• Foto: SONY

Diskotek i lommeformat.

Diskotek i lommeformat.

Walkman fyller 40 år. Da Sonys Walkman kom på markedet i 1979, revolusjonerte den vår musikkhverdag. Men ifølge enkelte var den lille kassettspilleren en trussel mot norsk kultur og en fare for folkehelsen.

Fra utgave: 6 / juni 2019

Livets lydspor. Tenk deg å kunne vandre selvsikkert gjennom byens gater en fredagskveld i juli, med Bee Gees på øret. «Well, you can tell by the way I use my walk I'm a womans man, no time to talk.»

Tenk deg å kunne sitte under et tre i parken sammen med sommerflørten, mens Bob Marley synger for bare dere to. «Is this love, is this love,
is this love, is this love that I'm feeling.»

Tenk deg å kunne dele togkupé med Fleetwood Mac, mens landskapet forandrer seg utenfor vinduet. «Don’t. Stop. Thinkin’ about tomorrow.»

Selvfølgelig kan jeg gjøre alt dette, tenker du kanskje nå? I dag tar vi det for gitt at livets lydspor ligger i lommen, men da disse låtene toppet hitlistene i 1977–78, var slike scener bortimot utenkelige. Musikkopplevelser var stedbundne. For å kunne lytte til dine favorittartister måtte du enten dra på en konsert eller sette deg ned i stuen foran platespilleren. Det skulle dog endre seg året etter.

TPS-L2. Den japanske forretningsmannen Akio Morita hadde på denne tiden sett hvordan unge mennesker i New York og Tokyo vandret gatelangs med støyende kassettspillere på skulderen. Ungdommen var tilsynelatende avhengige av musikk. Både Morita og hans kolleger hos elektronikk-giganten Sony så et hull i markedet. For det burde da være mulig å ta musikken med seg ut på gaten uten å plage andre?

Vinteren 1979 satt derfor Sonys ingeniører samlet rundt tegnebrettet med ett mål for øye: Å gjøre musikkopplevelser bærbare.

Foran seg hadde de en enkel, grå diktafon i lommeformat som selskapet hadde lansert året i forveien. De hadde fått i oppdrag å omforme den til en liten og lett kassettspiller. Opptaksfunksjonen og høyttaleren ble fjernet, komponenter for stereolyd installert, en ekstra utgang ble lagt til slik at to personer kunne lytte samtidig, og et par lette, minimalistiske hodetelefoner ble utviklet.

Morita ba også om at spilleren skulle utstyres med en såkalt Hotline-knapp. Når denne ble trykket inn, ble volumet på musikken automatisk senket slik at du kunne snakke med venner og forbipasserende. Morita fryktet nemlig at den bærbare musikken skulle ha en isolerende effekt på folk.

Han tok så med seg prototypen ut på golfbanen for å teste den. Han må ha funnet det svært meditativt å kunne se golfballene fly ut over greenen og opp mot den blå himmelen til lyden av klassisk musikk. Den påfølgende sommeren ble nemlig modellen TPS-L2, bedre kjent som Sony Walkman, lansert i Japan.

Salget gikk tregt de første ukene, så selskapets ansatte og andre innflytelsesrike personer ble derfor sendt ut på gaten i Tokyo for å ta i bruk produktet. De lyktes med å skape en hype, og i løpet av de neste månedene gikk rundt 50 000 japanere til anskaffelse av en Walkman.

Lommedisco og rulleskøyter. Året etter, i 1980, ble den bærbare kassettspilleren pushet ut til resten av verden. I Japan funket navnet Walkman fint – dette var et ordspill på diktafonen Pressman – men enkelte mente at det ikke ville klinge særlig bra i andre land. Sony America foreslo navnet Disco Jogger, men Morita protesterte og la ned veto. Han mente det kunne jage bort eldre kjøpere som ikke var ivrige joggere, og som i alle fall ikke dro på diskotek.

Man kom til slutt opp med navnet Soundabout for USA og Stowaway for britene, mens den i Australia og Sverige skulle hete Freestyle. Få måneder etter den internasjonale lanseringen forsto man imidlertid at navnet Walkman var blitt en global merkevare. Den ble raskt en må-ha-gadget, og musikkelskere verden over tok til gatene med sine favorittartister i lommen.

