• Utvisking av grensen mellom frihet og ufrihet For noen har et fengselsopphold medført en intellektuell oppvåkning, skriver artikkelforfatteren. Foto: GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO

  • Ekstrem frihetsberøvelse Fanger i Auschwitz, før frigjøringen i januar 1945. Foto: WIKICOMMONS

  • Skrev med nål på dopapir Luftegården i bakgården til Møllergata 19, med panoptisk utforming, der det var fengsel frem til 1976. Foto: NTB SCANPIX

Gitteret som tankens filter.

Gitteret som tankens filter.

Fra utgave: 10 / oktober 2018

Det er så mange som har skildret erfaringene med å være innesperret bak lås og slå, at man med rette kan kalle fengselslitteratur for en egen sjanger. Men hva sier egentlig disse bøkene om menneskets beskaffenhet, for kan tanken egentlig være fri, hvis kroppen er fanget?

Frihetsberøvelse. Det er mildt sagt et stort spenn fra Vigdis Hjorths tredve dager i Sandefjord fengsel til Primo Levis og Aleksandr Solzjenitsyns måneder og år i henholdsvis Auschwitz og Gulag. Men noe er også grunnleggende likt, nemlig at det er snakk om situasjoner der det for en tid er satt uoverstigelige grenser for deres bevegelser.

Om det så er sprinklene i vinduet, havet rundt fangeøya eller det elektriske gjerdet rundt konsentrasjonsleiren de er sperret inne bak, så har alle fanger denne avskjæringen til felles. Livet og erfaringene snevres inn, i bokstavelig så vel som i åndelig forstand. Men innenfor de trangere rammene oppstår det raskt en ny «normalitet», noe som avsløres av den gjennomgående hangen til å beskrive bagateller i dagliglivet, og til å skape seg nye vaner i de uvante omgivelsene.

Samtidig legger man som leser raskt merke til særlig ett dypt skille i fengselstilværelsen: For noen er fengselet selve straffen, mens for andre er det bare et steg på veien mot ytterligere ydmykelser. Og på samme måten er det noen som vet omtrent når de skal ut, mens andre ikke gjør det.

Vanens kraft. Denne litterære sjangeren domineres nok av dem som har lidd mest, og det knytter seg utvilsomt en viss fascinasjon – både for forfatteren og leseren – i beskrivelsen av de aller verste forholdene: hvor mange kan stues inn på én celle, hvor dårlig kan maten være, og hva skal torturisten finne på neste gang?

Men livet i fengselet blir også en vane, forstår vi, og selv om det kan være forferdelig, blir overlevelsesstrategiene fort til reflekser. De innsattes personligheter tilpasses omstendighetene, helt til det skremmende spørsmålet melder seg: Er man fremdeles i stand til å takle livet der ute, eller er det blitt slik at man har det tryggest bak murene?

I Solzjenitsyns bok «En dag i Ivan Denisovitsj’ liv» (1962), som omhandler de daglige rutinene til en fange i en av Stalins Gulag-leire, får vi et innblikk i de motsetningsfylte relasjonene hoved-personen har til vokterne og medfangene. De er så isolerte at de er fullstendig prisgitt samarbeidet, samtidig som hver enkelt også er avhengig av å tuske til seg litt ekstra – på bekostning av de andre – for å kunne overleve.

Kollektivet blir stadig mer skrudd sammen, slik at det harde livet bak murene for noen tross alt blir å foretrekke fremfor usikkerheten utenfor.

Men kollektivet blir stadig mer skrudd sammen, slik at det harde livet bak murene for noen tross alt blir å foretrekke fremfor usikkerheten utenfor.

Intensitet bak murene. Den tyrkiske dissidenten Asli Erdogan, forfatter av «Steinbygningen» (2009), har en gang fortalt en fascinerende historie om det å være sperret inne. Hun hadde alltid pleid å bade i Bosporos hver sommer, og da hun en gang – grunnet sine skriverier – måtte tilbringe noen sommermåneder i fengsel, ble lengselen hennes etter å få kastet seg ut i bølgene nesten uutholdelig. Som et fattig substitutt pleide hun i stedet å lukke øynene når vaskekonene var ute i gården og tømte sine fulle bøtter ut over sementgulvet, for på denne måten å gjenoppvekke minnene av hvordan det var å la vannet omslutte kroppen når hun var på svømmetur.

