• Milliardbutikk Piratkopierte DVD-plater og CD-er er fremdeles god forretning i de trange smugene på markedet i Abuja. I 2016 omsatte Nigerias filmindustri for minst 20 milliarder kroner, ifølge det internasjonale pengefondet IMF, mens andre hevder summene er over det tidobbelte. På grunn av korrupsjon, utstrakt piratkopiering og svak regulering er det vanskelig å vite. Foto: KYRRE LIEN

  • Suksessformel på samlebånd Filminnspilling i en bakhage i Abuja. Denne filmen handler om en ung mann som vil bli politi, og en far som nekter ham dette. Det hele foregår kun med hjelp av ett speilreflekskamera, én mikrofonbom og en enkel lampe.  Foto: KYRRE LIEN

  • Løvenes konge En lydmann slapper av mellom slagene når det spilles inn en film i en bakhage i Abuja. Foto: KYRRE LIEN

  • Superstjerne i rosa skjorte Skuespilleren Kenneth Okolie får litt sminke før en scene. Nigerias filmindustri spyr ut så mange filmer årlig at den er større enn amerikanske Hollywood, som navnet er hentet fra, og kun slått av Indias Bollywood. Foto: KYRRE LIEN

  • Fra Mr. Nigeria til filmlerretet Kenneth Okolie ble i 2010 kåret til Mr. Nigeria, og har vunnet flere priser etter at han startet å jobbe med film. Okolie er nå blant Nigerias mest kjente skuespillere. Foto: KYRRE LIEN

  • Nest største jobbmarked Nigerias filmbransje antas å sysselsette én million nigerianere, noe som gjør det til landets nest største jobbmarked, etter landbruk. Under forberedelsene på et filmsett bidrar alle med alt. Foto: KYRRE LIEN

  • Grand old man Tony «Uncle T» Goodman (t.h.) har jobbet som skuespiller siden 1976 og hatt roller i både prisvinnende spillefilmer og mer hjemmevideo-aktige innspillinger i hager i Abuja. T.v. Prince Alvin, leder i den nigerianske skuespillerforeningen. Foto: KYRRE LIEN

  • Ny generasjon filmskapere Nenrot Goyol Akinrowo ønsker å bevege seg bort fra stempelet Nollywood har satt på landets filmindustri. Foto: KYRRE LIEN

     

  • Ny generasjon filmskapere Nenrot Goyol Akinrowo ønsker å bevege seg bort fra stempelet Nollywood har satt på landets filmindustri. Her er hun på kontoret sitt. Foto: KYRRE LIEN

  • Store drømmer Nigeriansk film er ikke lenger bare ellevilt samlebåndsdrama på piratkopi. Netflix har fått øynene opp for verdens nest største filmindustri.Nadine Ibrahim (t.v.) og Ishaya Bako ønsker å lage film av høy, internasjonal kvalitet. Foto: KYRRE LIEN

Nollywood går til Netflix.

Nollywood går til Netflix.

Fra utgave: 3 / mars 2019

Med absurde kjærlighetsfloker, gale svigermødre og ellevilt drama ble Nigerias Hollywood til. Nå trer en ny generasjon filmskapere frem, og Netflix – og Norge – har fått øynene opp for verdens nest største filmindustri.

Abuja, Nigeria. «Hei, kan dere være med i neste scene?» En fremmed regissør kommer løpende mot oss og veiver med et manus som tydeligvis ikke følges lenger.

«Dere kan være hvite investorer fra utlandet som liksom dukker opp en dag!»

Vi har vært på filmsettet i ti minutter, i en hage i et av de finere strøkene i Nigerias hovedstad. Kunstgress inngjerdet av lyse murvegger, lave hagemøbler av flettet treverk og midt i hagen: en løvestatue i stein i skyggen av et digert mandeltre. Det er oktober, og selv om regntiden ikke egentlig er over, er det glohett og skyfritt i Abuja.

Fakta

Nollywood.

/ Nigerias filmindustri er verdens nest største i antall filmer som produseres, kun slått av India (Bollywood).

