• «Star Wars. Episode VI – Return of the Jedi» (1983) med Mark Hamill som Luke Skywalker.

  • «Star Wars: The Force Awakens» (2015).

Hvem er Luke Skywalker?

Hvem er Luke Skywalker?

Fra utgave: 11 / desember 2015

Hva går den episke kampen mellom det gode og det onde i «Star Wars: The Force Awakens» egentlig ut på?

Konspirasjonsteorier. Til tross for at de siste tre «Star Wars»-filmene var en eneste stor nedtur, har det knyttet seg store forventninger til det siste kapittelet «Star Wars: The Force Awakens», ikke minst på grunn av regissør J.J. Abrams, som både er uttalt fan og har et godt rykte i Hollywood.

Som vanlig har det vært mange spekulasjoner om hva dette kapittelet skulle ta for seg. Ikke minst Luke Skywalkers fravær i trailerne førte til en god del konspirasjonsteorier. To av dem gikk ut på at han enten har gått over til den mørke siden og slått seg sammen med skumle Kylo Ren (Adam Driver) og den fascistlignende The First Order, eller at han har gått i Obi-Wan Kenobis fotspor og dyrker en eremittilværelse ute i ødemarken (noe som er basert på glimtet av en kappekledd skikkelse som legger en svart, kunstig hånd på droiden R2-D2 i en av trailerne).

Den første av disse teoriene er utvilsomt den mest besnærende. Særlig ettersom George Lucas hele tiden har vært åpen om at han baserte fortellingen sin på Joseph Campbells klassiske tekst «The Hero With a Thousand Faces» (1949), som diskuterer heltens arketypiske reise slik den kan gjenfinnes i verdens mytologier.

Ifølge Campbell finnes det én fortelling som utgjør den grunnleggende strukturen for de aller fleste helteepos opp gjennom historien, og det er dette rammeverket også Star Wars opererer innenfor. Det begynner med at helten (Luke Skywalker) mottar et kall til eventyr, som han først avslår. Han får så hjelp av en eldre og visere person (Obi-Wan Kenobi), og setter ut på en reise som innebærer at han må redde en gudinne (prinsesse Leia). Helten må dernest gjennom en rekke utfordringer (kampen mot det onde Imperiet), før han får tak i et hellig objekt som også gir ham viktig selverkjennelse (lyssverdet og treningen som jediridder). Fortellingen avsluttes som regel med at en fra den eldre generasjonen dør (Anakin Skywalker), slik at alt ligger til rette for at den yngre generasjonen kan ta over.

Hvem er Luke Skywalker? En utvikling hvor Luke Skywalker går over til Mørkets side, vil altså rive ned hele premisset som filmene er bygget på. Samtidig er den viktigste grunnen til rykteflommen rundt Luke Skywalker at mange i lang tid har stilt spørsmål ved hans moralske integritet – om den er er så lasertett som man først antok.

Den indre konflikten mellom mørket og lyset har preget stjernekrigs-universet helt siden begynnelsen, og allerede før han mottok kallet var Luke preget av en del negative karaktertrekk, som rastløshet, impulsivitet og dumdristighet. Dessuten er han også fanget i sumpen vi gjerne kaller arvesynd, ettersom faren, Anakin Skywalker, i sin tid falt for den mørke siden og ble reinkarnert i ondskap som Darth Vader. Vi er alle gjort av fortiden, og skyggene fra våre forfedre og formødre lurer i hver minste gest, og Lukes sinne, hat og frykt førte ham nesten over til den mørke siden allerede på slutten av «Return of the Jedi» (1983).

Mange mener til og med at disse tidlige filmene egentlig signaliserte hans overgang til den mørke siden, som for eksempel en scene i «The Empire Strikes Back» (1980), hvor Luke entrer ondskapens hule og får se sitt eget ansikt inne i Darth Vaders hjelm. Det finnes også en rekke spin off-produkter som bedriver lignende spekulasjoner. I en tegneserie fra Dark Horse Comics i 1991 går han i en kort periode over til den mørke siden før han blir reddet av prinsesse Leia.

I tillegg har direktør i Lucasfilm, Kathleen Kennedy, bekreftet at den nye filmen vil fortsette å utforske den indre konflikten mellom lys og mørke, og hun har også avslørt at det som fikk
J.J. Abrams om bord som regissør i utgangspunktet, var det tvetydige spørsmålet ’hvem er Luke Skywalker?’.

