• Ekstrem ulikhet Utsikt fra fastlandet mot forretningsdistriktet på Lagos Island. Ifølge FN blir Nigerias største by kun slått av Sør-Afrikas storbyer når det gjelder økonomisk ulikhet. Det meste av velstanden befinner seg ute på øyene og Lekki-halvøya i lagunen, mens mange som jobber der, daglig bruker flere timer hver vei fra forstedene nord på fastlandet. Foto: YNGVE LEONHARDSEN

  • Fortrenges Kinas såkalte hukou-system, en arv fra kommunisttiden som hindrer migranter fra landsbygda i å bli fullverdige borgere av byen, sørger for billig arbeidskraft til byggebransjen. Ofte er det migranter uten noen rett til byen som kommer for å rive boligene til gamle Beijing-borgere som de siste årene er blitt flyttet rundt av en kommune på aggressiv profitt-jakt. Her fra en byggeplass i Beijing.  Foto: YNGVE LEONHARDSEN     

  • Fortrenger arbeiderklassen Istanbul Okmeydani, verdens største gentrifiseringsprosjekt med glorie: Et saftig stykke Istanbul på 1,65 km² som slynger seg ned fjellsiden mot Det gylne horn, skal ifølge de opprinnelige planene omgjøres fra etablerte migrantarbeiderområder til boliger for den globaliserte øvre middelklassen. (www.vatandasinokmeydani.com)

  • Endeløs rekke høyhus Angivelig er det tre byer i verden med flere høyhus enn São Paulo, men noen må ha talt feil. Høye, rektangulære byggeklosser er stablet ved siden av hverandre, oppå hverandre og etter hverandre som om en hær av forvokste unger har gått berserk med hvit og brun lego, og ingen har funnet det for godt å stoppe dem. Byen strekker seg i dag hundre kilometer fra øst til vest og over femti kilometer fra nord til sør. Foto: YNGVE LEONHARDSEN

  • En by i havet Eco Atlantic Marina, en ny bydel for Lagos' elite, er under bygging ute i Atlanterhavet. Ifølge det opprinnelige prospektet er Eco Atlantic City dimensjonert for 250 000 fastboende og 150 000 dagpendlere og vil bli utrustet med et eget vann- og kloakksystem. I tillegg har bydelen eget gasskraftverk som vil sikre innbyggerne stabil strømforsyning i motsetning til resten av byen.

Byen, en menneskerett?

Byen, en menneskerett?

Fra utgave: 2 / februar 2017

Under en stor konferanse i fjor høst vedtok FN en visjon om en mer sosialt rettferdig byutvikling. Målet er et nytt globalt regime for hvordan byer planlegges og styres og hvordan de urbane godene fordeles. «Retten til byen» er i ferd med å bli et nytt politisk kamprop. Noen glimt fra «den nyliberale byen» som FN nå ønsker å legge bak seg.

Beijing: Tvangsflyttes. «Jeg håper snart en eiendomsutvikler kommer og kjøper meg ut», forteller en spinkel, eldre dame i hjertet av Beijings Chaoyang-distrikt. Vi står utenfor en enkel boligblokk bygget på 1950-tallet og stirrer opp på de moderne skyskraperne i det fremvoksende finansdistriktet som nå omringer boligkvartalet på alle sider. De røde radene med mursteinsblokker i den omringede enklaven utgjorde i sin tid boligseksjonen til en såkalt danwei, en arbeidsenhet som under kommunismen sørget for arbeidernes bobehov og organiserte deres hverdag fra morgen til kveld.

Den spinkle damen kan fortelle at også hun, som så mange andre av Beijings borgere, under Kulturrevolusjonen på 1970-tallet ble sendt ut på landsbygda for ideologisk omskolering. Først på 1990-tallet fikk hun lov til å vende tilbake igjen til den lille leiligheten i en bydel som da var i ferd med å bli forvandlet fra et industriområde til et nytt finansdistrikt.

Og i dag venter hun altså på å bli flyttet på nytt, denne gangen av et kommunistparti som nå ivrer etter å tjene penger på markedets interesse for denne siste resten av det som en gang var en strengt egalitær by.  

Alt land i Beijing eies av den kinesiske staten. Men siden salg av rettigheter til å bygge på statseid land ble en sentral inntektskilde for bykommunen tidlig på 1990-tallet, har Beijings byutvikling blitt stadig mer markedsdrevet. Etterspørselen får i dag bykommunen til å kjøpe eller kaste ut folk, for å la private utviklere bygge nytt.

Alt land i Beijing eies av den kinesiske staten. Men siden salg av rettigheter til å bygge på statseid land ble en sentral inntektskilde for bykommunen tidlig på 1990-tallet, har Beijings byutvikling blitt stadig mer markedsdrevet. Etterspørselen får i dag bykommunen til å kjøpe eller kaste ut folk, for å la private utviklere bygge nytt.

