• Foto: GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO

I begynnelsen.

I begynnelsen.

Fra utgave: 6 / juni 2018

Når vi skal fortelle en fortelling, begynner vi gjerne med det vi tenker er begynnelsen, men hvordan vet vi egentlig når den er? Kanskje er det derfor de aller fleste fortellinger begynner «midt i tingene».

Å begynne med begynnelsen. Overgangen fra Kaos til Orden, det vil si fra et «ingenting» til et «noe». Det er hva som beskrives i starten av fortellingen om skapelsen i Ovids «Metamorfosen» (cirka 8 e.Kr). Her, som i Bibelen, tenker man seg at ikke noe egentlig begynner før man får orden – og skiller lys fra mørke, dag fra natt, himmel fra jord og så videre.

I den babylonske skapelsesmyten Enuma elish, grunner verdens begynnelse i møtet mellom elver og hav, som igjen føder himmel og jord. Med dette på plass, følger først en god del krangling, kamp, øldrikking og dreping, før gudene kommer på at de kan skape noen til å gjøre alt arbeidet for dem. Og dermed får vi en ny begynnelse – nemlig menneskets.

De to skapelsesberetningene viser skillet mellom opphav – hva vi ikke finner ord for – og begynnelse – hva man kan snakke om. Dette er noe litteraturviter Edward Said diskuterer i boken «Beginnings», der han peker på at mens begynnelse er sekulært, logisk og menneskegjort, er opphav guddommelig, mytisk og privilegert.

Opphav, sier Said, er noe vi ikke har språk for. Det er den tilstanden Ovid kaller Kaos, fordi vi egentlig ikke helt vet hva det dreier seg om annet enn dypet som Guds ånd svever over i Første Mosebok. Den omfatter tiden før vårt jordiske liv, og stedet hvor vi alle muligens også skal vende tilbake til.

In medias res. Men vi mennesker forholder oss ikke til opphav i særlig grad – heller ikke hva skapelsesmyter angår. Vi er ikke med i «opphavsfasen», men kommer først på banen når alt allerede har begynt og er i gang. Kanskje er det derfor Det nye testamente ikke begynner med Jesu fødsel, men først kaster seg ut på en lang oppramsing av folk som levde før Jesus kom til – som for å understreke at han ikke var den første. Som for å vise at han egentlig kom inn midt i handlingen. Dette er kanskje også grunnen til at de aller fleste fortellinger begynner in medias res, det vil si, «midt i tingene».

Et eksempel på dette er Dante Alighieris store visjonsdikt «Den guddommelige komedie» som begynner med at hovedpersonen midt i livet finner seg selv i en skog han ikke klarer å komme seg ut av: «Nel mezzo del cammin di nostra vita / mi ritrovai per una selva oscura» – «I midten av livets gang / fant jeg meg selv i en mørk skog».

«I midten av livets gang / fant jeg meg selv i en mørk skog». Fra Dantes «Den guddommelige komedie»

I denne åpningen er det altså minst tre in medias res. For det første er Dante midt i livet, for det andre er han midt i en skog, og for det tredje er han midt i en fortelling. Dette er samtidig en ganske urovekkende begynnelse, noe som særlig signaliseres av verbet ritrovai, som antyder at han i en lang periode, kanskje alltid, har vært tapt for seg selv, og at livet opp til øyeblikket hvor denne fortellingen begynner, har vært uten mål og mening.

Dermed blir begynnelsen på diktet den virkelige begynnelsen på fortellingen. For selv om Dante allerede har levd i mange år, er det denne hendelsen som markerer begynnelsen på det egentlige livet hans. Dette innebærer et liv som ikke er i villfarelse, men opplyst av og i samsvar med Guds ord.

Å elske gjentagelsen. Hos Dante blir derfor begynnelsen først og fremst gitt oss som et løfte om hva som skal komme etterpå. Vi forventer at begynnelsen skal ha en eller annen dirigerende betydning, slik at når vi først ser Dante virre rundt i skogen, så forventer vi at han på et eller annet tidspunkt skal komme seg ut. Begynnelsen forutsetter dermed en slutt.

