• Gåtefull Tidligere hærsjef Abdul Fattah al-Sisi holdt en TV-overført tale 24. juli 2013, der han oppfordret til massemønstringer for å gi ham mandat til å bekjempe terrorisme og vold. Al-Sisi var så å si ukjent for offentligheten før Egypts første folkevalgte president Mohamed Mursi utnevnte ham til forsvarsminister.

  • Avgir stemme Presidentkandidat al-Sisi avgir sin stemme ved valget 25. mai 2014. Foto: AMR ABDALLAH DALSH, REUTERS/NTB SCANPIX

  • Teller sine falne En Mursi-tilhenger mellom omkomne på et likhus etter at hæren inntok deres samlingssted med bulldosere og panserkjøretøy 14. august 2013. Foto: MANU BRABO, AP/NTB SCANPIX 

  • Ærer sine falne Her bæres kistene med 25 drepte politimenn etter et overfall i byen Rafal i Nord-Sinai 18. august 2013, som skal ha vært utførst av islamister. Foto: MOHAMED ABD EL GHANY, REUTERS/NTB SCANPIX

  • Trekker våpen En sivilt kledd politimann retter sitt våpen mot et medlem av Det muslimske brorskapet, som eskorteres ut av sikkerhetssoldater etter skuddveksling inne i en moské 19. august 2013. Foto: AMR ABDALLAH DALSH, REUTERS/NTB SCANPIX

  • Gikk til aksjon Hæren inntok Det muslimske brorskapets samlingssted med bulldosere og panserkjøretøy 14. august 2013. Foto: MOHAMED ABD EL GHANY, REUTERS/NTB SCANPIX

  • Side om side President Mohamed Mursi samtaler med sin forsvarsminister Abdul Fattah al-Sisi (bildet helt t.v.) under et besøk hos hæren i oktober i 2012. Foto: REUTERS/NTB SCANPIX

  • Takk for sist Under et møte med Abdul Fattah al-Sisi i mars 2013, da al-Sisi var Egypts forsvarsminister, oppfordret USAs utenriksminister John Kerry til samhold og reformer. Foto: AP/NTB SCANPIX

Den anonyme diktatoren.

Den anonyme diktatoren.

Fra utgave: 8 / september 2013

For å forstå hvilken retning Egypt tar, er det essensielt å forstå presidenten, den tidligere hærsjefen og forsvarsministeren som styrtet sin president: Abdul Fattah al-Sisi.

«Den arabiske ørn». Det er ikke noen tvil om at Egypt har fått en ny sterk mann. Siden det egyptiske militæret avsatte den demokratisk valgte presidenten, Mohamed Mursi i juli 2013, med påfølgende protester over hele landet, har plakater av Egypts de facto leder, general Abdul Fattah al-Sisi, blitt mer utbredt i Kairos gater enn Sfinx-souvenirer. Hærsjefens blikk stirrer fra kafévegger og vinduer i regjeringsbygninger, den røde fargen og gullstripene i uniformen forblir klare og tydelige til tross for at ansiktet falmer i den nådeløse solen. «Det er han vi kan stole på», står det på noen plakater. Andre kaller ham «arabernes ørn».

Bildet er allestedsnærværende – men gåtefullt. Al-Sisi er like dunkel som hans mørke briller. I Egypt blir han ofte sammenlignet med den karismatiske og hensynsløse lederen fra 1950- og 1960-årene, Gamal Abdel Nasser, men veldig få vet noe som helst om hans familie eller hans bakgrunn. Han uttaler seg nesten aldri til reportere, og hans nære venner og allierte snakker nødig – de avviser intervjuforespørsler eller de sier seg villige til å snakke, for så å avlyse etter å ha forhørt seg med generalstaben.

