• Takknemlig Etter en endring i Brasils grunnlov som åpnet for kvotering av fattige og svarte studenter, ble det mulig for 17 år gamle Raíza Uzeda å ta en universitetsutdannelse. Foto: DARIO DE DOMINICIS

  • Nytt fellesskap Studentene lytter til professor Antonio Edmilson Martins (i grønn og blå stripet skjorte midt i bildet), som tar dem med på en månedlig guidet tur universitetet kaller «Lille Afrika» gjennom slavenes lidelser i Rios gamle havnekvarter. Brasil var i 1888 siste land i den vestlige verden som avskaffet slaveriet. Foto: DARIO DE DOMINICIS

  • Heltestatus Raíza Uzeda (lengst t.v.) har stilt seg i kø for å få autografen til Luiz Fux, dommeren som var med på å innføre kvotering til Brasils universiteter. Fux foreleser også i jus ved UERJ. Foto: DARIO DE DOMINICIS

     

  • Anerkjent Det statlige universitetet i Rio ble grunnlagt i 1950 og er et av de største universitetene i Brasil. Hovedcampuset ligger rett ved Maracanã stadion, der finalen i fotball-VM ble avholdt da Brasil arrangerte turneringen i 2014. Universitets juridiske utdannelse regnes blant de beste i landet. Foto: DARIO DE DOMINICIS

  • Kvotert inn Raíza Uzeda tar undergrunnsbanen hjem etter en lang dag på universitetet, der hun studerer jus. Ved siden av studiene spiller hun basketball på universitetslaget. «Når folk vil bli kvotert inn på universitetet, er det vanskelig å argumentere mot dem som hevder de er svarte, selv om de ikke er det. Men politiet vet hvem som er svarte. De stopper oss på gaten uten grunn, og de dreper oss», sier Raíza. Foto: DARIO DE DOMINICIS 

  • Stolt kallenavn «Vi er Kongo, vi er Kongo» synger Raíza Uzeda og de andre fra baskettreningen når de heier på laget med mannlige kolleger fra jusstudiet. Foto: DARIO DE DOMINICIS

  • Aktiv student Studiesemesteret har akkurat startet, men idrett og andre aktivitetene ved universitetet har pågått siden Raíza fikk beskjed tre måneder tidligere om at hun hadde fått studieplass. Her forklarer treneren taktikk for Raíza og de andre spillerne på universitetets basketlag. Foto: DARIO DE DOMINICIS

Endelig adgang for alle.

Endelig adgang for alle.

Fra utgave: 10 / november 2015

Med innkvotering av svarte og fattige til Brasils universiteter, begynte den største sosiale revolusjonen siden slaveriet ble avskaffet. Det er langt til grunnlovens ideal om likeverd og like muligheter – men for første gang finnes det en vei fremover.

Rio de Janeiro, Brasil. En hvit brasiliansk mann står helt foran i en universitetsaula og holder opp en rød T-skjorte han nettopp har fått, med teksten «Keep calm and sou do Congo» (Ta det rolig, og jeg er fra Kongo). Ved siden av ham stiller studentene Raíza og Brenda Uzeda seg opp for fotografering. Alle tre ler, selv om de er rørt og øynene deres blanke. På begge sidene trenger store klynger av studenter seg på for å bli de neste.

Det er Raíza Uzedas første dag på jusstudiene, mens hennes søster Brenda begynner på sitt tredje år. Mannen som står mellom dem heter Luiz Fux og underviser her på UERJ Universidade do Estado do Rio de Janeiro, Rio de Janeiros statlige universitet. Men det han er mest kjent for blant studentene, er at han som dommer i grunnlovsdomstolen i 2012 erklærte at det er lovlig å kvotere inn svarte og elever fra offentlige skoler på universitetet.

Fakta

Brasil

Verdens femte største land i både areal og befolkning.

Økonomien er verdens syvende største.

Språk: Portugisisk

Befolkning: 190 millioner.

50,7 prosent av befolkningen identifiserer seg som svarte eller «pardos» (tilsvarer omtrent «blandet rase»). Etter modell fra USA kan de med et felles navn kalles afroættede eller afrobrasilianere, men ordene er sjelden i bruk i Brasil hvor mennesker snarere definerer seg etter utseendet enn opprinnelse.

47,7 prosent identifiserer seg som hvite.

Afrobrasilianeres lønn er i gjennomsnitt 57,4 prosent av hvites, ifølge de siste tallene fra 2013.

