• Innsats på sitt fagfelt «Stipendiatordningen gjorde at jeg kunne jobbe videre med ting som opptok meg, uten å måtte skjele til høyre og venstre. Det ble rett og slett redningen!», forteller den kontroversielle teologen Helge Hognestad 30 år etter at han ble statsstipendiat. Foto: MORTEN HOLM og BJØRN SIGURDSØN, NTB SCANPIX

  • Stipendiat siden 2009 «Det er en fantastisk ordning, nesten som en nobelpris», sier forfatter og historiker Tor Bomann-Larsen. Foto: NTB SCANPIX

Hodene vi setter ekstra pris på.

Hodene vi setter ekstra pris på.

Fra utgave: 2 / februar 2015

Nåløyet er trangt, belønningen god. Dessverre nytter det ikke å søke selv. Men det kan hjelpe å være kontroversiell.

Redningsplanke. Det var rabalder. Masse rabalder. En prest i den norske statskirken som biskopen ikke ville ha. En prest som derfor måtte innsette seg selv i jobben. En prest som mente at kirkelederne tildekket troens egentlige innhold. Og til slutt en prest som måtte trekke seg fra sin stilling.

«For meg var det å bli statsstipendiat fantastisk. Jeg var jo blitt skjøvet ut av prestejobben og hadde ikke noe annet. Stipendiatordningen gjorde at jeg kunne jobbe videre med ting som opptok meg, uten å måtte skjele til høyre og venstre. Det ble rett og slett redningen!»

Det er gått 30 år siden Helge Hognestad ble statsstipendiat. Da forslaget til statsbudsjett ble offentliggjort høsten 1984, var hans navn ett av fire på den korte listen over neste års utnevnelser. En journalist/skribent, en sosialantropolog, en rosemalingsveteran – og altså en kontroversiell teolog.

For det kan hjelpe å være kontroversiell. Men veien til statsstipendet er først og fremst lang. Og dønn seriøs.

Eksklusiv gruppe. For det er en eksklusiv forsamling vi snakker om. Pr. i dag har Norge ca. 35 statsstipendiater, og i 2015 blir Geir Uthaug (f. 1950, forfatter og oversetter/gjendikter) og Anne Margrethe Helgesen (f. 1955, forfatter og figurteaterspiller) nye medlemmer i den vesle gruppen. Siden 2010 er bare to blitt utnevnt årlig. Men noen mangel på kandidater er det ikke. I 2014 kom det inn 37 søknader, det betyr en innvilgelse på beskjedne ca. 5 prosent.

At interessen er stor, er ikke vanskelig å forstå. Den som blir statsstipendiat, mottar nå 429 700 kroner

i året.

At interessen er stor, er ikke vanskelig å forstå. Den som blir statsstipendiat, mottar nå 429 700 kroner i året, i prinsippet frem til oppnådd pensjonsalder. Ingen eventyrlønn, men en solid planke å stå på for mange som er vant til svingende inntekter og vekslende arbeidsforhold.

Og noen streng arbeidsplikt finnes ikke, det holder med en kort, årlig rapport om innsatsen siden sist. En hvilepute, altså? Neppe. Snarere er det en slags «gentleman’s agreement», det forventes at stipendiatene er engasjerte mennesker som mer enn gjerne gjør en innsats på sitt fagfelt. De har på et eller annet vis utmerket seg – og nettopp det skal de fortsette med. Med et solid statlig klaps på skulderen.

Samfunnsmessig betydning. Hvem er så disse menneskene som mottar denne uvanlige lønn og ære? Svar: En broget gruppe. Stipendet «er en støtte til personer innenfor tverrfaglige eller uvanlige arbeidsfelt av samfunnsmessig betydning», heter det i retningslinjene fastsatt av Kulturdepartementet. Videre pekes det på «personer som på grunn av arbeidsområdet eller manglende formell kompetanse har begrensede muligheter til å få stillinger ved vitenskapelige institusjoner eller kulturinstitusjoner».

Fakta: Statsstipend

Tildelt første gang i 1876 (til forstmester og botaniker Johannes M. Norman).