Mosaikk og tradisjoner. Å forstå al-Sisi er essensielt for forståelsen av hvilken retning Egypt går – særlig etter blodbadet som har utspilt seg når hans soldater har slått ned på demonstrasjonene til støtte for Det muslimske brorskapet. Et sted å begynne er i Kairos gamle Khan al-Khalili-basar, i en butikk som heter Al-Sisi, der hyllene prydes av utsøkte, håndlagde egyptiske skrin med perlemorsmosaikk.

Generalen vokste opp i Gamaleya-distriktet i Kairo, det samme mylderet av smug og bakgater mellom antikverte moskeer og forfalne herberger som forfatteren og nobelprisvinner Naguib Mahfouz skrev om i sitt landemerke av en trilogi, «Palace Walk», «Palace of Desire» og «Sugar Street». Selv i dag har området, som huser basaren, et pulserende liv med scener som kan være eksotiske for en utlending på besøk.

Parfyme- og vannpipeselgere, selgere av palmetrær i messing og skinnende BH-er til magedansere preger gatebildet. Noen steder renner kloakkvann ut i gatene, og søppel er stablet i hauger i gjørma. Andre steder, få skritt unna, henger dufter av krydder som dis i luften. Når egyptere sier at landet er «verdens mor», så er det dette forsofne, men svært stolte og uhyre levende nabolaget som dukker opp i tankene.

Nobelprisvinner Mahfouz’ boksider er fylt med de samme elementene som Egypt opplever i dag: de frustrerte unge menn, kvinneundertrykkingen, det uforutsigbare kjeltringuvesenet og politiets tilfeldige reaksjoner og overbærenhet med disse – og idealisme, fanatisme og ordkløyveri fra Det muslimske brorskap. «Islam er en troslære, en tilbedelse, en nasjon og en nasjonalitet, en religion, en stat, en slags spiritualitet, en hellig bok og et sverd», preker en sjeik fra Brethren i «Sugar Street», som ble skrevet i 1950-årene med en setting fra 1940-tallet. Det er et språk som ikke er ulikt dagens islamisters.

«Kopi av faren». Al-Sisis familie er religiøs, som de aller fleste egyptere. Og hedersplassen i Al-Sisi-butikkens utstillingshaller blir brukt til et slående vakkert og skjørt stykke arbeid med den fundamentalt andektige islamske frasen: «Det er ingen Gud som Gud». Den ble laget av al-Sisis far, Said Hussein Khalili al-Sisi, kjent som Hassan, grunnleggeren av familiebedriften og en sann patriark, ifølge de som arbeidet med ham.

Butikksjefen, Hussain Ali, sier at han har fått beskjed om ikke å snakke om generalen, som han har kjent i mange år. Men han klarer ikke la være å snakke om faren. «Det er ikke nødvendig å snakke om Abdul Fattah», sier han. «Når man snakker om Hassan, snakker man også om alle hans sønner. De er kopier av ham.»

Hassan elsket å lese historie og jus, og han elsket å lytte til den kraftfulle og intenst nasjonalistiske musikken til den store sangeren Oum Kalthoum. Han kjente også flere ledende, religiøse sjeiker i Kairo, som var så vel kunder som venner, sier Hussein. Han var konservativ, men ikke fundamental i noen betydning av ordet. Han hadde tre sønner og fem døtre, alle fikk universitetsutdannelse.

På veggen, over butikksjefen henger et bilde av faren, rammet inn av en perlemorsarabesk som symboliserer hans kraft. «Abdul Fattah er akkurat som Hassan», sier han. «Hassan var veldig flink til å inspirere alle rundt seg. Når han så deg i øynene, visste han hva du ville si. Han visste å gi beskjed når han snakket. Hvis han snakket med en lege, visste han hvordan det skulle gjøres. Og hvis han snakket med en arbeider, visste han også hvordan det skulle gjøres. Og barna har det fra ham.»

Hassan likte å drive forretningsvirksomhet, så en av sønnene, Hussein, gikk i hans fotspor på det. Hassan likte jus, så hans sønn Ahmed ble dommer. «Og han var som en general – pertentlig, alt til sin tid, alt i orden … Og så ble hans sønn general.»