Men det pussige med denne historien var at da hun senere slapp ut og endelig fikk besøkt Bosporos igjen, så gikk minnene den andre veien – for hver gang hun stupte uti og brøt vannskorpen, kom hun til å tenke på lyden av vannbøttene i fengselet. Også hun innrømmet at hun av og til lengtet tilbake til livet bak murene, for alt føltes mer intenst der: vennskapene som lå i de felles skjebnene, lydene som dundret i korridorene, og ikke minst selve savnet.

Også hun innrømmet at hun av og til lengtet tilbake til livet bak murene, for alt føltes mer intenst der: vennskapene som lå i de felles skjebnene, lydene som dundret i korridorene, og ikke minst selve savnet.

Den frie tanken. Det er mange bøker som tematiserer forholdet mellom den innsatte og representanter for samfunnet utenfor, deriblant vokterne selv. I Arthur Koestlers «Mørke midt på dagen» (1940) ser vi hvor fort rollene kan byttes om i en paranoid, totalitær stat, for han som var forhører i går, kan befinne seg i nabocellen i morgen. I Manuel Puigs «Edderkoppkvinnens kyss» (1981) leser vi hvordan den kalde revolusjonære og den pedofile medfangen, som egentlig er en tyster, smelter sammen både fysisk og ideologisk. I Brendan Behans «Borstal Gutt» (1958), som er fra en åpen institusjon for ungdom, beskrives flere fanger som mektigere enn de ansatte. Mens i Richard Sheltons «Crossing the Yard» (2007), der en litteraturprofessor tilbyr innsatte skrivekurs, begynner det å ligne et rent stockholmsyndrom.

Det er ikke bare grensene mellom frihet og ufrihet som kan viskes ut, men også de mellom ansatt og innsatt. Og for noen kan selve fengselsoppholdet innebære en intellektuell oppvåkning, slik det gjaldt for Antonio Gramsci, Malcolm X og Jawaharlal Nehru.

Forfattere som Jack London og Stefan Zweig har beskrevet den frie tankeflukten som en åpen mulighet. I førstnevntes «Tvangstrøien» (1915) og sistnevntes «Sjakknovelle» (1941) møter vi fanger som beskjeftiger seg med matematikkoppgaver og sjakkproblemer for å holde sinnet aktivt, og med det oppnår de på et vis at tanken frasier seg hele den romlige dimensjon.

Når Jack Londons hovedperson blir lagt i tvangstrøyen, har han lært seg en teknikk som går ut på å la hver enkelt kroppsdel «dø» slik at sjelen forlater kroppen, for «steinmurer og jerndører er for å stenge legemer inne, [men] de kan ikke holde på ånden».

I Zweigs bok stjeler jeg-personen en sjakkbok, og plutselig har han noe å gjøre, noe som slår i stykker tomheten rundt ham. «Dagen var ikke geléaktig og utflytende lenger, den hadde fått form og innhold», skriver han.

Det disse to har til felles, er at de befinner seg i isolat, og som leser kan man formelig føle hvordan mangelen på noen å kommunisere med presser intellektet deres til å yte ekstra.

Isolatets kvaler. Jack London og flere andre skriver om hvordan fangene banker i rørene som forbinder cellene med hverandre, og gjennom enten morsesignaler eller egne koder klarer de å overbringe beskjeder eller føre enkle samtaler.

For den ekstreme, påtvungne ensomheten tærer virkelig på mennesket, noe man til de grader får følelsen av ved å lese «Petter Moens dagbok» (1949). Motstandsmannen Moen satt noen måneder i Møllergata 19 under krigen, først i enecelle, dernest med et par andre fanger, før han mistet livet i en fangetransport over Skagerak.

Men han hadde fortalt en av de få overlevende fra forliset at han hadde skrevet en dagbok med nåler på toalettpapir som han hadde gjemt på cella, og den ble utrolig nok funnet etter krigen. Dette er en unik bok innenfor denne sjangeren, fordi det er en av de svært få som er skrevet under selve fengselsoppholdet, og det under forhold der bare det å være i besittelse av skrivesaker var forbundet med strenge straffer.

