• Diller Quentin Tarantino selv, filmnerden fra Knoxville i Tennessee, vet hvor alle dillene og fascinasjonene kommer fra. Han har snakket og skrevet om dem gjentatte ganger – med til dels intenst engasjement. Foto: REGIS DUVIGNAU, REUTERS/NTB SCANPIX

  • Film om film Skuespiller Rick Dalton (Leonardo DiCaprio, t.h.) og hans stuntmann og bestevennen Cliff Booth (Brad Pitt) må forholde seg til et Hollywood i endring. «Once Upon A Time in Hollywood» hadde premiere 16. august. Foto: SF STUDIOS

  • #3: Kuratorrollen Uma Thurmans gule treningsdress i «Kill Bill» er inspirert av Bruce lees bekledning i «Game of Death». Foto: MIRAMAX FILMS

  • #5: Fiktive navn Blant annet i «Pulp Fiction» røykes sigaretter av det fiktive merket Red Apple.

  • #6: Fotfetisjismen Tarantinos forkjærlighet for kvinneføtter kommer til uttrykk i en rekke av filmene hans, her fra innspillingen av «Death Proof».

Tarantinos besettelser.

Tarantinos besettelser.

Fra utgave: 8 / august 2019

Hva er det som gjør Quentin Tarantino til en særegen regissør? Hans personlige besettelser.

Pop auteur. Det finnes fortsatt auteurer med et særegent kunstnerisk og personlig uttrykk blant dagens filmskapere, men de færreste av dem har samtidig et godt grep om det brede publikum.

Quentin Tarantino er et unntak. Hans forfriskende omgang med populærkulturelle sjangere har, gjennom 25 år, sikret ham både kommersiell suksess og kritikernes anerkjennelse. Premieren på en Tarantino-film møtes med en temmelig unik forventning.

16. august er derfor en dato mange filmentusiaster forlengst har notert seg. Da slippes «Once Upon A Time in Hollywood», Tarantinos niende opus.

Hollywood-fantasier. Handlingen kretser rundt TV-westernstjernen Rick Dalton (Leonardo DiCaprio) og hans stuntmann/bestevenn Cliff Booth (Brad Pitt). De må forholde seg til nye trender i bransjen, og Dalton frykter at karrieren er i fritt fall.

Alt ser lysere ut for naboene hans, det hete Hollywood-paret Sharon Tate (Margot Robbie) og Roman Polanski (Rafał Zawierucha), som er på full fart opp i filmbyen. Men kalenderen viser 1969, og på en ranch utenfor Los Angeles har en viss Charles Manson (Damon Herrimann) samlet noen tilhengere i en alternativ «familie».

Tarantinos versjon av hva som deretter skjedde er imidlertid alt annet enn nøye med de leksikalske fakta. Vi befinner oss i en slags parallell virkelighet, en fantasiutgave av Hollywood, hvor regissøren lar både fiktive og reelle menneskeskjebner møtes.

Definisjoner. I fjor ble vokabularet i The Oxford English Dictionary utvidet med adjektivet «Tarantinoesque», som ifølge den anerkjente ordboken kan brukes om filmer karakterisert av «grafisk og stilisert vold, ikke-lineære fortellinger, filmlitterære referanser, satiriske temaer og skarp dialog».

Om vi skal legge til noe, kan vi jo blant annet peke på raus bruk av eldre popmusikk på lydsporet. Men la oss grave litt dypere enn det rent definisjonsmessige, og se om vi kan forklare hva det typisk «tarantinoske» består av og hvor det henter motivasjonen fra.

Diller. Dette er de grunnleggende spørsmålene: Kan man i det hele tatt bli en egenartet kunstner om man ikke dyrker sine egne, unike besettelser? Og må man ikke ha et bevisst forhold til sine sterkeste inspirasjonskilder?

Tarantino selv, filmnerden fra Knoxville i Tennessee, kan iallfall svare bekreftende på det siste spørsmålet. Han vet hvor dillene og fascinasjonene hans kommer fra. Han har snakket og skrevet om dem gjentatte ganger – med til dels intenst engasjement. Dermed har han også langt på vei besvart det første spørsmålet.

La oss derfor våge oss på en oppsummering av Tarantinos besettelser og hvordan han uttrykker dem, systematisert i disse punktene:

 

#1: «Henge med»-scener.

Noe av det som definerer filmentusiasten Tarantino, er hans svakhet for det han selv kaller «hangout movies». Han er sogar opphavsmannen til begrepet. Det er myntet på filmer hvor publikum i usedvanlig grad får anledning til å «henge med» rollefigurene, hvor det sosiale samspillet i lange strekk blir filmens hovedfokus.