Over 3 millioner mennesker skal i løpet av 2000-tallet ha blitt flyttet rundt i hovedstaden, mange fra sentrums-nære områder og helt ut til steder langs femte eller sjette ringvei. En evig ekspanderende megaby der mange av Beijings tradisjonelle borgere nå bor langt ute i periferien, er et resultat av en nyliberal byutvikling med kinesisk fortegn.

Santiago de Chile: Stadig større skille. Det er en strålende vinterdag i Santiago de Chile. Et enslig kvartal med lave boligblokker ligger klemt inn mellom potente skyskrapere og speiler seg uvirkelig i høybyggenes glass-fasader. Inntil nylig bodde stadig én kvinne igjen i en av de nedslitte rosa blokkene med knuste vinduer, bastet fast til fortidens sosiale visjoner.

«Vi kjempet så hardt for å få bo her; for å bo bedre og på lik linje med andre», forklarte 70 år gamle Ana Jiménez da journalistene fra avisen The Clinic besøkte henne i den ellers fullstendig forlatte boligblokken.

Den tidligere hushjelpen hadde i 1972 sammen med rundt tusen andre husholdninger fra byens lavere sosiale lag, fått tildelt leiligheter i prosjektet Villa San Luis av den sosialistiske presidenten Salvador Allende. Plassert midt i hjertet av Las Condes, en av de mest velstående bydelene i Santiago, forsøkte Allendes kortlevde regjering å sikre verdige boliger for noen av de flere hundre tusen som på lik linje med Ana hadde slått seg ned i uformelle leirer sentralt i byen for å kunne bo nærmere jobbmulighetene.

Allende ønsket å bryte ned den sosiale segregeringen som hadde vokst seg sterk i byen, og som i løpet av tiårene etter skulle bli et stadig mer konstituerende trekk ved byen.

Allende ønsket å bryte ned den sosiale segregeringen som hadde vokst seg sterk i byen, og som i løpet av tiårene etter skulle bli et stadig mer konstituerende trekk ved byen.

For etter militærkuppet som i 1973 kostet Allende livet og brakte general Pinochet til makten, ble innbyggerne i leirene og mange av dem som nettopp hadde flyttet inn i Villa San Luis, deportert av det nye militærregimet. Byens bedrestilte sentrale områder ble renset for nær 180 000 mennesker, mange av dem kastet ombord i søppelbiler om natten og dumpet et eller annet sted i den urbane periferien.

Resten har markedet siden tatt seg av. Ana Jiménez var den siste til å stå imot eiendomsutviklerne som hadde kjøpt ut alle de andre i det symbolske prosjektet. Finansiert av noen av Chiles rikeste familier er finansdistriktet Nuevas Las Condes dermed i ferd med å gravlegge den aller siste rest av 1970-tallets statsdrevne visjon om en mer sosialt integrert by. Resultatet er et sylskarpt sosialt skille mellom velstående sentrumsområder og en ofte nedslitt, under-utviklet og voldsridd periferi.  

Kairo: Egyptisk ørkenspeiling. Fra Beijing til Santiago er altså mønsteret ofte det samme: Markedets sentrifugalkrefter presser de lavere sosiale klasser ut i en stadig ekspanderende utkant. Men det finnes variasjoner over dette temaet.

I Kairo har samspillet mellom korrupte politikere og eiendomsutviklere stokket om på ringene i den konsentriske byen. Nye satellittbyer for den øvre middelklassen dirrer nå som uvirkelige ørkenspeilinger i den østlige, vestlige og nordlige periferien. Frem til 1993 besto byutviklingen her ute primært av statssubsidierte boligblokker for arbeiderklassen i det som var tenkt som nye små industribyer. Men fra midten av 1990-tallet tok de store private eiendomsutviklerne over, og satset på et helt annet sosialt segment som ønsket å rømme den kaotiske og forurensede sentrumskjernen. Statseid land ble nå solgt til private aktører som siden kunne selge eiendommer til en markedsverdi ofte hundre ganger over den prisen staten hadde satt.

Mens politikere og forretningsmenn rettet blikket mot ørkenen, vokste den egentlige byen frem bak deres rygg. Såkalte ashwaiyyat eller «uformelle» bydeler der folk bygget sine egne boliger i en tykk sirkel rundt den gamle sentrumskjernen, oftest ulovlig på statseid grunn, hadde begynt å vokse frem allerede på 1960-tallet, men skulle først ta virkelig av de tre tiårene som fulgte. Mellom 1986 og 1996 vokste disse områdene ti ganger raskere enn de regulære boligfeltene, og innen 2009 bodde nærmere to tredjedeler av Kairos innbyggere i disse tungt overbefolkede og labyrintaktige boligområdene.