/ I 2016 omsatte Nigerias filmindustri for minst 20 milliarder kroner, ifølge Det internasjonale pengefondet (IMF). Andre hevder summene er over det tidobbelte.

/ Bransjen antas å sysselsette én million nigerianere, noe som gjør det til landets nest største jobbmarked, etter landbruk.

/ Verdens største strømmetjeneste Netflix begynte å vise utvalgte nigerianske filmer i 2015, etter at de hadde gått på kino.

/ I 2018 kjøpte Netflix de eksklusive rettighetene til filmen «Lionheart», som dermed blir den første originale Netflix-filmen fra Nigeria noensinne. Mange så dette som et tegn på at Netflix vil satse mer på Nollywood fremover.

Kilder: IMF, The Conversation

 

Nigeria.

/ Afrikas største økonomi, og en afrikansk stormakt både økonomisk, politisk og militært.

/ Kontinentets mest folkerike stat med over 190 millioner mennesker. Landet har over 200 etniske grupper med egne språk.

/ Oljesektoren står for meste-parten av landets inntekter, men det er jordbruk som sysselsetter størsteparten av befolkningen.

/ Siden 1999 har landet hatt fred og formelt demokrati, men er preget av en rekke konflikter og utbredt vold, spesielt nord i landet hvor terrorgruppen Boko Haram holder til.

Kilde: Store Norske Leksikon, Landinfo

 

På en hagestol ved inngangen fra gårdsplassen får en skuespiller håret flettet av en kollega mens hun kjefter i telefonen på noen som skulle ha vært her allerede. Filmsettet bærer preg av å ha blitt satt i stand i et hastverk, men regissøren virker likevel oppspilt over enda en uforutsett hendelse, besøket av to journalister fra Norge.

Filmen som spilles inn denne formiddagen, skal handle om en ung mann som vil bli politi – og hans far som nekter ham dette. Det er uklart hvordan to hvite investorer passer inn i plottet, men regissøren virker fornøyd med eget innfall, og når vi nøler, forsikrer han oss om at vi ikke engang trenger å ha noen replikker. Det hele filmes med ett speilreflekskamera, én mikrofonbom og en enkel lampe.

Nenrot Goyol Akinrowo, en filmskaper som har tatt oss med hit, ser på oss og smiler: «Velkommen til Nollywood.»

Voksesmerter. Velstående forretningsmenn som forelsker seg i landsbyjenter mot mødres vilje, egenrådige karrierekvinner som forlanger skilsmisser mot menns vilje, flykræsj, utroskap, svigermødre: nigeriansk film benytter seg skamløst av historiefortellingens troper og har attpåtil gjort det til en suksessformel på samlebånd. Filmen som spilles inn i bakhagen i Abuja, er ikke noe unntak. «Man, det var en idumota

Tilbake på kontoret hun deler med andre filmskapere, forteller en lattermild Akinrowo kollegene om innspillingen. Idumota er opprinnelig et vanvidd av et gatemarked i millionbyen Lagos, den nigerianske filmbransjens episenter og kulturelle hovedstad, men det er også blitt kallenavnet på raske, billige filmproduksjoner med høy underholdningsverdi og svake skuespillerprestasjoner – det nigeriansk film til nå har vært berømt for.

«De var bare elleve personer som gjorde alt på settet. Og de ba disse to om plutselig å bli med i filmen, helt ut av det blå.»

Akinrowo peker på oss og rister lett på hodet. Det var ikke dette hun ville vise to utenlandske journalister interessert i landets eksplosive filmindustri. Nollywood spyr ut så mange filmer årlig at den er større enn amerikanske Hollywood, som navnet er hentet fra, og kun så vidt slått av Indias Bollywood. I 2016 omsatte Nigerias filmindustri for minst 20 milliarder kroner, ifølge det internasjonale pengefondet IMF, mens andre hevder summene er over det tidobbelte.

På grunn av korrupsjon, utstrakt piratkopiering og svak regulering er tallene uklare. Bransjen antas uansett å sysselsette én million nigerianere, noe som gjør det til landets nest største jobbmarked, etter landbruk.

