• Rebelsk tenåring 17 år gamle Christine McPherson (Saoirse Ronan) misliker livet som avgangselev på en katolsk high school. Filmen «Lady Bird» av Greta Gerwig ble nominert til fem Oscar – for beste film, beste kvinnelige hovedrolle, beste kvinnelige birolle, beste regissør og beste originalmanus. Foto: FILMWEB

De formative skjebneårene.

De formative skjebneårene.

Fra utgave: 3 / mars 2018

«Barnet er mannens far», skrev den engelske dikteren William Wordsworth. Kanskje kunne det fortsatt: «Og tenåringen er hans mor». Ungdomstiden er en avgjørende livsfase.

Ekstrem prosess. For en prosess man skal igjennom: Hormoner som raser. En hjerne som ennå ikke er ferdig utviklet. Frigjøringstrang innhegnet av en tilværelse som umyndig. Jo da, tenårene kan være krev-ende, men også spennende. Man er fortsatt «ny i verden», og den verdenens skal utforskes, og grenser skal brytes. Samtidig er man i ferd med å oppdage seg selv og jobber hvileløst med å definere en egen identitet. «Det er bare en fase», sier man, men er det egentlig så rart at folk lager film om denne livsfasen?

16. mars hadde Greta Gerwigs regidebut «Lady Bird» norsk kinopremière. Handlingsreferatet kan muligens høres ut som et konsentrert sammendrag av «tenåringer på film»-sjangeren. Men filmen tar for seg klassiske temaer som vedrører aldersgruppen: 17 år gamle Christine McPherson (Saoirse Ronan), som helst vil kalles Lady Bird, går siste året på high school i Sacramento i California. Skolen er privat, men katolsk. Og fornøyd er hun ikke. Den kunstnerisk anlagte jenta ønsker seg så veldig mye mer av tilværelsen – mye mer enn hverdagen på «feil side av jernbanesporet» kan tilby. Men ambisjonsnivået er kanskje ikke helt realistisk.

Forholdet til moren Marion (Laurie Metcalf) er vanskelig. Det hjelper lite at moren jobber dobbelt for å finansiere skolegangen hennes, og Christines selvforståelse og drømmer får henne jevnlig til å fremstå som utakknemlig overfor omgivelsene. Men alvoret venter rett rundt hjørnet. Lady Bird står overfor noen avgjørende veivalg.

Sekkebegrep. Gerwigs film er altså hva amerikanerne kaller en «coming-of-age»-film. Det er en litt mer spesifisert utgave av tenåringsfilmen, som vokste frem i kjølvannet av fjernsynets gjennombrudd. Da det voksne kinopublikumet i økende grad ble sittende hjemme, satte det nye økonomiske rammer for hva filmprodusentene burde satse på, og her ble «tenåringsfilmen» et naturlig valg. Uttrykket er egentlig bare er et sekke-begrep på komedier, dramaer, grøssere og andre sjangerfilmer som plasserer unge mennesker i hovedrollene. Men fra starten av 1960-tallet og fremover ga det god mening.

Det skal innrømmes at resultatet ofte ble produksjoner hvor ambisjonsnivået var heller labert – filmer som tok hverken tema eller målgruppe alvorlig. Ung-dommens råskap, opprørstrang, frihetsbehov og nysgjerrighet ble ofte skildret som en ensporet og endimensjonal lyst på fyll og sex – noen ganger iscenesatt med en lummer kikkermentalitet. Det holder med å se «Porky's» (1981) for å få dette illustrert.

Oppløftende. Men det skuffende delres-ultatet er tross alt ganske gjengs for film-industriens samlede produksjon, uavhengig av sjanger. Ung-domstiden er også blitt skildret av mer ambisiøse filmskapere, og det finnes en lang stripe med strålende titler og oppløftende forsøk, i filmer som «The Last Picture Show» (1971), «American Graffiti» (1973), «Pauline på stranden» (1983), «Totally Fucked Up» (1993), «The Virgin Suicides» (1999), «Superbad» (2007) og «Submarine» (2010).

Tenåringsfilmen er altså mangfoldig på godt og ondt. I «coming-of-age»-fortelling-ene legges det til gjengjeld tydeligere og mer uttalt vekt på de psykologiske temaene som dominerer i ungdomstiden: emosjonell modning og evne til å ta ansvar.

Festing og seksuell debut er fortsatt viktige ingredienser, men balanseres mot mer langsiktige perspektiver. For der borte i horisonten venter tross alt voksenlivet.

 

Åtte filmer det er verdt å ta med seg på veien:

«På vei mot livet» («Les Quatre Cents Coups». Regi: François Truffaut, 1959)

Debutfilmen til François Truffaut, en av den franske bølgens frontfigurer, er delvis selvbiografisk.