Dødsfall som følge av vold blant afrobrasilianere: 36 pr. 100 000 innbyggere.

Dødsfall som følge av vold blant hvite: 15 pr. 100 000 innbyggere.

Andel afrobrasilianere over 25 år med universitetseksamen i 2009: 5 prosent.

Andel hvite over 25 år med universitetseksamen i 2009: 15 prosent.

Andel afrobrasilianere over 25 år med universitetseksamen i 1999: 2 prosent.

Andel hvite over 25 år med universitetseksamen i 1999: 10 prosent.

Andel afrobrasilianere i alderen 18–24 år som studerte på universitetet i 2009: 30 prosent.

Andel hvite i alderen 18–24 år som studerte på universitetet i 2009: 63 prosent.

Andel afrobrasilianere i alderen 18–24 år som studerte på universitetet i 1999: 8 prosent.

Andel hvite i alderen 18–24 år som studerte på universitetet i 1999: 33 prosent.

Andel afrobrasilianere som definerer seg som analfabeter: 13 prosent.

Andel hvite som definerer seg som analfabeter: 6 prosent.

Kilder: Brasils statistikkinstitutt IBGE, Relatório Anual de Desigualdades Raciais (Årlig rapport over raseforskjeller) fra Rio de Janeiros føderale universitet, Institutt for tilpasset økonomisk forskning, IPEA.

 

Kvoteringsloven

Rio de Janeiros statlige universitet UERJ var først ute med å innføre kvoter i 2001. Andre læresteder fulgte etter, og fra 2012 ble det obligatorisk for statlige universiteter å kvotere: Minst halvparten av alle plasser skal gå til kvotestudenter innen år 2016.

Kvoteplassene går til afrobrasilianere, fattige og elever fra offentlige skoler. Kategoriene er delvis overlappende. Sammensetningen mellom ulike kvotegrupper varierer med hver enkelt delstats befolkning. Også funksjonshemmede og personer fra urbefolkningen har et mindre antall kvoteplasser.

Studentene må ha en viss grunnleggende kompetanse. Lave inntekter og offentlig grunnskole skal dokumenteres i søknaden. Afrobrasilianere definerer selv sin bakgrunn etter flere pinlige episoder der universiteter har krevd bilder i søknaden og forsøkt å definere hva som utseendemessig kreves for å regnes som svart («tykke lepper, flat nese og krusete hår» skrev Søndre Mato Grossos statlige universitet i 2003).

Bare i Rio de Janeiro er 41 tilfeller av fusk blitt oppdaget når blonde studenter har registrert seg som svarte, ifølge avisen Globo.

Målet er at antallet afrobrasilianere på universitetene skal gå fra 8700 til 56 000 på ti år. Planen er at kvoteordningen så skal avskaffes.

 

Det er derfor studentene her nesten ser ut som et tverrsnitt av Brasils befolkning når det gjelder fordelingen mellom svarte, hvite og alle nyanser imellom. Over halvparten av befolkningen i Brasil har afrikanske røtter, men for ikke så mange år siden ville Luis Fux holdt innvielsestalen sin for en helhvit aula.

Men Kongo? Vi kommer tilbake til Kongo.

Flittige studenter. Raíza Uzeda (17) føler seg allerede hjemme på universitetet. Hun har vært her nesten hver dag siden opptaksbeskjeden kom for tre måneder siden. Selv i helgene er den vidstrakte campusen med sine kantete grå betongbygninger full av studenter.

«Vårt liv er her nå. Det er vanskelig å komme inn, så vi vil dra mest mulig nytte av tilbudene her», sier Raíza Uzeda.

Studentene leser, driver med idrett og henger rundt, men først og fremst går de på frivillige forberedende kurs.

«Foreleserne har vært helt topp, men de har alle vært hvite, og vi har bare hatt én eneste kvinne. Jeg savner å ha noen forbilder. De eneste svarte som jobber her, er renholdere og sikkerhetsvakter.»

Slik ser det ut i hele det brasilianske samfunnet. Servicesituasjoner er de eneste raseoverskridende møtene for mange brasilianere som bor, studerer og jobber i ulike verdener. Da Raíza skulle besøke en venn i den rike, hvite sørlige delen av Rio, viste portvakten henne til vareheisen.

«Svarte kvinner oppfattes alltid som tjenestepiker, eller som prostituerte. Jeg vil studere for å være med på å forandre bildet av hva en svart kvinne kan være.»

