• Økende popularitet Mange historikere steiler over kontrafaktisk teoretisering. Andre er ikke like avvisende. Filmen «Sky Captain and the World of Tomorrow» fra 2004 gir oss en fabulerende versjon av verden anno 1939. New York blir utsatt for en serie angrep fra flygende roboter og en reporter slår seg sammen med en pilot på leting etter deres opphav. Foto: FILMWEB

  • Voksende sjanger Mange historikere steiler over kontrafaktisk teoretisering. Andre er ikke like avvisende.

  • Kortfilm «The Afronauts» (2014)

  • Populær epoke for filmatiseringer Quentin Tarantinos «Inglorious Basterds» går sine egne veier i historien om hvordan annen verdenskrig ble avsluttet. Foto: FRANCOIS DUHAMEL/FILMWEB

  • Dampende konflikt Handlingen i den japanske animefilmen «Steamboy» fra 2004 går for seg i 1860-tallets Storbritannia, der en ung oppfinner havner i sentrum for en dødelig konflikt om revolusjonerende fremskritt innenfor dampteknologien. Foto: FILMWEB

Alternative fortellinger.

Alternative fortellinger.

Fra utgave: 7 / juli og august 2014

Tenk om... Fortellinger som fritt leker med verdenshistoriske fakta og utforsker alternative hendelsesforløp, er mer populært enn noen gang. 

Den sveitsiske sovjetrepublikk. Hva om Lenin aldri hadde forlatt Sveits på tampen av første verdenskrig? Hva om han i stedet hadde ledet en kommunistisk revolusjon i alpelandet? Og hva om Den sveitsiske sovjetrepublikken havnet i en hundreårig krig mot de fascistiske stormaktene Storbritannia og Tyskland?

Dette er bakgrunnen for handlingen i Christian Krachts roman «Jeg blir her i solskinn og i skygge», som nylig kom ut i norsk oversettelse.

Kracht har tydd til det som gjerne kalles kontrafaktisk historie. Begrepet brukes om scenarier hvor noen av de historiske faktaene endres, og man forsøker å forestille seg hva som så ville skjedd. For eksempel: Hva ville skjedd dersom Hitler ble drept i første verdenskrig? Hva ville hans fravær fra den politiske scenen i Tyskland betydd?

Alternative utfall på første verdenskrig er skildret av flere forfattere enn Kracht. En av denne fiksjonssjangerens stor-selgere, Harry Turtledove, skildrer i novellen «Uncle Alf» hvordan Tyskland lyktes med storoffensiven basert på Schlieffenplanen i 1914. I Jean-Jacques Régniers «Der des der» er utgangspunktet at verdenskrigen ikke bryter ut i 1914. I stedet forandrer maktbalansen seg slik at en annen krig bryter ut på et senere tidspunkt.

Slike tankeeksperimenter har florert innenfor litteraturen de siste årene. Og de kommer i mange fasonger, noen mer fantastiske enn andre. Apropos Hitler, i Timur Vermes «Han er her igjen» er utgangspunktet at den gamle diktatoren bråvåkner – fortsatt i live etter en lang dvale – midt i dagens Berlin. Vermes scenario må vel kunne sies å være noe mer usannsynlig enn Krachts kontrafaktiske fantasi, iallfall rent humanbiologisk.

Fag vs. fiksjon. Noen opererer da også med et todelt skille:

Rene fiksjonsfortellinger – som fritt beskriver andre historiske versjoner av vår verden – plasseres i en egen litterær sjanger: Alternativ historie. Mens begrepet kontrafaktisk historie, hvor man holder seg innenfor de kjente fysiske lovene og opererer med strengere regler for hva som er tillatt å endre på, blir forbeholdt en (spekulativ) øvelse innen historiefaget.

Mange historikere steiler over kontrafaktisk teoretisering. Andre er ikke like avvisende. Begrepet er blitt presentert og debattert innenfor en faghistorisk ramme. Niall Ferguson reiste fanen for alvor med antologien «Virtual History» i 1997, mens Robert Cowleys «What If?»-serie (1999–) har gitt rom for kvalifiserte spekulasjoner fra anerkjente historikere.

I norsk sammenheng presenterte professor Øystein Sørensen både begrepet, debatten og flere alternative scenarier i «Historien om det som ikke skjedde» (2004).