Utdeles årlig til et mindre antall personer, de siste årene har antallet vært to–fire personer. I 1989 ble ni personer utnevnt.

Beløpet er nå 429 700 kroner pr. år. Stipendet vil normalt bortfalle hvis kandidaten går inn i full stilling eller på annen måte oppnår en høy inntekt over tid.

Kandidater kan selv ikke søke, men må anbefales av «flere kompetente personer».

Stipendet tildeles formelt for ett år av gangen, men i praksis vil en stipendiat forbli i ordningen frem til oppnådd pensjonsalder. En årlig (kort) rapport om aktiviteten i foregående år må leveres.

Om noen her skulle få assosiasjoner til Thor Heyerdahl, mannen som i nærmest hele sitt liv kranglet med samtidens vitenskapelige miljøer, ja, så er ikke det galt gjettet. Heyerdahl ble statsstipendiat i 1984. Da var han 70 år gammel, altså et bevis på at veien til statsstipendet ofte er lang. Heyerdahl er også et bevis på at man ikke må være fattig for å bli utnevnt. Det viktige er at man er en frifant –og ikke fast ansatt.

En Heyerdahl og en Hognestad er med sin opprørske holdning likevel i mindretall i den lange rekken av statsstipendiater som er utnevnt siden starten i 1876. Et hovedinntrykk er at folkekjære eller fremstående kunstnere (for eksempel Sondre Bratland, utnevnt 1997, Jan Erik Vold, utnevnt 1992) blir hedret.

Et annet hovedspor er fremragende fagfolk som av en eller annen grunn har et livsløp som harmonerer dårlig med universitetenes stillingskrav. Et eksempel er Erling Johansen (1919–2000), statsstipendiat fra 1952. Fredrikstad-mannen var utdannet rørlegger, men skaffet seg på egen hånd store arkeologikunnskaper, særlig om steinalderen, og han ble tidlig regnet som en av landets ypperste på fagfeltet. Han var dessuten en verdsatt formidler, og ble etter hvert både æresdoktor ved Universitetet i Bergen og ridder av St. Olavs Orden.

En annen gruppe stipendiater er utøvere og/eller ressurspersoner på små og ikke-kommersielle fagfelt, av typen bygningsvern, jazzhistorie, museum, samekultur – kunnskaper som storsamfunnet kan verdsette, men der mulighetene for inntektsgivende arbeid kan være små.

Kan ikke søke selv. Men den som mener seg berettiget til et statsstipend, leter forgjeves etter søknadsskjemaet. Det finnes ikke. Ikke engang muligheten finnes, altså til selv å søke.

«Forslag om eget kandidatur uten anbefalinger vil ikke bli akseptert», heter det i retningslinjene. Det er kun en «anbefaling fra flere kompetente personer som kjenner kandidatens bakgrunn og virksomhet» som monner. 

«Jeg fikk vite at noen søkte for meg», sier forfatter og historiker Tor Bomann-Larsen, stipendiat siden 2009. «Det ble søkt for meg i flere år, fra starten av mitt omfattende arbeid med bøkene om kong Haakon 7. Ingen får dette som lyn fra klar himmel, jeg tar det for gitt at alle søkere på en eller annen måte er informert om prosessen. Selv er jeg ikke helt sikker på hvem som deltok i min støttegruppe, men mellom fire og seks personer er nok typisk. Og det bør være navn med samfunnsmessig betydning, noen som regjering eller departement vil tillegge vekt», sier Bomann-Larsen og kaller det «en fantastisk ordning, nesten som en nobelpris». Stipendet har gitt ham en frihet til å arbeide, uavhengig av bøkenes salgstall.

Da Helge Hognestad mistet jobben som prest, kunne han lese i Morgenbladet at han kunne være aktuell som kandidat til et statsstipend. Peter Wilhelm Bøckmann, professor i teologi, tok i avisinnlegget i mars 1974 til orde for at Hognestad burde bli stipendiat. Den originale prosedyren fortsatte med at Hognestad selv – offentlig, altså via aviser – svarte at han syntes det var en god idé.

