• Foto: GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO

Fantasi vs. fornuft: Må vi velge?

Fantasi vs. fornuft: Må vi velge?

Fra utgave: 10 / oktober 2018

Fantasien har hatt ulike kår til ulike tider. Hvordan vurderer vi den i dag?

Forestillingsevne og bildeproduksjon. Ordet fantasia kommer opprinnelig fra gresk og betyr «å gjøre synlig». Det er en samlebetegnelse for den delen av bevisstheten som nesten utelukkende bestemmes av et menneskes sjelsliv, og inkluderer minner, hallusinasjoner og drømmer. I «Om sjelen» definerer Aristoteles fantasi som evnen til å lage indre bilder. Til tross for at han er nøye på å skille denne evnen fra erkjennelse, er Aristoteles positiv til menneskets fantasi og mener det er en av de egenskapene som skiller oss fra dyrene.

Denne positive grunnholdningen til forestillingsevnen fortsatte helt frem til middelalderen, og Thomas Aquinas mente at menneskets intellekt måtte vende seg til fantasien både på begynnelsen og mot slutten av en tankeprosess, hvilket vil si at han også til en viss grad knyttet fantasien opp mot fornuften.

Aristoteles er positiv til menneskets fantasi og mener det er en av de egenskapene som skiller oss fra dyrene.

Den perioden som imidlertid har satt fantasien aller høyest er nok romantikken (1790–1850), som betraktet den som intet mindre enn en guddommelig kraft. Romantikerne skilte gjerne mellom en slags vanlig fantasi som var tilgjengelig for folk flest og utgjorde en utvidet form for hukommelse, og en type opphøyd imaginasjon som bare diktere og kunstnere hadde tilgang til.

Denne spesialfantasien gjorde at dikterne også ble betraktet som bindeledd mellom det menneskelige og guddommelige, og de hadde dermed en plikt til å bruke imaginasjonen til å demonstrere storheten i skaperverket og menneskets iboende potensial. Dikterne var, som Percy Bysshe Shelley formulerte det, «verdens usynlige lovgivere», og med imaginasjonen som verktøy, skulle de rett og slett gjøre verden til et bedre sted.

Virkeligheten vi bor i. Interessant nok var perioden vi omtaler som romantikken på mange måter en motreaksjon til den sterke vektlegging av fornuften som preget opplysningstiden (1688–1789). Til tross for romantikkens tapre forsøk på å gjeninnsette fantasien som rettesnor i alle tilværelsens forhold, tydeliggjorde og forsterket opplysningstidens tenkere motsetningsforholdet mellom fantasi og fornuft i slik grad at disse fremdeles i dag betraktes som fiender i kamp om verdensbildet.

For det er utvilsomt slik at den moderne kulturen vi er en del av, fremdeles til en viss grad ser på fantasien som underlegen fornuften og gjerne assosierer den med det usanne, useriøse og usannsynlige. Et signal om nettopp dette er at vi regner denne egenskapen som spesielt fremtredende i menneskets barneår. I barndommen er nemlig fantasi lov, og vi aksepterer at de små tror på tannfeen, julenissen og påskeharen og oppfordrer dem til å lese bøker om imaginære steder og vesener, som Aldriland, Galtvort og Hobsyssel.

Interessant nok har også denne sammenkoblingen sin grobunn i opplysningstiden, og da særlig i Jean-Jacques Rousseaus «Emile – eller om oppdragelse» (1762). Ifølge Rousseau er barndom for «fornuftens søvn» å regne, og det er derfor naturlig at fantasien er såpass sterk i denne fasen av menneskelivet. Vi bruker alle fantasi, sier Rousseau, men i motsetning til barn har voksne evnen til å skille mellom hva som er påfunn og hva som er virkelighet. Dermed er fantasien trygt plassert i den delen av menneskelivet som vi på et eller annet punkt forlater, til fordel for visdom, rasjonalitet og alvor.

Ifølge Rousseau er barndom for «fornuftens søvn» å regne, og det er derfor naturlig at fantasien er såpass sterk i denne fasen av menneskelivet. Vi bruker alle fantasi, sier Rousseau, men i motsetning til barn har voksne evnen til å skille mellom hva som er påfunn og hva som er virkelighet. Dermed er fantasien trygt plassert i den delen av menneskelivet som vi på et eller annet punkt forlater, til fordel for visdom, rasjonalitet og alvor.

