• Tradisjonelle saltgravere i arbeid i Salar de Uyuni i Bolivia. Under den vide, skinnende saltsletten på 10 000 km2 – restene av en forhistorisk innsjø i Andesfjellene – ligger det enorme litium-forekomster, som Bolivia nå håper vil kunne gjøre landet attraktivt som leverandør av «verdens nye olje» – til bruk blant annet i elbilbatterier. Foto: MATJAŽ KRIVIC

  • Store lastebiler ruver i horisonten i den sørlige delen av saltsletten hvor litiumproduksjonen har begynt. Bolivia, som ennå ikke klarer å produsere mer enn ti tonn litiumkarbonat i måneden, er utålmodige etter å få inn nye utenlandske investorer, men mange er skeptisk på grunn av president Morales skattlegging av utenlandske bedrifter. Produksjonen i det fattige landet ligger langt bak nabolandene Argentina og Chile, selv om forekomstene i Bolivia anslås å være større. Foto: MATJAŽ KRIVIC

     

  • Enorme, turkisfargede solfordampningsbassenger strekker seg utover saltsletten. Vannet fordamper og etterlater seg krystaller som inneholder litium. Disse blir fraktet til forsøksfabrikken Planta Llipi like ved, der de omdannes til litiumkarbonat – komponenten som benyttes i batteriproduksjon. Eksperter advarer mot miljøkonsekvensene ved den bolivianske metoden der saltholdig grunnvann pumpes opp i slike solfordampningsbassenger. Foto: MATJAŽ KRIVIC

  • Magdalena og Miguel er erfarne saltgravere og utvinner salt på tradisjonell måte ved vulkanen Tunupa. Kraftig regn oversvømmer ofte slettene, noe som forlenger fordampningsprosessen. Foto: MATJAŽ KRIVIC

  • Bolivianske kvinner er på vei til quinoa-åkrene ved Tavua, like før innhøstingen. Åkrene er avhengige av vann, en ressurs det er stor knapphet på i området. Foto: MATJAŽ KRIVIC

  • Prøveboring etter litium like ved litiumbassengene. Foto: MATJAŽ KRIVIC

  • Solnedgang over en av de mange øyene på saltsletten Salar de Uyuni. Områdene her herjes av mye regnvær, i motsetning til i Chile, der stabilt og tørt vær sammen med lettere tilgjengelige litiumforekomster, gir mye lavere produksjonskostnader enn i Bolivia. Chile anses også for å ha regionens mest imøtekommende investeringsklima. Foto: MATJAŽ KRIVIC

  • Leonardo, ingeniør ved det statlige gruveselskapet Comibol, sjekker ventilene på rørene som skal pumpe opp råstoffet for litiumproduksjonen. Andelen magnesium i forhold til litium er fire ganger større her enn i Atacama-ørken – Chiles hovedområde for litiumutvinning – noe som forvansker og fordyrer utvinningen. Foto: MATJAŽ KRIVIC

  • Sekker med litiumkarbonat er på vei til Potosi 15 mil unna, til en statlig forsøksfabrikk for produksjon av katoder og enkle batterier, som ble innviet av president Morales i 2014. Bolivia vil gjerne vise at de kan utnytte sine naturressurser selv, men fortsatt forsyner kinesiske selskaper fabrikken med katoder, og ingen av de 3000 batteriene på lager, er blitt solgt. Foto: MATJAŽ KRIVIC

  • Luisa Flores de Laso (t.h.) og hennes mor drev tidligere et lite hotell i Villa Candelaria i den sørlige enden av saltørkenen, men nå lever hun og mannen av å ta strøjobber i byggebransjen. Huset hennes er bygget av saltblokker. Begge sønnene hennes har tidligere jobbet for litiumprosjektet, men hun savner informasjon om miljøkonsekvensene av litiumutvinningen. Foto: MATJAŽ KRIVIC

  • Lastebilene som kjører til og fra utvinningsområdet, etterlater seg brune striper i den ellers hvite saltørkenen Salar de Uyuni. Mange er skeptisk til miljøkonsekvenser og vannforbruket som følge av litiumutvinningen. Llipi-fabrikken henter vann fra elven Rio Grande, som praktisk talt har tørket ut. Lokalbefolkningen forteller at vannet som er igjen, er sterkt forurenset. Foto: MATJAŽ KRIVIC

  • Hvordan ser dette stedet ut om fem år? Vil restauranten «Lithium Club» i Uyuni få selskap av flere tegn på økonomisk vekst som følge av det etterspurte alkalimetallet? Foto: MATJAŽ KRIVIC

  • Gravsteder på Salar de Uyuni, som her er dekket av et tynt lag regnvann. Hvordan ser dette stedet ut om fem år? Foto: MATJAŽ KRIVIC

Bolivias gullåre.