Moen ble da også tatt flere ganger, men fortsatte likevel, noe som viser hvor sterkt behovet for å uttrykke seg kan være for dem som befinner seg i intens ensomhet.

Noe annet som er slående med Moens dagbok, er den ekstreme kontrasten mellom tiden i isolasjon og tiden i kompaniskap på cella. I ukene i ensomhet sliter han med en rekke kvaler: særlig er han redd for konsekvensene av at han har angitt to venner under tortur, men han tynges også av at han tydeligvis har forlatt sine foreldres strenge religiøse tro, noe som bringer ham ut av balanse og inn i tvilen mens han er alene, mens det er påfallende hvordan han helt slutter med disse grubleriene når han blir plassert sammen med to–tre andre.

Han tynges av at han tydeligvis har forlatt sine foreldres strenge religiøse tro, noe som bringer ham ut av balanse og inn i tvilen mens han er alene, mens det er påfallende hvordan han helt slutter med disse grubleriene når han blir plassert sammen med to–tre andre.

I denne henseende har Petter Moens intense beskrivelser av ensomhetens lidelser åpenbart mer til felles med Jacobo Timermans «Fange uten navn, celle uten nummer» (1981) fra Argentina og Tahar Ben Jelloun marokkanske «Dette blendende fravær av lys» (2000) enn med Solzjenitsyns og Primo Levis «leirlitteratur».

Kollektive drømmer. Ingen historisk tildragelse er så rikelig kommentert som nettopp annen verdenskrig, ingen av krigsårenes tragedier er verre enn konsentrasjonsleirene, og ingen har skrevet bedre om dem enn den italienske jøden Primo Levi. Også hans bøker – som «Hvis dette er et menneske» (1947), fra Auschwitz – er selvbiografiske, og trangen til å fortelle har vært like sterk som hos Moen. Men utsynet er et helt annet: det er mer kollektivt, og tonen er – utrolig nok – langt lettere. For hvem kunne overleve dødsleirene uten samhold og svart humor? Hverken den «fullkomne lykke» eller «den fullkomne ulykke lar seg virkeliggjøre», skiver Levi.

Fjorten dager etter ankomst har han opparbeidet seg en kronisk sult som ikke skal forlate ham, og kroppen hans er ugjenkjennelig: magen er svulmet opp, og armene og bena er radmagre. Hans landsmenn har en avtale om å møtes jevnlig, men den oppheves fordi det blir for trist å se at de for hver gang blir «færre, dystrere og mer deformerte».

Levis beretning blir en studie i menneskets forbløffende evne til å bygge seg et rede i de mest håpløse situasjoner.

Levis beretning blir en studie i menneskets forbløffende evne til å bygge seg et rede i de mest håpløse situasjoner: «å få slått inn en spiker over køyen, der skoene kan henges opp for natten; […] å få inngått en stilltiende fredsavtale med de nærmeste sengekameratene».

Primo Levi skriver om de drømmene som alle fangene har: først den om ikke å bli hørt når de endelig får vært hjemme hos sine kjære og fortalt dem om de uhyrlige omstendighetene de lever under, for tilhørerne reiser seg bare og går, dernest den som ganske enkelt handler om det å spise, for hvis Levi selv ligger våken, kan han høre de andre tygge og gomle i søvne fordi de drømmer at munnen er full av mat, slik at de ofte har utslitte kjever om morgenen.

Men alle fangene er naturligvis ikke like. Noen tror det kan ligge en frelse i å være føyelig og følge reglene, men Levi skriver at disse kun unntaksvis lever lengre enn to måneder. Mot dem står den bitre erfaringen av de jødene som tilegner seg privilegerte stillinger i leirene, og hvor lett disse underkaster seg sine egne tyranniske tilbøyeligheter. Oppskriften er den samme som hos Ivan Denisovitsj: hold deg inne med gruppen, men ta sjansen når den byr seg.

Det er en rik litteratur om dette emnet, selv om Jacobo Timerman etter torturen konkluderer med at «det er umulig å fortelle det jeg vet nå». Det er allikevel verdt forsøket.