• Karakteristisk scene Wendy (Shelley Duvall) i den kanskje mest kjente scenen fra filmen. Foto: SUNSET BOULEVARD/CORBIS VIA GETTY IMAGES

Mytologien rundt «Ondskapens hotell».

Mytologien rundt «Ondskapens hotell».

Fra utgave: 5 / mai 2020

Stanley Kubricks «Ondskapens hotell» er filmhistoriens mest berømte skildring av brakkesyke med overnaturlige innslag. I mai var det 40 år siden premieren. Men hva handler «The Shining» egentlig om? Det er det mange bud på.

Forsinket anerkjennelse. «Ondskapens hotell», eller «The Shining», hadde premiere 23. mai 1980, i et begrenset antall amerikanske kinosaler. Men publikumsreaksjonen var såpass god at den ble tilgodesett med bred lansering allerede måneden etter. 40 år senere er Stanley Kubricks svært egenrådige filmatisering av Stephen Kings bestselger trygt plassert i den filmhistoriske kanon.

Fakta

«The Shining».

/ Forfatterspiren Jack Torrence (Jack Nicholson) tar stillingen som vaktmester på Outlook Hotel i Colorado. Siden det holder stengt i vintermånedene på grunn av store snømengder, regner han med å få tid til å fullføre bokprosjektet sitt. Han lar seg ikke avskrekke av at en tidligere vaktmester, Charles Grady, vinteren 1970 fikk et mentalt sammenbrudd og myrdet familien sin med øks. Jack mener han skal klare å takle isolasjonen og bruke den konstruktivt til forfattervirksomhet.

/ Kona Wendy (Shelley Duvall) og sønnen Danny (Danny Lloyd) blir også med. Men Dannys fantasivenn Tony advarer om at dette oppholdet vil bli farlig. Det bekreftes da gutten, som angivelig har telepatiske evner og kan se ting som er skjult for vanlige mennesker, treffer hotellkokken Richard Halloran (Scatman Crothers). Halloran har de samme evnene som Danny, og råder ham innstendig til å holde seg unna rom 237.

/ Etter at de blir alene på hotellet, forsøker Torrence-familien å etablere en hverdagsrutine. Men Danny sanser de overnaturlige kreftene som finnes i bygget, og overrumples av noen skremmende visjoner. Samtidig kommer gnisninger til syne i forholdet mellom foreldrene.

/ Etter en ekteskapelig krangel begynner også Jack å se gjenferdene på hotellet, men han lar seg ikke forurolige av denne kontakten. I stedet fører han samtaler med dem, inkludert en mann ved navn Delbert Grady (Philip Stone). Gradvis begynner adferden til Jack å forandre seg ...

Kilder: Imdb.com, Wikipedia, BBC, Chicago Sun-Times, rottentomatoes.com, The Telegraph, ifc.com

  

I 1980 var imidlertid mottagelsen i den amerikanske pressen heller lunken. Mange kritikere oppfattet Kubricks første forsøk i grøssersjangeren som unødig lang, dramaturgisk seig og distansert.

Men i likhet med hans forrige film, «Barry Lyndon» (1975), skulle også «Ondskapens hotell» gjennomgå en revurdering hvor retrospektive analyser fremhevet dens sterke sider. De første bidragene kom allerede midt på 1980-tallet, og den forsinkede anerkjennelsen var et etablert faktum lenge før Det amerikanske filminstituttet plasserte den høyt i flere kategorier på sine «100 Years»-lister i 2001.

Parodier og teorier. På dette tidspunktet var det allerede åpenbart at Kubricks grøsser hadde satt solide spor etter seg i populærkulturen. Så tidlig som i 1994 parodierte animasjonsserien «The Simpsons» filmen, i episoden «The Shinning». Parodiering er ofte en god pekepinn på høy kulturell status. «Alle» har jo sett «Ondskapens hotell» og kan gjenkjenne dens visuelle særtrekk og nøkkelscener.

Et annet tegn på filmens posisjon er det nesten hyperaktive teoritilfanget den har inspirert. Trangen til å analysere verket i jakt på oversette sammenhenger og skjulte budskap er utbredt. Denne formen for teoribygging kan oppfattes som en form for faglig fan-litteratur, og gjelder for flere filmklassikere, men de færreste kan konkurrere med Kubricks film i omfang og variasjon. Teoriene spenner fra det temmelig plausible og rasjonelt begrunnede, til ideer som er heller langt ute (men fortsatt underholdende).