Bolivias gullåre.

Fra utgave: 2 / februar 2018

Prisen på litium har skutt i været i takt med produksjonen av batterier til bruk i elbiler, elsykler og flommen av nye teknologiske 'dingser'. Under saltsletten Salar de Uyuni i Bolivia er det påvist enorme litiumforekomster, og det haster for det fattige landet å få utvinningen i gang.

Salar de Uyuni, Bolivia. Sent på morgenen er fargene på sitt vakreste og mest intense. Så langt øyet kan se, blander det lysende hvite fra verdens største saltslette seg med det sarte blå i den klare himmelen over de bolivianske Andesfjellenes høyfjellsørken.

Den karismatiske stillheten blir iblant brutt av pipingen fra en mild, men avgjort kjølig bris. Åsene omkring, hvorav noen strekker seg opp mot fem tusen meters høyde, gir et skarpt gjenskinn fra det tynne laget av regnvann som ennå ikke er fordampet ut i atmosfæren.

Fakta

Bolivia.

/ Hovedstad: Sucre. Presidentembetet og parlamentet ligger i La Paz, mens høyesterett ligger i Sucre.

/ 10,5 millioner innbyggere. Rundt 50 prosent av befolkningen er under 20 år. Majoriteten er urbefolkning: quechua (30 prosent) og aymara (25 prosent).

/ Bolivia er det fattigste landet i Sør-Amerika til tross for rike naturressurser.

/ Rundt 1450 ble dagens Bolivia en del av inkariket, og ble så kolonisert av Spania fra 1535. Bolivia ble i 1825 det siste landet i Sør-Amerika som fikk sin selvstendighet.

/ Fra 1825 til 1980-tallet har Bolivia hatt 188 statskupp. Landet har tapt alle kriger det har vært involvert i, og mistet over halvpar-ten av sitt territorium, blant annet mistet landet sin kystlinje mot Stillehavet til Chile i 1884.

/ Et demokratisk styre ble opprettet i 1982, men landet har store problemer med utbredt fattigdom, sosial uro og narkotikaproduk-sjon.

  

Salar de Uyuni.

/ Verdens største saltslette med en overflate på 10 582 km², som ligger sørvest i Bolivia, omtrent 3650 m.o.h.

/ I regntiden kan noen områder være dekket av vann. Fra slutten av juni til starten på regntiden i begynnelsen av desember er sletten tørr.

/ For omtrent 40 000 år siden var området en del av en gigantisk forhistorisk innsjø kalt Minchin. Da innsjøen tørket ut, etterlot den seg innsjøene Poopó (som nå er tørket inn, se s. 40) og Uru Uru, samt saltsletten Salar de Coipasa og den større Salar de Uyuni.

/ Området er et viktig habitat og hekkeområde for tre søramerikanske flamingoarter: chileflamingo, punaflamingo og andesflamingo.

/ Det antas at Salar de Uyuni inne­holder 10 milliarder tonn salt, under 25 000 tonn utvinnes årlig.

/ Salar de Uyuni inngår i det som kalles «litium­trianglet» som fordeler seg på Argentina, Bolivia og Chile. Området anslås å inne-holde mer litium enn noe annet sted i verden.

Kilder: Wikipedia og snl.no

 

President Evo Morales.

/ Den tidligere bonden og fagforeningslederen vant presidentvalget i 2005 med 54 prosent av stemmene, og han er gjenvalgt med overveldende flertall i 2009 og 2014.

/ Morales er aymara-indianer og den første presidenten i Sør-Amerika fra urbefolkningen.

/ Fra 1998 har han vært leder for det politiske partiet Movimiento al Socialismo (MAS), og han er også leder for landets cocalero-bevegelse, en venstreorientert sammenslutning av bønder som dyrker kokablader.

/ President Sánchez de Lozada flyktet fra landet i 2003 etter å ha privatisert nasjonens eiendommer mot bestikkelser fra interna-sjonale selskaper, noe som nesten drev landet til ruin. Før han flyktet, ranet han og flere andre ministre nasjonalbanken.

/ 1. mai 2006 nasjonaliserte Bolivia sine olje- og gassfelt, ikke ved ekspropriering, men ved å pålegge de utenlandske selskapene kontrakter med høyere beskatning.

/ Morales har innført ambisiøse reformer for å modernisere landet, blant annet jordreformer, utdanningsreformer og samferdsels-prosjekter. I 2009 ble det innført ny grunnlov i Bolivia.

/ Morales’ motstandere er blant annet bekymret for at han tar for lett på kampen mot kokaineksporten.