Filmindustrien er da også allestedsnærværende: på fargerike filmplakater langs motorveien, eller stukket til deg på DVD-er gjennom bilruten i trafikkork – alltid med løfter om vakre skuespillere og absurde plott. Hvordan ble den så stor?

Kjærlighet og sånn. «Filmen handler om kjærlighet, familie, drama, drap – de vanlige greiene», sier en assistent som tar oss med inn til en annen filminnspilling, i et kontorhøyhus i sentrum av byen.

Rett utenfor heisen i åttende etasje, i gangen som vikarierer som garderobe, ligger produsenten på alle fire på steingulvet og stryker en rosa skjorte. Victor Chude har jobbet med film i 15 år, som produsent, regissør, skuespiller, you name it. Denne formiddagen har han også tatt kostymeansvaret i egne hender, og gjør klar penskjorten til «superstjernen vår», som han kaller den bredskuldrede, muskuløse hovedrolleinnehaveren som sprader rundt i kontorgangene som om han eier stedet.

Han ble ringt opp av Chude kvelden før: Kunne han bli med i en film neste morgen? Lokalet ble fikset en time før de møtte opp. Victor Chude kommanderer assistenter rundt, knipser med fingrene når han snakker. Filmens plott: En rik kvinne ønsker hevn, etter at foreldrene ble drept da hun var barn. Men, mannen hun forelsker seg i på sin vei – altså da denne muskuløse, spradende fyren – viser seg å være sønnen til foreldrenes mordere. 

«Så hun makter ikke drepe dem!», sier Chude med oppspilt mine og så, som for å understreke hva dette er i tilfelle vi ikke skjønte det: «Plottvist!»

Hele filmen skal spilles inn på fire dager. Den skal bli til en serie, som kan selges episodevis. Dette er et gammelt triks i bransjen: Å tvinge publikum til å måtte kjøpe flere DVD-er, og slik tjene mer penger. Det er også derfor det i mange Nollywood-filmer er tidvis ulidelig lange scener der det egentlig ikke skjer noe som helst, annet enn at tiden går. Chude gliser:

«This is how we do our African magic.»

Ny vin. Av afrikanere, for afrikanere. Det var dette som var løftet og suksessformelen til nigeriansk film da industrien begynte å vokse på 1990-tallet. Etter årevis med kun importerte amerikanske, indiske og kinesiske filmer, var de lokale direkte-på-VHS-filmene et velkomment brudd med koloniherrenes seiglivede fortellinger om landet og folket. Til tross for rimelig dårlig lyd og skurrete bilder, ble filmene ekstremt populære, massekopiert videre og solgt i millioner av eksemplarer over hele landet, fra ørkenen i nord til regnskogen i sør.

Navnet Nollywood stammer fra en New York Times-artikkel fra 2002, da omverdenen for alvor ble oppmerksom på filmene som rant ut av Afrikas mest folkerike land. Først la de hjemmeskolerte filmskaperne nabolandene for sine føtter, så trykket også nigerianere og andre afrikanere som bodde i Vesten dem til sine bryst. Ifølge journalisten bak begrepet, som er blitt et av varemerkene til kontinentets raskest voksende økonomi, var det egentlig «ikke særlig gjennomtenkt».

Selv har filmskaperen Nenrot Akinrowo aldri likt navnet.

«Du bare bytter ut én bokstav, istedenfor å skape noe fra vår egen kultur. Jeg syns vi skulle finne på noe originalt, noe eget.»

 

Ny generasjon filmskapere Nenrot Goyol Akinrowo ønsker å bevege seg bort fra stempelet Nollywood har satt på landets filmindustri. Foto: KYRRE LIEN

 

Hun sier det ikke med en gang, men hun er også skeptisk til navnet fordi det er blitt synonymt med den typen billigfilm Akinrowo og andre unge, nigerianske filmskapere ikke vil vedkjenne seg. En ny gruppe nigerianske filmskapere er i ferd med å sette sitt preg på internasjonale filmfestivaler, og det tvinger frem en diskusjon: Hva skal nigeriansk film være?