Vi introduseres her for regissørens alter ego, Antoine Doinel (Jean-Pierre Léaud), som Truffaut skulle lage hele fire filmer om. I «På vei mot livet» møter vi ham som en 14 år gammel gutt.

På hjemmebane er han vitne til at foreldrenes ekteskap rakner. På skolen havner han jevnlig i trøbbel, og tyr til juks for å levere oppgavene. I tillegg er han i ferd med å gli over i et liv som småkriminell på gatene i Paris. Dette fører til at han sendes på en forbedringsanstalt, hvor en psykolog forsøker å bli klok på guttens problemer. Så bestemmer Antoine seg for å rømme.

Originaltittelen har en dobbeltbetydning. Direkte oversatt betyr den «De 400 slagene», men refererer samtidig til begrepet «faire les quatre cents coups», som betyr «å stelle i stand bråk». De andre filmene i serien om Doinel er kortfilmen «Antoine og Colette» (1962), «Stjålne kyss» (1968), «Elsker – elsker ikke» (1970) og «Kjærlighet på flukt» (1979).

 

«The Breakfast Club» (Regi: John Hughes, 1984)

Om noen regissør fortjener to oppføringer på en slik liste, må det jo bli John Hughes. Han mer eller mindre definerte den nyere ungdomsfilmen på 1980-tallet, blant annet med titler som «Sixteen Candles» (1984), «Pretty in Pink» (1986) og «Skulk med stil» (se under). Men «The Breakfast Club» er likevel hans magnus opus i sjangeren.

Den dramaturgiske rammen er klassisk: Plassér ulike eksemplarer fra high schools typegalleri sammen i et lukket rom, og la den påfølgende konfrontasjon gjøre dem bedre kjent med seg selv og hverandre. I denne filmens tilfelle skjer det ved å la fem ungdommer som har brutt mot skolereglementet, tilbringe lørdag formiddag i biblioteket på skolen for å skrive straffeoppgave. De møter opp med skepsis og uvilje, ikke minst mot hverandre, men dagen blir annerledes enn de hadde trodd.

Filmens budskap er et oppgjør med stereotypene – vi er mer enn rollene vi spiller for oss selv og omgivelsene – en innsikt som først blir erfart i det nærgående møtet med våre egne kontraster.

 

«Skulk med stil» («Ferris Bueller's Day Off». Regi: John Hughes, 1986)

Foreldre håper og forventer at du skal prestere ditt beste på skolen. Resten av storsamfunnet forventer at du skal følge spillereglene. Men hva med selve livet – alle disse dagene som kommer og går så ubønnhørlig? Når blir det tid til det? Eller til opplevelsene og erfaringene som ikke står i pensum?

Bak den noe tåpelige norske tittelen skjuler det seg en av 1980-tallets beste ungdomskomedier, som har både hjertet og hodet på rett plass.

Ferris Bueller (Matthew Broderick) er skolens mest oppfinnsomme skulker. Én vårdag bestemmer Ferris seg for å bryte alle regler. Han og venninnen Sloane (Mia Sara) haler med seg den tilbakeholdne kameraten Cameron (Alan Ruck) – i en tyvlånt Ferrari. Skulkedagen er egentlig initiert med tanke på Cameron, som trenger å rykkes litt ut av sine bekymringer.

Ferris oppsummerer selv hovedbudskapet med replikken: «Life moves pretty fast; if you don't stop and look around once in a while, you could miss it!» Det var sant i 1986, og er det fortsatt – selv for «Generasjon Prestasjon».

 

«Dazed and Confused» (Regi: Richard Linklater, 1993)

Det er siste skoledag på Robert E. Lee High School i Austin, Texas, anno 1976. Stemningen er preget av oppbrudd og uro, men også forventninger. Richard Linklaters film er ikke utpreget stramt strukturert, men følger og portretterer et tverrsnitt av elevene gjennom det neste døgnet uten å piske handlingen gjennom forterpede plot points og dramaturgiske vendinger det går tretten av på dusinet. I stedet anlegger «Dazed and Confused» et åpent og nysgjerrig blikk på situasjonene som utspiller seg og folkene i dem.

Grunnholdningen er antropologisk, noe som er svært passende – siden ritualer av ymse slag tar så mye av plassen her. Ungdomstiden er jo full av formelle og uformelle overgangsriter. Fra de stakkars førsteårselevene som skal bankes eller fornedres av seniorene, til «Den store festen», som byr på muligheter til å gjøre seg de første erfaringene med rus og sex. Dette opplegget høres kanskje tynt ut, men briljansen skjuler seg i utførelsen og detaljene.

Som bonus byr «Dazed and Confused» på fremtidige stjerners første markante filmrolle: Matthew McConaughey, Ben Affleck, Milla Jovovich, Adam Goldberg, Parker Posey med flere.