Kilder: Wikipedia og snl.no

 

Verdens litiumforekomster

(det mest forsiktige anslaget).

1) Argentina, 9 millioner tonn.

    Bolivia, 9 millioner tonn.

3) Chile, 7,5 millioner tonn.

4) Kina, 7 millioner tonn.

5) USA, 6,9 millioner tonn.

6) Australia, 2,0 millioner tonn.

7) Canada, 2,0 millioner tonn.

Andre: 3,6 millioner tonn.

Kilde: US GEOLOGICAL SURVEY (2016)

 

Verdens største produsenter av litiumkarbonat (2016).

1. Chile, 76 000 tonn.

2. Australia, 74 250 tonn.

3. Argentina, 30 050 tonn.

Til sammenligning produserte Bolivia 25 tonn for salg i 2016 (til Kina).

Kilde: THE ECONOMIST

 

Miljøkatastrofe har gjort innsjø til saltslette.

Det som for få år siden var Bolivias nest største innsjø, Poopósjøen, har nå tørket inn til en ny saltslette.

Innsjøen Poopó var tidligere habitat for over 200 arter fugler, pattedyr og fisker, og har alltid variert i størrelse ettersom nedbør og tilsig fra elvene i området har variert. Men siden 2015 har det sett ut til at innsjøen som lå 200 km nord for Uyuni, 3700 m.o.h., har tørket inn for godt, skriver The Guardian.

Fiskebåtene ligger forlatt, og lokalbefolkningen har mistet inntektsgrunnlaget sitt. Myndighetene og president Evo Morales skylder utelukkende på klima­endringer som har ført til smelting av isbreene i Andes­fjellene, mens eksperter mener problemet bunner i at for mye vann brukes ved irrigasjon til jordbruk lenger oppe i elvene, og at gruveindustrien har brukt for mye vann i tillegg til å forurense vannet som er igjen.

 

På en klar dag og på lang avstand ser Salar de Uyuni ut som en kjempemessig luftspeiling. På nært hold ser den ut som intet mindre enn et mirakel. Men kanskje vil det ikke fortsette slik så lenge.

Caffè latte-farget. Langs den sørlige bredden av saltsletten høres brølet av aktivitet fra industrielt maskineri. Hundrevis av tunge lastebiler, noen av dem 30 eller til og med 40 år gamle, kommer og går over saltskorpen. Dieselgasser gjennomtrenger den friske fjelluften. Lastebilene etterlater seg klare, brune striper i den jomfruelige hvitheten og får saltslettens flere titalls kvadratkilometer til å se ut som en enorm kopp med caffè latte.

Arbeiderne borer i saltet med enorme driller og sikter mot saltlaken under. Avleiret under enorme mengder magnesium og kalium ligger målet deres: litium, den viktigste kraftkilden for all verdens tekniske utstyr, nøkkelkomponenten for hele det 21. århundret. Inngrepene i dette uskyldige og ytterst ømtålige landskapet kunne knapt ha fremstått mer brutalt.

Arbeiderne, iført røde arbeidsklær fra det statseide gruveselskapet Comibol, bruker først bulldosere til å fylle lastebilene. Deretter blir saltlaken fraktet til bassengene i nærheten, som er gravet ut midt i saltsletten. Noen av disse bassengene er mer enn en kilometer brede. Sett ovenfra ser de ut som fremmedartede rismarker malt av kubister etter en lang natts absintrangel.

Ved hjelp av komplekse kjemiske prosesser blir mineralmassen plassert i solen i minst tre måneder. Når den er ferdig, blir den i det som fortsatt er et pilotprosjekt, bearbeidet videre på litiumfabrikken Planta Llipi i nærheten. I 2017 ble det produsert omkring ti tonn pr. måned her. Forventningene var fire ganger så høye. Selv om dette kan synes å være en ubetydelig mengde i en større sammenheng, hevdes dypene under verdens største saltsjø å inneholde verdens største litiumreserver. Ifølge enkelte optimistiske beregninger kan Andesfjellene i Bolivia inneholde så mye som 70 prosent av klodens litium.

En rekke studier er blitt gjort for å bekrefte disse påstandene. Ifølge den aller mest optimistiske er kanskje så mye som 140 millioner tonn litium tilgjengelig i Salar de Uyuni, mens den mest pessimistiske (US Geological Survey) mener det «bare» dreier seg om 9 millioner tonn. Store mengder litium er også blitt oppdaget på bunnen av verdenshavene.

Da er det liten grunn til å undre seg over at gruveindustrien, en av klodens mest forurensende virksomheter, allerede vender blikket nedover og ut i havet, på jakt etter nye investeringsmuligheter. Næringens marine planer er imidlertid langt fra å realiseres.