Dermed ble søknaden utarbeidet av fem personer, alle med tung teologisk bakgrunn: To teologiprofessorer (Bøckmann og Inge Lønning) og tre biskoper (Kristen Kyrre Bremer, Tord Godal, Georg Hille).

Allerede på første forsøk ble det uttelling.

«Formelt ligger jo saken under Kulturdepartementet, men jeg er ganske sikker på at Kjell Magne Bondevik, som da var kirkeminister, hadde en finger med i dette. Han er jo en konservativ teolog, og for ham var det nok en god ting at jeg ikke skulle fortsette å være prest. Dette var nok en fin måte å løse en konflikt på, og det var en faglig sterk komité som gikk inn for meg. De fem var åpne og liberale og ønsket meg vel, men de anså det nok også som greit at jeg ikke skulle være prest», sier Helge Hognestad i dag. Som altså kaller statsstipendet «redningen» og sier at «Kosmos tok vare på meg».

«Det var nok litt ensomt, men ordningen ga meg en fantastisk anledning til å produsere flere bøker i denne perioden. Jeg vil si jeg leverte», fremholder Helge Hognestad.

Hemmelighetsfull prosess. Hvordan statsråder og departementer (Kulturdepartementet samarbeider i dag med Kunnskapsdepartementet) vurderer søkerne, er få forunt å vite. På spørsmålet om hvorvidt det innhentes eksterne fagfolk i prosessen, svarer Kulturdepartementets informasjonsavdeling kun at «søknadene behandles i de to departementene». Like rundt svares det på om den politiske ledelsen ser på utnevnelse av statsstipendiatene som en mulighet til å vise en kulturprofil: «Alle beslutninger tas av eller etter fullmakt fra den til enhver tid sittende politiske ledelse».

Søknadene med anbefalinger er offentlig tilgjengelige, men det er tradisjonelt svært taust rundt dette. I praksis er det opp til den enkelte å offentliggjøre sitt kandidatur.

Heller ikke får vi vite mye om hvem som ikke får statsstipend. Søknadene med anbefalinger er offentlig tilgjengelige, men det er tradisjonelt svært taust rundt dette. I praksis er det opp til den enkelte å offentliggjøre sitt kandidatur.

En av de få som har gjort dette, er dokumentarfilmskaperen Erling Borgen – som etter flere forsøk ble statsstipendiat i fjor. Det var nylig også en del oppmerksomhet rundt skribenten og aktivisten Sara Mats Azmeh Rasmussen. Blant annet foreslo Norsk Journalistlag at hun burde tildeles stipend. Hun fikk det ikke. Men det er lov å prøve seg på nytt – og på nytt og på nytt.

I årets bunke lå det blant annet søknader som er fornyet hvert år tilbake til 2005, og andre som kom tilbake etter noen års pause.

En som neppe trengte å søke, var Roald Amundsen. Da han i 1913 ble statsstipendiat, skjedde det i form av en såkalt nasjonalgave eller «æresgasje», et eget vedtak i Stortinget ga ham 6000 kroner årlig.

Om den slags er forbeholdt norske polarhelter, kan man jo undres på, for denne typen nasjonalgave er bare utdelt to ganger. Den eneste som har fått dele æren med Amundsen, er Otto Sverdrup (i 1926).

Noen kjente stipendiater

Roald Amundsen, polfarer (1913)

G.O. Sars, havforsker (1918)

Otto Sverdrup, polfarer (1926)

Helge Ingstad, forfatter/forsker/eventyrer (1970)

Peter Wessel Zapffe, filosof (1978)

Thor Heyerdahl, eventyrer/amatør­arkeolog (1984)

Georg Johannessen, forfatter (1986)

Jon Fosse, forfatter/dramatiker (2001)

Egil Kapstad, jazzmusiker (2003)

Nina Karin Monsen, filosof/forfatter (2004)

Walid al-Kubaisi, forfatter/skribent (2007)

Elias Akselsen, sanger/kultursamler (2010)

Edvard Hoem, forfatter (2012)

Mari Boine, artist (2013)

Erling Borgen, filmskaper/forfatter (2014