Elsket av alle. Gjennom historier fortalt av gamle venner og kolleger blir vi kjent med Simpson som en gryende amerikansk fotballstjerne i Los Angeles på slutten av 1960-tallet. I takt med at karrieren utvikler seg, blir Simpson i seg selv nærmest for et varemerke å regne som frontfigur for en rekke kommersielle produkter.

Blant annet blir han det første svarte ansiktet i bilutleie-giganten Hertz' markedsføring, der han i uforglemmelige reklamefilmscener blir sett løpende gjennom en flyplass, som selve den fysiske manifestasjonen av fart og effektivitet. Fotballstjernen, businessmannen og etter hvert skuespilleren O.J. Simpson er elsket av alle – hvite mennesker som svarte. 

Utenfor Simpsons boble av suksess, penger og rike, hvite venner, males imidlertid et ganske annet bilde av det amerikanske samfunnet, og etterkrigstidens Los Angeles spesielt. Byen ble beskrevet som «det beste stedet å være svart i USA», men hadde et anstrengt forhold til rasisme. Dokumentar-serien «O.J. Made in America» viser til utallige tilfeller av politivold mot afroamerikanere som små, ubehagelige drypp i fortellingen om Simpson – en mann med en radikalt annerledes skjebne: Mens svarte mennesker ble møtt av mistenksomme blikk, blind vold og urettferdighet, ble O.J. Simpson omfavnet av det hvite Amerika som en av deres egne.    

Minimerte egen «svarthet». Men der det er enkelt å tenke på Simpson før 1994 som en «svart suksesshistorie», problematiserer dokumentaren fotballstjernens rolle som en svart mann i et hvitt samfunn, som i utgangspunktet ikke ville ha noe med ham å gjøre.

Representanter for borgerrettighetsbevegelsen som er intervjuet i dokumentarserien, beskriver hvordan Simpson selv minimerte sin egen blackness for å få innpass i hvite omgangskretser. Mens afroamerikanere på alle kanter kjempet kampen for likeverd og rettferdighet, lente Simpson seg tilbake og avskrev hele rasespørsmålet som sådan, ved simpelthen å si: «I’m not black, I’m O. J.».

Var rasespørsmålet virkelig så enkelt som O.J. selv fremstilte det? Selvfølgelig ikke. Dokumentaren forteller om en svart mann som virket betryggende på det hvite Amerika. O.J. Simpson avledet «svartheten» som ble forbundet med det opprørske og revolusjonære, og presenterte den i en alternativ innpakning som talte for det underordnede og beherskede.

Han ble en svart figur som det hvite Amerika kunne sette på en pidestall, og si: «Se, vi er villige til å akseptere og til og med omfavne deg, så lenge du er svart på denne måten». I flyplassreklamene for Hertz er statistene utelukkende hvite, som for å bleke O.J. selv. 

Fraværende rettssikkerhet. Og mens O.J. Simpson innyndet seg på golfbanene blant hvite forretningsmagnater og begynte å date blonde Nicole Brown, talte borgerrettighetsaktivistene de svartes sak. Eksemplene dokumentaren gir på det afroamerikanere ble og blir utsatt for, er rystende materie.

Latasha Harlins var bare 15 år gammel da hun ble skutt i bakhodet av den koreanskfødte innehaveren i en storkiosk i Los Angeles 16. mars 1991. Selv om videoopptak viser at Harlins er på vei ut av kiosken da hun blir skutt, hevdet kioskeieren Soon Ja Du at hun handlet i selvforsvar. Til tross for at Du ble kjent skyldig i drap, fikk hun kun en kort, betinget dom og samfunnstjeneste, og Harlins-saken brukes som et av mange eksempler på den ofte fraværende rettssikkerheten for svarte mennesker i USA. En av aktivistene i Simpson-dokumentaren beskriver det presist: «Rasismen er ikke koreaneren som dreper Latasha, men rettssystemet som tillater henne å drepe Latasha.» 

Svart mann med «hvite privilegier». Da Nicole Brown Simpson og hennes venn Ronald Goldman ble funnet brutalt drept 12. juni 1994, skulle rasespørsmålet gjøre seg gjeldende på paradoksale vis. Med en overveldende mengde fysiske beviser ble O.J. Simpson siktet og arrestert.

Riktignok ble han ikke plassert i varetekt før etter at et dusin politibiler i over to timer fulgte etter Simpson på motorveiene rundt Los Angeles – et absurd syn som rullet over TV-skjermer verden rundt. Politiet fryktet for at superstjernen ville skade seg selv og var i villrede over situasjonen. En helikopterpilot som dekket seansen for CBS, beskrev det slik: «Hadde O.J. vært svart, ville han blitt stoppet og banket opp av politiet, og ikke eskortert nedover motorveien.»

Sagt på en annen måte: O.J. Simpson var en svart mann med hvite privilegier.

For da rettssaken mot O.J. Simpson endelig skulle starte i januar 1995, skjedde det i kjølvannet av særlig én hendelse som skulle sette tonen for hele rettsprosedyren. Snaue fire år tidligere, 3. mars 1991, ble afroamerikanske Rodney King brutalt banket opp av fire hvite politimenn etter å ha blitt stoppet på motorveien for fartsovertredelse. Hendelsen ble filmet av en beboer i nærheten og gikk deretter i reprise på alle TV-kanaler i flere dager. Borgerrettighetsaktivistene som intervjues i dokumentaren, beskriver det som noe nesten forløsende:

«Hvordan skulle de komme unna med det denne gangen?» sier Danny Bakewell, en av aktivistene. Selv talsmannen for Los Angeles-politiet i 1991 innrømmer brutaliteten: «Se hvordan det ser ut. Det er ingen måte å rettferdiggjøre det på.»

