• Hiroshima i ruiner 1. september 1945, drøyt tre uker etter at den uraniumbaserte atombomben «Little boy» rammet byen 6. august. Foto: US AIR FORCE/THE LIFE PICTURE COLLECTION OG KEYSTONE/GETTY IMAGES

  • Viltvoksende subsjanger Forvokste dyr, som denne muterte mauren i Hollwwood-produksjonen «Them!», ble en vanlig metafor for kreftene som var sluppet løs med radioaktiv stråling i atomalderen.

  • Taklet frykten med latter Stanley Kubrick mente publikum måtte få le av det de fryktet mest, her Peter Sellers i den beksvarte komedien «Dr. Strangelove» (1964). 

  • Tenkt atomangrep på Storbritannia TV-filmen «The War Game» (1965) handler om konsekvensene av et atomangrep på Storbritannia, noe som ble for sterk kost for BBC.

Ubehaget i atomalderens kultur.

Ubehaget i atomalderens kultur.

Fra utgave: 7 / juli og august 2015

Sommeren 1945 begynte atomalderen. Den satte raskt spor etter seg i kulturen. 

Nullpunktet. 16. juli 1945 ble historiens første atombombe prøvesprengt i ørkenen ved Alamogordo, New Mexico, USA. Mindre enn en måned senere, 6. og 9. august, falt atombombene «Little Boy» og «Fat Man» over Hiroshima og Nagasaki. Journalisten William L. Laurence, som var vitne til både Trinity-sprengningen i New Mexico og Nagasaki, skrev at verden hadde tatt steget inn i «atomalderen».

De militære og politiske konsekvensene av de tre detonasjonene var umiddelbart åpenbare. Men trykkbølgene nådde også raskt kulturlivet.

Nytt verdensbilde. I september 1948 samlet et knippe italienske kulturarbeidere seg rundt begrepet Eaismo. Navnet betyr rett og slett «atomalder-isme». E-en står for «era» og a-en står for «atomica». I et eget manifest, som gruppen publiserte i desember samme år, ga initiativtagerne uttrykk for sitt håp om at oppdagelsen av atomkraften «ville revolusjonere vårt syn på universet», og ledsages av et brudd med den «reaksjonære» og «sentimentale» moralen, som ikke lenger hadde gyldighet i den nye æraen. Det hadde Hiroshima og Nagasaki bevist.

Eaismo-initiativet ble ikke stående alene. I 1951 grunnla Enrico Baj og Sergio Dangelo den såkalte «Arte nucleare»-bevegelsen, som var svært politisk motivert. Baj var tilknyttet anarkistiske bevegelser, og tok jevnlig opp faren for atomkrig i sine malerier.

Men atomalderen handler ikke utelukkende om Bomben. Og andre kunstnere valgte andre innfallsvinkler til tematikken.

1951 var også året da surrealisten Salvador Dalí lanserte sitt «Mystiske manifest», hvor han koblet sammen katolsk mystisisme og atomalderens vitenskap. Dalí hadde en fascinasjon for atomene, siden de representerer det usynlige grunnlaget for vår hverdagslige, synlige virkelighet. Han forsøkte å formulere dette i verk som «Madonnaen av Port Lligat» (to versjoner, 1949/50) og «Korsfestelse» («Corpus Hypercubus», 1954).

Dette var tegn i tiden: Atomalderen har gitt oss et helt nytt verdensbilde. Alle skolebarn vet at kosmos er bygd opp av ufattelig små bestanddeler. Vi er også gjort ydmyke og nervøse overfor de enorme kreftene – på godt og ondt – som bor i disse partiklene.

Tveegget potensial. Noen så dette komme lenge før 1945. Allerede i 1895, i romanen «The Crack of Doom», leverte den nord-irske forfatteren Robert Cromie litteraturhistoriens første skildring av en atombombedetonasjon.

H.G. Wells fulgte opp i 1914. I «The World Set Free» fortelles det hvordan vitenskapen oppdager atomenes potensial som utømmelig energikilde. Men heller ikke Wells glemte den mørke siden av den teknologiske triumfen. Samtidig leverte han sitt bud på en løsning: En verdensregjering. «The World Set Free» lever opp til tittelen da menneskeheten går sammen om å bygge opp et utopisk samfunn, og takket være atomkraften – den uforlignelige energikilden – får majoriteten anledning til å være kunstnere på heltid.

Allerede før atomalderen var en realitet hadde altså forfattere behandlet atomkraftens tveeggede potensial. Både utopien og apokalypsen var like mulige å forestille seg. Dette endret seg. Etter 1945 ble forfattere og andre kunstnere mest opptatt av farene atomteknologien representerte. Ubehaget kom til å dominere i atomalderens kultur.

Etter 1945 ble forfattere og andre kunstnere mest opptatt av farene atomteknologien representerte. Ubehaget kom til å dominere i atomalderens kultur.

Den pessimistiske vendingen skyldtes ikke bare Hiroshima og Nagasaki, men også Den kalde krigen – som gjorde atomkrigen til en permanent trussel i flere tiår.

Muterte metaforer. Siden den krever et stort produksjonsapparat er filmindustrien ofte litt treg til å respondere på nye strømninger og problemstillinger. Derfor tok det innpå et tiår før filmskaperne kom skikkelig på banen.

Etter en snikstart med «Five» (1951) – som handler om fem overlevende etter en atomkrig – ble 1954 selve gjennombruddsåret for atomtemaet på film. To filmer fra hver sin del av verden valgte interessant nok en ved første øyekast ganske lik måte å skildre trusselen på. Både i Hollywood-produksjonen «Them!» og den japanske «Godzilla» ble forvokste dyr brukt som metafor på kreftene som var sluppet løs.