Den franske filosofen Jacques Derrida var veldig opptatt av denne problemstillingen. Han mente at vi forstår verden ved hjelp av motsetningspar, og at vi i bunn og grunn bare skjønner hva en «begynnelse» er fordi det står i kontrast til en «slutt». Denne type tenkning har i stor grad sine røtter i opplysningstiden, hvor man kjørte hardt på en tidsforståelse som var lineær heller enn sirkulær, delvis fordi man ønsket å se på mennesket som et fornuftsvesen i stadig utvikling.

I sin kritikk av motsetningspar, peker Derrida på en annen type tidsforståelse, nemlig en som er mytisk. Her står slutten ikke i motsetning til, men er innbakt i begynnelsen. Dette symboliseres ofte ved hjelp av Ouroboros, det sirkulære symbolet som forestiller en slange som svelger sin egen hale, og dermed bærer i seg egen eksistens i sin totalitet.

Verdenskriger og generell ufred førte til at man på 1900-tallet sluttet å tro både på lineær utvikling og sirkulær gjenfødelse, noe man for eksempel kan se i Jean-Paul Sartres eksistensialisme. Albert Camus tematiserer dette i «Myten om Sisyfos» (1942), hvor menneskets tilstand presenteres som absurd. Camus erklærer at vårt jag etter mening, enhet og sannhet er håpløst og fører ingensteds hen. Med én gang steinen har nådd bakketoppen, triller den ned igjen. Her hører vi også et ekko av Nietzsches doktrine om den evige gjenkomst, som innebærer at det finnes hverken begynnelse, ende eller fremgang – men at det er det samme som kommer igjen og igjen, meningsløst og blindt.

Betyr det at vi like gjerne kan ta livet av oss? Nei, sier Nietzsche. Nei, sier Camus. Det vi må gjøre, er å elske gjentagelsen. Som Sisyfos må vi finne glede i det meningsløse arbeidet vi daglig utfører, uten å lengte etter at det skal ta slutt. Det er dette som er den hellige gral, og det er slik vi kan vinne over verdens grunnleggende absurditet.

Å lage begynnelser. Arbeidet begynner på ny og på ny i all evighet. Det er derfor ikke til å nekte for at hver gang man ruller steinen opp bakken, vil det samtidig inne-bære en begynnelse og som – når man har nådd toppen – får sin slutt.

Dette er også derfor vi mennesker elsker begynnelsen. Vi elsker begynnelsen fordi den både representerer en gjentagelse eller variasjon av noe vi kjenner igjen og føler oss hjemme i, og fordi den bærer i seg håpet om en eller annen form for slutt.

Ut fra begynnelsen vet vi intuitivt at Dante vil komme seg ut av skogen, eller at Star Wars’ unge bondegutt Luke Skywalker vil vinne kampen mot den onde siden – eller i det minste sikre en foreløpig seier. For etter Darth Vader kommer barnebarnet Kylo Ren.

Star Wars er for øvrig et godt eksempel på begynnelsens grunnleggende gjentagende karakter. Dette gjør den delvis ved at det er en sirkulær quest-fortelling, hvis struktur gjør at den er dømt til å ete sin egen hale. Med de nyeste filmene ser vi imidlertid også en ny dimensjon av denne leken, som tematiserer hvordan hver minste ting utgjør en begynnelse på en annen historie, og at valget av begynnelse både er uendelig viktig for hvilken fortelling man ender opp med å fortelle og – på samme tid – er fullstendig tilfeldig.

Med andre ord – begynnelse er én ting, men egentlig befinner vi oss hele tiden in medias res – midt mellom begynnelse og slutt, mellom det vi skjønner, og det vi ikke forstår. Mellom det vi kan se, og det som forblir ukjent for oss. Vi vet ikke hvor vi kommer fra eller hvor vi skal hen. Nettopp derfor fortsetter vi å fortelle om begynnelser.

Begynnelser som fortelles igjen og igjen, og som bare kan overleve og gi mening gjennom et evig system av gjentagelse.