• Foto: ISTOCKPHOTO/GETTY IMAGES

  • Vakkert og vått Jorden sett fra romferden Apollo 8. Foto: GETTY IMAGES/STOCKTREK IMAGES

  • Første jordomseiling Ferdinand Magellan har fått æren av å ha gjennomført den første jordomseilingen, fra 1519–1522, til tross for at han døde midtveis. Maleriet viser skuta hans som treffer en stim flyvefisk i Stillehavet. Illustrasjon: MERCATOR GERHARD, ORONOZ/NTB SCANPIX

Havkloden.

Havkloden.

Fra utgave: 3 / mars 2015

Forfatter Arthur C. Clarke pekte en gang på selvmotsigelsen i at vi kaller planeten vår for «jordklode». 71 prosent av jordens overflate er jo vitterlig dekket av hav. Hvorfor kaller vi den ikke havkloden?


Blå ball. Den overveldende dominansen av hav og vann var sannsynligvis også i tankene til mannskapet om bord på Apollo 8, som i 1968 tok det aller første fotografiet av kloden vår. Bill Anders, Frank Borman og Jim Lovell var de første som reiste i ring rundt månen, og de var også de første som reiste langt nok unna jorden til å kunne se den
i sin helhet. Det de så var en blå ball som utgjorde en klar kontrast til intetheten den markerte seg mot.

Ikke en brun ball. Ikke en grønn ball. Men en blå.

Den oseaniske vending. Den kristne tradisjonen assosierer havet med primitivt og skremmende kaos, og etter skapelsen nevnes ikke havet i det hele tatt før man kommer til Noa og syndfloden.

Den kristne tradisjonen assosierer havet med primitivt og skremmende kaos, og etter skapelsen nevnes ikke havet i det hele tatt før man kommer til Noa og syndfloden.

Likevel har menneskene alltid vært opptatt av havet, og på 1500-tallet finner man det som kalles «den oseaniske vending», som karakteriserer en periode hvor havet i særlig grad lokket mennesket ut på eventyr.

Tradisjonen med å seile rundt verden (som Apollo 8 også på sett og vis videreførte) begynte allerede i 1519, da Ferdinand Magellan førte en flåte bestående av fem skip og et mannskap på 280 vestover fra Spania mot Krydderøyene. Ekspedisjonen lyktes til slutt med å gjennomføre den første jordomseilingen, og Magellan fikk æren til tross for at han døde midtveis. Og det var ikke bare han som omkom. Da ekspedisjonen returnerte til hjemlandet i 1522 var det med kun 18 gjenlevende menn.

Mot slutten av dette århundret hadde man imidlertid større lykke med seg, og både Sir Francis Drake (1580), Martín Ignacio de Loyola (1584), Thomas Cavendish (1588) og, nok en gang, Loyola (1589) fullførte jordomseilinger. Etterhvert som teknologien ble utviklet på 16- og 1700-tallet ble det stadig mindre farefullt å gjennomføre lange reiser på havet, og rundt 1830 hadde man nådd et punkt hvor jordomseilinger riktignok fremdeles ble regnet for å være farlige, men ikke dødelige.

Etterhvert ble det nesten trendy med jordomseilinger, noe man kan finne eksempler på i reporterne Nellie Bly og Elizabeth Bisland som i 1889–1890 konkurrerte om å reise rundt verden på 80 dager, inspirert av Jules Vernes karakter Phileas Fogg i «Jorden rundt på 80 dager» (1873). Begge to klarte forøvrig den bragden, på henholdsvis 72 og 76 dager.

Utforskertrang x 2. Noe av det som kjennetegner alle disse verdensomseilingsprosjektene er et preg av en handels- og erobringstørst, samt utforskningstrang. Samtidig er det kanskje ikke bare havet som utforskes under sånne reiser? Havet byr jo tross alt både på en horisontal akse, som representerer løfter om oppdagelse og ekspansjon, og en vertikal linje, med løfter om mørke, døden og det ukjente.

