• En ny verden venter Barna i San Juan de Soco lever foreløpig i en beskyttet tilværelse i landsbyen. Etter hvert vil de møte mer og mer av den moderne verdenen, som allerede fascinerer de større barna. Alle foto: JON MORTEN RISBERG

     

  • Verden inn i stuen Når aggregatene i San Pedro de Tipisca starter klokken 18, samles landsbyens barn seg i hyttene som har TV. Jentene i San Juan de Soco vil uunngåelig møte vestlige verdier og påvirkning. Hva de gjør med dette, vil forme ticunaenes fremtid.

     

  • Moderne hjelpemidler Mange eldre ticunaer har dårlig syn, men har lite tilgang på briller lokalt. Alle foto: JON MORTEN RISBERG

  • Mangler behandlingstilbud En eldre mann i San Juan de Soco lider av Parkinsons sykdom, og sliter med å finne en behandling som hjelper. Her sitter han utenfor hjemmet sitt med barnebarnet. Husene mangler ytterdør, men flere av dem har likevel parabolantenne og TV.

Fremdrift med en pris.

Fremdrift med en pris.

Fra utgave: 11 / desember 2017

Verdens urfolk møter uunngåelige utfordringer når de får tilgang til resten av den globaliserte verdenen. Ticunaene i Amazonas er et av disse. Vesten lokker med penger og gjenstander som gjør livet deres enklere – og urfolkets ungdommer tar imot fristelsene med åpne armer.

 

San Pedro de Tipisca/San Juan de Soco, Amazonas, Colombia. Ticunaene, et av de gjenværende urfolkene i colombiansk Amazonas, har i alle år levd side om side med den fruktbare regnskogen. Nå er vestlig påvirkning nærmere enn noensinne, og ticunaene har begynt å sette føttene i den moderne verdenen. Den urgamle og egenartede kulturen er truet, og trusselen kommer fra ticunaene selv. Vesten lokker med penger og gjenstander som gjør livet deres enklere, og urfolkets ungdommer tar imot fristelsene med åpne armer. De eldre ønsker å leve etter den gamle tradisjonen, men om samfunnets unge er på vei bort, hvilken fremtid vil morgendagens ticunaer møte?

Loreto Yacu er en elv sør i Colombia som munner ut i Amazonas. Langs elven finnes det flere landsbyer bosatt av ticuna-stammen, med innbyggertall som varierer fra 100 til 400. Området er geografisk sett langt unna sivilisasjonen, med over fem timers båtreise til nærmeste større by med flyplass (Leticia). San Pedro de Tipisca er en slik landsby, og med sine 250 innbyggere er det den siste ticuna-bosetningen i Colombia før elven når Peru.

Utseendemessig gir San Pedro de Tipisca inntrykk av å være ruralt og primitivt. Husene er relativt enkle og bygget av tre. De står alle på påler og har tak laget av strå eller bølgeblikk. Bølgeblikkplatene er gitt av myndighetene for å unngå unødvendig sanking av strå fra skogen.

Kontrastfylt. Ved ankomst i landsbyen, er ungene de første vi møter. De virker glade for å få besøk og er ikke overrasket over å se hvite europeere. De løper barbent og har vestlige motiver på klærne, som superhelten Capitan Americano.

Ved nærmere ettersyn har husene minimalt med møbler, og i noen er det kun et par hengekøyer. Enkelte hus mangler til og med én eller flere vegger. Ett hus som også mangler ytterdør, har likevel en diger parabolantenne utenfor. Den gir signal til flatskjerm-TV-ene som finnes i flere av de enkle husene.

Noen av landsbyens tenåringer har adoptert en vestlig klesstil og går med capsen bak frem. De går frem og tilbake i landsbyen mens de spiller musikk fra smarttelefonene sine. Det er blitt populært å streife gatelangs i en bebyggelse uten gate – der også telefonsignal er mangelvare.

Noen av landsbyens tenåringer har adoptert en vestlig klesstil og går med capsen bak frem. De går frem og tilbake i landsbyen mens de spiller musikk fra smarttelefonene sine. Det er blitt populært å streife gatelangs i en bebyggelse uten gate – der også telefonsignal er mangelvare.

Mange av de voksne ticunaene passer bedre inn i et vestlig bilde av urfolk og deres levesett i Amazonas. Med værbitte ansikter, ofte bærende på enten macheter eller nyfanget fisk, ligner de mer det vi har sett av mennesker tilhørende i regnskogen.