Hans eget favoritteksempel er «Rio Bravo» (Howard Hawks, 1959), som bruker en drøy time på å etablere og utpensle forholdet mellom de viktigste personene i dramaet før den for alvor tar fatt på selve plottet.

Slike filmer er ikke det samme som stramt karakterdrevne fortellinger. De er fortalt på en mye lettere og mer uformell måte, med scener og sekvenser som mest minner om digresjoner. Den dramaturgiske fremdriften blir rett og slett nedprioritert.

Men om øvelsen utføres riktig, med overbevisende intimitet og autentisitet, får innslagene en avgjørende egenverdi for publikum: Identifiseringen med rollefigurene utdypes og forsterkes. Vi føler oss som kompiser med dem.

Av Tarantinos egne produksjoner er det antagelig «Jackie Brown» (1997) og «Death Proof» (2007) som i størst grad rendyrker og rydder plass til «henge med»-konseptet, med litt variert resultat. Men han gir jevnlig etter for impulsen. Produksjonene hans er spekket med scener hvor meningsutvekslinger om bagateller står i fokus. De utspiller seg påfallende hyppig i forbindelse med måltider, eller er knyttet til samtaler om mat.

Interessant nok er det ofte i disse «henge med»-scenene at Tarantinos talent for dialogvekslinger virkelig får komme til sin rett.

 

#2: Sjanger-remiks.

Det kan fort bli en høna-og-egget-diskusjon, men Tarantinos favorisering av «henge med»-scener er en logisk forlengning av en annen tilbøyelighet: Trangen til å bryte med etablerte sjangerkonvensjoner.

Ikke misforstå! Han elsker sjangerfilm, men har samtidig en svært følsom radar for hvilke konvensjoner og klisjeer som har utspilt sin rolle. Dette motiverer jakten etter uventede eller «malplasserte» innslag – gjerne av det ironiske-humoristiske slaget – som kan løse opp i forterpede mønstre.

«Kill Bill» (2003 og 2004) er strukturert som en blodig og hardkokt hevnfortelling, men vittige og absurde kontrapunkt florerer underveis. De høyst kompetente snikmorderne plasseres for eksempel i uvanlige situasjoner eller dilemmaer.

Oppgjøret mellom The Bride (Uma Thurman) og en av hennes nemesiser, Vernita Green (Vivica A. Fox), avbrytes på nesten høflig vis da Greens datter plutselig kommer hjem fra skolen. Scenen skjeler til hvordan foreldredrama kan tematisere «voksne krangler barn ikke skal høre», bare med kniver og revolvere skjult bak ryggen.

Tarantino er imidlertid nøye med å innfri de avgjørende sjangerkonvensjonene. «Kill Bill» varter derfor opp med den ene gjengjeldelsen etter den andre, og munner ut i tittelens løfte om det endelige oppgjøret med hovedskurken. Men underveis foretar filmen så mange atypiske digresjoner at bildet som tegnes av de involverte, blir uventet sammensatt, noe som ikke minst gjelder Bill (David Carradine).

Poenget er imidlertid ikke at Tarantino nødvendigvis foretar disse grepene for å skape en mer «høyverdig» eller «kunstnerisk ambisiøs» versjon av sjangerfilmene han er inspirert av. Poenget er at grepene gjøres for å skape en mer medrivende fortelling, og uventede innslag er den avgjørende ingrediensen i oppskriften. Den sjangermessige remiksen og konvensjonsbruddene er en lek med elementer regissøren elsker og anerkjenner, ikke et snobbete angrep på dem. Like fullt har Tarantino definitivt et intellektuelt forhold til sin egen kunstart.

Hvis man er skeptisk til denne siste påstanden, kan det tredje punktet på listen vår forhåpentlig fjerne tvilen. 

 

#3: Kuratorrollen.

Tarantinos utøvelse av filmskaperfaget er ikke begrenset til manus- og regissørrollen. Han opptrer i nesten like stor grad som filmhistorisk kurator. Cineasten har nemlig så mange favorittfilmer, undervurderte titler, oversette skuespillere og klassiske enkeltscener han brenner etter å dele med oss.

Og siden «tyveri er den ærligste formen for beundring», stjeler Tarantino fra alle han elsker og beundrer. Han lager lett gjenkjennelige hyllester til bestemte populærkulturelle sjangere, som kuppfilm, blackploitation, asiatisk kampsportfilm, krigsfilm eller western. Men det er med de svært spesifikke referansene han virkelig briljerer.

Det kan dreie seg om et element i handlingen (dansescenen i «Pulp Fiction» er inspirert av en scene i Jean-Luc Godards «Outsiderbanden» fra 1964), et kostyme (Uma Thurmans gule treningsdress i «Kill Bill» er et nikk til Bruce Lees bekledning i «Game of Death» fra 1972) eller et regigrep (animasjonssekvensene i «Kill Bill» er inspirert av japansk anime og den indiske «Aalavandhan» fra 2001).

