• Fast forward «Femme Fatale» av Brian De Palma (til venstre) har trailer som viser hele filmen i hurtig tempo.

  • Først Nils T. Granlund produserte den første filmtraileren.

  • Nyskapende Traileren til «Dr. Strangelove» lekte med formen og var blant annet full av bilder av regissøren, Stanley Kubrick. 

  • Trailerkunst Mark Woollen (til venstre) er en av dagens mest prominente trailer-auteurer – og mannen bak trailerne til «The Social Network», «The Girl With the Dragon Tatoo» og «The Three of Life».

Kortklipt kommerskunst.

Kortklipt kommerskunst.

Fra utgave: 5 / mai 2014

Filmtraileren er en helt egen, kommersiell kunstform. Og fansen remikser dem over en lav sko – på YouTube.

Hurtigversjonen. Vi kjenner alle en trailerskeptiker – en som alltid klager over at «de viser jo hele filmen!» Men det er sjelden skeptikerne har så rett som traileren til Brian De Palmas «Femme Fatale» (2002) gir dem. Den viser nemlig hele filmen, i ekstremt raskt tempo, inklusive rulleteksten! Med jevne mellomrom bremses billedflimmeret ned til normalhastighet, og det er selvfølgelig kun disse segmentene publikum faktisk får med seg.

På slutten spør traileren ertende: «You didn’t get it? Try again!» Sjansen er da ganske stor for at de fleste, selv din trailerskeptiske kompis, føler en viss trang til å se «Femme Fatale» på nytt – denne gangen i vanlig visningshastighet. For det er jo hele poenget med filmtrailerne. De skal lokke oss inn i kinosalen.

Svensk opphavsmann. Det var en svensk emigrant som oppfant denne reklameformen. Nils T. Granlund jobbet som PR-mann for Marcus Loew Theatres. I 1913 kom han på ideen å komplettere reklamekampanjen for musikalen «The Pleasure Seekers» med en kortfilm. Året etter produserte Granlund den første traileren for en kommende film. Siden har filmbransjen aldri sett seg tilbake.

Til å begynne med ble trailerne for nye filmer vist etter hovedfilmen. Det var slik de fikk navnet trailere. 

Til å begynne med ble trailerne for nye filmer vist etter hovedfilmen. Det var slik de fikk navnet trailere. Men publikum hadde det med å forlate salen, så det tok ikke lang tid før praksisen ble endret.

Også trailerne har utviklet seg siden starten. På 1940-tallet, da Hollywoods filmstjernesystem skinte som sterkest, fokuserte forfilmene på hovedrolleinnehaverne. Navn og nærbilder var viktigst. Parallelt med dette promoverte man gjerne filmen med fullstendig hemningsløse superlativer: «The screen’s greatest achievement!» eller «This is the greatest movie of the year!»

På 1960-tallet kom konsepttrailerne for fullt. Et innflytelsesrikt eksempel var forfilmen til Stanley Kubricks «Dr. Strangelove», som fyrte løs med løsrevne dialogutdrag, raske billedsekvenser og tvetydig formlek. Var dette en sexkomedie eller en krigsfilm? Traileren gjorde også et poeng av å vise portretter av regissøren. Auteurenes tidsalder var kommet.

På samme tid ble trailerne preget av TV-revolusjonen og reklamen som ble vist i det lille formatet. Redigeringen ble strammere og mer konsentrert. I økende grad ble stemningen eller tonen i traileren prioritert. Presentasjonen ble mindre faktatung. Klipputvalget ble mer ekspresjonistisk og effektorientert. På 1980- og 1990-tallet nøyde man seg med korte informasjonsvignetter av typen «In a world looking for a hero ...» eller «One man will rise to the challenge!» Det var gjerne «Guds røst» – Don LaFontaine – eller andre myndige mannsstemmer som leverte disse frasene. I løpet av karrièren la LaFontaine stemme til mer enn 5000 filmtrailere.

Gjennomsnittslengden på trailerne har etter hvert både gått ned og klippfrekvensen i dem gått opp. Magasinet Wired har sammenlignet trailere fra ulike tiår, og fant at mens det på 1950-tallet i snitt var 12 klipp pr. minutt i en trailer, hadde frekvensen økt til 38 på 1990-tallet.

I de senere årene er det ellers det store spennet i stil og format som er påfallende. Trailerne skreddersys for ulike filmer og målgrupper. Samtidig som overdådige effektfilmer selges med ditto dunder og brak, har en ny generasjon av trailerauteurer – som Mark Woollen (ansvarlig for trailerne til «The Social Network», «The Girl With the Dragon Tattoo» og «The Tree of Life») – markert seg.