En historisk mulighet? Et på mange måter lignende inntrykk – av en lang vei å gå – kan man få på forsøksfabrikken for litium i Llipi. Bedriften ligger ved siden av den rødbrune elven Rio Grande. Grunnstenen ble lagt ned av den bolivianske presidenten Evo Morales. Den sosialistiske reformatoren gjorde dette med mye festivitas og visjonær retorikk. Allerede i 2010 sparte Morales ikke på sine forutsigelser og uttrykte stort håp for hele Bolivia. Utbyttet av ’oljen fra det 21. århundret’ inspirerte ham til å forestille seg den enestående muligheten for å rette opp en del historiske feil.

Snart etter at han kom til makten, red Morales på bølgen av venstrepolitikk i Latin-Amerika for å nasjonalisere alle naturressurser – fra olje til naturgass til alle typer mineraler man kunne forestille seg. Landets naturressurser, som så lenge hadde vært det bolivianske folks forbannelse, skulle endelig gjøres til en stor fordel og danne kjernen i landets økonomi og i alle de gunstige sosiale programmene Morales tok sikte på å gjennomføre. Så langt er denne gjennomgripende, idealistiske visjonen imidlertid ikke blitt virkelighet.

Slik det er, har Bolivia blant annet ikke tilstrekkelig kvalifisert personell til å utnytte sine egne naturrikdommer på best mulig måte.

Samtidig er verdensøkonomien blitt så aggressivt globalisert at det er praktisk talt umulig å lykkes utenfor systemet, i det minste når det gjelder markedene for metaller, mineraler og fossilt brennstoff.

På jakt etter oppsvinget. «Bolivia ser på litium som et av dets store strategiske prosjekter. Vi er fullt klar over hva en betydelig ekspansjon i markedet kunne bety for oss», sier Miguel Parra, produksjonsleder ved Llipi-fabrikken.

Parra møtte oss på kontoret sitt i utkanten av den store saltsletten og fortalte oss at pilotprosjektet er i ferd med å komme i gang. I april skal en ny litium-fabrikk ved selve saltsletten fullføres. Dette vil bety at regjeringens kolossale prosjekt for utvinning av litium vil gå inn i sin annen fase.

Det er helt åpenbart at lederne for det statseide selskapet har det ganske travelt. Markedet for litiumkarbonat opplever høykonjunktur. Ifølge beregninger kan det godt komme til å bli tre ganger så stort i løpet av de neste fem årene.

«Dette er et statlig prosjekt», forklarer Miguel Parra: «Alt styres fra La Paz. Ja, jeg er enig: Vi beveger oss langsomt. Men det er ingen annen måte å gjøre det på. Utvinningsprosessen her i Salar de Uyuni er mye mer komplisert enn for eksempel i nabolandene Argentina eller Chile. I de to landene befinner saltforekomstene seg lavere og i et mye tørrere klima. Og litiumforekomstene der er ’fanget’ under betydelig mindre magnesium og kalium enn våre her.»

Kontinentets fattigste land. Ikke en eneste kilometer av de støvete veiene rundt Salar de Uyuni-fabrikken er asfaltert. På tidspunktet for vårt besøk utgjorde tre unge soldater og to løshunder hele gruppen som holdt vakt over landets største strategiske prosjekt. Den nye og forbedrede fabrikken er lett å få øye på langt borte fra, og det generelle inntrykket er ikke preget av harmoni med den strålende utsikten langs sjøen.

Produksjonsområdet kan nås på en lang ørkenvei uten kontrollpunkter. Langs denne strekker beitemarkene til de allestedsnærværende vikunjaene seg. Sammen med lamaer og det proteinrike quinoa-frøet, var disse livlige og utålmodige kamel-dyrene lenge det som gjorde det mulig for lokalbefolkningen å overleve.

Llipi-fabrikken har nå 250 ansatte, de fleste kropps-arbeidere. Den har svært få eksperter på litium-produksjon, på grunn av Bolivias drastiske mangel på slik arbeidskraft. Landet er fortsatt kontinentets fattigste. Dermed sitter kun tre mennesker med ansvaret for å drive hele produksjonen.

Likevel bør ikke den drømmeaktige følelsen av likegyldighet som preger prosjektet, få oss til feilaktig å tro at Bolivia sover. Tvert imot: Bolivias parlament har opprettet Empresa Pública Nacional Estratégica de Recursos Evaporíticos, et eget statseiet firma for litiumproduksjon. Firmaet vil kunne inngå kontrakter med både nasjonale og utenlandske private selskaper.