Vi lar den faglige debatten få hvile. I stedet kan vi konstatere at fortellinger som tar utgangspunkt i alternativ historie er i vinden som aldri før. Wikipedias liste over «alternate history fiction» (som langt fra er fullstendig) gir et hint om at sjangeren for alvor begynte å vokse på 1970- og 1980-tallet, men at den virkelig har est ut etter årtusenskiftet. Med stort og smått er det kommet ut minst 30 romanutgivelser – bare på engelsk – i denne sjangeren siden 2010. Internasjonalt er antallet enda større.

For å ta et tyskspråklig bidrag som ble oversatt til norsk i fjor: Simon Urbans «Plan D» foregår i et DDR hvor kalenderen viser 2011. Berlinmuren står der ennå, Egon Krenz er partiets leder, og den østtyske staten overlevde krisen i 1989. Samtidig er ikke situasjonen helt ulik den historisk korrekte, for 2011-utgaven av DDR står også på sammenbruddets rand.

Ingenting ved dette er nytt. Det eldste kjente eksemplet på alternativ/kontrafaktisk historie sto Titus Livius (59 f.Kr–17. e.Kr.) for. Han spekulerte på hva som ville skjedd dersom Alexander den store ikke hadde dødd som 32-åring. Hva om erobreren hadde ført troppene sine vestover, og møtt romerne mens de ennå var en småstat, spurte Livius.

Den eldste skjønnlitterære behandlingen av alternative scenarier dukket opp i 1490, i Joanot Martorells episke romansefortelling «Tirant lo Blanc». 37 år tidligere hadde de osmanske tyrkerne inntatt Konstantinopel, men i Martorells historie blir byen reddet av tittelens heroiske ridder. Som en bonus jages tyrkerne dessuten tilbake over den anatoliske høysletten.

Fabuleringens fordeler. Sett fra en fiksjonsfortellers perspektiv har alternativ historie et stort potensial for overraskelser og forfriskende grep, samtidig som man gis mye gratis.

Sett fra en fiksjonsfortellers perspektiv har alternativ historie et stort potensial for overraskelser og forfriskende grep, samtidig som man gis mye gratis.

Fordelen for forfatteren er at han eller hun bare trenger å modifisere miljøer som allerede er godt beskrevet i historiske romaner eller dokumentarer, og som leserne gjerne kjenner til fra før. Det sparer tid og plass på introduksjonen til universet og etablering av rammen rundt intrigen. Leseren får fort orientert seg.

Og så kan moroa begynne. Fra det kjente kan leseren geleides inn i det ukjente. Sammenlignet med mer tradisjonell historisk fiksjon får publikum større anledning til å fryde seg over uventede innslag og vendinger. Oppdagelsestrangen blir stimulert på en helt annen måte. I tillegg gir det kontrafaktiske scenariet muligheter til å kontrastere og problematisere «fasttømrede» realiteter. Det kan gi nye perspektiver på vante politiske og sosiale forhold.

Når dét er sagt, må det samtidig innrømmes at de litterære bidragene i sjangeren bare unntaksvis kommer fra forfattere som nevnes i nobelpris-sammenheng. Men faktum er at enkelte anerkjente navn har prøvd seg.

Vladimir Nabokov ga sitt bidrag med «Ada eller Ardor: En familiekrønike» (1969), hvor handlingen utspilles i et Amerika delvis under tsarens kontroll. Også Isaac Asimov, Kingsley Amis og Philip K. Dick har levert klassikere i sjangeren. Sistnevnte er særlig berømt for sin «The Man in the High Castle» (1962), hvor Nazi-Tyskland og Japan har vunnet annen verdenskrig og okkuperer hver sin del av USA.

Blant de nyere eksemplene finner vi Philip Roths «The Plot Against America» (2004) og Michael Chabons «The Yiddish Policemen's Union» (2007).

Den mest profilerte forfatteren av alternativ historie er likevel den produktive Harry Turtledove, som 15. juli lanserer sin siste bok: «Last Orders». Dette er sjette og siste bind i forfatterens «The War That Came Early»-serie.

Premisset i serien er at annen verdenskrig bryter ut litt tidligere – i 1938, som en følge av konflikten med Tsjekkoslovakia. Denne lille forskyvningen medfører til dels store endringer i krigsforløpet.

Krigsfiksert. Annen verdenskrig er i det hele tatt noe av en favoritt både når skjønnlitterære forfattere og faghistorikere skal spekulere.