En annen grunn til at fantasien gjerne plasseres i et motsetningsforhold til fornuften, er at den har noe potensielt farlig og ukontrollert ved seg. Dette visste selvfølgelig også de gamle grekerne, og mens Aristoteles altså holdt en tommel opp for fantasien, så var Platon negativ til det han kalte  eikasia  (imaginasjon), som han mente var sjelens laveste funksjon nettopp fordi den bidrar til å dra sinnet vekk fra virkeligheten og inn i det som egentlig ikke finnes. Forestillingsevnen har det altså i seg å true engasjementet vårt i virkeligheten, og la oss lulle oss inn i en fantasiverden som faktisk ikke finnes.

Fantasiens fantastiske funksjon. Det er mye i vår kultur som er bygget på Platons og opplysningstidens mistillit til fantasien og favorisering av fornuften. Samtidig er det tegn som peker på at vi trenger fantasien mer enn noensinne. For det er ikke alt i verden som kan forstås ved hjelp av fornuft, uansett hvor hardt vi jobber med å kartlegge virkeligheten og gjøre den så transparent, logisk oppbygd og kontrollert som mulig, for eksempel ved hjelp av teknologiske redskap eller maskiner som hjelper oss i å ha en enkel og relativt forutsigbar hverdag.

Og det er her vi kommer tilbake til Shelleys usynlige lovgivere. For det er ingenting som tyder på at ideene som kommer fra kunsten og litteraturen er mindre viktig nå enn på 1700-tallet. Dette er noe den engelske forfatteren Neil Gaiman tar opp i boken «Why art matters» (2018), som han nylig ga ut sammen med illustratør Chris Riddell. Boken er delt inn i fire deler, hvorav hver enkelt tar opp og diskuterer på hvilke måter fantasi faktisk kan forandre verden – enten det er snakk om konkrete endringer eller abstrakte forandringer i tankemønstre. Utgangspunktet for verket er Gaimans valgspråk om at ideen er det nyttigste og viktigste verktøyet vi sitter på. Og ideen er som kjent grunnlagt i fantasien.

Det som er viktig med Gaimans bok er at den ikke bare viser til slike ideer som fører til revolusjon, oppfinnelser eller samfunnsendringer, men at den legger like stor vekt på dem som virker gamle, dårlige, latterlige eller verdensfjerne. Faktisk har vi en plikt til å dyrke slike ideer. For alt som finnes i hele verden er kommet til fordi noen har funnet det på. Enten det er snakk om stoler, bord, blyanter, esker eller kopper. Alt dette var en gang en idé som kom til fordi noen dagdrømte, grunnet og fantaserte.

Når vi setter oss ned med en bok, skaper vi verdener inni hodet nettopp ved hjelp av fantasien. Vi ser og føler ting og besøker steder og verdener som vi aldri ellers hadde kjent til. Vi skjønner at alle de andre som bor der ute også er et jeg. Vi tar bolig i en annen og får være et annet jeg en liten stund. Og: når vi kommer tilbake igjen, har vi endret oss litt.

Og han tar altså heller ikke bare for seg ideer som fører til håndfaste resultater, men understreker også hvor grunnleggende den fantasifulle fortellingen fremdeles er for menneskene. Når vi setter oss ned med en bok, skaper vi verdener inni hodet nettopp ved hjelp av fantasien. Vi ser og føler ting og besøker steder og verdener som vi aldri ellers hadde kjent til. Vi skjønner at alle de andre som bor der ute også er et jeg. Vi tar bolig i en annen og får være et annet jeg en liten stund. Og: når vi kommer tilbake igjen, har vi endret oss litt. Vi har endret oss litt, og fantasien vår har vokst. Og da har vi kommet langt.

Det er altså ikke sånn at vi ikke bruker fantasi i vår tid. Og det er heller ikke sånn at vi mennesker noen gang kan bli rene fornuftsvesener. Det er ikke slik vi er skrudd sammen. Men, vi kan bli mer oppmerksomme på imaginasjonens enorme kraft. Vi kan bli mer rebelske, modigere og ta fantasien på alvor. Vi kan tenke litt mer som romantikerne og litt mindre som filosofene fra opplysningstiden. For fantasien kan hjelpe oss å forstå at verden ikke trenger å være slik den er. At ting kan være annerledes. At vi kan være annerledes.

Når vi forstår det, er alt mulig.