Vi skal ta for oss noen av disse teoriene – som forsøker å forklare hva «Ondskapens hotell» egentlig handler om – punktvis. Og det er mye som gjør filmen fristende å analysere.

 

#1: Stimulerende paradokser.

Mye av den lunkne førstehåndsreaksjonen fra kritikerne skyldtes at filmen sviktet som spøkelseshistorie. Gjenferdene fremstår bare unntaksvis som aktivt truende, og visjonene som åpenbarer seg for Danny, minner mest om løsrevne metaforutkast (tenk på heisen fylt med blod). Det ligger rett og slett et tykt lag av abstraksjon over de overnaturlige elementene. Eller som den viktige birollefiguren Halloran sier til Danny: «De er akkurat som bilder i en bok. De er ikke ekte.»

Men det er nettopp i denne tvetydige abstraksjonen vi finner filmens fascinasjonskraft. Grepet inviterer til tolkninger og diskusjoner.

Flere næranalyser påpeker for eksempel at hver gang Jack ser eller snakker med et av gjenferdene, er det et speil (eller en speillignende flate) til stede i scenen. Er dette et hint om at møtet med gjenferdene foregår i hans eget sinn?

Det er slike elementer som får kritikeren James Berardinelli til først å avfeie filmen som spøkelsesfortelling, for deretter å lovprise den som en mesterlig iscenesettelse av eskalerende galskap.

Denne allegoriske tolkningen får likevel ikke stå uimotsagt, og spissformuleres i et motargument som spør: «Men hvem er det da som låser opp døren til lageret hvor Jack holdes fanget?»

«Ondskapens hotell» klarer altså ikke å være konsistent. Men Kubrick leker seg med ulike former for fordoblingsmotiver og dobbeltgjengeridentiteter, og legger inn surrealistiske detaljer (for eksempel mannen i bjørnekostymet). Vi henvises til et uoversiktlig miljø.

Et av filmens visuelle hovedmotiver er labyrinten: Ved siden av hotellet ligger det et labyrintisk hage-anlegg. Inne på hotellet finnes en modell av samme anlegg. I tillegg kan hotellkorridorene minne om en labyrint, med labyrintmønstret gulvteppe.

De strengt logiske blant oss vil si at handlingen «ikke henger på greip», heller ikke som metafor. Men paradoksene styrker filmens fascinasjonskraft. Det store motivtilfanget forsterker inntrykket av at det finnes flere mysterier i denne filmen. Spørsmålene krever forklaringsforsøk. Dermed stimuleres teoribyggingen.

 

Iskald avslutning på brakkesyke fra helvete Jack (Jack Nicholson) sleper seg gjennom de nedsnødde alleene i den enorme labyrinten utenfor Overlook Hotel. Foto: WARNER BROTHERS/GETTY IMAGES

 

#2: Maskulinitet i krise.

«Ondskapens hotell» er et kulturprodukt av 1970-tallet. Romanen kom ut i 1977. Det innebærer blant annet tematiske impulser fra feministbølgen og oppgjøret med den tradisjonelle mannsrollen.

Filmens familiekonstellasjon knaker i sammenføyningene, og går siden i total oppløsning. Dette utløses av Jacks mørke sider, som gradvis overvelder ham, spesielt etter at han har knyttet kontakt med hotellets (mannlige) gjenferd. Særlig avgjørende er samtalene han fører med Grady, som ansporer ham til å finne en voldelig løsning på sine frustrasjoner.

En helt sentral replikkveksling, hvor de diskuterer Danny, lyder slik:

Jack: «Han er en sta gutt.»

Grady: «Det er han, Mr. Torrance. En svært sta gutt. En heller slem gutt, om jeg kan få si det, sir.»

Jack: «Det er moren hans. Hun, øh, blander seg inn.»

Grady: «Kanskje de trenger å irettesettes, om du tillater meg å si det. Kanskje enda litt mer.»

I dramaet om Jacks sjel er det én faktor som gis langt større plass i romanen enn i filmen, og det er alkoholmisbruket. For Stephen King er dette et svært viktig poeng, siden han selv er tørrlagt misbruker. I flere av bøkene hans tematiseres disse problemene – ofte ved at en alkoholisert farsfigur dør. Selvkritikken er åpenbar.

  

Sentral alkoholikertematikk Jack Torrance (Jack Nicholson) er på sikker vei til sammenbruddets rand og blir servert whiskey av bartenderen Lloyd (Joe Turkel) i et innbilt overfylt lokale med gjester i 1920-talls-klær. Foto: WARNER BROTHERS/GETTY IMAGES

 

#3: Tekst kontra bilder.

