Natten mer tilgjengelig. Nattemørket er skremmende og tiltrekkende på samme tid. Det tilbyr en anonymitet som tradi-sjonelt har vært forbundet med forbrytersk eller usømmelig virksomhet, men tilværelsen etter solens avskjed kan også være en markør for sosial frihet til glede og underholdning. Skjønt mest av alt er natten – når den omslutter de omgivelsene vi først og fremst har skapt med tanke på arbeid og flittighet – et tilfluktssted for det udefinerte ved den menneskelige adferd, for den byr på et alternativ til hverdagens kalkulerte rasjonalitet.

Men mørket kan naturligvis også uttrykke ensomhet, eller helt og holdent fravær av mennesker, slik at bare de melankolske eller forsofne kulissene som akkompagnerer våre liv er tilbake.

De skikkelsene vi kan øyne på disse bildene, befinner seg gjerne på lang avstand, ute av fokus eller opptatt med noe helt annet, om de ikke rett og slett har vendt ryggen til. Men dette medfører gjerne at fotografens egen tilstedeværelse blir mer markert, og følelsen av hvor avgjørende tålmodigheten er, styrkes.

Samtidig endres det nattlige uttrykk i takt med den tekniske utviklingen. Fotokunsten alminneliggjøres, og natten gjøres mer tilgjengelig.

Semi-urbane nattlys. En skal ikke langt ut fra bykjernen før nettopp fraværet av menneskets sedvanlige gjøremål og samhold blir mer påtagelig, og aldri mer enn i nattetimene. I forstedene eller semi-urbane områder blir følelsen av tomhet forsterket ved at de ellers så funksjonelle strukturene da virker enda mer meningsløse og forlatte, som om hele den menneskelige sivilisasjonen kles naken, og som om det er for alltid.

Men hvordan tenker en fotograf under slike forhold, hva skal til for å «fange natten» på film?

Tyske Andreas Levers sier det slik:

«Jeg liker å avbilde steder som er hyllet inn i mørke og tykk tåke, for det er som om bakgrunnen forsvinner slik at det blir lettere å fokusere på hovedmotivet, som på sett og vis blir løftet ut av sine daglige omgivelser.

Når jeg leter etter motiver å fotografere, ser jeg etter steder der det er lett å skille mellom for- og bakgrunn. Siden denne type tåke ikke forekommer så ofte, har jeg en liste over steder i nærområdet som jeg har studert på dagtid, slik at jeg har bygget opp en omtrentlig oppfatning om plassering og komposisjon, og hvordan det vil se ut når det er tomt (for mennesker og biler).»

Nightscapes på filmlerretet. På lerretet utfolder natten seg gjerne som hardbarket film noir eller apokalyptiske fremtidsscenarioer, krydret med lange skygger og neonbelyste fasader. Men det kan likevel være makeløst vakkert, noe regissører som Carol Reed, Federico Fellini og Ridley Scott må dele æren for med sine kameraførere og scenografer.

Film noir er en sjangerbetegnelse som først og fremst viser til amerikanske produksjoner på 1940-tallet, der man – tydelig inspirert av tysk ekspresjonisme – var spesielt opptatt av å utnytte kontrasten mellom lys og mørke.

«Double Indemnity» og «Malteser-falken» er klassiske eksempler på film noir, sammen med britiske «Den tredje mann», der scenene med løpende menn i hatt og frakk som kaster skygger på veggene i Wiens gater, er spesielt minneverdige. Denne effekten gjenfinner vi i blant annet Stanley Kubricks «A Clockwork Orange» fra 1971.

Federico Fellinis sorgmuntre univers er noe helt for seg selv, men nattscenen mot slutten av filmen «8 ½» fra 1963 – hans siste i svart-hvitt – peker både fremover og bakover i filmhistorien. Ridley Scotts «Blade Runner» fra 1982 har nok vært enda mer skoledannende innenfor sjangeren «nightscapes», og representerer det aller ypperste innenfor produksjonsdesign av fiktive bylandskap.

Forstad og bykjerne. Tyske Andreas Levers, som holder til i Potsdam rett utenfor Berlin, sier han også søker etter et kinematografisk uttrykk i fotografiene sine:

«Mange av de stedene jeg tar bilder av, har en nøktern og utilitaristisk arkitektur, de kunne ligget nærmest hvor som helst, og det er neppe noen andre som ville tatt seg bryet med å fotografere dem.»

