• Pikant Anne har et vellykket liv på alle måter, men setter det hele på spill da hun innleder et forhold til ektemannens sønn, i «Dronningen». Foto: ROLF KONOW/STORYTELLING MEDIA

  • Ekte kjærlighet Unge Harold (Bud Cort) faller for sin rake motsetning: den durstemte Holocaust-overleveren Maude (Ruth Gordon) – som snart runder 80 år, i «Harold and Maude» (1971). Foto: MICHAEL OCHS ARCHIVES/GETTY IMAGES

Upassende forhold.

Upassende forhold.

Fra utgave: 9 / september 2019

Kjærlighet gjør blind, sies det. Men store aldersforskjeller mellom partnere vekker ofte sterke reaksjoner. Da stikker romansen i øynene.

«Dronningen». Anne (Trine Dyrholm) er en av disse som har alt: Suksessfylt karriere som jurist med eget advokatfirma. Vakkert hus på standsmessig adresse. Kjekk legemann. To fine døtre. Hun kan tilsynelatende krysse av i alle boksene som indikerer vellykkethet, og oser full kontroll. Det er henne tittelen på May el-Toukhys film, «Dronningen» (premiere 30. august), er myntet på.

Men så flytter ektemannens sønn fra et tidligere forhold, tenåringen Gustav (Gustav Lindh), inn hos dem. Og Anne mister gradvis kontrollen. Hun blir grenseoverskridende i relasjonen til den utagerende unggutten, og vikler seg inn i et forhold som kan koste henne alt om det avsløres.

Ikke bare er affæren usedvanlig pikant. Annes spesialfelt som advokat er å representere voldtektsofre og misbrukte mindreårige, og overfor Gustav er hun manipulerende over en lav sko. Dette kan få store karrieremessige konsekvenser.

Lolitaer & lolitoer. Den danske forførersken er foreløpig siste manifestasjon av en omdiskutert figur som kommer i både mannlige og kvinnelige utgaver. Filmhistorisk ble denne typen for alvor introdusert i to filmer på 1960-tallet:

Først ut var Stanley Kubricks versjon av Vladimir Nabokovs kontroversielle roman «Lolita» (1962), hvor den middelaldrende «nymfe-beundreren» Humbert Humberts (James Mason) utvikler en suspekt fascinasjon for 12-åringen Dolores.

Tittelrollen ble spilt av den velutviklede 14-åringen Sue Lyon, et bevisst valg for å dempe provokasjonen. I tillegg er iscenesettelsen preget av subtile antydninger. Filmen blir aldri eksplisitt. Den brøt uansett et tabu, og alle regissører som senere har våget seg på å skildre forhold mellom ungdom og voksne, står således i gjeld til Kubrick.

Fem år senere kom Mike Nichols «Manndomsprøven» (1967). Her hadde juniorpartneren nådd myndighetsalderen, men fortellingen om 21-årige Benjamin Braddocks (Dustin Hoffman) nølende romanse med Mrs. Robinson (Anne Bancroft), en venninne av foreldrene hans, er like fullt en epokegjørende film.

«Manndomsprøven» etablerte en slags kjønnsbalanse i rollegalleriet, og viste at også kvinner kan være pådrivere bak upassende forhold.

«Manndomsprøven» etablerte en slags kjønnsbalanse i rollegalleriet, og viste at også kvinner kan være pådrivere bak upassende forhold.

Gammel skepsis. Vi har lett for å tro at det kritiske blikket på ujevne partnerdannelser er et nytt fenomen.

Forestillingen om at det var gjennomslaget til romantikken og individualismen som gjorde frivillighet og jevnaldrende status til en romantisk norm, har festet seg. Og ikke uten grunn. Kjærligheten er blitt friere i nyere tid.

Men skepsisen mot store aldersgap har vært uttrykt i århundrer. Kunsthistorien kan skilte med mange satiriske motiver av dårlig matchede brudepar, signert mestere som Lucas Cranach d.e., Leonardo da Vinci, Albrecht Dürer, Quentin Matsys og Francisco Goya.

Tveegget ideal. Triumfen til romantikkidealet og individualismen inneholder uansett et paradoks. For dette idealet kan – rent retorisk – begrunne både likestilte og ujevne forhold.

Når godt voksne kvinner og menn «utfordrer konvensjonene» ved å ta seg langt yngre partnere, kan det argumenteres med at «alder er bare et tall» og «kjærligheten er blind». Den er uansett fri i vår tid. Det blir vrient å komme med innsigelser så lenge begge er myndige.

Men det er naivt å lukke øynene for at helt særegne utfordringer og konflikter venter i kulissene, skapt av partenes ulike erfaringsgrunnlag og sprikende perspektiver på fremtiden. I tillegg kommer ujevne maktforhold – som en følge av forskjeller i posisjon, formue og status.