Begge disse to aksene er kjent for å inspirere kunstnersinn, noe som kanskje er årsaken til at livet på sjøen har fascinert så mange forfattere, og da særlig i skipsfartens gullalder på 1800-tallet. Dette var også en periode hvor seilskipet ble erstattet av dampskipet, og hvor havet gikk fra å være en fortryllet, heroisk verden til en som var assosiert med industri og fremmedgjorthet.

Hvis vi går til tidligere nevnte Jules Verne, handler jo alle de mest kjente bøkene hans om utforskning av havet, fra «En verdensomseiling under havet» (1870) til «Den hemmelighetsfulle øya» (1874).

To av de mest kjente engelskspråklige forfattere fra denne perioden er Herman Melville og Joseph Conrad. Conrad (1857–1924) dro til sjøs som syttenåring og seilte verden rundt mellom 1874 og 1894 i den britiske handelsflåten. Han uttalte senere at disse var de beste årene i hans liv, og i bøker som «Lord Jim» (1900), «Taifun» (1902), «Nostromo» (1904), og novellen «The secret sharer» (1912), tematiserer han livet på havet, både som et fristed fra alle normalitetskravene landjorden påtvinger individet og som et gigantisk speil som tvinger subjektet til å gå inn i seg selv og åpne dører man ellers ville ha latt være stengt.

Skremmende Illustrasjon av C.H. Simonds fra en tidlig utgave av
boken «Moby Dick». Illustrasjon: WIKICOMMONS

Melville tjenestegjorde på sin side på hvalfangstskipet «Acushnet» fra 1841 og skal senere ha uttalt at livet hans begynte den dagen han mønstret på. Han beskrev erfaringene blant annet i romanene «Redburn» (1849) og «Typee» (1846), men er mest kjent for «Moby Dick» (1851), som var et forsøk på å forene realistiske skildringer av livet på sjøen med mer psykologiske beskrivelser av menneskelivet.

Det siste aspektet har ført til utallige bøker og artikler om hva den hvite hvalen som kaptein Ahab jager, egentlig representerer. Noen ser på den som et bilde på hvordan frykt kan spre seg i et lite samfunn. Den hvite hvalen finnes ikke annet enn som et spøkelse, en skygge som kun vokser og lever i sinnet til mennene om bord på Pequod. Andre leser den som selve naturen, som alltid har vært vår hovedmotstander i en sivilisasjonskamp. Som en del av denne lesningen kan hvalens hvite renhet også fungere som et symbol for vår ignoranse og ondskap. Vi er alle kaptein Ahab i vår desperasjon etter å herske og dominere over naturen.

Havkloden. Og her er vi kanskje inne på noe sentralt. I «A philosophical enquiry into the origin of our ideas of the sublime and beautiful» (1757), skriver Edmund Burke at havet er en av de mest åpenbare kildene til opplevelser av det sublime, ettersom havet er det ultimate bildet på at mennesket er fortapt i en natur som det likevel tilhører.

I et brev til Boris Pasternak skriver den russiske lyrikeren Marina Tsvetajeva at hun ikke liker havet. Det fremstår for henne som «et gigantisk kjøleskap» – kaldt, kjærlighetsløst, usynlig og fullt av seg selv. Og i motsetning til et fjell, går det ikke an å stå på havet. Man kan bare betrakte det. På avstand. Og det liker hun ikke.

Kanskje det er nettopp dette vi også forvirres av. Vi liker at vi er en del av naturen. Men havet er kanskje den delen av kloden som aller tydeligst viser oss hva vi på én og samme tid er en del av og står utenfor. Helt utenfor. Et fjell kan vi bestige. Men havet er vi stort sett dømt til å måtte betrakte. Havet, som både er kaos og orden, som er uendelig vakkert og skremmende, og som kan sluke alt levende uten å etterlate et eneste spor på den blanke overflaten.

Havkloden er et sted vi ikke nødvendigvis har del i.