I «Them!» dreier det seg om muterte maur, som på grunn av radioaktiv stråling er vokst til kjemper. Filmen dannet skole, og motivet med radioaktive mutanter av ymse sort (gjerne insekter) er blitt en egen viltvoksende subsjanger. «Godzilla» handler som kjent om hvordan et slumrende forhistorisk monster vekkes av atomprøvesprengninger, og går berserkergang i Tokyos gater. Filmen fikk 27 offisielle oppfølgere, og tittelmonsteret ble et kulturelt ikon. De utopiske forhåpningene knyttet til atomkraften var imidlertid ikke helt forsvunnet. I januar 1957 fikk en av episodene i TV-serien «Disneyland» tittelen «Vår venn atomet», og tok for seg alle fordelene den nye teknologien bød på. Filmen ble også hyppig vist på amerikanske skoler.

Opplysningsfilmene fra denne epoken skulle mange år senere bli tema for dokumentarfilmen «The Atomic Café» (1982). Den ga en ny generasjon anledning til å måpe over hva slags råd og informasjon allmennheten hadde blitt fôret med – av myndigheter, reklame og medier – fra 1940-tallet til de tidlige 1960-årene. Hva burde skolebarn gjøre om de plutselig så lysglimtet fra en atombombe? Gjem deg under pulten din! «Duck and cover!», som det het i det amerikanske sivilforsvarets allsangvennlige informasjonsfilm fra 1951.

Skremmende realisme. Men hvorfor ty til mutanter og monstre når en realistisk skildring av atomkrig kan være minst like skremmende? «On the Beach» (1959) tok opp igjen scenariet fra «Five» – i større skala. Etter en atomkrig holder de siste restene av menneskeheten til i Australia, men har ikke annet å se frem til enn en langsom, radioaktiv død. Samme år dvelte den franske avantgarde-regissøren Alain Resnais ved atombombingens psykologiske effekt, i «Hiroshima, mon amour». En fransk skuespiller møter tilfeldigvis en japaner i Hiroshima, og innleder en kort affære med ham. Hun har sett minnesmerkene og vært på museene. Hun har lest om antall drepte og ødeleggelsene bomben forårsaket. Japaneren svarer: «Du har ikke sett noe». For kan man egentlig forstå hva et atomangrep er, om man ikke har opplevd det selv?

Kan man egentlig forstå hva et atomangrep er, om man ikke har opplevd det selv?

Resnais var ikke først ute med å skildre traumet. Fire år tidligere hadde Akira Kurosawa laget «Jeg lever i frykt», hvor en mann er så plaget av angsten for et nytt angrep at han vil flytte hele familien til et «sikkert sted» i Brasil.

I 1964 – bare et par år etter Kubakrisen – mente Stanley Kubrick at publikum burde få le av det de fryktet mest, og ga verden den beksvarte komedien «Dr. Strangelove».

En annen klassiker, Peter Watkins TV-film «The War Game» (1965), var derimot ingenting å le av. Temaet var konsekvensene av et tenkt atomangrep på Storbritannia. Watkins formidlet dette som et knippe med fiktive nyhetsreportasjer. Kombinasjonen av et realistisk iscenesatt katastrofescenario og «dokumentar»-formatet gjorde filmen voldsomt sterk og troverdig. BBC mente resultatet var «for skremmende for visning i fjernsynsmediet» og trakk filmen. Watkins fikk imidlertid vise den i utlandet, og vant Oscar for beste dokumentarfilm i 1966. Først 20 år senere, i juli 1985, ble «The War Game» kringkastet på BBC.

Halvannet år tidligere, 20. november 1983, hadde TV-kanalen ABC fått over 100 millioner amerikanere – mer enn en tredjedel av befolkningen – til å innta sofaen for å se «The Day After». Det er fortsatt ratingrekord for en TV-film. I Norge og andre europeiske land ble den satt opp på kino. VG trillet terningkast 6.

«The Day After» ble kulminasjonen på den populærkulturelle fikseringen på atomapokalypsen. Resten av 1980-tallet ble preget av avspenning, og etter den kalde krigens slutt virket ikke faren for en atomkrig mellom supermaktene lenger så prekær.

Underordnet rolle. De siste 20–25 årene kan det se ut til at klimatrusselen eller andre økologiske bekymringer har overtatt rollen som den viktigste angstgeneratoren i kulturen. (Med terrorisme som en god utfordrer.) Atomtrusselen er i økende grad blitt plassert innenfor disse rammene. Nå er det radioaktiviteten mer enn selve storkrigen som skremmer. Et tidlig varsel om denne tendensen var «Kinasyndromet» (1979).

Trusselen fra atomvåpnene er ikke glemt, men er blitt flyttet over i et terrorperspektiv – som i «Det absolutte mareritt» (2002) eller TV-serien «24». Her er faren formulert som den ene bomben i de gale hendene, og ikke det totale ragnarok. I dag stoler vi på at fornuften råder blant stormaktene, ser det ut til på film.

Ragnaroket er tilstede i de postapokalyptiske filmene, men er gjerne henvist til fortellingens bakgrunnshistorie. Dette flytter fokuset fra selve atomkrigen til de økologiske følgene av den. Bomben er uansett ikke lenger det sentrale omdreiningspunktet i historien. Disse fortellingene er mest opptatt av andre ting. Her og nå kan det derfor virke som om stikkordet «atomtrussel» helst får oss til å tenke på Tsjernobyl og Fukushima. I 2015 frykter vi den langsomme forgiftningen.

Men fokuset kan raskt skifte igjen. For som Hiroshima og Nagasaki kan vitne om, er Dommedag aldri langt unna i atomalderen.