Speiler oss alle. Mummitrollet – nysgjerrig, leken og alltid lengtende etter å få bli med på tur med sin helt Snusmumrikken – naturelskeren med melodier under hatten, som helst drar alene på oppdagelsesreise, men innser at andre trenger ham. Lille My – bråsint og irritabel (visstnok som følge av en ironifylt oppvekst), men også modig og ærlig. Snorkfrøken – kjærlighetssyk, forfengelig og forført av speilet. Mummimamma – praktisk og endeløst omsorgsfull. Mummipappa – sjefen, som gjerne overlater avgjørelsene til sin veskebærende kone. Sniff – klønete, godlynt og evig sutrekopp. Snorken – diskusjonskåt, nerdete og snusfornuftig. Hemulen – en selvhøytidelig, bedrevitende samler. Filifjonka – det ensomme og periodedeprimerte petimeteret. Hattifnattene – en gjeng strømførende spøkelseskladder på endeløse streiftog over Jorden. Hufsa – det skremmende misfosteret med de stirrende øynene som fryser bakken til is under seg. Onkelsulliken, Knøttet, Homsen, Nurket, Stinky: De er mange – og rare – i Janssons mangfoldige typegalleri.
Med hver sin helt særegne personlighet får de i Mummidalen alle utfolde seg fritt og uten sanksjoner. De tåler hverandre, og deres toleranse inspirerer og viser oss utenfor hvordan. Samtidig går det ofte en kule varmt, som det gjerne gjør i en forsamling av så ulike personligheter. Men sinne i ikkevoldelig utgave og sårhet er i seg selv ufarlig, og i Janssons verden har også disse følelsene sin naturlige plass.
Spenning og trøst. 9. august ville Jansson fylt 100 år. Bare noen dager etter at første verdenskrig brøt ut i 1914, ble hun født inn i en kunstner-familie i Helsinki, der hun noen tiår senere skulle ende opp som en av Finlands mest kjente kunstnere. Det var de ni bøkene om Mummidalen – oversatt til mer enn 40 språk – som var hovedårsaken til dét, men den allsidige kunstneren forfattet også voksenlitteratur, malte, laget tegneserier, utførte en rekke utsmykningsoppdrag og illustrerte andres bøker, som J.R.R. Tolkiens «Ringenes Herre» og Lewis Carrolls «Alice i Eventyrland».
Jansson mente eventyr ikke bare var for barn, og at det å kunne besøke steder uten «hverdagens regler og skuffelser» var høyst nødvendig også for voksne. Jansson var i det hele tatt lite opptatt av å definere «målgrupper» for det hun skapte. Det har gjort henne til allemannseie. Mens man i dag legger inn eksplisitte voksenreferanser i barnefilm og -litteratur for å appellere til foreldre, bød Janssons tidløse historier på flere lag som treffer noe hos både store og små. Fortellingene er rike på både spenning og trøst – et behov som er likt fordelt hos voksne og barn, ifølge Jansson.
I fortellingen «Hvem skal trøste knøttet» følger vi transformeringen av et ensomt, vettskremt knøtt som på vei gjennom den mørke skogen glemmer sin egen frykt i møte med et nurk som er enda reddere enn ham selv:
«Nå er jeg mer sint enn redd, og det er ganske bra. / Jeg må jo trøste nurket, jeg må ikke fly min vei / for hun er nok, om mulig, enda reddere enn jeg!»
Om alle kunne trøstet en som var reddere enn seg selv, ville redsel blitt mindre ensomt. Men denne følelsen er ikke like lett uttrykt blant mennesker som hos nurk og knøtt, noe Tove Jansson så ut til å ville få oss til å reflektere over.
Gjennombruddet. Under annen verdenskrig bidro Jansson uredd med satiriske tegninger av krigens gale menn i det liberale magasinet Garm (t.h.). Her dukket også Mummitrollet opp første gang. Fra sitt loftsstudio sentralt i Helsinki, som var Janssons atelier og bolig, jobbet hun ustoppelig med både maleri og litteratur – og utvikling av Mummi-universets særegne typer.