Generasjon verdensherredømme. Han er beskjeden til å være et av det afrikanske kontinentets nyslåtte regissørhåp. I det sparsommelige lokalet til produksjonsselskapet han selv har startet i Abuja, Nigerias hjerteformede hovedstad, sitter Ishaya Bako og vrir seg på en kontorstol som en sjenert guttunge. 

«Hvorfor sier du det liksom i parentes, det er stort!» småkjefter kollega Nadine Ibrahim når Bako nevner i en bisetning at «Lionheart», filmen han har vært med på å skrive manus til, er kjøpt eksklusivt av en av verdens største strømmetjenester for film og serier. Hun henvender seg til oss:

«Det er den første produksjonen i Nigeria som er kjøpt av Netflix før den er vist noe sted. Det setter en helt ny standard for filmbransjen her!»

Det er en anerkjennelse, svarer Bako, men aller viktigst: Det betyr penger. Netflix' inntog i Nigeria har fått stor oppmerksomhet internasjonalt, og slår sprekker i et bilde av en uprofesjonell hjemmevideo-industri på piratkopierte DVD-plater.

«Jeg håper det kan åpne dører», sier Bako.

«At flere investorer skjønner hva som er på gang i Nigeria nå, men også at man snart ikke lenger kan si om filmer fra landet vårt at 'den er god, den – til å være nigeriansk'.»

Han er ikke alene om å kreve sin plass. En bølge av unge nigerianere har de siste årene gjort seg bemerket på verdens kulturscene, innen mote, litteratur, kunst og musikk.

Med stjerner som Chimamanda Ngozi Adichie i spissen, forfatter av den internasjonale bestselgeren «En halv gul sol» samt tekster som Beyoncé har brukt i sine sanger, er det blitt kalt landets kreative gylne tidsalder.

Det er som om det er to lag i nigeriansk filmindustri nå. Det gamle Nollywood, hvor folk plukker opp et kamera og lager en film på tre dager eller uker som de selger på brente DVD-er, og et nyere – hvor unge filmskapere fra middel- og overklassen lager kunstnerisk ambisiøse prosjekter til kino og filmfestivaler.

Bako og Ibrahim har begge studert film på prestisjetunge institusjoner i utlandet. Hun i New York, han på filmskolen i London, Europas eldste. De to siste årene har filmene hans hatt premiere på den internasjonale filmfestivalen i Toronto i Canada. Hun er nyutdannet.

 

Store drømmer Nigeriansk film er ikke lenger bare ellevilt samlebåndsdrama på piratkopi. Netflix har fått øynene opp for verdens nest største filmindustri.Nadine Ibrahim (t.v.) og Ishaya Bako ønsker å lage film av høy, internasjonal kvalitet. Foto: KYRRE LIEN

 

«Når jeg er like gammel som Ishaya er nå, så har jeg en Oscar», sier Nadine Ibrahim.

24-åringen smiler ertende til syv år eldre Bako, men hun mener det også dønn alvorlig.

«Jeg vil at filmene mine skal sees over hele verden.»

Norske interesser. Kanskje vil de bli sett i Norge aller først. På den norske ambassaden i Abuja sitter en mann med grått hår, kvikke øyne og mange år bak seg på kontinentet. Jens-Petter Kjemprud har blant annet vært ambassadør i Etiopia og Sudan – nå er han Norges representant i Nigeria.

Drammenseren er kjent som en som får ting til å skje: Innen sitt første år i ambassadørstolen hadde han hatt daværende utenriksminister Børge Brende på besøk i Nigeria to ganger, som den første norske utenriksministeren på mange år. Så er også landet Norges viktigste handelspartner i regionen. «Stort potensial», sier Kjemprud gjentatte ganger om landet han nå bor i.

Det sier han også om nigeriansk film. Derfor har den norske ambassaden tatt initiativ til et samarbeid mellom norsk og nigeriansk filmbransje: Hvis alt går etter planen, skal Norge få sin årlige Nollywood-festival fra og med 2019.

«Filmene viser en annen side av Nigeria enn det som er gjengs oppfatning blant mange i Vesten», sier Kjemprud.