Uten hverken grøntområder, åpne plasser eller grunnleggende infrastruktur som gassledninger og asfalterte veier, bor i dag byens majoritet i det som fra ringveien bare er synlig som smale, mørke sprekker mellom tette rader med høye røde mursteinshus. 

De nye satellittbyene for den øvre middelklassen er på sin side enorme veldedighetsprosjekter rettet mot de rike. Det offentlige står for den nødvendige infrastrukturen i form av veier, vann og kloakk, mens svært lite av verdiene som er blitt skapt der ute, vender tilbake til statskassen.

De nye satellittbyene for den øvre middelklassen er på sin side enorme veldedighetsprosjekter rettet mot de rike. Det offentlige står for den nødvendige infrastrukturen i form av veier, vann og kloakk, mens svært lite av verdiene som er blitt skapt der ute, vender tilbake til statskassen.

Under Mubarak-regimet hevdet opposisjonen at staten hadde gått glipp av rundt 800 milliarder egyptiske pund (rundt 380 milliarder kroner) bare gjennom underpriset tomtesalg. Pengene havnet i stedet i lomma på regimets nære forretningspartnere, som til gjengjeld har etterlatt seg et urbant øyrike av sosiale forskjeller.

Med militæret tilbake ved makten, en institusjon med store landinteresser rundt Kairo, er det liten grunn til å tro på en mindre spekulativ byutvikling.

Global bykonkurranse. En koalisjon av politikere og private utbyggere har altså utvunnet enorme verdier av den voldsomme byutviklingen i det globale sør de siste tiårene. Resultatet er ofte både gentrifisering, korrupsjon og sosiale ulikheter som bygges inn i selve byens form.

Istanbul er nok et eksempel, der store deler av metropolens indrefilet etter planen skal omgjøres fra etablerte migrantbydeler til en lekegrind for den globaliserte øvre middelklassen. Mumbai er et annet, der byrådet stort sett består av byggherrer – og ikke minst Lagos, der en helt ny bydel for 250 000 mennesker bygges ute i havet for en elite som ønsker å isolere seg ytterligere fra resten av befolkningen, og det i en av verdens mest ulike byer.

Globaliserte pengestrømmer og konkurransen om å være den mest attraktive byen for utenlandske investeringer, er en annen viktig drivkraft bak denne utviklingen de siste par tiårene. Som FN fremhever i årets rapport over tilstanden i verdens byer, er altfor mange byråd «mer beredt til å imøtekomme behovene og kravene satt av utenlandske investorer, enn behovene til de fattige som lever i deres midte eller i ytterkantene».

Konklusjonen er at løsningen på utfordringene nødvendigvis må søkes på et globalt nivå, siden sosiale føringer ofte er det første som ryker i den globale bykonkurransen om kapital, bedrifter og turister.

Konklusjonen er at løsningen på utfordringene nødvendigvis må søkes på et globalt nivå, siden sosiale føringer ofte er det første som ryker i den globale bykonkurransen om kapital, bedrifter og turister.

Men FN er som vanlig dyktig på tilstandsbeskrivelse og svak på løsninger. Den nye urbane agendaen som ble undertegnet under Habitat III-konferansen i Quito i Ecuador i oktober i fjor inneholder en rekke gode intensjoner, men implementeringen er stadig opp til bypolitikere med et større eller mindre handlingsrom skapt av nasjonale myndigheter.

Så hvordan kan målsetningen om en mer planlagt byutvikling som tar høyde for idealet om en mer inkluderende og sosialt koherent by der de urbane godene fordeles mer likt, bli gjenintrodusert i det nyliberale byregimet som har fått råde grunnen de siste tiårene?

São Paulo: Mer offentlig styring. Fra toppen av São Paulos eldste skyskraper kaster byplanleggeren Fernando de Mello Franco et blikk utover megabyen på over 20 millioner innbyggere som nå strekker seg hundre kilometer fra øst til vest og over 50 kilometer fra nord til sør.

En byutvikling med dype historiske røtter har sørget for at Sør-Amerikas største by langt på vei er det perfekte eksempel på den nye urbane ulikheten. Til tross for noen små lommer av mer utsatte grupper nær sentrum og enkelte eksklusive enklaver lenger ut, går det et dypt sosialt skille mellom sentrum og periferi i São Paulo.

Innenfor en elliptisk sirkel ut fra byens historiske nullpunkt, befinner noe sånt som 60 til 70 prosent av byens jobbmuligheter seg, og det er hit det aller meste av delstatens og kommunens investeringer gjøres i form av T-banenett, veier og offentlige tjenester.