Den blinde ondskapen. Men hva er egentlig denne ondskapen man snakker om? Hvordan kan den defineres? Det enkleste er en dualistisk definisjon, hvor man rett og slett ser ondskap som det motsatte (eller fraværet) av det gode. Et slikt syn finner vi blant annet hos Augustin, hvor det onde oppfattes som en forutsetning for verdens oppbygning i den forstand at vi klarer bare å se det gode hvis vi kan kontrastere det med det onde. Det onde har ingen egen årsak hos Augustin, og er nært forbundet med intethet.

Når han skal beskrive ondskapen slik den opptrer i mennesket, sier Augustin at kjernen til denne er hovmodet, ønsket om å være Gud lik, noe som fungerer til både å forklare syndefallet og arvesynden. I tragedien beskrives oftest en slik ondskap som hybris, det vil si nettopp hovmod eller en form for overmot, som får mennesket til å strekke seg utover sine egne rammer.

Denne forståelsen av ondskap finner vi også hos filosofen Paul Ricoeur, som finner at ondskapen ligger i menneskets materialitet. Ondskap finnes i menneskehjertet eller i hjertet av en ekstremt kompleks historisk realitet som utgjør det menneskelige subjekt. Derfor, sier Ricoeur, er det å meditere over ondskap det samme som å meditere over en naturlig feil ved alt som er fanget i væren, på samme måte som mennesket alltid har vært fanget i væren, helt siden det tok en bit av eplet.

 Som en slags variasjon over dette synet, definerer litteraturkritiker Terry Eagleton i boken «On Evil» (2010) ondskap blant annet som er en slags blindhet, eller et mørke i menneskets kjerne. Dette er et mørke som ikke kan omsettes i ord og som individet ikke kan reflektere over, noe som innebærer at det ikke finnes noen vei ut av det.

Ondskapen er altså i mennesket selv, noe som også innebærer at helvete ikke er andre mennesker, slik som Jean-Paul Sartre i sin tid hevdet. Helvete er å være fanget i sitt eget onde indre, noe David Lynch tematiserte i «Twin Peaks» (1990–1991), hvor den heltemodige FBI-agenten Dale Cooper møtte sin undergang på grunn av frykt, sinne og hat. George Lucas tok det videre i sin tid opp med figuren Anakin Skywalker og J.J. Abrams utforsker det altså muligens i Luke Skywalker.

Hitler og Darth Vader. Det er forøvrig mye som tyder på at nettopp fortellingen er det optimale sted for faktisk å tematisere og virkeliggjøre en slik ondskap. I boken «Literature and Evil» (1957) hevder den franske filosofen Georges Bataille at det er en spesiell sammenheng mellom litteraturen og det onde. Ifølge Bataille er litteraturen særlig god på å inkorporere og presentere det onde, og dens rolle er i det store og hele å informere mennesket om at det har i seg en urealiserbar del, en suveren del, som unndrar seg grensene og som ikke lar seg temme, samt minne om at disse menneskelige impulsene ikke har en plass i fellesskapet. Bataille har dermed et syn på litteratur som slekter på det vi finner hos Aristoteles, hvor dens rolle er å gi menneskene et sted de kan anerkjenne slike følelser, uten å prøvde dem ut i det virkelige livet.

Dette synes også å være et perspektiv som Stig Sæterbakken var opptatt av. I essaysamlingen «Det onde øye» (2001) beskriver han hvordan litteraturen tilbyr både forfatter og leser en mulighet til å utforske yttergrensene av den menneskelige erfaring. Ifølge Sæterbakken utspiller livene våre seg ellers «i en ubestemmelig gråsone mellom disse idealiserte motpolene» som er godt og ondt. Så lenge vi holder oss i denne gråsonen klarer vi å være borgere. For å gjøre dette trenger vi symbolske fiendebilder som Hitler eller nazismen eller, hvis vi skal gå til kulturen, Voldemort eller Darth Vader. Disse gir oss bekreftelsen vi trenger på at vi er anstendige mennesker, og hjelper oss å holde stø kurs.

Men om vi trenger disse symbolske fiendebildene, er det ikke alltid gitt i vår postmoderne tid hvor ondskapen dukker opp. J.K. Rowling var alltid nøye på å understreke dette i Harry Potter-bøkene, og i sitt nye teaterstykke «Harry Potter and the Cursed Child» (2016) annonserer forfatteren at hun skal tematisere nettopp hvordan «mørket noen ganger kommer fra uventede steder».

Og mens George Lucas ofte er blitt beskyldt for å holde helten på «den rette siden» sånn at han skal kunne selge leketøy i ettertid, kan det synes som også J.J. Abrams ønsker å problematisere heltens entydig gode status.

Slik skal både de gode og de onde heltene hjelpe oss til å ligge sånn midt mellom.