Kings kritikk av Kubricks filmatisering er et kapittel for seg, som vi ikke har plass til å komme inn på her. Men striden mellom forfatter og filmregissør blir et symbol for konfliktlinjen den neste teorien dveler ved: Kampen mellom en tradisjon tuftet på tekst og en kultur orientert rundt visuelle inntrykk.

Jack er en mann av Ordet. Han er forfatter og uttrykker seg i tekst. Han er også gitt replikker som understreker dette aspektet ved ham:

Som i samtalen med spøkelsesbartenderen Lloyd:

Lloyd: «Kvinner – du kan ikke leve med dem, du kan ikke leve uten dem.»

Jack: «Kloke ord, Lloyd. Kloke ord.»

Eller i krangelen med Wendy, da hun ønsker å forlate hotellet, hvor Jack argumenterer med at han har signert en kontrakt (altså et tekstdokument) som forplikter ham til å bli værende. Han har gitt arbeidsgiveren sitt ord.

De overnaturlige innslagene manifesterer seg derimot i visuelle inntrykk, som forandrer forfatterspiren. Jack mister gradvis interessen for å skrive. Alle timene ved skrivemaskinen produserer bare én eneste setning («All work and no play makes Jack
a dull boy.») som tvangsmessig repeteres side opp og side ned.

Etter at psykosen setter inn, forfaller språket hans ytterligere. Da han hugger seg gjennom døren inn til den vettskremte Wendy, bruker han en kjent frase fra et TV-show (et visuelt medium): «Here's Johnny!» (Replikken var improvisert fra Nicholsons side.) Og under den avsluttende jakten på Danny er Jack blitt redusert til en brølende og gryntende figur. Ordets mann har mistet språkevnen.

I kontrast til faren er Danny bedre rustet til å takle visjonene. Han er vokst opp med påtrengende bilder.

Dette blir antydet allerede tidlig i filmen, mens familien kjører gjennom fjellene og samtalen dreier inn på skjebnen til Donner-følget, som snødde inne i 1846–47 og måtte spise de døde. Wendy misliker temaet, men Danny svarer beroligende:

«Ikke vær urolig, mamma. Jeg vet alt om kannibalisme. Jeg så det på TV.»

 

#4: Folkemord og måneferder?

Men slike avgrensede tolkninger er ikke nok for alle. Enkelte analyser saumfarer filmen på jakt etter hemmelige budskap gjemt i symboler og koder. Dokumentarfilmen «Room 237» (2012) presenterer noen av de mer kreative teoriene.

Ifølge journalisten Bill Blakemore handler «Ondskapens hotell» i realiteten om folkemordet på indianerne. Bevismaterialet hans omfatter opplysningen om at hotellet ble bygget på en indiansk gravplass, og at det er en indianer på logoen til bakepulveret i hotellkjøkkenet. I tillegg blør Halloran ihjel på et teppe med indianermotiv, og Jack refererer til «den hvite manns byrde» i en av samtalene med Lloyd.

Filmhistorikeren Geoffrey Cocks mener filmens skjulte budskap kan knyttes til et annet folkemord: holocaust. Han begrunner dette på en langt mer abstrakt måte enn Blakemore, og viser til bruken av musikalske innslag og (mulige) litterære referanser som indirekte tematiserer nazismen. Blant de mer konkrete bevisene er det faktum at Jacks skrivemaskin er tyskprodusert.

For øvrig går tallet 42 igjen: På genseren til Danny og i TV-sendingen av filmen «Summer of '42». Dette er en henvisning til Wannsee-konferansen i 1942, hvor jødeutryddelsene ble planlagt, mener Cocks. Han har iallfall rett i at Kubrick planla en film om holocaust («Aryan Papers»), som aldri ble realisert.

Regissøren Jay Weidner knytter andre tall til et helt annet kodet budskap: «Ondskapens hotell» er egentlig Kubricks «tilståelse» av at han iscenesatte månelandingen på oppdrag fra amerikanske myndigheter. Poenget er altså å bekrefte en kjent konspirasjonsteori. Ifølge denne tolkningen henviser romnummeret 237 til middelavstanden mellom Jorden og Månen (oppgitt til 237 000 miles, i realiteten er den 238 855 miles). Dessuten har Danny en genser med motiv av romsonden som landet på Månen.
Og hvis du ser på de tre første bokstavene i «All work and no play ...», så ligner det på A11 – altså Apollo 11.

Leken er morsom. Men det kan være greit å huske på én ting:

Ikke alle finner veien ut av labyrinten igjen.