Alt dette har da også filmskaperne hatt blikk for. De har sågar fått med seg at maktbalansen kan være i den yngre partnerens favør. Samt at den kan endre seg.

Unge elskere ... For den yngste kan starten på romansen med en eldre partner ofte fortone seg som et slags overgangsrite. Men når avmystifiseringen er unnagjort, kan det gjerne være den yngste i forholdet som ser tingene klarest.

For den yngste kan starten på romansen med en eldre partner ofte fortone seg som et slags overgangsrite. Men når avmystifiseringen er unnagjort, kan det gjerne være den yngste i forholdet som ser tingene klarest.

Både Bo Widerbergs «Å leve, det er å elske» («Lust och fägring stor», 1995) og Tod Williams' «The Door in the Floor» (2004) handler om unggutter som modnes ved å «ta sengeplassen» til en voksen mann som ikke lenger er intim med kona. I Widerbergs film beruses først 15-åringen Stig (Johan Widerberg) av sin suksess i fremstøtet mot lærerinnen Viola (Marika Lagercrantz). Etter hvert blir han imidlertid også kjent med maken hennes, Kjell (Tomas von Brömssen), og Stig fatter sympati med mannen han har gjort til hannrei.

Til slutt er det tenåringen som forsøker å rydde opp i trekantkaoset.

Eddie (Jon Foster) i «The Door in the Floor» får en mer utpreget terapeutisk rolle, da han blir elskeren til Marion (Kim Basinger). Mannen hennes, forfatteren og kunstneren Ted (Jeff Bridges), bryr seg ikke. Han er utro på sin kant. Eddie får gradvis mer og mer innsikt i hvordan en tragedie har stilt seg i veien for et normalt samliv mellom ektefellene.

... og unge elskerinner. Fortellinger om tenåringsjenter som utforsker egen seksualitet – eller tester ut sin seksuelle kapital – unnslipper sjelden Lolita-assosiasjonene. Det er forståelig, men upresist, siden mange av disse filmene både tar jentenes perspektiv og gir dem en aktiv rolle i handlingen.

Fortellinger om tenåringsjenter som utforsker egen seksualitet – eller tester ut sin seksuelle kapital – unnslipper sjelden Lolita-assosiasjonene. Det er forståelig, men upresist.

«Elskeren» (1992), Jean-Jacques Annauds filmatisering av Marguerite Duras' semibiografiske roman, kretser rundt affæren en 15-årig fransk jente (Jane March) innleder med en kinesisk mann (Tony Leung Ka-fai) som er over dobbelt så gammel som henne. Siden dette foregår i kolonitidens Vietnam, spiller etnisitet en stor rolle for statusen til partene, og forholdet er dermed omgitt av et dobbelt tabu.

Lone Scherfigs «An Education» (2009) angriper forførelsestematikken på en helt annen måte. 16 år gamle Jenny (Carey Mulligan) kan se frem imot den beste utdannelsen Storbritannia har å tilby. Hun er kommet inn ved Oxford. Men så forstyrres fokuset da den langt eldre David (Peter Sarsgaard) plutselig begynner å oppvarte henne. Det vanker dyre restaurantbesøk, besøk på hippe nattklubber og løfter om Paris-turer. Jenny lar seg rive med, inntil hun oppdager at beileren hennes er en profesjonell svindler.

Skolen er ellers den naturlige møteplassen for partnerne i disse fortellingene, uten at det er gitt på forhånd hvem som vil få mest utbytte av leksjonen. Det gjelder for kunstlæreren Sheba (Cate Blanchett) og den 15-årige eleven Steven (Andrew Simpson) i Richard Eyres «Notes on a Scandal» (2006), samt Henriette (Andrea Bræin Hovig) i Dag Johan Haugeruds «Det er meg du vil ha» (2014). Og det er på skolen Lester (Kevin Spacey) får øye på datterens venninne, Angela (Mena Suvari), i Sam Mendes' «American Beauty» (1999). 

Utnytting, manipulasjon, skandaler og svindel. Finnes det ikke et upassende filmpar man kan la seg inspirere av?

Drømmeparet? Utnytting, manipulasjon, skandaler og svindel. Finnes det ikke et upassende filmpar man kan la seg inspirere av? Jo, kanskje. Beste bud kan være Hal Ashbys livsbejaende «Harold and Maude» (1971), som det amerikanske filminstituttet puttet på niendeplassen da listen over «Tidenes beste romantiske komedier» skulle spikres.

Unge Harold (Bud Cort) er besatt av døden i alle dens former. I en begravelse møter han sin rake motsetning: den durstemte Holocaust-overleveren Maude (Ruth Gordon) – som snart runder 80. Det umake paret går gradene fra nysgjerrig bekjentskap, via vennskap, til en høyst uventet romanse. Den kloke realisten Maude har også et strålende råd til sin unge partner da han proklamerer at han elsker henne:

«Oh, Harold ... That’s wonderful. Go and love some more.»