Raízas farmor var tjenestepike. Det er ikke noe galt med den jobben, sier Raíza, bortsett fra koblingen til slaveriet.

«De svarte kvinnene fortsatte å gjøre samme arbeid, til lave lønner og under nesten like maktesløse forhold. De tok seg av hvite barn, men ingen sørget for at deres egne barn gikk på skolen.»

Det er bare én av måtene slaveriet kaster sin skygge over dagens Brasil. 127 år er gått siden slaveriet ble avskaffet, det vil si bare noen få generasjoner.

Svarte lever i gjennomsnitt seks år kortere enn hvite, tjener drøyt halvparten og er oftere fattige, dør oftere som resultat av vold, er mer syke og har sjeldnere en utdannelse. Til tross for 12 år med sosialdemokratisk styre er ingenting blitt gjort for å kompensere for alle stjålne liv i den vestlige verdens siste slavenasjon. Før nå.

De hvite har skrevet historien. Det er tidlig lørdagsmorgen og regnet fosser ned. Alle førsteårsstudenter er invitert til en guidet tur av historiestudentenes forening, og et hundretall er samlet i «Lille Afrika», Rio de Janeiros gamle havneområde der slaveskipene en gang la til.

Taust lytter de til historieprofessor Antonio Edmilson Martins.

«Torget der borte ble kalt forvaringen, der ble de svarte slavene holdt før de ble sendt av sted til plantasjene», sier han andpustent i den bratte oppoverbakken.

Fra en stille hage er det utsikt milevidt over Rio. Her ble slavene solgt etter en tid på oppfetning for å øke markedsverdien.

«Dette burde det selvfølgelig blitt undervist i på universitetet», sier Barbara Cunha (21). Hun er historiestudent og en av initiativtagerne.

«Men det blir det ikke, ikke i tilstrekkelig grad. Europeernes historie i Brasil er velstudert. Afrikanernes historie ignoreres. Brasil lever i en fantasi om at det ikke finnes fordommer her, men sosial klasse og fattigdom er store problemer som er nært koblet til rase.»

Barbara vil egentlig ikke uttale seg. Hun er hvit, og hun sier at hun har innsett hvor viktig det er med representasjon.

«Historien er skrevet av hvite», sier Evelyn Araújo (21) som også studerer historie.

Også professoren som leder vandringen er hvit. Evelyn trekker på skuldrene: «De fleste med utdanning er fremdeles hvite. Det å studere har vært et privilegium for dem som har hatt mulighet til å gå på de beste forberedende privatskolene. Jeg håper på å forandre fremtidige studenters tankesett gjennom å bli en svart professor», sier hun.

«Jeg er allerede lei av å forklare dette for hvite», sier hennes kjæreste Leonardo Soares (19). «Mine hvite venner gratulerte hverandre da vi alle kom inn på universitetet, men ikke meg. De trodde jeg hadde fått min plass gratis. Mitt mål er bare å bli et forbilde for svarte.»

Ingen han kjenner hjemme i arbeiderbydelen Meier har noen utdannelse. Men en tante som har studert, oppmuntret ham til å lese og tenke selv: «Det er mangel på forbilder, men fremfor alt mangel på muligheter. Derfor er kvotene så viktige. Det er det første seriøse forsøket som er gjort for å gi også barn av fattige en sjanse.»

Kvoteringssystemet er verdens mest radikale. Den sosialdemokratiske regjeringen håper å oppnå store forandringer ved å reservere halvparten av plassene på alle statlige universiteter for svarte, fattige og elever fra landets forsømte offentlige skoler – kategorier som i stor del er overlappende.

Stigmatiseres. Brasil har et selvbilde som en flerkulturell smeltedigel, der over halvparten av innbyggerne er svarte, men likevel er det stigmatiserende å være svart. Svarte blir ofte mistenkeliggjort bare på grunn av sin hudfarge, og er kraftig overrepresentert blant de over 2000 personene som blir drept av politiet hvert år. De registreres rutinemessig under kategorien «drept ved motsettelse av pågripelse». 60 av de 82 barna under 14 år som er drept av politiet de siste ti årene, var svarte, ifølge avisen Globos granskning av dødsårsaksregisteret.

«Hvordan vet man hvem som er svart?» spør Raíza retorisk. «Vi brasilianere er blandet på mange ulike måter. Når folk vil bli kvotert inn på universitetet, er det vanskelig å argumentere mot dem som hevder de er svarte, selv om de ikke er det. Men politiet vet hvem som er svarte. De stopper oss på gaten uten grunn, og de dreper oss.»

