• Fredelig og frodig Costa Rica har vært et stabilt demokrati i 100 år, i le for de store problemene som har herjet resten av regionen. Hovedstaden San José har vært preget av fred og velstand, men nå frykter flere en «latinamerikanisering» med økende problemer med narkotikakriminalitet og korrupsjon. Foto: GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO

Costa Rica: Den tropiske velferdsstaten.

Costa Rica: Den tropiske velferdsstaten.

Fra utgave: Aftenposten Innsikt

Mens resten av Mellom-Amerika er fanget i en ond spiral av vold, kleptokrati og masseflukt, nyter Costa Rica godt av fred, velferd og 100 års demokrati. Hva har landet gjort riktig? Og kan man unngå at regionens problemer med narkokriminalitet og korrupsjon infiserer mønsterstaten?

San José, Costa Rica. Historien om Costa Rica er historien om hell i uhell. Det var få naturressurser her, selv om erobreren Kristoffer Columbus trodde at landet fløt av gull da han døpte det ‘Den rike kyst’ i 1502. Til gjengjeld ble landet en landbruks- og handelsøkonomi etter uavhengigheten, som landet fikk pr. brev i 1821. Fordelen ved å ha vært imperiets fattige og forsømte innland – gjemt bak høye fjell midt mellom dets maktsentre i Colombia og Guatemala – var at costaricanerne også lå i le da modigere menn andre steder døde for deres frihet.

Og herfra var hellet selvforsterkende.

Uten et nedarvet oligarki var det heller ingen bitter strid om jorden. Med fred kom velstand, og med den velferd og fordragelighet, og mange levde fredelig og godt. Dermed var det ikke grobunn for en sint venstrefløy med våpen som i resten av regionen, og uten en slik, var det alltid en annen liten nabo som herskesyke USA fant det mer presserende å kuppe eller krige mot.

Så i 1948 nedla like godt Costa Rica hæren sin helt. Og ikke noe preger selvforståelsen i større grad. Man får vite det så fort man er innenfor murene til nasjonalmuseet som ligger i en omdannet militærkaserne på en bakketopp i hovedstaden San José. «Våpen kan sikre seieren, men kun lovene friheten», står det inngravert på en tavle. Sitatet stammer fra president José Figueres som fattet beslutningen.

 

Avviklet hæren Nasjonalmuseet ligger i en omdannet militærkaserne på en bakketopp i hovedstaden San José. Foto: GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO

 

I forgården er det regnskog med fargerike sommerfugler. Barn i skoleuniform med hvite skjorter får duskregn i håret mens en lærer forteller at de er heldige som er født i fredens og naturens land. Det fikk jeg høre da jeg var på utveksling her for ti år siden ved Universidad de Costa Rica. Det er det ledende universitetet i regionen «fordi vi har alltid brukt pengene på utdannelse og ikke på soldater», forklarte mine medstudenter.

«Våre eliter var aldri sterke nok til ikke å forhandle med arbeiderklassen», sier historieprofessor David Diaz-Arias ved universitetet om sitt lands suksess.

Grønn og godhjertet. Det forhandlingsbehovet ble ifølge historikeren til en fredskultur. Den første borgerkrigen i 1823 varte kun én dag. Hvorfor skal vi slåss, resonnerte det lille folkets generaler, de var jo i familie alle sammen. Krigene med Nicaragua var korte. Den siste diktator, en halvhjertet svekling, stakk av til Paris i 1919. Og landets eneste ordentlige borgerkrig varte kun fem uker og kostet 500 liv, mens hundretusener døde i årtier lange borgerkriger i resten av regionen.

Sosialdemokratene vant borgerkrigen, forsonet landet og bygget ut velferden.

Sykehusene var allerede velutbygde, for president Cleto González hadde i begynnelsen av århundret satset stort på helse – av frykt for at kinesiske og afrokaribiske innvandrere skulle bringe de «ekte costaricanerne», i hans øyne de hvite, i mindretall. Etterkrigsregjeringene bygget ut fremskrittene uten rasisme, og siden da har Costa Rica hatt et feel good-rykte som grønt og vennlig.

På 1970-tallet ble store områder gjort til nasjonalparker. Her er det nå dobbelt så mye skog som for 30 år siden, og førstedamen går rundt i en T-skjorte hvor det står «grønt er det nye sort». Kvinnene er nærmere likelønn enn i samtlige skandinaviske land, ifølge OECDs tall fra 2018. Mange av de tre millioner årlige besøkende er økoturister. I 2011 ble oljeboring helt forbudt. Costa Rica har satt seg fore å bli verdens første karbonnøytrale land innen 2050. Gjelden har imidlertid vokst og økonomien gått i stå, så landet mangler de 43 millionene det vil koste de første 11 årene.