Den nye bensinen. Det bolivianske markedet er i ferd med å åpne seg. Kineserne er ikke de eneste som har ytret interesse: Japanerne, tyskerne, svenskene, franskmennene, sveitserne, koreanerne og kanadierne fulgte raskt etter. Ifølge noen kilder ønsker den amerikanske elektronikkgiganten Tesla også å være med. Batteriet til Teslas Modell S krever for øvrig hele 54 kg litiumkarbonat, hvilket er nok til å drive omtrent 9000 mobiltelefonbatterier. I en fersk rapport kalte investeringsbanken Goldman Sachs litiumkarbonat «den nye bensinen». Rapporten forutsa også at innen 2025 ville litiummarkedet ha ekspandert til tre ganger sin nåværende størrelse.

Joe Lowry anses som en av verdens ledende autoriteter på litium. Han er skeptisk til forholdene i Uyuni. Selskapet FMC som han tidligere arbeidet for, ønsket å utvikle området på slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet.

«Men regjeringskaoset og den dårlige infrastrukturen ble for mye. Dermed valgte man til syvende og sist Argentina. 30 år senere mangler Bolivia fortsatt både infrastruktur og en regjering av en type som investorer kan finne seg til rette med.»

«Som verdens største litiummarked har Kina to hovedaktører innenfor tilvirkning av litiumprodukter: Ganfeng Lithium (verdens største leverandør til elbilmarkedet og et av Kinas raskest voksende selskaper, red.anm.) og Tianqi Lithium. Likevel befinner nøkkelressursene som forsyner disse selskapene, seg i utlandet, utenfor Kinas grenser. Litiumvirksomhetene er nå globale og gjensidig meget avhengige og må forstås slik», sier Lowry.

Han er fortsatt en av de få markedsanalytikere for litiumbatterier som nekter å tro at ferdigstillingen av Tesla Gigafactory 1 drastisk vil endre situasjonen.

«Ja, det er viktig, men det er også bare en av mange viktige fortellinger i den globale utviklingen av systemer for grønn transport og energilagring (ESS).»

«De har i bunn og grunn mislykkes!» Den bolivianske økonomen og anerkjente litiumanalytikeren Juan Carlos Zuleta Calderón er dypt bekymret over den senere «utviklingen» ved litiumproduksjons-bedriften i Llipi.

«Forsøksfabrikken produserer nå omkring ti tonn litiumkarbonat i måneden. Det er godt under målet på 40 tonn pr. måned som ble satt i 2008. Bolivianske myndigheter hevder også at fabrikken vil produsere 15 000 tonn litiumkarbonat fra 2019. Dette er en overdrevent optimistisk forestilling.»

«Det vil bli et stort behov for boliviansk litium for å sikre fremveksten av det nye tekno-økonomiske paradigmet basert på litium. De bolivianske myndighetene later ikke til å være oppmerksomme på dette», sier Zuleta Calderón. Han mener Bolivias to hovedproblemer fortsatt er teknologi og menneskelige ressurser: «Myndighetene har i bunn og grunn mislykkes i sitt forsøk på å gjøre Bolivia til verdens nye energisentrum.»

Zuleta Calderón gir også uttrykk for noen ganske tungtveiende miljøbekymringer.

«Hvis de fortsetter å bruke den samme teknologien basert på solfordampningsbassenger, kan konsekvensene bli forferdelige. Det er velkjent at denne teknologien har en tendens til å skape hydrogeologisk ubalanse i omliggende områder, med uforutsette virkninger for jordproduksjonen og for vannforsyningen til den innfødte befolkningen. I tillegg er det også sannsynlig at utstrakt bruk av solfordampnings-bassenger kan ha negative virkninger for truede dyrearters naturlige habitat.»

Kinasyndromet. Ifølge Zuleta Calderón, er det vesentlig for sentralplanleggerne i La Paz å slå seg sammen med erfarne utenlandske selskaper, kanskje til og med leie dem til å gjøre arbeidet mens bolivianerne ser på og lærer og til slutt overtar ansvaret for prosjektet. Så langt er kineserne de eneste som bolivianerne har sluppet inn i sitt store nasjonale prosjekt. Bolivia og Kina har lenge stått på god fot. Kanskje noe ironisk ser Bolivias sosialistiske president det å åpne døren for Beijing som et antiimperialistisk trekk.

Så langt er kineserne de eneste som bolivianerne har sluppet inn i sitt store nasjonale prosjekt. Bolivia og Kina har lenge stått på god fot. Kanskje noe ironisk ser Bolivias sosialistiske president det å åpne døren for Beijing som et antiimperialistisk trekk.

