem du spør. En pekepinn, som også forplikter Norge internasjonalt, er målene som ble vedtatt av medlemslandene i FN-konvensjonen om biologisk mangfold i 2010. De sier at innen 2020 er minst 17 prosent av landarealet, spesielt områder som er særlig viktig for biologisk mangfold og økosystemtjenester, bevart gjennom økologisk representative og godt sammenhengende systemer av verneområder og andre effektive bevaringstiltak.

Det er et godt stykke igjen før vi når dette målet for norsk skog.

Kulturskog kontra naturskog. Så hva skiller egentlig den skogen de fleste av oss tenker på som vanlig norsk skog – som skogen i Trondheims bymark eller rundt Sognsvann i Oslo – fra en lite påvirket naturskog? I hovedsak tre ting: Alder, døde trær og skogstruktur.

La oss se på alder først. Skogstatistikken forteller oss at vi har 2,4 prosent skog i Norge som er eldre enn 160 år. I et urørt skoglandskap uten påvirkning ville denne prosenten vært langt høyere, anslagsvis 60–80 prosent.

Skogbruket høster trærne når de er hugstmodne, det vil si mellom 60 og 120 år, avhengig av treslag og produksjonsevnen. Dette er lenge før trærnes naturlige livsløp er gjennomført – en gran kan bli 400 år og en furu opp mot 700 år. Det betyr at mesteparten av dagens skog hugges når trærne knapt har passert ‘konfirmasjonsalder’.

Er det for langt mellom bostedene? Død ved finnes i uendelig mange varianter. For at artene knyttet til død ved skal klare seg på sikt, er det vesentlig at de når frem dit den oppstår. Mange arter har god evne til å spre seg, enten det er gjennom sporer eller med vinger.

Men det er mange hindre på veien frem til vellykket etablering. Sporer kan tørke ut eller bli ødelagt av UV-stråling. Arter kan være tilpasset landskapsmønstre slik de var i tusenvis av år før vi mennesker endret skogbildet. For noen arter kan det være slik at de sjelden når frem fordi det i dag er så langt mellom egnet død ved. Dermed blir det færre individer av arten, og sjansen for at den dør ut, øker.

Før skapte naturlige forstyrrelser, som skogbrann, et variert skogbilde. I dag er ikke skogbrann lenger en viktig økologisk faktor.

Med moderne skogbruk har vi også endret selve skogens struktur eller mønster, på stor og liten skala. Før skapte naturlige forstyrrelser, som skogbrann, et variert skogbilde. I dag er ikke skogbrann lenger en viktig økologisk faktor, og grantrærne i kulturskogen er oftest et resultat av planting og er dermed både genetisk likere og av samme alder og størrelse.

Grønn vekst i skogen. Skogen er en viktig arena der mange interesser møtes. Her høster vi trær som blir til trevirke, papir og brensel. Skogen gir oss også en rekke andre, svært viktige økosystemtjenester. Skogen renser luft og vann, den beskytter mot utvasking av jordsmonn, den gir oss mulighet til bærtur, jakt og naturopplevelser, og den er et viktig karbonlager. Alle disse naturgodene hviler på at vi ivaretar artene, deres levesteder og de økologiske prosessene de står for.

På veien inn i det fossilfrie samfunn trenger vi skogen mer enn noensinne. Samtidig trengs en nøktern, realistisk tilnærming til hva skogen kan gi oss av ressurser, og hvilke hensyn vi må ta for at høstingen skal være holdbar i det lange løp.

Jo større press som legges på skogarealene, jo viktigere blir det at vi gjør de rette avveiningene. Vår evne til å se skogens mange verdier i et langsiktig perspektiv vil være avgjørende for fremtiden til skogens arter, og for oss – gjennom alle naturgodene vi er avhengige av.

Det er nok av ting å gruble på, der du sitter på din trestamme i vårskogen.

Om artikkelforfatteren: Anne Sverdrup-Thygeson er professor i bevaringsbiologi på Institutt for naturforvaltning ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet NMBU og vitenskapelig rådgiver i Norsk institutt for naturforvaltning, NINA. Hun har også erfaring fra ti år som skogøkolog og konsulent i skognæringen.