Ulike lengdeformater er også blitt etablert. Maks 2 1/2 minutt for kinotraileren. 30 sekunder for TV-spoten. I tillegg kommer den enda kortere teaseren. Siste nytt er den hyperkorte tweaseren, som er tilpasset nettkampanjer og blafrer forbi i løpet av fem–seks stroboskopiske sekunder.

Selvstendige trailere. Det kan være på sin plass å minne trailerskeptikerne på fenomenet spesiallagede forfilmer. I disse trailerne vises ikke klipp fra selve filmen.

Et tidlig eksempel var Alfred Hitchcocks forfilm til «Rope» (1948). Hitchcock spilte inn frittstående ekstramateriale til traileren, som ga publikum viktig bakgrunnsinformasjon til handlingen i selve filmen. Forfilmen ble dermed noe mer enn bare en reklamesnutt for «Rope». Den fungerte som en nyttig briefing. Varianter av denne formen for frittstående trailer har senere dukket opp flere ganger. Lanseringen av James Camerons «Terminator 2: Judgment Day» (1991) viste roboten T-800 bli montert i en fabrikk.

Mer forseggjort var den første traileren til Sam Raimis «Spider-Man» (2002). Den skildret et brutalt bankran, hvor ranerne stikker av i et helikopter – bare for å bli fanget i et digert edderkoppnett som henger mellom de to World Trade-tårnene. Traileren ble trukket etter terrorangrepet 11. september. Men den demonstrerte hvordan man kan markedsføre en film med en frittstående kortfilm fra det samme fiksjonsuniverset.

En helt annen innfallsvinkel finner vi i traileren/kortfilmen til «The Minus Man» (1999). Den viser ikke ett eneste sekund fra filmen eller dens univers, men følger i stedet et kjærestepar som akkurat har sett «The Minus Man». Vi får se dem diskutere filmen i etterkant, mens de sitter på pub eller spaserer gatelangs. Og på klassisk kortfilmmanér serveres vi et overraskende sluttpoeng.

Men hvorfor være så selvopptatt? Da animasjonsfilmen «Flukten fra hønsegården» skulle lanseres i 2000, valgte DreamWorks å forholde seg til et par av storfilmene trailerne ble vist sammen med. Det dreide seg om «Mission: Impossible 2» og «Gladiator». DreamWorks laget en spesialklippet trailer til hver av dem, hvor de inkorporerte elementer fra en av de to filmene. Disse trailerne ble selvfølgelig snakkiser.

Kreative remikser. I dagens verden er det likevel stadig oftere de glade amatørene som leverer de mest kreative bidragene til trailersjangeren.

Entusiastiske, kresne og kravstore fans, som kjenner det aktuelle fiksjonsuniverset inn og ut, samler alt de kan finne av offisielle klipp og redigerer sammen sine egne trailere.

Da de offisielle trailerne til science fiction-eposet «John Carter» ikke levde opp til forventningene hos Michael D. Sellers, laget han i frustrasjon en egen versjon. Sellers trailer slo godt an blant fansen og skapte sårt tiltrengt blest rundt filmen. Den fikk raskt en kvart million visninger på YouTube. «John Carter» endte likevel opp som en flopp, men eksempelet illustrerer at PR-avdelingene gjør klokt i å låne øre til blodfansens innspill.

YouTube er ellers full av andre kreative bearbeidelser av eksisterende trailere og filmklipp. Parodikanaler som Honest Trailers dekonstruerer og avkler Hollywoods storfilmer – ved nådeløst å peke på svakheter og feil i dem. Andre klipper sammen trailere hvor kjente filmer plutselig har skiftet sjanger fullstendig. Det finnes for eksempel en psykologisk thrillerversjon av «Da Han møtte Henne», og en trailer for «The Shining» som romantisk komedie. Atter andre igjen kopierer stilen til særpregede regissører, slik at du kan få et inntrykk av hvordan «Dirty Dancing» eller «En Langbeint film» ville vært – dersom David Lynch hadde regissert dem.

På sitt beste gir faktisk disse trailerne enkelte av oss lyst til å se filmer som ikke engang eksisterer. Iallfall om vi skal tro kommentarfeltet på YouTube. Men noen forblir sikkert skeptiske.

Kilder: Wired, The Atlantic Monthly, The Independent, NPR, CBC, The AV Club, Wikipedia.