«Ticoene» har alltid hatt rykte på seg for å føle seg bedre enn sine naboer. Det verste mange mellomamerikanere vet, er å få besøk på arbeidsplassen av en konsulent fra Costa Rica.

«Ticoene» har alltid hatt rykte på seg for å føle seg bedre enn sine naboer. Det verste mange mellomamerikanere vet, er å få besøk på arbeidsplassen av en konsulent fra Costa Rica.

Dere er litt arrogante, spør jeg den tidligere FN-ambassadøren Eduardo Ulibarri, som var sjefredaktør for landets største avis La Nación fra 1982–2003, en rolig og rasjonell mann.

«Nei, men vi har jo unektelig klart oss bedre», svarer han, men tilføyer: «Kanskje litt – lavmælt selvtilfredse.»

Nasjonalt uskyldstap. Landets gode rykte har imidlertid nylig lidd så stor skade at det rokker ved selvforståelsen. Mordratene er steget etter at man i 2010 ga USA lov til å patruljere farvannet: Mer narkotika beslaglegges, men mer sendes derfor over land, hvor små lokale narkogjenger styrkes. Det gjør det plutselig litt mindre innlysende ikke å ha en hær.

 

Politiinnsats Store politistyrker ble satt inn 13. september 2019 for å få bukt med den eskalerende volden i hovedstaden. Mer narkotika sendes over land etter at man i 2010 ga USA lov til å patruljere farvannet, og små lokale narkogjenger er blitt styrket og mordratene er steget. Det gjør det plutselig litt mindre innlysende ikke å ha en hær. Foto: JUAN CARLOS ULATE/REUTERS/NTB SCANPIX

 

Og også ulikheten har økt. Begge problemene er imidlertid mindre enn i resten av Mellom-Amerika, hvor El Salvador, Honduras og Guatemala omtrent regnes som mislykkede stater. Det alltid fattige, men tidligere fredelige Nicaragua er blitt et diktatur. Bare Panama er like rikt og trygt som Costa Rica.

Noen kaller det et uskyldstap at den kjente urbefolkningslederen Sergio Rojas ble drept i mars. Den slags har man tidligere vært forskånet for. Ekspresident Óscar Arias, selve symbolet på landets gode rykte, som fikk Nobels fredspris i 1987 fordi han meglet i de mellomamerikanske borgerkrigene, er samtidig rammet av en Metoo-skandale. Han anklages for å ha tatt en skjønnhetsdronning på brystene uten å spørre om lov og for å ha voldtatt flere andre kvinner.

 

Protester Demonstranter viser sin avsky mot ekspresident Òscar Arias etter en meetoo-skandale. Foto: EZEQUIEL BECERRA/AFP/NTB SCANPIX

 

En erkekristen folkesanger og motstander av homofilt ekteskap vant første valgomgang i 2018 og ble nesten president. Det bygges flere private boligområder med piggtråd rundt på nedlagte kaffeplantasjer i forsteder som Heredia.

Alt dette er noe som får flere til å snakke om en «sentralamerikanisering» av landet.

«Vi holder på å miste oss selv», sukker den 34-årige designeren Sophia del Sol Conde, som jeg møter før en taiwanesisk kunstfilm under landets velrenommerte filmfestival. Alt ved henne motsier hennes påstand om et nasjonalt syndefall: Hun er mild av natur, frilanser for Netflix og har naive tatoveringer på armene av ville roser og en spurv. Men det hyggelige og tolerante Costa Rica, som hun ligner legemliggjøringen av, er en myte, mener hun.

 

«Mister oss selv» Designer Sophia del Sol Conde mener utviklingen i Costa Rica går i feil retning. Foto: EMI KONDO

 

Middelklassen krymper, flere har korte og usikre ansettelsesforhold, og velutdannede unge har ikke råd til å kjøpe seg bolig, slik foreldrene deres hadde. Det er færre drap på kvinner her enn i resten av Latin-Amerika, men nødetatene får likevel en henvendelse om familievold hvert femte minutt. De ofte litt sjenerte costaricanske mennene ser godmodige ut, men har et middelaldrende kvinnesyn, hevder Sol og får støtte av sine kloke, velkledde venninner. Da hun hadde langt hår, plystret menn etter henne på gaten, og da hun ble korthåret, begynte de å rope «ekle lesbe».

«Vi må bryte ut av løgnen. Vi har problemer som vi mangler ryggrad til å løse.» 

Europeisk velferd, afrikanske skatter. Har dere hvilt på laurbærene, spør jeg den tidligere presidenten fra 2014–2018, Luis Guillermo Solís.