Alle, guttene inkludert, besøkte butikken der faren lærte bort og praktiserte sitt omhyggelige kunsthåndverk: Talløse små enkeltbiter av skjell ble én og én plassert på detaljrikt, utskåret tre, som dannet intrikate årer og små stier flettet sammen i et omstendelig mønster utarbeidet i Hassans hode. «Mannen hadde en visjon», sier Tamer. «Han skapte nye modeller; han brukte ikke de gamle for selv å lage like. Han var ekstremt tålmodig.»

Det var typisk at patriarken så for seg et stort prosjekt – en stol, en kiste, en dør – så delegerte han arbeidet med de forskjellige elementene. Det var utenkelig at håndverkerne løftet blikket, utenkelig at de mistet konsentrasjonen mens de dedikerte seg til den anviste oppgaven. «Vanligvis, mot slutten, visste ingen av arbeiderne hvordan det endelige resultatet ble seende ut», sier Tamer. Så monterte Hassan alle delene sammen, og med alle samlet rundt seg åpenbarte han det ferdige produktet og så med stor glede de forbløffede ansiktsuttrykkene til de som hadde arbeidet med det.

Beskytter privatlivet. I motsetning til fordums sterke mann Hosni Mubarak, hvis kone og familie var velkjente for egypterne, så har al-Sisi beskyttet privatlivet. Ifølge hans eldre bror, Ahmed al-Sisi, som motvillig gikk med på å snakke, har generalen fire barn; tre sønner og en datter. Hans kone sies å bære hijab, men i motsetning til kvinner fra forrige generasjon, så gjør nesten alle egyptiske kvinner det nå for tiden. Som hans kone, så har generalens fem søstre heller ikke jobb utenfor hjemmet. «Jentene våre jobber ikke, de blir hjemme og oppdrar barna», sier Ahmed.

For guttene i familien var det alltid annerledes. Livet var utenfor hjemmet, der de konsentrerte seg om egne karrièrer. Som Ahmed stolt sier: «Vi kommer fra en familie som leder an, ikke en som vil bli ledet».

Den lille gutten som skulle bli general, gikk glipp av alle Egypts vesentlige kriger. Han ble født i 1954, to år før Nasser ble president og var ikke fylt to år da Israel, Frankrike og Storbritannia angrep under Suez-krisen. Han var fortsatt bare 12 år da israelere knuste egyptisk, syrisk og jordansk hær under krigen i 1967. Det største øyeblikk i egyptisk militær ære, den overraskende kryssingen av Suez-kanalen og innsatsen for å ta tilbake Sinai fra Israel i 1973, skjedde fire år før al-Sisi fikk offisersfullmakt. Fredsavtalen i Camp David satte en stopper for Egypts kriger med Israel i 1978, og mer enn én milliard dollar begynte å strømme inn årlig fra USA til det egyptiske militærets pengekiste.

Mens offiserene stiger i gradene, beveger de seg stadig dypere inn i en verden som er internasjonalt isolert fra resten av landet.

Hæren der al-Sisi gjorde sin karrière, ble i mindre grad en krigsmaskin enn en pengemaskin som utbetalte stort utbytte til sine lojale offiserer og sine amerikanske leverandører. Militæret henter rekrutter fra hele det egyptiske samfunnet, og i så måte kan det være det nærmeste man kommer et eksisterende prestasjonssamfunn i en stat stadig plaget av kameraderi og korrupsjon. Mens offiserene stiger i gradene, beveger de seg stadig dypere inn i en verden som er internasjonalt isolert fra resten av landet. De har sine egne leiligheter, sine egne klubber, sine egne skoler og butikker. Hæren har sitt eget imperium med varefremstilling og en egen, enorm byggebransje som jevnlig utestenger privat sektor.

Under president Mubarak, selv en tidligere general, vokste det egyptiske militærindustrielle komplekset som aldri før, og offiserene i toppsjiktet, som feltmarskalk Mohamed Hussein Tantawi, forsvarsminister over lang tid, og mange andre medlemmer av Militærrådet, skal angivelig ha gjort seg store formuer. Til sammenligning antas det at al-Sisi har relativt rene hender.