Landsbyen avdekker et nærmest absurd møte mellom primitive leveforhold og innslag av gjenstander fra den moderne verdenen. Her er hverken innlagt vann eller toaletter, og innbyggerne må vaske både seg selv og klær i brunt elvevann. Flere av de eldre i landsbyene har dårlig syn og trenger sårt briller. Dårlig tannhygiene og som konsekvens, trekking av tenner, er svært utbredt. Samtidig er det god tilgjengelighet på brus og godteri. Barna sliter med infeksjoner og utslett, og malaria er en fryktet skjebne.

Bak dette blandede førsteinntrykket finnes likevel en tradisjon og kultur som er gammel, rik og stolt. De eldre i samfunnene, ofte bønder eller jegere, fremviser en sterk kobling mellom mennesket og regnskogen – muliggjort ved generasjoners nærhet til naturen. De kjenner navnet og egenskapene til hvert enkelt tre og plante og har utallige historier fra livet i villmarken å fortelle, inkludert om sine møter med eksotiske dyr. De finner veien i det tetteste buskas og kjenner hver sti i jungelen. I denne settingen viser ticunaene en glede, stolthet og respekt for det kjæreste de har: naturen.

Avhengige av naturen. Én av innbyggerne i landsbyen San Juan de Soco, Alvaro, ble kristen for mange år siden og er landsbyens pastor. Han er også en av de lokale ticunaene som ønsker å holde på det tradisjonelle levesettet og dyrker i dag matplanten maniok (kassava) på plantasjene i utkanten av bosettingen. Alvaro er også en aktiv jeger, men forteller at man nå må gå ti kilometer fra landsbyen før man møter på noen større dyr. Overdreven jakt og annen menneskelig påvirkning som avskoging og jordbruk, har skjøvet den opprinnelige naturen lenger unna landsbyen.

Med alvorlig mine forteller Alvaro om sitt livs mest skremmende øyeblikk i skogen. For 20 år siden, mens han var på jakt, støtte han på en gigantisk slange som lå på en trestamme. Han så slangen i øynene og følte en sterk dragning om å gå bort til den. Ubevisst forsto han at det var slangen som hypnotiserte ham, og han klarte å rive seg løs fra slangens blikk før han løp hjem til landsbyen.

Troen på at naturen rett utenfor døren innehar noe så mystisk og magisk, men samtidig livnærer oss med både mat og medisiner, er noe av det som gjør ticunaenes tradisjonelle forhold til regnskogen unikt og uerstattelig. Respekt for naturen og følelsen av gjensidig avhengighet, er noe som er dypt innarbeidet i denne kulturen.

I San Pedro de Tipisca bor det en eldre bonde ved navn Marcelliano. Han driver daglig med høsting av acai-bær, men har også stor kunnskap og lang erfaring med medisinplanter i den omkringliggende jungelen. Han lærer gjerne bort de helbredende egenskap-ene ved de lokale plantene, og han peker rundt i jungelen som en farmasøyt i apotekhyllene. Marcelliano uttrykker bekymring for at den yngre generasjonen av ticunaer begynner å miste følelsen for hva naturen kan bidra med.

«Nå til dags vil de unge bare ta en pille for å ordne alle problemene sine. Hvorfor vil de det, når all medisinen de trenger er rett utenfor døren? Pillene må de jo skaffe fra langt unna», sier han.

Kulturkonflikter. Det er et tydelig skille i landsbyene, hvor den yngre generasjonen har tatt et steg inn i den moderne verdenen, mens de eldre fortsatt står trygt plantet der ticunaene kom fra. Dette bekreftes av Sergio Leon, en lokal guide i økoturismenæringen. Han forklarer at mange unge ticunaer i landsbyer som dette, går på skole i større byer som Puerto Nariño og Leticia. Her får de et møte med moderne tenåringskultur og tar den med tilbake til hjemstedene sine. Klær, mobiltelefoner og idealer.

Jeffrey, sønn av pastoren i San Juan de Soco, en tenåring som går på skole i Puerto Nariño, står opp klokken fire hver morgen for å ta båten til skolen. Jeffrey forteller at planen hans er å komme inn på universitetet i Leticia og studere til å bli ingeniør. Etter dette vil han komme seg ut i verden, enten til Bogota eller en annen storby i Sør-Amerika.