Strengt hierarki. Brasil er som besatt av klassifiseringer. Foruten svarte og hvite bruker myndighetene ordet «pardo» som nærmest kan oversettes som «blandet rase», og «gule» om asiater. Det finnes ytterligere et hundretalls ord for hudfarge. Også sosiale klasser er strengt definert i åtte inntektsgrupper.

Raíza forklarer og viser en pyramide med hendene i luften:

«De her oppe er overklasse, her nede er de fattige, her er middelklassen og her …», hun peker halvveis mellom midten og bunnen, «her er vi. Nedre middelklasse. Men mine foreldre kommer herfra», sier hun og peker lengst nede.

Moren hennes jobbet i barnehage da barna var små, og lyktes senere å få et stipend til å studere jus, men nå er hun arbeidsledig. Faren er yrkesmilitær, en vanlig karrière for fattige med ambisjoner, men uten ressurser til å studere. Foreldrenes inntekter har kunnet gi barna betydelig bedre forhold enn de selv vokste opp under, men har ikke rukket til å betale for privatskole for Raíza og Brenda. Søstrene bor sammen med moren i en forstad nord i Rio. Desto lenger nord vi kommer med T-banen, desto færre hvite er det i vognen. På gangbroen utenfor stasjonen er nesten alle svarte.

Brasil har et selvbilde som en flerkulturell smeltedigel, der over halvparten av innbyggerne er svarte, men likevel er det stigmatiserende å være svart. 

Hjemme i leiligheten setter Raíza seg i sofaen og slår på TV-en. Det kunne like gjerne ha vært Norge på 1950-tallet. Alle er blonde.

Institusjonaliserte ulikheter. «Den rasistiske undertrykkelsen under slaveriet har etterlatt arr som fremfor alt viser seg i skolesystemet, med en enorm ulikhet mellom hvite elever og elever med afrikanske røtter. Slaver under en herre er blitt slaver under et system», sa dommer Luiz Fux da grunnlovsdomstolen i 2012 erklærte at universitetskvoteringen var lovlig.

«Avskaffingen av slaveriet, uten noen politiske reformer forøvrig, har skapt et påstått rasedemokrati der ulikhetene er institusjonalisert.»

Domstolen var enig, men det kom likevel frem en rekke motargumenter i debatten. Å kvotere skulle være rasistisk, oppmuntre til latskap, senke utdanningskvaliteten, være urettferdig mot dem som har betalt dyrt for privatskoler for å maksimere sine sjanser på inntaksprøvene som styrer hvem som tildeles plass. Men inne på universitetet UERJ er det vanskelig å finne noen som er imot kvotene.

På en balkong henger Luisa Saraiva (21) som er tredjeårs jusstudent og som har gått på katolsk privatskole.

«Det bor ingen svarte i det området der jeg vokste opp. De bare jobber der. Før jeg kom på universitetet, hadde jeg aldri vært i noen av forstedene, alle på skolen min bodde i nærheten og var som meg. Jeg visste ingenting om det virkelige Brasil», sier hun.

Enkelte hevder at privatskoleelevene jobber mye hardere enn kvoteelevene for sine plasser på universitetet.

«Det er løgn. Jeg har gått på en av de beste skolene. Jeg fikk mye hjelp av lærere og av mine foreldre. Ved offentlige skoler er det mangel på lærere, og elevenes foreldre har ofte ingen utdannelse. Det er de som virkelig må kjempe. Det har jeg fått øynene opp for her», sier hun.

Fra sine dårligere forutsetninger lykkes de innkvoterte studentene like bra som de andre, viser de undersøkelsene som er gjort ved UERJ og noen andre universiteter som fulgte etter med å ta i bruk kvoter på begynnelsen av 2000-tallet. Kvotestudentenes gjennomsnittskarakterer ligger til og med høyere på enkelte studier.

«Når vi endelig får sjansen, utnytter vi den. Vi har ikke råd til å gå om igjen eller mislykkes», sier Raíza Uzeda.

En ny generasjon studenter begynner sakte å endre både svarte og hvites stereotype bilde av svarte.

Kvotereformen har allerede ført til mye av det regjeringen håpet på. Ikke bare er enkeltpersoners liv forandret til det bedre, men hele det brasilianske samfunnet er i ferd med å bli bedre integrert. En ny generasjon studenter begynner sakte å endre både svarte og hvites stereotype bilde av svarte.