I de siste 15 årene har Kina samlet konsesjoner til utnyttelse av naturressurser overalt i den tredje verden. Landets virkning på miljøet har ikke vært mindre ødeleggende enn den amerikanske og europeiske bedrifter har stått for. 

I 2016 ble Kina adressaten for Bolivias aller første eksportlevering, på til sammen 25 tonn litiumkarbonat. Riktig nok var leveransen mer eller mindre symbolsk. Ifølge våre kilder i Comibol hadde Bolivia fastsatt prisen til 9200 dollar pr. tonn. Det gjør forsendelsen nærmest til en takk for Kinas sjenerøse hjelp med bygging av infrastruktur.

Den tyske forbindelsen. Dr. Heiner Marx er administrerende direktør og også eier av aksjemajoriteten i K-UTEC-selskapet i Sondershausen, som regner seg som arvingen til det som før Murens fall, var et av Øst-Tysklands største selskaper innen gruvedrift og kjemisk industri. I dag er K-UTEC et hitechselskap som opererer på det internasjonale markedet. Det er nå tungt inne i ingeniørvirksomhet og utviklingen av gruvedrift og kjemisk teknologi, samtidig som det hele tiden styrker sitt nærvær i den globale handelen med litiumkarbonat.

K-UTEC er også foreløpig det eneste europeiske selskapet som aktivt er med på å undersøke mulighetene for å grave ut og utvinne litiumkarbonat fra Andesfjellene i Bolivia. «I 2012 kom de bolivianske myndighetene med en offentlig anbudsinnbydelse hvor de søkte etter en partner innenfor litiumforskning og -produksjon. Vi besluttet å søke og vant til slutt», fortalte dr. Marx. Fem år senere, når den globale litiumhandelen fremdeles er i oppvarmingsfasen, er de bolivianske prosjektene allerede sent ute.

«Bolivianerne ba oss om hjelp. Derfor ga vi dem noen råd. I november 2015 la vi frem for president Evo Morales planen for å utdanne nøkkelpersonell innenfor ingeniørvirksomhet. Bolivia er hjemsøkt av en kronisk mangel på slikt personell. Ifølge vårt forslag ville den tyske stat ta regningen for utdanningskampanjen. Så langt har vi imidlertid ikke fått noe svar fra La Paz. Jeg synes dette er svært vanskelig å forklare», sier dr. Marx.

Etter en rekke besøk i de bolivianske Andesfjellene, tror dr. Marx at litiumkarbonat-produksjonen ved saltslettene Salar de Uyuni vil starte for alvor først om to år fra nå. Han mener også at Bolivia trenger minst fem år før landet er i stand til å gjøre seg til en sentral aktør i de globale litiummarkedene.

«For å få noe gjort, vil de trenge minst 700 og opp mot 1000 høyt kvalifiserte folk ved Salar de Uyuni. Dette er en strålende mulighet for bolivianere, så de må virkelig ikke sløse den bort.»

Informasjonsvakuumet. De fleste av innbyggerne i landsbyene i nærheten av Salar de Uyuni virker nærmest uten kjennskap til det pågående nasjonale flaggskipsprosjektet. Avskåret fra resten av verden lever de i et nesten fullstendig informasjonsvakuum. Som best de kan, passer de sitt beskjedne, fordringsløse liv. De dyrker quinoa og fører lamaer ut på beite.

«Vi bor noen hundre meter fra innsjøen. Vi er bare noen få kilometer fra der hvor litiumet produseres», sier Luisa Flores de Laso.

«Men ingen er noensinne kommet hit for å fortelle oss hva som foregår, og hva litiumproduksjon kan bety for oss. Nei, vi ser så avgjort ikke frem til at produksjonen skal starte for fullt.»

Sammen med sin mann Eustacio (51) får hun endene til å møtes ved å ta tilfeldige jobber i byggebransjen. Begge frykter virkningen den nye fabrikken kan få på lokalbefolkningen, som er nesten fullstendig avhengig av jordbruket for å overleve.

«Jordbruket vårt er alt vi har. Våre unge er flyttet ut for lenge siden. Hva skal det bli til med oss hvis litiumproduksjonen forurenser jorden vår?»

Begge Luisas og Eustacios sønner har en tid arbeidet for Comibol på litiumprosjektet. For å være nøyaktig har de vært ansatt av en av det statseide selskapets mange private underkontraktører.

«Men de har ikke bruk for meg og min mann. De er bare interessert i ’spesialister’», sier Luisa. Mannen hennes ser det som avgjørende at lokalbefolkningen må være de som arbeider på fabrikkene.