«Det er jo derfor kultur er viktig.»

Nollywood er også en historie om hvordan kulturell makt ikke lenger bare går fra nord til sør, men også motsatt vei.

Filmskaper Nadine Ibrahim klager litt over at temaene hun syns det er viktige å lage film om, som tvangsekteskap eller rekruttering til terrorgruppen Boko Haram nord i landet, «ikke er populære».

«Det som selger, er komedier. Jeg er blitt fortalt at det er på grunn av den harde virkeligheten i Nigeria: ingen vil gå på kino og bli opprørt over alt det gale som skjer rundt dem. De ser film for å rømme til et annet sted, le, føle seg bra», sier hun.

Kollega Ishaya Bako er ikke helt enig.

«Nigeriansk film har alltid tatt for seg sosiale problemer. Det er noen ganger litt harry og ikke akkurat perfekt gjennomført, men nigerianere er vant til, og vil ha, filmer med et budskap», sier han.

Han kommer på noe han leste en gang: «Afrikanske kunstnere har ikke råd til ikke å være politiske».

«Fordi vi lever i denne virkeligheten. Før dagen er omme vil vi garantert ha strømbrudd her. Hvorfor må jeg, og alle jeg kjenner, i 2018, skaffe seg egen generator? Folk burde ha tilgang på elementære tjenester. Vi bor i et vanvittig rikt land.»

Daglige strømbrudd er bare én av utfordringene for dem som ønsker å se filmbransjen vokse. I tillegg kommer politisk uro, korrupsjon, piratkopiering, mangel på internettilgang og kinosaler for å spre filmene.

«Til tross for alle sine begrensninger. At vi i det hele tatt har en selvdrevet filmindustri her, som har funnet sitt publikum, og som er skapt uten noen støtte fra myndighetene, det bør feires», sier Bako. «Og den vil bare fortsette å vokse.»

Isfjell. På filmsettet i bakhagen i Abuja lar vi sjansen gå fra oss. Vi takker pent nei til å bli filmstjerner, og i neste øyeblikk er vi uansett glemt.

En av skuespillerne har fått en annen fiks idé og kommer ilende til regissøren, som i varierende grad kan sies å ha regi, og som dessuten også viser seg å være produsent og statist i tillegg.

Tony Goodman, eller «Uncle T» som de kaller ham i bransjen, vinker oss bort til seg i et annet hjørne av hagen. Han har gråsprengt skjegg og stor mage, har jobbet som skuespiller siden 1976 og hatt roller i både prisvinnende spillefilmer og mer hjemmevideoaktige innspillinger i hager i Abuja. Det er sånn man overlever som skuespiller her, forteller han.

 

Grand old man Tony «Uncle T» Goodman (t.h.) har jobbet som skuespiller siden 1976 og hatt roller i både prisvinnende spillefilmer og mer hjemmevideo-aktige innspillinger i hager i Abuja. T.v. Prince Alvin, leder i den nigerianske skuespillerfo-reningen. Foto: KYRRE LIEN

 

«Jeg vil gjøre Titanic i et svømmebasseng!» svarer han når jeg spør ham om hva han tenker om fremtiden for nigeriansk film.

Han mener det metaforisk: «Titanic», med en fullskala replika av det berømte skipet, kostet 200 millioner dollar å lage i 1997. De fleste nigerianske filmer har i dag et budsjett på under 10 000 dollar, får vi høre.

«Gi oss fem år til. Vi kommer dit», sier Goodman.

Det er laget millionproduksjoner i Nigeria de siste årene, om enn bare million i entall. Lokale og regionale bedrifter har også tatt opp kampen for å bli det afrikanske kontinentets egne Netflix. I en region hvor det er få kinoer, men antall smarttelefoner vokser eksplosivt, er det potensielt et enormt marked å høste for strømmeselskaper som er tidlig ute. Eller for regissører og skuespillere.

Som Prince «Mic Master» Alvin, som leder den nigerianske skuespillerforeningen i Abuja, sier det:

«Det er derfor det heter 'showbiz', ikke bare 'show'.»