«Det har vi nok til en viss grad», erkjenner han på Skype fra Miami, hvor han nå jobber som historieprofessor. Han er sosialdemokrat og mener ikke overraskende at landets suksess skyldes en sosialdemokratisk tradisjon for markedsøkonomi kombinert med omfordeling.

«Men den modellen skaper ikke de samme resultatene som den pleide», sier han.

 

Guillermo Solís var præsident i Costa Rica fra 2014–2018, men er nå historieprofessor i Miami i Florida.

 

«Vi bruker hele 7,7 prosent på utdannelse, men har for få godt betalte jobber til våre kandidater. Vi har gode velferdsytelser, men for mange av dem går ikke til de aller fattigste. Folk her stiller europeiske krav til velferden, men vi betaler like lave skatter som afrikanske land. Man kan jo ikke lage sjokolade uten kakao, som man sier, men hvis vi hever skattene, så skader det konkurranseevnen og vekker et ramaskrik. Det dilemmaet mangler vi nye svar på som land.»

Globalisering, finansspekulasjon og raske internetthandler har gjort det lettere å hvitvaske penger og være korrupt, fortsetter han. Han ble valgt på å ville bekjempe korrupsjon. Men folk fra hans regjering er siden blitt anklaget for å motta penger under bordet av et kinesisk sementfirma da landets sementmonopol ble brutt. Fiendene hans kaller ham konsekvent for «Big Chief», fordi en ukjent bakmann opptrer med det navnet i dokumenter fra skandalen. Han avviser blankt å ha vært involvert. De fleste analytikere mener at det er skjedd bak hans rygg.

«Vi har aldri vært det drømmelandet noen tror. Det er en myte at indianere og spanjoler sto skulder ved skulder på jordene, og at alle var glade. Vi har hatt slaveri! Vi har fattigdom. Vi har et deilig land hvor vi har gjort mye riktig med fred og velferd og naturbeskyttelse, og nå har vi noen nye utfordringer som vi nok også skal klare å løse.»

Solís innrømmer at korrupsjonen og ulikheten har økt, men kaller det «fornærmende» å snakke om et tap av uskyld: «Hør her. Vi har aldri vært det drømmelandet noen tror. Det er en myte at indianere og spanjoler sto skulder ved skulder på jordene, og at alle var glade. Vi har hatt slaveri! Vi har fattigdom. Vi har et deilig land hvor vi har gjort mye riktig med fred og velferd og naturbeskyttelse, og nå har vi noen nye utfordringer som vi nok også skal klare å løse.»

Trusler i palmeland. Frontlinjen i oppgjøret om Costa Ricas selvforståelse er på mange måter landets nordvestlige provins Guancaste, som grenser til Nicaragua og har en perlerad av vakre strender omkranset av palmer. Mange erkecostaricanske ting kommer herfra: folkedrakten, folkedansen hvor man løper nedover gaten og roper «boooomba», og nasjonalretten gallo pinto, et tungt frokostmåltid bestående av ris og bønner.

Samtidig er mange av landets nye utfordringer konsentrert på disse kanter. Her er det mye penger, spesielt takket være de mange vestlige turistene og pensjonistene, men også økende fattigdom, arbeidsledighet, ulikhet og landets laveste sosiale mobilitet.

 

Paradis for fall? Provinsen Guancaste har en perlerad av vakre strender omkranset av palmer og er en av landets største turistmagneter. Problemet er at korrupte lokale myndigheter tillater nedbygging av strandsonen i strid med Costa Ricas lover og regler. Foto: GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO

 

Problemene er lette å overse. Det er jo fred og glade dager på restaurantene ved stranden i yndige badebyer som Sámara, hvor hester og barn på ferie løper fritt rundt i vannkanten, mens solen går ned bak bukten. Borgermesteren er avsatt på grunn av korrupsjon, som i så mange kommuner i Guancaste. Det ser imidlertid ingen ut til å bry seg nevneverdig om i den lille hovedgaten med stråhattebutikker, bilutleie, yogastudioer og veganrestauranter. Her det alltid jobb å få og blonde backpackere å danse med. «Pura Vida» hilser de hele tiden – deres litt irriterende nasjonalmotto som betyr ‘det rene livet’, eller ‘det går bra’ – som er trykket på nips og badehåndklær.

Stort sett hele turistøkonomien er bygget opp uten lokale planer og uten at landets lover overholdes. Det er for eksempel ikke lov å bygge nærmere enn 150 meter fra vannkanten. Men det gjøres det over alt langs Guancastes stillhavskyst. I Sámara har ikke politiet myndighet til å gripe inn. Sakene skal behandles ved et kontor i en av de større byene, og derfra kommer de sjelden videre. Så lenge noen kan huske har baren Sheriff Rustic ligget midt på stranden i direkte forlengelse av badebyens lille lokalpolitistasjon.