Selv om periferien har erfart en oppgradering siden 1980-tallet, er de grunnleggende urbane ulikhetene sterkt i periferiens disfavør, blant annet når det gjelder faktorer som mordrate, utdannelse, formell sysselsetting og adgangen til kulturelle tilbud. Ifølge FNs Human Development Index er flere av de bedrestilte og primært sentrumsnære bydelene i São Paulo på linje med Canada og Sverige når det gjelder livskvalitet, mens flere av de dårligst stilte bydelene, som i all hovedsak ligger ute i periferien, er på nivå med Aserbajdsjan og Guyana, om enn opp fra Sierra Leone-nivå siden begynnelsen på 2000-tallet.

Men her har det offentlige gjennom en ny byplan forsøkt å foreta små snitt inn i den markedsstyrte byutviklingen, blant annet i form av definerte soner forbeholdt bygging av boliger for lavtlønnede innenfor det godt utbygde sentrumsområdet. Tanken er at denne øremerkingen av land til et mindre lukrativt boligsegment skal få ned tomteprisene. Men det har så langt ikke helt vist seg å være tilfellet.

«Eierne har alltid en måte å komme rundt dette på», sier De Mello oppgitt i toppen av tårnet. Bykommunen har derfor gått mer radikalt til verks under ledelse av den progressive, avtroppende borgermesteren Fernando Haddad.

De Mello og hans folk har fått mulighet til å øke beskatningen av ubrukte eller underbrukte eiendommer over en femårsperiode, før de til slutt kan ekspropriere dem til langt under markedspris og bruke tomtene eller bygning-ene til å fremme politiske mål som en mer sosialt sammensatt bykjerne. Innen utgangen av juli 2016 var over 1000 eiendommer blitt underlagt det nye skatteregimet. 

Retten til byen. Om São Paulos adapsjon av virkemidler nedfelt i Brasils radikale bylov fra 2001 vil bære frukter under en ny administrasjon, ledet av Trump-kloningen João Doria, er foreløpig et åpent spørsmål. Og om de faktisk får med seg det juridiske apparatet i en eventuell ekspropriering av eiendommer er et annet.

Likevel skisserer São Paulos tiltak en vei fremover for verdens byer. De har på nytt legitimert de lokale myndighetenes rolle i definisjonen av byens fremtid og satt den sosiale bruken av byen over spekulantens private eiendomsrett. I en by der det ifølge offisielle tall står over 290 000 boenheter tomme innenfor den ovale sentrumskjernen, har det ikke minst gitt blod på tann til São Paulos sosiale bevegelser som søker boliger til byens rundt 200 000 husløse familier.  

São Paulos tiltak skisserer en vei fremover for verdens byer. De har på nytt legitimert de lokale myndighetenes rolle i definisjonen av byens fremtid og satt den sosiale bruken av byen over spekulantens private eiendomsrett.

Etter en dragkamp under Habitat III-konferansen ble lover forbundet med «retten til byen» nevnt i slutterklær-ingen. Et voksende aktivistmiljø verden over ser det som et første skritt i retning av en ny menneskerettighet: En rett som i teorien skal sikre universell tilgang til de muligheter og goder som finnes i en velfungerende by.

Og det er ingen tvil om at denne rettighetsdiskursen fyller et behov, særlig i det globale sør. For mens arbeiderklassen og den økonomiske eliten i den gamle industribyen bodde tett sammen, gjerne i hver sin halvdel av sentrum, bor oftest den uformelle arbeiderklassen i den nyliberale, postindustrielle megabyen spredt utover i en stadig fjernere periferi, uten samme mulighet til organisering. Det er ikke lenger en felles arbeidssituasjon som forener dem, men heller en felles sosial geografi, med «retten til byen» som et nytt politisk kamprop.  

Denne diskursen har også definitivt fremtiden for seg. For over de neste 30 årene vil verdens urbane befolkning angivelig vokse fra 3,7 milliarder mennesker til rundt 7 milliarder. Andelen byborgere vil øke fra litt over halvparten til nærmere to tredjedeler av jordens befolkning. Og med dagens utvikling er det liten tvil om at majoriteten vil bo i byer med økende sosiale og geografiske ulikheter.

Ifølge det amerikanske konsulentbyrået McKinsey vil flertallet av verdens «middelklasse», det vil si husholdninger med en inntekt på over 20 000 dollar i året, innen 2025 bo i byer i det globale sør. Samtidig har antallet som lever i den urbane slummen i de samme byene, ifølge FN økt med nesten 200 millioner mennesker siden 1990, og daglig søker tusenvis av nye migranter fotfeste i byenes stadig mer perifere boligområder. Mange av dem bruker allerede tre til fire timer hver vei til sitt arbeid i sentrum.

Kampen om byens goder har med andre ord så vidt begynt.