Store dypereliggende problemer. Kvoter er politisk hendige. De koster ingen ting og kan innføres over natten. De dypereliggende problemene er dyre og tidkrevende å løse. Den offentlige skolen har forfalt i flere tiår, mens alle som har råd, har sendt sine barn andre steder.

Ved å innføre sosialstønad som setter som forutsetning at barna går på skolen, har Brasil på drøye ti år lykkes i å minske den mest akutte fattigdommen og høyne skolegangen radikalt. Nå gjenstår det vanskeligste:

Å få på plass et utdanningssystem som retter opp sosiale skjevheter, høyner kvaliteten i grunnskolen og gjør den til et trygt sted å være.

«Der jeg bor er det en skole, men nesten ingen vil sende barna sine dit, for gjengmedlemmene står og selger narkotika ved inngangen. Hver gang man hører lyden av skudd, så haster man dit med hjertet i halsen», sier Ismael Machado, som drar vognen sin med rengjøringsutstyr gjennom korridorene på UERJ. Han er enkemann og bor med to barn og tre barnebarn i favelaen Mangueira like ved universitetet.

«Før kvoteringen så man ingen svarte her. Klart det er bra at folk blandes. Men det er ikke sant at universitetet er åpent for alle», sier han. Ismael Machado ble selv tvunget til å slutte på skolen da han var 13 år for å arbeide, og hans døtre likeså. De har nettopp lykkes å få to av barnebarna inn på en offentlig skole utenfor favelaen. Han han har vanskelig for å forestille seg at de noen gang får plass på universitetet.

Barna med sine skolesekker strever seg oppover fjellsiden i favelaen Santa Marta. Noen politimenn står som vanlig oppe i bakken og ser ned på dem fra bilen med blålyset på. Ytterligere en politibil står lenger nede, ved veien inn til slumstrøket. Det hender hele favelaer sperres av, eksempelvis etter en ransbølge. Individuelle rettigheter gjelder ikke for dem som bor her.

Ønsker å studere. Alex Magalhaes (11) forteller at det er rotete på skolen og at lærerne er mye borte. Det spiller ingen rolle, for han skal bli fotballspiller.

«Hvis det ikke går, så blir jeg vanlig arbeider. Hvilken jobb som helst blir bra», sier han.

Nesten ingen voksne i Santa Maria har noen utdannelse. Likevel forteller mange av favelaens barn at de drømmer om å studere og bli ingeniører eller advokater. Ikke alle har klart for seg hvordan det skal gå til, men alle peker ut et forbilde. En fetter, en bekjent, Benja på capoeiratreningen.

«Benja er amerikaner, han studerer på universitetet der mamma vasker. Han sier at arkitekt er en veldig bra jobb», sier Vitor Miranda (13) som får trene i universitetets capoeiragruppe fordi moren er ansatt der.

«Jeg må studere hardt og jobbe ekstra så vi klarer oss. Jeg vil bli noe i livet. Å bli noen, det er når andre blir stolte av en. Om man er fattig og bor i en favela, behandler folk en dårlig.»

Et ekko høres fra vår hjemlige debatt om integrasjon, diskriminering og rasisme. På et vis legges ansvaret hos dem som har minst makt. De skal tilpasse seg, oppføre seg, gli inn for å fortjene respekt. I Brasil tilhører de mindre privilegerte samme kultur, snakker samme språk, og har ofte flere generasjoners lengre bakgrunn i landet enn dem med mer makt. Forskjellen mellom dem med privilegier og dem uten, er bare hudfargen, og at den ene gruppens forfedre bygde sin rikdom på å gjøre den andre gruppens forfedre til slaver.

Bærer kallenavn med stolthet. Til tross for at de svarte utgjør over halvparten av innbyggerne, ses de på som en minoritet. Da UERJ som første universitet begynte å kvotere, ble forskjellen markant.

«Kongo! Afrika!». Det var tilropet universitetets fotballag med spillere av alle fargenyanser, pleide å bli møtt med av motstanderlagenes heiagjenger. Studentene snudde imidlertid opp ned på situasjonen ved å ta i bruk kallenavnet selv – med stolthet – og kallenavnet ble etter hvert tatt i bruk av hele universitetet.

Slik fortsetter det å minne om historien for studentene som i dag er et tverrsnitt av den brasilianske befolkningen.