• Foto: GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO

  • Foto: GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO

  • Skremmende stillhet I «A Quiet Place» (2018) har vesener som tiltrekkes av lyd, utryddet en stor del av menneskeheten. En familie på fire gjemmer seg på en gård, hvor de kun kommuniserer med hverandre via tegnspråk. Men moren (Emily Blunt) er gravid med et nytt barn, og hver minste lyd vil bety slutten for dem alle. Oppfølgeren «A Quiet Place 2» skulle hatt norsk premiere 20. mars, men er foreløpig utsatt. Foto: FILMWEB

Et stille sted.

Et stille sted.

Fra utgave: 3 / mars 2020

En av årets mest skremmende filmer utforsker stillheten. Hvorfor synes vi den er så skummel?

Skummel mangelvare. Nå kommer oppfølgeren til «A quiet place» som, da den kom på kino i 2018, ble en umiddelbar suksess blant både kritikere og publikum. Regissør John Krasinski, som også spiller en av hovedrollene, hadde laget en post-apokalyptisk film hvor vesener som ikke kan se, men som til gjengjeld har ekstremt god hørsel, har tatt over verden. For å unngå å bli jaktet ned og drept av disse nådeløse inntrengerne må de jordboerne som fremdeles lever, være stille som kirkemus. De må ikke hoste, ikke nyse, ikke klappe, ikke velte noe, ikke le og absolutt ikke snakke.

Dette helt spesielle premisset skapte en rekke interessante reaksjoner. The Guardian skrev for eksempel om at filmen endret folks oppførsel på kino, hvor det i lange tider har vært stor aksept for å knaske i vei på popcorn, baconcrisp og smågodt, uten at noen kunne protestere uten å bli tatt for å være en surpomp. Etter å ha sett «A quiet place» begynte mange publikummere imidlertid å opponere mot forstyrrende lyd. Folk gikk ut i sosiale medier og ba andre om ikke å ha med seg snacks, og BBC1s Nick Grimshaw holdt en lang og sint radiotirade rettet mot dem som tygget for høyt, fniste, snakket, hostet eller plutselig måtte
på do midt under forestillingen.

Men kanskje mer enn noe annet satte filmen i gang en prosess rundt det å tenke stillhet, etter mange år med stor oppmerksomhet rettet mot at det finnes for mye lyd i vår moderne verden. Faktisk er uønsket lyd det mest utbredte forurensingsproblemet i Norge. Så mange som 1,4 millioner nordmenn klager på at de er rammet av støy, og 80 prosent av disse er mest plaget av veitrafikk. I Europa som helhet opplever 125 millioner mennesker å være plaget av trafikkstøy – i tillegg til at mange også plages av lyd fra jernbane og flystøy.

Men lyd fra en rekke ulike kilder innhyller livet for de fleste av oss. Dagen lang omgis vi av lyder fra bygningsarbeid, datamaskinvifter og bakgrunnsmusikk, kaffemaskiner, mobiltelefoner og vaskemaskiner. Denne støyen virker på oss alle sammen og har vist seg å gi både fysiske og psykiske plager som depresjon, økt blodtrykk, hjertesykdommer, diabetes 2 og dårlig fordøyelse.

Vi plages av støy. Men samtidig ser vi ut til å frykte stillheten.

Så vi plages av støy. Men samtidig ser vi ut til å frykte stillheten.

The Big Quiet. Det vil si – ikke alle av oss. I bestselgeren «Stillhet i støyens tid» (2016), som er oversatt til 34 språk og stadig er å finne utstilt i europeiske storbyer, forfølger polfarer og forlegger Erling Kagge hvor utrolig viktig det er å oppsøke nettopp fraværet av lyd. Derfor stilte han seg tre spørsmål: Hva er stillhet? Hvor er den? Og hvorfor er den viktigere enn noen gang? Og så prøvde han å finne frem til svar.

Kagge er heller ikke den eneste som har tenkt i disse baner. Allerede i 2008 kom engelske Sara Maitland med «The Book of Silence», hvor hun forklarer hvordan hun selv gikk til det skrittet å forlate byen for å finne stillheten. Det hun søkte, var en opplevelse av å være absolutt til stede, og hun forteller at den første gangen hun opplevde noe slikt, var da hun nattammet sitt første barn og merket at hun virkelig klarte å ta innover seg omgivelsene.