«Jeg forstår fullt ut behovet for eksperter. Og det er få av dem å få tak i på dette triste, gudsforlatte stedet. Men det finnes nok av kroppsarbeid som skal gjøres, og jeg synes folk herfra burde få utføre det. Jeg synes også at selskapets folk burde besøke oss og forklare miljørisikoene ved litiumproduksjonen», sier Eustacio.

«Representanter for selskapet har riktignok allerede besøkt den lille landsbyen vår, Villa Candelaria … Men det eneste de ville, var å få tak i vann. De kom hit for seks måneder siden og sa at de trengte vann til fabrikken. De gjorde noen tester og sa de var klare til å begynne med å pumpe det opp av bakken. Vi fortalte dem at vi knapt har nok til oss selv. Men de ville ikke høre. De sa at vi ikke kunne bestemme over vannet, siden det tilhører staten.»

Ugjenkallelige endringer. Den sjarmerende landsbyen Colcha-K er hovedstaden i Nor Lipez-provinsen sør for Salar de Uyuni. Dette gjør den også til det lokale hovedkvarter for litiumkarbonat-produksjon. For hver spasertur langs de steinsatte gatene, hvor man mest ser skolebarn og gamle menn som ser forbløffende uforstyrret ut, blir det vanskeligere å forestille seg at denne søvnige landsbyen skal kunne forandre seg til en mindre prangende miniatyrutgave av Dubai eller Doha. Likevel vil litium, 'fremtidens drivstoff', utvilsomt sette sine uutslettelige spor på utviklingen i hele regionen.

Litium, 'fremtidens drivstoff', vil utvilsomt sette sine uutslettelige spor på utviklingen i hele regionen.

En enorm bygning som huser provinsmyndighetene, voktes av en flamingo-statue – som en lovprising av denne mystiske, langhalsede fuglen som har Salar de Uyuni som et av sine viktigste habitat og hekkeområder. Men helt siden større arbeider begynte ved sletten, har man sett et alarmerende fall i antallet av de symbolske rosa fuglene i området.

«Vi ser stadig mot sletten. Vi er redde. Vi ser all denne gravingen og boringen, vi ser talløse lastebiler, vi ser Salars evige skjønnhet forandret til det ugjenkjennelige», sier Grover Baptista Ali, leder for lokalmyndighetene i provinsen Nor Lipez.

«Vi ser stadig mot sletten. Vi er redde. Vi ser all denne gravingen og boringen, vi ser talløse lastebiler, vi ser Salars evige skjønnhet forandret til det ugjenkjennelige», sier Grover Baptista Ali, leder for lokalmyndighetene i provinsen Nor Lipez.

Baptista Ali er medlem av opposisjonspartiet, og kontoret hans er – til forskjell fra nesten ethvert annet vi besøkte under oppholdet vårt – fullstendig fritt for Evo Morales-effekter. Gjennom alle variantene av byster, portretter og graffiti, virker den ildfulle sosialistiske presidenten allestedsnærvær-ende i Bolivia. Morales var tross alt den som proklamerte en ny morgen for hele kontinentet … Men tolv år etter har de første solstrålene ennå bare varmet noen heldige få.

Baptista Alis parti er i opposisjon til Morales-regjeringen, men sitter ved makten i Nor Lipez-regionen.

«Jeg ville ikke drømme om å benekte at litiumet i saltslettene representerer en enorm mulighet for hele den bolivianske økonomien. Men inntektene fra litiumet må fordeles likt. Ifølge loven har lokalsamfunnet krav på 15 prosent. Resten går til regionalregjeringen i Potosi og selvsagt til sentralmyndighetene. 10 prosent skal avsettes til miljøopprydding. Bolivia har tjent store summer på salg av litium. Vi her hos oss har ikke fått en eneste cent!»

Det var vanskelig å bli kvitt følelsen av at den åpenhjertige unge politikeren var adskillig mindre lidenskapelig når han snakket om miljøforurensning enn om alle litiuminntektene Colcha-K-området ennå ikke hadde høstet. Dette er ikke helt utilgivelig, når man ser hvordan den sjokkerende underutviklede regionen helt klart kunne ha bruk for pengene til å bygge skoler, sykehus, veier og annen grunnleggende infrastruktur.

«Slik tingene står, er vi ikke så entusiastiske for litiumprosjektet. Ingen av de nye selskapene som arbeider med litium, har bruk for våre folk. De er nesten utelukkende interessert i spesialister. Hvorfor ikke for eksempel investere i et spesielt institutt hvor lokalbefolkningen kunne få opplæring i å arbeide i litiumkarbonat-fabrikkene? Hvorfor ikke åpne en egen ’industrisone’? Vi er fullstendig avhengige av jordbruk og turisme. Jordbruket vårt trenger vann. Og det er mindre av det for hvert år. Vi produserer mindre og mindre quinoa, mens andre faktorer også har bidratt til at prisen på denne har falt. Mye av det samme gjelder for verdien av lamaene», forklarte generalsekretæren.