 

Mobil musikk Rulleskøyter og lommedisco hørte sammen, som i denne annonsen for den første varianten av Sonys Walkman.

 

En av dem var Dagbladets New York-korrespondent, som våren 1981 meldte følgende etter en søndagstur i Central Park:

«Borte er storbyens støy og larm. La andre mase seg av sted. Vi går i vår egen stereoverden og har bare overbærende forakt for dem som ikke synes å verdsette vår musikalske nytelse. Det er helt tydelig at rulleskøyter/lommedisco er in-kombinasjonen akkurat nå.»

I Norge lød utsalgsprisen på rundt 1500 kroner, noe som i dag ville tilsvart i underkant av seks tusenlapper. Andre produsenter hengte seg umiddelbart på og laget sine egne lommediskotek. Sony på sin side forbedret produktet kontinuerlig over de neste årene. Etter hvert kunne du ta inn radio, du kunne booste bassen for bedre lyd, og i 1987 lanserte de en Walkman som var utstyrt med solcellepanel.

Knefall for konsumkultur? Selv om Dagbladets mann i New York anno 1981 var strålende fornøyd med å vandre i sin egen «stereoverden», så var det ikke alle som bejublet den nye trenden. På T-banen i London kunne du få bøter for å spille for høy musikk fra din Walkman, og reisende ble møtt av advarende plakater med påskriften «Keep your personal stereo personal! Your choice of music may not be other peoples choice».

Det ble sunget mang en klagesang om Walkman-bruk i Norge på den tiden. Avisen VG kunne for eksempel melde om leger som engstet seg for at «tenåringer muligens må ha høreapparat før de fyller 50», og mange mente at bruk av musikk i trafikken var svært problematisk. Etter at den unge, svenske maratonløperen Anita Sundberg ble påkjørt av et tog mens hun jogget langs skinnegangen og hørte på musikk, tok en lege til orde for «et intenst informasjonsopplegg om de farer bruk av Walkman representerer».

Den bærbare musikken symboliserte også knefallet for konsumkultur og globalisering. Under en spørretime på Stortinget i mars 1985, hvor opphevelsen av NRKs kringkastingsmonopol ble diskutert, kom den fargerike SV-politikeren Stein Ørnhøi med en preken:

 

Stein Ørnhøi (SV)

 

«Den dagen vi alle rusler rundt med Walkman rundt hodet mens vi spiller Pink Floyd eller Elvis, den dagen vi alle har byttet ut brunost og fårikål med pizza og rødvin (...) ja, den dagen har Norge som samfunn opphørt å eksistere. Da kan vi i grunnen like godt levere tilbake fedrelandets 324 000 km² stein og jord til svenskene eller danskene.»

Sist men ikke minst kunne dette bærbare mediesenteret også gjøre skade på våre mellommenneskelige relasjoner. En journalist i Haugesunds Avis fryktet følgende scenario: «Tenk å sitje på restaurant med kjæresten som har meir enn nok med å høyre på Travolta eller å lære kinesisk.»

Studentene ved Høgskolen i Volda fulgte opp med en kritisk kortfilm som ble beskrevet slik i avisen Møre: «(...) handlingen er lagt til et diskotekmiljø der alle går rundt med kvar sine hovudtelefonar og danser til kvar sin musikk, uten kontakt med kvarandre i eit framandgjerande miljø.» 

Bærbar musikk i dag. Dersom vi velger å stole på det Marie Strand Skånland, førsteamanuensis i musikk og helse, forteller oss, trenger vi neppe å frykte at vi ender opp med å danse alene som følge av den bærbare musikkrevolusjonen.

– Denne måten å lytte til musikk på var, og er, på mange måter svært isolerende og privat. Men jeg er foreløpig ikke bekymret for at den mobile musikken skal erstatte den sosiale. Den private lyttingen kan ikke konkurrere med musikkens funksjon i sosiale sammenhenger, sier hun.

De siste tiårene har vi gått fra fysiske formater som kassett og cd, og videre til digitale mp3-spillere. Når vi skriver 2019 er det online-musikkbiblioteker som gir oss favorittlåtene vår. Nesten 90 prosent av nordmenns musikkonsum skjer i dag via strømmetjenester.