Al-Sisi ble valgt til å delta på USAs krigsskole i 2006 da situasjonen var spent i Midtøsten – både for amerikanere og for arabere. På det prestisjefylte og historiske Pennsylvania college befant al-Sisi seg midt blant amerikanske offiserer nylig hjemkommet fra Irak der krigen feilet, og tallet på både amerikanske og irakske ofre skjøt i været. Mens president George W. Bush promoverte sin «frihetsagenda» i Midtøsten, brukte han cirka 2,5 milliarder dollar hver uke på krigen i Irak – nesten dobbelt så mye som den årlige hjelpen til Egypt, der valgfusk nok en gang hadde brakt Mubarak til makten.

Stor selvkontroll. Ifølge Sherifa Zuhur, professor ved krigsskolen da al-Sisi gikk der, kom det til mange opphetede diskusjoner mellom krigsskadede amerikanske soldater og deres arabiske og muslimske kolleger. Al-Sisi «var ivrig, men ikke aggressiv», sa hun. Han «kan bli sint, men har mye selvkontroll og kunne velge å ikke følge opp der andre kunne ha gjort det. Han var ikke stille fordi han var passiv, men mer ettertenksom, avventende, observerende og fulgte med fra sidelinjen».

Mens han var på krigsskolen, skrev al-Sisi en elleve siders akademisk artikkel under tittelen «Demokrati i Midtøsten». Mens amerikanere tror på «livet, frihet og jakten på lykke», klamrer islamsk kultur seg til prinsipper som «rimelighet, rettferdighet, likeverd, enhet og klarhet», argumenterte han. Amerikanere skjeler til sin republikks grunnleggere, muslimer verner om minnet fra det gamle kalifatet. Men «det betyr ikke at teokrati vil bli etablert», skrev al-Sisi, «i stedet betyr det at demokrati basert på islamsk tro vil bli etablert». I artikkelen påpekte han kristendommen og dens kulturs innflytelse på amerikansk regjering, særlig i dens spede begynnelse, og han trakk en parallell til islams rolle nå under etableringen av gryende demokrati i Midtøsten.

«Han kunne mye og var stolt av egyptisk og islamsk kulturarv», sier Zuhur, «og dette var også linjen i forsvar mot noen (amerikanske) medelever, studenter som noen ganger beskrev irakere, for eksempel, som lite annet enn barbarer».

Al-Sisi opplevde mye mer generøsitet fra kongelige sunnier i Gulf-statene enn fra USA, etter å ha fått forsikringer om milliarder av dollar i støtte fra Saudi-Arabia og De forente arabiske Emirater, som har sin egen agenda i Egypt.

Det er kanskje ikke overraskende at denne stolte generalen, «uteksaminert i USA», nå gjør det klart at han hverken trenger eller elsker Amerika. Etter avsettelsen av Mursi, opplevde al-Sisi mye mer generøsitet fra kongelige sunnier i Gulf-statene enn fra USA, etter å ha fått forsikringer om milliarder av dollar i støtte fra Saudi-Arabia og De forente arabiske Emirater, som har sin egen agenda i Egypt.

Etter hans syn fikk Egypt liten støtte fra USA da Mursi ble eneveldig og Det muslimske Broderskapet brøt med folkeviljen. Som han helt knapt sa det til The Washington Post i et sjeldent intervju: «Dere snudde ryggen til egypterne, og de kommer ikke til å glemme det». Det kunne se ut som en klar melding til Det hvite hus, Pentagon, utenriksdepartementet og kanskje til sine gamle venner i det amerikanske militæret: Egypt er et land som leder an, ikke et som vil bli ledet.