Etter at hverken pressen eller noen i USA lot King-hendelsen passere, ble de fire politimennene tolv dager senere siktet for kroppskrenkelse og bruk av brutal vold. Men det som var ventet å bli en åpenbar seier for en folkegruppe som var i ferd med å nå bristepunktet i sitt forhold til Los Angeles-politiet, ble alt annet da samtlige av de tiltalte politimennene 29. april 1992 ble frikjent på alle punkter.

Reaksjonene på dommen anses for å ha vært det som utløste de dødelige opptøyene som startet samme dag i Los Angeles, bare timer etter at dommen falt, og de skulle vare i seks dager. Da hadde 63 mennesker mistet livet, flere enn 2300 var skadet og 12 000 mennesker arrestert. 

Omfavnet av afroamerikanere. Og det var i vakuumet som oppsto etter disse opptøyene, at rettssaken mot O.J. Simpson fant sin plass. På et tidspunkt hvor det var avgjørende for byen Los Angeles å demonstrere at rettssikkerhet og rettferdighet var til stede også for afroamerikanere, skled drapstiltalen mot O.J. Simpson inn som en symbolsak.

En mann som hadde brukt hele sitt liv på å ta avstand fra sin egen svarthet, ble nå omfavnet av afroamerikanere over hele Los Angeles som nok et eksempel på systematisk urettferdighet utøvd mot svarte. Forsvaret til Simpson, som ble omtalt som «the dream team», ble ledet an av den afroamerikanske borgerrettighetsadvokaten Johnnie Cochran. Han beskrives i dokumentaren som den eneste advokaten som var i stand til å prosedere saken til O.J. i sammenheng med forholdet mellom Los Angeles-politiet og afroamerikanere. Om en slik sammenheng var til stede, er et annet spørsmål.

Gjorde ham «svartere». Carl Douglas, som jobbet for Cochran under rettssaken, beskriver lattermildt en utspekulert prosess for å få O.J. Simpson til å fremstå «svartere». Da det skulle gjøres videoopptak fra innsiden av Simpsons hus til bruk i rettssaken, hadde Simpsons advokater et problem: For på veggene hang det kun bilder som viste O. J. med hans blendahvite venner. Dette løste de ved å bytte dem ut med bilder av svarte mennesker. «We made him blacker», sier Douglas. Og paradoksalt nok, eller kanskje ikke, skulle rase dominere alle aspekter av rettssaken mot O.J. Simpson. Aktoratet, som i utgangspunktet hadde en sterk sak, ble sjanseløse straks Johnnie Cochran og hans forsvarerteam «spilte rasekortet» – som de kalte det.

Rettssaken ble lagt til downtown Los Angeles, hvor afro-amerikanere utgjorde majoriteten av befolkningen – og valget av sted skal ha vært gjort med fullt overlegg av statsadvokaten. Dersom Simpson skulle bli felt, ville han kunne unngå beskyldninger i ettertid om skjevheter i rettsprosessen.

Juryen, som til slutt fant Simpson ikke skyldig i drapene, besto av ni afroamerikanere, to hvite, og én latinamerikaner. Selv om det ikke skortet på ubestridelige DNA-beviser, skulle det bli et lydopptak av politimannen Mark Fuhrman – som hadde funnet Simpsons blodige hanske på åstedet – hvor 'n'-ordet ble brukt med makaber hyppighet og de rasistiske holdningene ikke var til å ta feil av, som veide tyngst og påvirket utfallet av dommen.

Et verktøy for saken. Rettssaken ble, i løpet av de syv månedene den varte, et mediesirkus. Humorshowet «Saturday Night Live» parodierte forsvarsteamet som jobbet så hardt for å styrke Simpsons «svarthet» ved for eksempel å gå kledd i slips med grafiske afrikanske mønstre.

Da Simpson ble frikjent, ble det feiret som en seier av afro-amerikanere i Los Angeles. Om han var skyldig, virket underordnet for mange. På spørsmål om det virkelig var en seier at en morder gikk fri, svarte borgerrettighetsaktivistlederen Danny Bakewell: «O.J. Simpson var et verktøy for saken.»

Andre aktivister karakteriserte dommen utilslørt som en hevn for politibrutaliteten mot Rodney King, og den afro-amerikanske forfatteren Walter Mosley forklarte det slik:

«At en svart mann ble frikjent for noe som ingen svart mann er blitt frikjent for før, er fremskritt – uansett hva man mener om O.J. Simpson.»

Slike påstander er åpenbart vanskelige å svelge. Kanskje sier det mest om samfunnet og strukturene som rammet inn O.J. Simpsons liv – og at det å anse hans frikjennelse som en seier, gjør de umenneskelige vilkårene for så mange afroamerikanere i USA desto tydeligere.

Det er få, om noen, som i dag mener Simpson er uskyldig – men det er påfallende hvordan de utallige historiene om urettferdighet i forrige århundre like gjerne kunne blitt fortalt i 2020.

/ Dokumentarserien «O.J. Made in America» består av fem episoder à cirka 1,5 timer og er tilgjengelig i NRK Nett-TV frem til 31. mars 2021.