 

«Ghost World» (Regi: Terry Zwigoff, 2001)

Enid (Thora Birch) og venninnen Rebecca (Scarlett Johansson) er endelig ferdig med den forhatte high school-tilværelsen. Nå skal det bli andre boller. De skal flytte sammen. I mellomtiden kan dagene brukes til å observere og kommentere alle taperne de har rundt seg. For duoen har – på bråmodent vis – gjennomskuet samfunnet rundt seg. mener de. Det er en forståelig reaksjon, siden jentene selv har rollen som særinger blant sine jevnaldrende.

Men da Enid blir kjent med den middelaldrende Seymour (Steve Buscemi), som ved første øyekast passer fint i taper-kategorien, setter det i gang en prosess som skal lede henne inn på et uventet spor. Seymour blir et slags prosjekt for Enid, men spørsmålet er om ikke hun selv blir forandret mest.

Det ryddes etter hvert plass for selvinnsikt og en revurdering av så mangt og mange, deriblant venninnen Rebecca. Møtet med Seymour blir rett og slett Enids første, humpete etappe på voksenlivet, eller i det minste frem til startstreken på det.

 

«Juno» (Regi: Jason Reitman, 2007)

Juno MacGuff (Ellen Page) er en talefør og oppvakt 16-åring som en dag må konstatere at hun er blitt gravid. Både hun selv og foreldrene tar dette på en saklig og rolig måte (noe som føles befriende, siden filmklisjeen er akutt hysteri). Som faren hennes, Mac (J.K. Simmons), saktmodig utbryter da han får vite at barnefaren er betahannen Paulie Bleeker (Michael Cera): «Trodde ikke han hadde det i seg.» Mye av appellen til «Juno» ligger da også i de tørrvittige og atypiske replikkvekslingene, som har den litt paradoksale effekten at ordvekslingene føles normaliserte og forfriskende på én og samme tid.

Juno funderer over tingenes tilstand og finner ut at hun vil adoptere bort barnet til det velstående ekteparet Mark og Vanessa Loring (Jason Bateman og Jennifer Garner). Utover i graviditeten oppstår det en tettere kontakt mellom henne og Mark, siden de deler flere av de samme interessene. Forholdet til Vanessa, derimot, er langt mer famlende og anstrengt. To spørsmål melder seg: Hvordan har egentlig ekteparet Loring det med hverandre? Og hva blir det til med Juno og Paulie?

 

«The Perks of Being a Wallflower» (Regi: Stephen Chbosky, 2012)

Tenåringstilværelsen er på den ene siden preget av jakten på en egen identitet, på den andre et massivt krav om å passe inn. Dette kan selv under normale forhold være vanskelig. Men noen er helt automatisk litt mer utenfor enn resten av oss.

15-åringen Charlie (Logan Lerman) har slitt med klinisk depresjon, mistet bestevennen i et selvmord, og er nylig utskrevet fra et behandlingsopplegg. Nå skal han forsøke å finne ut av high school, men stiller ikke akkurat først i køen til ungdomsmiljøets sosiale liv.

Tilfeldigvis møter han det litt eldre stesøskenparet Sam (Emma Watson) og Patrick (Ezra Miller), som hver på sitt vis også er outsidere, og de innlemmer ham i sin omgangskrets. Dermed kan Charlie ta fatt på læringskurven, og helt programmessig forelsker han seg i Sam. En temmelig velkjent runde med han-vil-ha-henne-men hun-vil-ha-en-annen tar til.

Samtidig begynner det å komme signaler om at noen mørke, fortrengte barndomsminner – som er knyttet til Charlies tante og hennes dødsfall – er i ferd med å gjøre seg gjeldende.

 

«Stoker» (Regi: Park Chan-wook, 2013)

Livet som tenåring er preget av sterke følelser, og på film blir det helst synonymt med den berusende opplevelsen av forelskelse og vitalitet. «Stoker» er litt annerledes og handler i stor grad om de farligere impulsene som vekkes til live.

På 18-årsdagen mister India Stoker (Mia Wasikowska) faren i en bilulykke. Kort tid etter ankommer onkel Charlie (Matthew Goode), som hun aldri har møtt. Han er vakker, karismatisk og full av cool sjarm. Men India sanser at det er noe farlig og grenseoverskridende ved ham.

Tittelen og familienavnet kan gi assosiasjoner til vampyrer, men selv om filmen låner enkelte symbolske motiver fra Dracula-myten, er den ingen overnaturlig fortelling. «Stoker» handler om en ung kvinne som må takle sorg, og samtidig frigjøre seg fra en familie hvor gamle hemmeligheter er i ferd med å stige til overflaten igjen. I forlengelsen av dette må hun lære seg å akseptere, kontrollere og ta i bruk sitt eget indre monster.

Det er sjelden man ser denne psykologiske tematikken bli behandlet i et oppvekstdrama.