• Biedød Biene kan ses på som kanarifugler i gruvesjakten, både i økologisk og litterær forstand. Foto: ISTOCKPHOTO

  • Oversvømmelse Et høyere havnivå er et av flere fremtidsscenarier som går igjen i en rekke kli-fi-romaner, blant annet i «The Drowned World» (1962). Stadig hyppigere flommer minner om at dette ikke bare er fiksjon, her fra Brooklyn i New York 28. august 2011 etter orkanen Irenes herjinger. Foto: RAMIN TALAIE/CORBIS/NTB SCANPIX

Kli-fi – Klimafortellingenes tid.

Kli-fi – Klimafortellingenes tid.

Fra utgave: 8 / september 2015

Noen kaller det kli-fi. Andre foretrekker øko-fiksjon. Forfatterne har for alvor tatt opp igjen klima- og miljøproblematikk i litteraturen. 

Pollinatordød. Katastrofen inntraff. Ikke med et spektakulært brak, men i form av en langsom og ubønnhørlig prosess. Helt til kollapsen var et faktum.

Biene begynte å dø. De forsvant. Dermed ble også menneskenes matvareproduksjon utradert. Og da var det vår tur til å dø.

Noen folk klarte seg likevel bedre enn andre. I 2098 kan håndpollinatoren Tao i den kinesiske provinsen Sichuan, se tilbake på den globale katastrofen. Takket være beinhard samfunnsdisiplin og alt annet enn demokratiske virkemidler maktet kineserne å komme seg gjennom prøvelsenes tid. Europa og USA var ikke like «omstillingsdyktige».

Skildringen av Taos fremtidsverden utgjør rammefortellingen i Maja Lundes debutroman «Bienes historie». Anmelderne har vært begeistrede, og boken skal snart lanseres i tysk oversettelse. Historien fenger, antagelig fordi leserne selv kjenner den stadig økende uroen knyttet til klimaendringer og økologiske utfordringer, snarere enn et plutselig oppsving i interessen for entomologi.

Biene er nok å regne som kanarifugler i gruvesjakten, både i økologisk og litterær forstand.

Miljøterrorisme. Lunde er tross alt ikke alene blant norske forfattere om å begå romaner med økologiske problemstillinger. Allerede i 1974–76 kom Knut Faldbakkens to «Uår»-bøker, som skildrer hvordan forbrukersamfunnet er i ferd med å forgiftes og gå i oppløsning.

For å unnslippe tar hovedpersonen Allan med seg kone og barn til en enorm fylling, hvor de forsøker å starte på ny. Her holder også andre desperate mennesker til. «Uår» ble innstilt til Nordisk råds litteraturpris i 1977. Mange vil nok også ha sett Lasse Glomms filmatisering «Sweetwater» (1988).

Andre forfattere skildrer miljøproblemene i et mer konfliktpreget perspektiv. Tidligere i år kom Lars Lenth ut med den spissformulerte «Brødrene Vega». Her zoomes det inn på ufyselige forhold i oppdrettsnæringen, mens plottet kretser rundt en miljøterrorist som går til aksjon mot anlegget til tre søsken i Brønnøy kommune. Vega-brødrene, som i tillegg forlyster seg med jakt på truede dyrearter, har imidlertid ingen planer om å finne seg i dette.

Motivet med miljøkrigere som tyr til terrorhandlinger, har vært utforsket før i norsk samtidslitteratur. Gert Nygårdshaugs «Mengele Zoo» (1989) handler om sommerfugljegeren Mino, som opplever hvordan både regnskogen og hans egen landsby ødelegges av aktivitetene til mektige multinasjonale selskaper. Han reagerer med å grunnlegge Mariposa-bevegelsen, som straffer miljøforbryterne med målrettede terroraksjoner.

En (besvart) etterlysning. Forgifting, avskoging, søppelberg og artsdød. Bekymringene står i kø. Det er likevel klimaendringene som har inntatt plassen som den overordnede trusselen i vår kollektive bevissthet. Men enkelte skribenter har faktisk ment at forfatterstanden har vært lovlig sen med å behandle tematikken.