Av samme grunn liker Tarantino å løfte frem kultfigurer fra sjangrene han hedrer. På den måten gir han publikum konkrete ledetråder å følge. Han begynte med dette allerede i debutfilmen «Reservoir Dogs» (1992), hvor b-film-skuespilleren Lawrence Tierney fikk rollen som den aldrende gangstersjefen Joe. Blant de ferskeste eksemplene er «Django Unchained» (2012), hvor tittelens (nye) Django (Jamie Foxx) utveksler noen replikker med Franco Nero, som spilte Django i 1966.

Men den mest prominente gjesterollen, sett med kultfilmøyne, er nok valget av kampsportlegenden Sonny Chiba som våpensmeden Hattori Hanzo i «Kill Bill». Regissørens beundring for Chiba ble utvetydig proklamert allerede i «True Romance» (1993).

 

#4: Kontrafaktisk historie.

Tarantino ser ut til å ha litt av det samme forholdet til historie som han har til filmkonvensjoner: Alt blir så mye mer interessant om man bryter noen regler. I praksis vil det si å velge kontrafaktiske sidespor.

Det klareste eksempelet er «Inglourious Basterds» (2009), Tarantinos versjon av hvordan andre verdenskrig sluttet og naziregimet falt: i en brennende kinosal.

Men også i «Django Unchained» kommer vi tett på en alternativ skildring av amerikansk slaverihistorie, i det minste hva gjelder skjebnen til én slaveeier og menneskene på hans plantasje.

Årets film, «Once Upon A Time in Hollywood», tar seg som nevnt store friheter med historien om Manson-familien og drapene i hjemmet til Sharon Tate og Roman Polanski.

 

#5: Fiktive navn og aliaser.

Spillefilm har i evigheter vært en viktig arena for produktplassering, eller snikreklame. Tarantino misliker fenomenet i så stor grad at han har plassert fiktive produkter i sine produksjoner. Hvis noen røyker sigaretter, så heter merket Red Apple. Og selv om franske McDonald's-menyer blir diskutert i «Pulp Fiction», er det produktene til ikke-eksisterende Big Kahuna Burger som skrytes opp i skyene.

Tarantino har også en tendens til å tildele rollefigurene kallenavn og aliaser (noen ganger har de flere enn ett). The Bride i «Kill Bill» har Black Mamba som sitt snikmorderalias, men heter egentlig Beatrix Kiddo. Kiddos kolleger, samt ranerne i «Reservoir Dogs», opererer med dekknavn.

Doble identiteter forekommer også i «Inglourious Basterds» og «The Hateful Eight». 

 

#6: Fotfetisjismen.

Tarantinos parafili* er forlengst identifisert. Han er svak for kvinneføtter, særlig Uma Thurmans. Introduksjonsscenen av Thurmans rollefigur i «Pulp Fiction», Mia Wallace, fokuserte skamløst på de nakne føttene hennes. Siden har det motivet blitt gjentatt og dvelet ved i blant annet «Kill Bill».

I tillegg har Tarantino gitt etter for fetisjen med andre kvinnelige skuespillere foran kamera, for eksempel Bridget Fonda i «Jackie Brown», samt Sydney Tamiia Poitier og Rosario Dawson i «Death Proof».

Mer venter. Manson-sektens kvinnelige disipler, som spiller en viktig rolle i «Once Upon A Time in Hollywood», byr på flere gode anledninger til å forevige nakne tær.

Selv morderhippier går barføtt.

 

#7: «Once Upon A Time in the West».

Tarantino har utpekt Sergio Leones spaghettiwestern fra 1968 som den helt avgjørende filmopplevelsen for ham på veien til å bli regissør. Det var denne filmen som viste ham hvordan faget skulle utøves. Her er vi faktisk ved selve fundamentet i mannens filmfilosofi. Og det forklarer så mangt!

I et forord til Christopher Fraylings bok «Once Upon a Time in the West: Shooting a Masterpiece» foretar Tarantino en selvutleverende analyse av de italienske westernfilmene.

Han fremhever blant annet balansen mellom stilisering og realisme i Leones filmer. Han nevner kombinasjonen av brutalitet og blikket for etiske gråsoner, samt påpeker galgenhumoren. Han påpeker hvor mye kostymene hadde å si for karismaen til skuespillerne («de gjorde halve jobben for dem»). Og selvsagt, han skriver om hvordan Ennio Morricones musikk dannet grunnlaget for klippingen av flere sekvenser i filmen.

Brikkene faller på plass: Tarantino beskriver sin egen arbeidsmetode. Tittelen på årets film er valgt med omhu.