Ikke alle i San Juan de Soco har de samme drømmene som Jeffrey om å komme seg ut av jungelen. Landsbyens nest øverste leder Dagobert kjemper aktivt for å ta vare på ticuna-kulturen. Dagobert er kunstner og har laget flere malerier med motiver fra ticunaenes tradisjonsrike kultur og historie, som et av veggbildene som fremstiller ticunaenes skapelsesberetning, som han kaller det.

Dagobert opprettholder også en tradisjonell metode for å pynte huden, der ticunaene bruker juice fra frukten jagua til å lage midlertidige tatoveringer. Motivene er tradisjonelle klantegn, eller jungeldyr som har mytisk betydning for ticunaene. Dagobert ønsker å videreføre stoltheten ticunaene kan føle for egen tradisjon, en stolthet mange ungdommer ikke lenger deler.  

Sergio forteller at det i den senere tid har vært en selvmordsepidemi blant unge menn i alderen 16–20 år.

«Flere unge menn her i landsbyene ser hvordan mennesker lever i andre deler av verden og blir frustrert og deprimert over at de ikke har eller kan få det samme livet. De ser for eksempel at det å finne seg en kjæreste er et ideal andre steder i verden, og kan bli deprimert hvis de selv sliter med å finne seg en kjæreste i sitt lille, lukkede miljø.»

«Flere unge menn her i landsbyene ser hvordan mennesker lever i andre deler av verden og blir frustrert og deprimert over at de ikke har eller kan få det samme livet. De ser for eksempel at det å finne seg en kjæreste er et ideal andre steder i verden, og kan bli deprimert hvis de selv sliter med å finne seg en kjæreste i sitt lille, lukkede miljø.»

Avskoging og befolkningsøkning. «De moderne idealene bringer med seg et behov for penger, og det er vanlig å tenke at hvis man kan tjene penger i dag, hvorfor bekymre seg for hva som skjer i morgen?» sier Sergio. Denne tankegangen, i kombinasjon med et økende handelspress fra andre større byer i Amazonas, har ført til mindre motstand mot avskoging og ekspandering av jordbruksarealet til landsbyene.

Ticunaene har i alle år benyttet seg av vekselbruk i jordbruket. I det første året på en plantasje dyrkes den lokale matplanten maniok. Året etter byttes det til bananer, og deretter plantes for eksempel ananas. Etter tre års dyrking forlates plantasjen for å la næringsstoffene bygge seg opp igjen i seks–syv år mens det dyrkes mat på en annen plantasje.

Tidligere var det tilstrekkelig for ticunaene å ha disse plantasjene begrenset i en vifteform rundt landsbyene, men stadig oftere utvides nå jordbruksarealene utover dette. Det er nå vanlig å hugge ned skogen og opprette plantasjer i en rett linje ut fra landsbyen og innover i jungelen.

Dette skjer ikke utelukkende på grunn av kjøpepress eller ønske om økte inntekter, påpeker Sergio, men fordi landsbyene opplever en økning i innbyggertall. Innflytterne består i hovedsak av det som omtales som «kolonister»; colombianere fra andre deler av landet som slår seg ned i regnskogen med et ønske om å utnytte ressurser, blant annet medisinplanter.

I en landsby kalt Doce de Octubre (navnet hedrer datoen Christofer Columbus kom til Amerika) er det igangsatt et større byggeprosjekt finansiert av de colombianske myndighetene. Det planlegges å bygge 20 nye betonghus blant de ellers primitive trehyttene. Et slikt prosjekt vil uten tvil snu opp ned på en tradisjonell ticuna-landsby. Betonghus med vinduer og innebygd toalett vil samtidig, i hvert fall etter vestlig målestokk, være mer komfortabelt å leve i enn en trehytte. Det vil angivelig også medføre mindre vedlikeholdsarbeid – alt som gratisforsyninger til ticunaene.

Ticunaene kan neppe klandres for å ønske fremdrift, og prisen for endringer kan være at noe av det opprinnelige svekkes eller forsvinner.

Det man i Vesten anser som romantisk og tradisjonsrikt, løper i mange tilfeller sammen med fattigdom. Hvis de som lever med dette ser en vei ut, vil de derfor antagelig ta den.