Som omtrent alle vi snakket med her, lot Baptista Ali det ikke være noen tvil om sin overbevisning om at vann var nøkkelen til absolutt alt.

«Llipi-fabrikken henter vann fra elven Rio Grande, som praktisk talt har tørket ut. Vannet som er igjen, er fullstendig forurenset. Jeg tør knapt tenke på hva som vil skje når prosjektet blir utvidet», sier han.

Litium-herberget. Ikke alle her føler seg sviktet av sentralregjeringen. Litt mindre enn 10 kilometer fra Llipi-fabrikken ligger den lille byen Rio Grande, som har opplevd en veritabel blomstring – hvis man kan bruke et slikt uttrykk om noe som i bunn og grunn er en kald, sementkledd utpost for lastebilsjåfører.

Landsbyen har ca. 650 innbyggere og 500 lastebiler. Mange av familiene på stedet eier to lastebiler, som er grensen loven setter. Omtrent alle voksne menn som bor her, kjører lastebil. Samlet under banneret til det lokale Delta Rio Grande-kooperativet samarbeider de med det statseide gruveselskapet Comibol. Alt i denne uhyggelig kjedelige og ufruktbare småbyen, egentlig lite mer enn en diger parkeringsplass for lastebiler, er tilpasset behovene til litiumproduksjonen. Det eneste etablissement som tilbyr overnatting for besøkende, bærer stolt og passende nok navnet Litium-herberget.

Juan Carlos Ali, 44, er en av de 250 lastebilsjåførene som har brukt de siste årene til å frakte hvitt gull for regjeringen. Frem til 2015 dreide de fleste av oppdragene hans seg om å transportere byggematerialer og jord. Så begynte Comibol å grave opp fordampingsbassenger, og fremtiden begynte å se enda lysere ut for sjåførene.

«Jeg klarer meg bra. Riktig bra», nikket den trauste, kraftige Juan Carlos til oss der han sto ved siden av den bulkete blå lastebilen sin. «Jeg tjener mer enn jeg ville gjøre noe annet sted. Det er faktisk for mye arbeid for sjåfører her. Og skiftene blir rettferdig fordelt mellom oss, kooperativet tar seg godt av behovene våre.» På spørsmål om han var klar over hvor viktig litium kunne bli for hjemlandet hans, rister bare den godmodige og pratsomme mannen på hodet.

«Jeg vet ikke noe om det. Alt jeg vet, er at fabrikken i Rio Grande er en sann velsignelse. Jeg kan bare håpe at det vil fortsette å være slik i andre byer og landsbyer overalt i Salar. Når alt kommer til alt, er denne regionen hjemstedet vårt.» 

Latin-Amerikas åpne årer. Den flammende solen går langsomt ned over verdens største saltsletter. Kjempestore, truende skygger senker seg over den blendende hvite utsikten. Langt borte fra ser de ensomme småøyene ut som egyptiske pyramider, mens den vidstrakte horisonten synes å gå veien utenom forstanden og tale direkte til sjelen. En iskald kveldsvind blir sterkere og går gjennom marg og ben.

«Vårt nederlag var alltid implisitt i andres seier; vår rikdom har alltid skapt vår fattigdom ved å nære andres velstand – imperiene og deres innfødte oppsynsmenn. I den koloniale og nykoloniale alkymien forandrer gull seg til skrapjern og mat til gift.»

Dette er ordene den store uruguayanske forfatteren Eduardo Galeano for noen tiår siden brukte for å beskrive sitt kontinents situasjon i sin bok «Latin-Amerikas åpne årer: Fem århundrers plyndring av et kontinent».

Hvordan vil Salar de Uyuni se ut om fem års tid? Hva kan ’det hvite gullet’ til syvende og sist gi Bolivia?

 

Om artikkelforfatteren: Boštjan Videmšek er utenrikskorrespondent for den største dags-avisen i Slovenia, Delo. Han har de siste 20 årene rapportert fra krigs- og konfliktsoner rundt i verden, deriblant Afghanistan, Irak, Darfur, Syria, Libya, DR Kongo og Somalia. Videmšek har skrevet fire bøker: «21st Century Conflicts: Remnants of War(s)» (2011), «Revolt: Arab Spring vs. European Fall» (2013) og «Ultrablues» (2014), en bok om ultramaraton-løp, og hans nyeste bok, «On the run» (2016) er en samling av flyktninghistorier. Videmšek har vunnet en rekke priser for sitt arbeid og ble nominert til den europeiske presseprisen i 2016.