Utpekt som ny forsvarsminister. Under den arabiske vårens tidlige fase var Egypts øverstkommanderende like overrasket som andre over omfanget og fastheten i protestene på Tahrir-plassen. Selv om hæren hadde støttet Mubarak gjennom årtier, innså militære offiserer at for å beskytte sine egne institusjoner, privilegier og bankkontoer måtte de gå inn på demonstrantenes side mot Mubarak. Forsvarsminister Tantawi, som hadde stått Mubarak nær i mange år, ble presset til å gå av for å vise at militæret var klar for modernisering.

Få uker senere fikk egypterne se et nytt ansikt på TV: det yngste og minst kjente medlemmet av overkommandoen og den nye etterretningssjefen, generalmajor al-Sisi, som stilte opp foran kameraene for å forsvare hæren mot anklagene om at den var like ille som før. Ifølge flere egyptiske journalister og tidligere Mubarak-insidere, hadde den aldrende Tantawi, som gikk av som forsvarsminister i juni 2012, allerede plukket ut al-Sisi som sin etterfølger. Men nå måtte al-Sisi bevise sin relevans i det nye politiske landskapet i Egypt.

Da landet nærmet seg valget i 2012, ble det klarere og klarere at Brorskapet hadde den beste politiske kampanjen og ville trolig vinne folkeavstemningen.

De evig-pragmatiske forretningsmennene, militæroffiserene, innså at de måtte forhandle med sin forhenværende fiende om hvordan en seier til Brorskapet kunne få konsekvenser for hæren – og omvendt. Mursi var Brorskapets representant i de forhandlingene, al-Sisi snakket på vegne av offiserskorpset.

Oppmuntret til å handle. Etter at Mursi ble valgt i sommeren 2012, handlet den nye presidenten raskt for å endre hærens dinosaurer. Utenforstående forundret seg over tilsynelatende mangel på motstand fra overkommandoen, uten å innse at dette var et generasjonsskifte – en intern revolusjon i det militære, ledet av al-Sisi. Mursi utnevnte al-Sisi til ny forsvarsminister, tilsynelatende trodde han at hverken han eller de andre generalene ville vende seg mot ham så lenge han respekterte deres økonomiske privilegier.

Uansett hva som lå innenfor hans opprinnelige siktemål, rapporteres det at al-Sisi sent i 2012 ubemerket begynte å manøvrere seg inn mot en mye mer ambisiøs posisjon. Da Mursi begynte å gjøre krav på diktatorisk makt, og ekskluderte rivaler fra teamet, og erklærte seg immun mot rettslig forfølgelse, brøt det ut blodige opptøyer. Nok en gang så det ut til at landet beveget seg mot kaos.

Selv da sikkerhetsstyrker tok til orde for å forsvare det stadig mer upopulære regimet, begynte al-Sisi å opptre i offentligheten som en aktør uavhengig av Mursi-regjeringen. Generalen innkalte til et møte for samtaler mellom opposisjonelle grupper, og militære etterretningsoffiserer begynte å kommunisere, via mellommenn og i all hemmelighet, med dem som ønsket å presse Mursi ut av kontoret, ifølge anti-Mursi-kilder.

I mai 2013 møtte eliten innen den eldre garde, intellektuelle og journalister inkludert, al-Sisi under et militært arrangement og oppfordret ham til å handle. «Ingen hast», sa han på en måte som, ifølge én av de tilstedeværende, indikerte «alt til sin tid». Da datoen for planlagte demonstrasjoner nærmet seg i slutten av juni 2013, ble aktivister oppfordret av mellommenn som snakket på vegne av militæret, til å skape press på gateplan, ifølge protestledere og én pensjonert general som stilte som mellommann. I bakgrunnen ventet al-Sisi på det rette øyeblikket, mens han ga ut mer og mer tau til Mursi og Det muslimske brorskapet; tau til å henge seg selv.

Så til slutt, på samme måte som faren i verkstedet, steppet han ut i manesjen for å vise frem det han omhyggelig hadde konstruert.

© 2013 Newsweek/Daily Beast Company LLC. August 2013.