Og hva så? Mange tjener på det, og det er få som egentlig taper. Men om ikke så lenge kan området kommet til å stå overfor langt alvorligere problemer enn småkorrupsjonen man har vært vant til lenge. Klimaendringene har allerede ført til vannmangel i Guancaste, som har hatt over 20 skogbranner i 2019. Costa Rica risikerer å miste en tredjedel av sine vannressurser innen 2050, og det rammer spesielt dette området. Regntiden skulle ha kommet, men kommer senere og senere, og det faller kun halvparten så mye regn nå som det historiske gjennomsnittet.

 

«Vill vest» og vannmangel Regnskogene i Costa Rica trues fra ulikt hold: tørke, nedbygging, skogbranner. Foto: GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTO

 

Vannkonflikter forut. 92,4 prosent av costaricanerne har rent drikkevann, noe som er imponerende mange sammenlignet med resten av regionen, men kun 15 prosent av avfallsvannet renses før det slippes ut i naturen. De færreste steder har myndighetene oversikt over grunnvannet og vannreservene eller styr på tillatelser. Det er hundrevis av ulovlige brønner i Guancaste, som både har et mylder av NGO-er som vil redde havskilpaddene, og en masse klondykeaktige nybyggerområder ofte oppført av utenlandske entreprenører i søvnige fiskerlandsbyer i økologisk sårbare soner.

«Det er vill vest, og det ender galt», sier Matthew Banes da han ønsker meg velkommen i et av de berørte områdene, i kystbyen Marbella i enden av en lang, humpete grusvei hvor alt er knusktørt på denne årstiden. Banes sitter i styret i organisasjonen Nosara Wildlife Rescue hvor han rykker ut og redder sårede dyr. Han er fra Huntington Beach i California – i likhet med sin største rival, Jeffrey Allen, som eier hundrevis av byggeplasser her langs Costa Dorada og i det kuperte området bak.

Banes har klaget til kommunen over Allens firmaer, som han blant annet anklager for å stjele av grunnvannet.

Han viser meg droneopptak, rettsdokumenter og andre indisier på at Allen har kuppet de lokale vannmyndighetene. Vanntillatelser ble inntil nylig utdelt av Asada-ene, noen små lokalråd som enkelt kunne komme til enighet om alt mulig før utlendingenes ankomst, da det var mer enn nok vann til alle de små jordbrukene og byens få hundre innbyggere.

«Allen fikk plantet sine folk i Asada-ledelsen og begynte å bruke av vannet som om det var hans. For noen steg prisen for å være koblet til vannnettet», hevder Banes.

Nylig overtok en nasjonal vannmyndighet kontrollen med vannet med henvisning til nettopp korrupsjon og uregelmessigheter. Det er ikke mulig å få et intervju med Allen, får jeg vite på hans selskaps iskalde kontor, men han har i en lokalavis bedyret sin uskyld.

Det er en konstant trafikk av sementmaskiner og byggematerialer på de smale jordveiene. Mange i byen arbeider i dag i byggebransjen. De er glade for all nybyggingen, sier de.

«Før utlendingene hadde vi ikke engang elektrisitet», husker den 63 år gamle bonden Eider Arreta. Han klør seg på den bare magen der han sitter i en plaststol foran restauranten som hans kone Victoria Espinoza driver. Hun er fra Nicaragua og er bare glad for at «det er levelig her».

Vannrasjonering er vanlig andre steder i Guancaste og fører til hissige utbrudd mot turisthotellenes store svømmebassenger, selv om det er landbruket som bruker mest vann.

Men her i Sámara er det fremdeles nok vann, og de fleste har ikke enset den ulmende konflikten.

 

Det gode liv Julia Ramos og hennes barnebarn. 

 

«Vi har det godt», smiler renholderen Julia Ramos og vipper i en rusten gyngestol i hagen foran sitt lysegrønne trehus. Det ligger et par flatklemte ølbokser i gresset. En hund sover i skyggen under mandeltreet som et barnebarn uten melketenner er på vei opp i. Uten jobbene utbyggerne har skapt, ville mange måttet flyttet bort, sier hun. Hun deltok nylig under et lokalrådsmøte om dem. Der ble man enige om å la byggingen fortsette.

«Det er derfor Costa Rica har lykkes som land», sier hun. «Fordi vi løser våre problemer med lokalrådsmøter og ikke med revolusjoner».

 

Tidligere publisert i Weekendavisen og i Bistandsaktuelt.