Mummidalen ble introdusert i historien «Småtrollene og den store oversvømmelsen», som Jansson skrev under den finske Vinterkrigen 1939–40 og fikk utgitt i 1945. Her fikk Mummitrollet selskap av sin helt spesielle familie, og et rikt mangfold av andre, enda rarere skapninger – og i oppfølgeren «Kometjakten» (1946) fulgte enda flere. Janssons internasjonale gjennombrudd kom først i 1950 med «Trollmannens Hatt», og fra 1954 skrev hun tegneseriene på engelsk. De ble formidlet i aviser i over 20 land, og i Norge dukket Mummitroll-serien opp første gang i Aftenposten i januar 1958.
Tove Janssons livsfilosofi fra Mummidalen har vært gjenstand for et utall tv-, film-, teater- og operaproduksjoner. I 1993 ble fornøyelsesparken Mummiverden etablert på en idyllisk øy utenfor Åbo, sydvest i Finland, med bidrag fra Jansson selv. Parken, som hver sommer har over 250 000 besøkende, ble av The Independent i 2005 kåret til en av verdens ti beste temaparker.
Filosofien. I Janssons historier blir de mange engstelige figurene overøst av forløsende oppmuntring og betingelsesløs omsorg. «Det usynlige barnet» er en sår – og for Jansson en uvanlig alvorstung – fortelling om et mishandlet barn som blir synlig igjen takket være den ømme omsorgen fra Mummifamilien, og er en bok som er blitt omfavnet av barnepsykologer. Et annet, mindre dystert tilfelle er lille Misa. Hennes usikkerhet blir sårt portrettert, som da hun kommer inn på et rom med prikkete tapet i Mummihuset, der hun er invitert til å sove (Mummihuset har alltid åpent hus):
«Er det for å være spydig mot meg at rommet har prikkete tapet? Jeg vet jeg har fregner! Det er ikke min feil!»
Da hun ved hjelp av Mummifamilien innser at usikkerheten skyldes hennes nesegruse beundring for storesøsteren, som på sin side har latet som hun har vært en berømt filmstjerne for å klare å leve opp til lillesøsterens beundring – da faller det meste på plass for Misa (og storesøsteren).
Selverkjennelse i Mummidalen kommer i en rekke forskjellige utgaver. I den rikt illustrerte «Den farlige reisen» blir bortskjemte Pernille introdusert for Mummidalens figurer på en drømmeaktig reise, der hun blir stilt overfor skremmende, etterhvert hjertevarme – og oppdragende – opplevelser.
I møte med rare troll og knøtt («et selskap av et høyst merkverdig slag») blir hun tvunget til en – for Pernille – ny erkjennelse:
«Kanskje er de snille, sa Pernille til seg selv, for hvordan de nå virkelig ser ut, vet ingen, vel?»
På reisen lærer jenta å se verden med nye øyne (ikke ulikt hovedpersonene i Hayao Miyazakis mange filmer om unge jenter som oppdager verden og seg selv i møte med andre). Pernille må ta ansvar og vise omsorg der det trengs, selv for sutrete Sniff:
«Sniff fikk Svansen brent igjen /og skyldte på de andre/men Pernille slukket den,/så ingen ble å klandre».
Mummidalen kan tilsynelatende minne om livet i Thorbjørn Egners Kardemomme by med sitt mantra «Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre som man vil». Men der Egners karakterer er mer endimensjonale og de «rettskafne» ivrig sanksjonerer dem som ikke helt passer inn i folden, er det i Tove Janssons rike større takhøyde for annerledesheten. I Mummidalen ivrer ingen etter å forandre deg. De møter verden med et åpent sinn, utfører sine plikter med glede – og stiller opp for andre når det er behov.
Som Janssons eget livs uttalte målsetning: «Labora et Amare» (Å arbeide og å elske). Det gjorde hun ustoppelig helt frem til hun døde 27. juni 2001 – 86 år gammel.