Mens fraværet av mennesker er noe av det første som slår en ved bildene til Andreas Levers og Matthew Barnes, så er det andre som viser frem mer organiske sider ved vår urbane sivilisasjon – ja, hovedmotivasjonen kan være stikk motsatt. For selv om den menneskelige tilstedeværelsen i bildene kan være beskjeden, så utgjør den en stor forskjell. 

Sørafrikanske Elsa Bleda, som har spesialisert seg på nightscapes og praktisk talt fotograferer nattemørket i byer verden over, er en som viser litt av begge deler, mens den norske Magnum-fotografen Jonas Bendiksen er mindre opptatt av å vente på at alle de ytre forholdene er tilrettelagt. Her går det mer på impuls:

«Jeg tenker aldri når jeg først er ute og fotograferer. Jeg tenker en masse før jeg går ut, og når jeg sitter og ser på bildene i etterkant. Men når jeg er ute med kameraet, lar jeg alt det gå. Da er det en mikstur av magefølelse, instinkt og erfaring som gjelder. Og flaks, selvsagt.

Det var mer spesielle utfordringer knyttet til nattfotografering før i tiden, da vi brukte film. Da var det jo store begrensninger på filmsensitiviteten, og man måtte bruke lange lukkertider. I dag, med høysensitive digitalkameraer, kan man i praksis fotografere håndholdt i bekmørke.»

Bendiksen bodde i Russland i flere år, noe som blant annet resulterte i en bok med bilder fra livet i fattige og forurensede utkantregioner i tidligere sovjetstater. Bendiksen har også publisert fotografier fra slumområder i Kenya, India, Venezuela og Indonesia i boken «The Places We Live» fra 2008. Siden han ble aktiv fotograf har Bendiksen sett store endringer, både med hensyn til den tekniske utviklingen og hvordan en fotograf bygger sin karriere.

Stort tilfang av blinkskudd. Tilfanget på billedmateriale i vår tid er blitt så stort at blinkskuddene like gjerne kan være å finne på Pinterest som i Magnum-katalogen, eller i skrivebordsskuffen som på MoMA.

Andreas Levers er et av mange eksempler på en hobbyfotograf som likevel har en klar filosofi om både fotograferingen i seg selv og publiseringen av fotografiene. Han opplever økt oppmerksomhet på nettsteder som Flickr, Instagram og Behance, der det virkelig flommer over av bilder med høy teknisk kvalitet, noe som kan skape en nærmest umulig konkurransesituasjon for fotografer med enda høyere kunstneriske ambisjoner, som ønsker å legge enda mer i å få frem et personlig uttrykk i sine bilder.

Det er ikke til å komme fra at natten til syvende og sist er et bilde på døden, samtidig som kunstig gatebelysning – en metafor på vår kamp mot det uunngåelige endelikt – historisk sett ikke har vært med oss spesielt lenge. I London dukket det så smått opp fra slutten av 1600-tallet, og da det senere ble gjort permanent, var det i forbindelse med borgerskapets fremvekst: Natten ble gradvis demokratisert i takt med at man oppdaget mulighetene for en gryende underholdningsindustri.

I våre moderne tider er neonlysene som skinner i natten, blitt synonymt med byenes uimotståelige tiltrekningskraft, kanskje særlig i relasjon til fremveksten av en egen ungdomskultur på 1950-tallet. Tenåringenes higen etter det trendy har alltid vært knyttet til det urbane, og det alternative – jazz, rock, rus – har alltid hatt best vilkår på den gale siden av midnatt. Det å beherske natten er blitt som et overgangsrite, en manndomsprøve, i hvert fall for de privilegerte. Grunnen til dette er naturligvis at natten representerer skrekkblandede møter med de mindre velstående, i form av nattarbeidende lommetyver, prostituerte eller taxisjåfører. De skillene som er så lette å se i dagslys, viskes ut av skyggene.

Men selv om natten er blitt aldri så folksom, så rører den ved noe helt eget i oss, akkurat som disse fotografiene gjør. Men akkurat hva dét er, sier de ingenting om.