I 2005 skrev Robert Macfarlane en kronikk i The Guardian hvor han etterlyste «romanene, skuespillene, diktene, sangene og librettoene om denne massive samtidsbekymringen». Macfarlane mente behovet var akutt for et «kreativt repertoar» hvor årsakene og konsekvensene av klimaendringene kunne bli «debattert, sanset og kommunisert». Samme år etterlyste skribenten og miljøaktivisten Bill McKibben nøyaktig det samme i magasinet Grist.

I de ti årene som er passert, har de to fått svar på tiltale. I 2008 lanserte journalisten Dan Bloom kli-fi («klimafiksjon») som et eget litterært begrep. (Han ble inspirert etter å ha fått tilsendt en skolestil fra en norsk jente!)

Mens noen oppfatter kli-fi mest som en undersjanger av science fiction, mener andre at den like gjerne kan ses på som en selvstendig litteraturretning. 

Mens noen oppfatter kli-fi mest som en undersjanger av science fiction, mener andre at den like gjerne kan ses på som en selvstendig litteraturretning. Enkelte foretrekker begrepet øko-fiksjon, som kan romme vidt ulike sjangre: krim, fantasi, magisk realisme, western og så videre.

Uansett definisjon – etablerte og anerkjente forfattere er kommet på banen, deriblant Ian McEwan med «Solar» (2010) og Barbara Kingsolver med «Flight Behavior» (2012). Og særlig ungdomslitteraturen har opplevd en bølge med kli-fi-utgivelser.

Samtidig bør det kanskje være lov å påpeke at Macfarlane og McKibbens aktivistiske etterlysning allerede var blitt besvart?

Science fiction-forfattere har tross alt vært opptatt av klima-endringer i lang tid. Deriblant Kim Stanley Robinson, som kom ut med «Forty Signs of Rain» i 2004. Og selv om kli-fi muligens er et ferskt begrep, så sjangeren dagens lys lenge før 2000-tallet.

En bølge blir til. Spol tilbake til begynnelsen av 1960-tallet, da J.G. Ballard romandebuterte med «The Wind From Nowhere» (1961), og fulgte opp med «The Drowned World» (1962). Førstnevnte handler om hvordan et verdensomspennende og voksende stormsystem setter den moderne sivilisasjonen ut av spill, og til slutt driver menneskeheten ned under bakken for ly.

«The Drowned World» utspiller seg i London anno 2145. Polarisen har smeltet, og klimaet er radikalt endret. Den gamle metropolen er ikke til å kjenne igjen. Den er blitt en tropisk lagune, og nye, merkelige arter har inntatt biotopen.

Og for den som vil skue enda lengre bakover, er et par av Jules Vernes fortellinger verdt å nevne. «The purchase of the North Pole» (1889) tar for seg hvordan muligheten for å manipulere jordaksen plutselig gjør Arktis til klodens mest ettertraktede spekulasjonsobjekt. Mens «Paris in the Twentieth Century» (1863) skildrer hvordan den franske hovedstaden må takle en ny mini-istid.

Siden 1960-tallet har klima- og miljøspørsmål interessert et solid knippe forfattere. Blant de mer sentrale titlene finner vi Harry Harrisons «Make Room! Make Room!» (1966) som tok for seg hvordan overbefolkning og ressursknapphet leder samfunnet i en kannibalistiske retning – bokstavelig talt. Boken ble filmatisert i 1973 under tittelen «Soylent Green».

Store deler av forfatterskapet til Ursula K. Le Guin kretser rundt sammenhengen mellom politiske og sosiale systemer – særlig verdiene disse systemene bygger på, og hvilke konsekvenser dette får for miljøet, som samfunnene er avhengige av. Le Guin har utforsket tematikken både i dystopiske og utopiske fortellinger.