En stor del av denne musikken konsumeres ute i det offentlige rom. Mens du går gjennom byens gater på vei til en fest, mens du sitter under et tre i parken og venter på sommerflørten, eller mens du tankefullt kikker ut av togvinduet.

Strand Skånland har forsket både på den voldsomme tilgjengeligheten og på hvordan vi bruker bærbar musikk i forskjellige situasjoner. Hun knytter den mobile musikklyttingen til «livskvalitet og positiv helse» i sin forskning, og gjennom de studiene hun har foretatt, blir det tydelig at musikk ofte brukes som et redskap.

– Brukerne tar aktive valg og bruker musikken i henhold til ulike behov, og jeg er derfor opptatt av at denne formen for musikklytting ikke er en passiv aktivitet, selv om det kanskje kan se slik ut for en utenforstående observatør. Å ha med seg dette «verktøyet» som musikken jo er, gjør mennesker i stand til å håndtere hverdagen på en bedre måte.

Enkelte vil nok si at musikk er for tilgjengelig i dag. På walkmanens tid måtte du hver morgen bestemme deg for hvilke artister som skulle lose deg gjennom dagen, et valg få av oss blir stilt overfor i dag. Musikkforskeren Strand Skånland peker dog på de positive sidene ved at vi vandrer gatelangs med et enormt musikkbibliotek i lommen.

– Vi kan velge å lytte til musikk som bekrefter den stemningen vi er i, som hjelper oss til å håndtere følelser, eller som hjelper oss til å regulere stress og kroppslig energi. 

Støt- og vannsikker Sony produserte etter hvert en gulfarget, vanntett Walkman i ulike utgaver, som ble markedsført mot sportsfolket.

 

Stayin’ alive. Da Walkman-en dukket opp, ble den raskt for­bundet med rulleskøyter, jogging og annen fysisk aktivitet. Tar du deg en tur på et treningssenter i dag, vil du se hvordan bærbar musikk brukes, slik Strand Skånland sier det, til å «regulere kroppslig energi». Der går de aller fleste rundt med propper i ørene. De som løfter vekter, girer seg kanskje opp med beinharde riff fra Metallica, mens de som tråkker mil etter mil på spinning-sykkelen, muligens lytter til suggererende elektronika fra tyske Kraftwerk.

Men det er ikke bare på gymmen vi bruker musikk for å regulere humøret vårt. I dag kan du endelig, takket være den bærbare musikkrevolusjonen, gå selvsikkert gjennom byens gater, med Bee Gees hitlåt fra den pre-walkmanske æraen på øret. «Ah, ha, ha, ha, stayin alive, stayin alive!»

Sony tok sine bærbare kassettspillere ut av produksjon i 2010, men den originale Sony TPS-L2 Walkman holder seg i live. I dag, 40 år etter at den ble lansert, selges den for opp mot 15 000 kroner på nettauksjoner.

Spørsmålet er om en mobiltelefon med Spotify-tilgang vil være en like ettertraktet retro-dings i fremtiden?

 

Kilder: «Doing cultural studies – The Story of the Sony Walkman» (1997), «Made in Japan – Akio Moria and Sony» (1986), walkmanarchive.com, Ifpi.no, The New York Times

 

 

Pavels stereobelte.

Det bør nevnes at det strengt tatt ikke var Sony som kom opp med ideen om et personlig og portabelt stereoanlegg.

 

Allerede i 1972 hadde tysk-brasilianeren Andreas Pavel laget en prototyp på det han kalte Stereobelt. Som navnet indikerer var dette et belte med innebygde komponenter. I et intervju med The New York Times i 2005 fortalte Pavel om at han på 1970-tallet hadde hatt møter med de store elektronikkselskapene, men at de alle hadde ledd av forslaget hans.

Hverken Yamaha, Bang & Olufsen eller Toshiba hadde tro på at folk kunne være så gale at de ville sprade gatelangs med hodetelefoner om ørene. Pavel tok likevel patent på løsningen i flere land.

Da Sonys Walkman så dukket opp på markedet, gikk han til sak mot dem, og etter mangfoldige rettssaker gjennom to tiår inngikk partene i 2003 et forlik. Sony måtte visstnok betale rundt 10 millioner dollar i en engangssum, fremtidige prosenter av Walkman-salget for enkelte modeller, samt anerkjenne at det var Pavel som deretter skulle krediteres som opphavsmannen.