En tredje forfatter, skotske Kathleen Jamie, beskriver i boken «Findings» (2005) stillhet som en komplisert opplevelse av å lytte både til lyd og til fraværet av lyd. Jamie forklarer hvordan hun vandrer rundt i naturen og taust lytter til fugler og mørket, til horisonten og andre mennesker. Noen ganger hører hun lyd. Andre ganger møter hun stillheten.

I Siw Aduvills «Hvile: Alt vi vinner ved å la være» (2019) får vi videre høre om arrangementer av typen The Big Quiet som er blitt arrangert i flere storbyer i løpet av de siste årene, hvor enorme menneskemengder samles på utradisjonelle steder for å være stille sammen. Slik samles urbane og overstimulerte mennesker for å få et kjærkomment avbrekk,
skriver Aduvill. Fordi det trengs.

I en moderne verden hvor apokalypsen ennå ikke har inntruffet, kommer nemlig ikke stillhet sigende av seg selv. Men – er det kanskje noe av grunnen til at vi også finner den så skremmende?

Å finne veien hjem. Her kan det være fristende å komme trekkende med Martin Heidegger, som mente at vår manglende evne til å søke – og lytte til – stillheten er en del av modernitetens sykdomsbilde. For Heidegger er det dermed ikke bare lydbildet som er problematisk, men altså nettopp vår manglende evne til å lytte til og registrere omgivelsene. For oss er lytting blitt en så overfladisk øvelse at vi i møte med stillhet slett ikke klarer å forholde oss til den. I stedet blir den bare ignorert.

Dette er også noe den engelske lyrikeren Alice Oswald understreker i flere intervjuer. Hun knytter lytting til den primitive delen av bevisstheten hvor egentlig viten er lagret. Lytting, sier Oswald, har med opphav å gjøre. Det er en øvelse som hjelper oss å finne veien hjem. 

Interessant nok virker det som om noen av disse postapokalyptiske fortellingene paradoksalt nok er inne på det samme. I Rick Yanceys roman «The fifth wave», som også finner sted i en postapokalyptisk verden, er fraværet av «the hum», det vil si duringen fra elektriske anlegg og andre moderne oppfinnelser, det som nesten oppleves som aller mest uutholdelig. Det samme ser vi i filmer som «28 days later» (2002), hvor hoved-person Jim (Cillian Murphy, bildet under) vandrer rundt i Londons gater etter å ha våknet opp fra koma og møter en storby som er livløs og full av en skremmende ro, som bare fungerer til å bygge opp en intens frykt for at noe forferdelig skal skje.

Stillheten tvinger oss til å bli bedre kjent med oss selv. Og det vil vi jo i hvert fall ikke. 

Grunnen til dette er selvfølgelig at den intense stillheten først og fremst representerer fraværet av liv. Siden nesten alle menneskene er døde, blir verden en stor, taus og ubevegelig tomhet, noe som også er tilfellet i «A quiet place» hvor stillheten blir ekstra skremmende fordi den minste lyd i tillegg kan føre til enda mer død.

Samtidig antyder også dette noe av forholdet vårt til stillhet. Den er farlig.

Hvorfor?

Fordi stillheten tvinger oss til å bli bedre kjent med oss selv. Og det vil vi jo i hvert fall ikke. Faktisk peker stadig flere på at vi for eksempel bruker mobiltelefonen aktivt for å stenge ute både tanker og følelser. Slik at med en gang vi begynner å tenke på noe vanskelig eller kjenne på noe negativt, så plukker vi opp telefonen for å distrahere oss selv. Og noen ganger sitter vi sågar og venter på den minste lyd fra den lille maskinen, slik at vi kan unngå å være i vår egen stillhet.

I motsatt ende av skalaen finner vi Kathleen Jamie, som viser til noe så fint som en nysgjerrighet i stillheten. En nysgjerrighet som er så kraftig at den skaper verden på ny. Kanskje burde vi utforske den fremfor å innhylle oss i lyd?

Kanskje vi rett og slett bør finne frem til vårt eget stille sted?