Annen verdenskrig er i det hele tatt noe av en favoritt både når skjønnlitterære forfattere og faghistorikere skal spekulere.

Den viktigste årsaken er nok at den faktiske krigshistorien er godt kjent blant folk flest. De fleste kan de viktigste faktaene om annen verdenskrig. Dermed er man sikret flere potensielle lesere enn om man skulle tatt utgangspunkt i en mer glemt krig. (Hvor godt kjenner du selv aktørene og hendelsesforløpet i Den spanske arvefølgekrigen?)

At sjangeren er såpass krigsfokusert er også naturlig. Det gir selvfølgelig automatisk tilgang til konflikt og dramatikk. Men det er nesten viktigere at konsekvensene av en alternativ utvikling melder seg med én gang. Krig er fylt til randen med slike fristende skjebnetunge enkelthendelser.

Dette henger i tillegg sammen med spørsmålet om relevans og troverdighet. Ideelt sett skal forfatteren endre færrest mulig episoder fra den virkelige historien. Bruddpunktet må ikke bli overlesset. Dersom en hel håndfull av enkelthendelser må skrives om bare for å få premisset til å henge sammen, kan det fort oppleves som dårlig håndverk.

Men har alternativ historie mer å by enn intellektuell lek og skamløs underholdning? Professor Øystein Sørensen tilhører de som mener at kontrafaktisk historieskriving er et viktig, teoretisk våpen mot historisk determinisme.

Dermed skulle alternativ historie – både som fiksjonssjanger og som teoretisk øvelse – kunne inspirere oss til å bli aktive, handlende individer. Den forteller oss at vi ikke bare er viljeløse brikker i en forutbestemt prosess. Det vi gjør har betydning.

Alternativer finnes. Også i virkelighetens verden.

 

Kilder: Wikipedia, Uchronia.net, Niall Ferguson (red.): «Virtual History», Robert Cowley (red.): «What If?», Øystein Sørensen: «Historien om det som ikke skjedde».

 

Alternativer på film.

Filmskaperne har også kastet seg på den kontrafaktiske bølgen. Både som visuell/konseptuell inspirasjonskilde, og som kilde til adapsjoner.

Allerede i 1964 kom «It Happened Here», om et tenkt nazistyrt Storbritannia. Men også for filmens del er det først i de senere år at det virkelig har tatt av. Et viktig bidrag til å etablere alternativ historie som en lødig filmsjanger var HBOs filmatisering av Robert Harris-romanen «Fedreland» (1994). Den utspiller seg på 1960-tallet i et Europa styrt av en aldrende Hitler og et skrantende nazistyre.

Siden da har filmtitlene kommet trillende som erter ut av en sekk.

Mens den sørkoreanske «2009: Lost Memories» (2002) utspiller seg i et samlet Korea som fremdel-es er en del av det japanske imperiet, utforsker den japanske animefilmen «Steamboy» (2004) et alternativt 1863 hvor dampteknologien er tatt til uventede høyder. Samme år ga «Sky Captain and the World of Tomorrow» oss en fabulerende versjon av verden anno 1939.

Å behandle kontrafaktiske ideer med dokumentariske fortellerteknikker er også prøvd ut. I 2004 kom liksomdokumentaren «C.S.A.: The Confederate States of America», som skildrer hvordan Nord-Amerika utviklet seg etter at sørstatene vant borgerkrigen. En annen liksom-dokumentar er «Nothing So Strange» (2002), som tar for seg det fiktive attentatet mot Bill Gates i 1999.

Innen den rendyrkede fiksjonen vil de fleste ha fått med seg Quentin Tarantinos «Inglourious Basterds», som tar seg store friheter da den beskriver hvordan annen verdenskrig «egentlig» ble avsluttet.

Et norsk filmbidrag er «Kommandør Treholt & Ninjatroppen» (2010), hvor vi kikker bak fasaden på norgeshistoriens største spionsak. Ikke overraskende viser det seg at Norge tidlig på 1980-tallet rommet mye ukjent og hemmeligholdt materiale! Mye mer enn du aner.

Et helt ferskt og sjarmerende eksempel er kortfilmen «The Afronauts» (2014). Den handler om hvordan Zambia hadde et romprogram på 1960-tallet, som konkurrerte med amerikanerne om å komme først til Månen. Ideen er visstnok inspirert av et reelt initiativ fra en meget optimistisk zambisk skolelærer i 1964.