Etter årtusenskiftet er Margaret Atwoods trilogi bestående av «Oryx and Crake» (2003), «The Year of the Flood» (2009) og «MaddAddam» (2013) blant verkene som har fått mest oppmerksomhet. Denne fantasiboblende og bilogifascinerte fremtidsvisjonen skildrer blant annet hvordan hårreisende genteknologi kommer ut av kontroll og en pandemi utrydder brorparten av meneskeheten. Også hos Atwood skjeles det til verdigrunnlagets økologiske konsekvenser.

Paolo Bacigalupi er en av de yngre eksponentene for økofokusert science fiction. Debutromanen «The Windup Girl» (2009) utspiller seg i 2200-tallets Thailand. Havnivået har steget, epidemier florerer, og klodens matvaretilgang er dominert av bioteknologiske megaselskaper.

I Antti Tuomainens «Helbrederen» (2011) brukes en krimfortelling som ramme rundt skildringen av et kaotisk og kriserammet Helsinki. Finland er likevel et av de siste relativt fungerende stedene i en verden hjemsøkt av voldsomme klimaforandringer, pest og massive flyktningestrømmer. Anarkiet venter rett utenfor døren.

Trend for kidsa. De siste årene har kli-fi gjort seg særlig bemerket som trend innen barn- og ungdomslitteraturen.

Temaene som behandles i disse bøkene er like beske og nådeløse som i litteraturen myntet på de voksne leserne. Det handler om manko på ferskvann og mat, oversvømmelser, luftforurensing og andre vonde konsekvenser av klimaendringene – økologiske som sosiale.

Temaene som behandles i barne- og ungdomsbøkene er like beske og nådeløse som i litteraturen myntet på de voksne leserne. Det handler om manko på ferskvann og mat, oversvømmelser, luftforurensing og andre vonde konsekvenser av klimaendringene – økologiske som sosiale.

Julie Bertagna kom tidlig igang, med trilogien «Exodus» (2002), «Zenith» (2003) og «Aurora» (2011). Den følger skjebnen til 15-åringen Mara, som først opplever hvordan klimaflyktninger strømmer til øya hun bor på – før hun blir en flyktning selv – mens havnivået ubønnhørlig stiger. Den siste boka utspiller seg en generasjon senere og følger Maras datter, Aurora.

I 2013 var kli-fi som litteraturbølge et etablert faktum, med utgivelser på rekke og rad. Deriblant Mindy McGinnis «Not a Drop to Drink». Den utspiller seg i en framtid hvor ferskvann er blitt en svært knapp ressurs – verdt å drepe for. Familien til tenåringen Lynn er blant de heldige, som disponerer en liten kilde. Men så begynner fremmede å trenge inn på territoriet deres. 

Solarpunk. Men ikke alle utgivelser i denne sjangeren er depressive katastrofefortellinger. Noen bøker er ment å inspirere til problemløsning, og skildrer hvordan klimavennlig teknologi brukes for å redde sivilisasjonen. Et tidlig eksempel er Ernest Callenbachs «Ecotopia» (1975). Fortellingen er utformet som en blanding av reportasjer og notater fra en amerikansk journalist på reise i den lukkede utbryterrepublikken Ecotopia. I kontrast til den kriserammede omverdenen har innbyggerne her maktet å bygge et bærekraftig samfunn, men de er samtidig nødt til å holde grensene stengt og være på vakt overfor en eventuell invasjon.

Helt nylig er denne optimistiske tendensen blitt døpt «solarpunk». Navnet er en henvisning til andre undersjangre innen science fiction: «cyberpunk» og «steampunk».

Solarpunk handler om å skape realistiske scenarier for en bærekraftig, progressiv og økologisk sunn fremtid. Benevnelsen har hittil vært mest brukt om en egen estetikk innen science fiction-relatert design.

En av frontfigurene, Adam Flynn, har begrunnet bevegelsens eksistensrett på denne måten: «We're solarpunks because the only other options are denial or despair.»

 

Kilder: io9.com, Inter Press Service, The Guardian, eco-fiction.com, Dissent Magazine, sf-encyclopedia.com, Wired, The Conversation, abc.net.au, Wikipedia og Medium.com.