• Forbyr demonstrasjoner En demonstrant med en molotovcocktail i hendene under sammenstøt med opprørspoliti i byen Sitra i Bahrain, 28. august. Hundrevis av demonstranter krevde løslatelse av politikeren Hassan Isa, som ble arrestert da han landet på Bahrain internajonsle flyplass. Isa tilhører det shiadominerte Al Wefaq National Islamic Society som er det største pariet i Bahrain, men som blir sterkt motarbeidet i parlamentet. Samtlige av partiets parlamentsmedlemmer trakk seg i februar 2011, i protest mot den sunnimuslimske regjeringens voldelige reaksjoner mot demonstranter som krevde reformer. Også lederen for Al Wefaq, Sheikh Ali Salman sitter fengslet, noe som har vekket sterke reaksjoner fra USA og Iran. Foto: HAMAD I MOHAMMED, REUTERS/NTB SCANPIX

  • Shiaprotest Fra en protestaksjon i Al-Wefaqs hovedkvarter 14. september der medlemmene krever å få satt fri lederen Sheikh Ali Salman, som har sitter fengslet. Foto: MOHAMMED AL-SHAIKH, AFP/NTB SCANPIX

  • Inne i varmen Frankrikes president Francois Hollande tok imot Bahrains kong Hamad Bin Isa al-Khalifa i Paris, 8. september. Foto: AP/NTB SCANPIX

  • Bekymringsløse Bahrainske gutter konkurrerer mot hverandre i et eselløp i landsbyen Saar, vest for hovedstaden Manama 4. september. Norge er et av en rekke vestlige land som har vært svært tydelig i sin kritikk av myndighetene i Bahrain, men det har få praktiske konsekvenser. Foto: MOHAMMED AL-SHAIKH, AFP/NTB SCANPIX

Fra arabisk vår til kald høst.

Fra arabisk vår til kald høst.

Fra utgave: 10 / november 2015

Den arabiske våren i Bahrain ble kald og kort. Myndighetene slo hardt ned på opprøret, og siden har menneskerettighetssituasjonen gått fra vondt til verre. Motstanden lever videre, men foreløpig er det lite som levner håp om demokrati. 

Slo ned demonstrasjonene. Demokratibevegelsen i Bahrain lyktes ikke. Folket hadde samme krav som de andre landene som opplevde den arabiske våren: demokrati og større politisk frihet. I Bahrain var det også et viktig mål å få slutt på elitens diskriminering av sjiamuslimene i landet.

Demonstrantene holdt ut en måned. 14. mars 2011 stormet 1000 soldater fra Saudi-Arabia inn i hovedstaden Manama. Folk ble spylt vekk, og dagen etter erklærte kongen unntakstilstand. Nattlige husraid og fengsling av opprørere begynte. Tilsammen fengslet politiet nær 3000 personer, og Amnesty, FN og flere andre rapporterte om politibrutalitet, fengsling uten dom – og tortur.

Vondt til verre. Snart fire år etter er ingen av frihetskravene innfridd. Myndighetene satte riktignok i gang en etterforskning av politiets håndtering av demonstrantene i 2011. De etablerte et menneskerettighetsombud og styrket den interne etterforskningen i politiet. De finansierte til og med en egen nasjonal menneskerettighetsinstitusjon. På papiret så det bra ut, men en gjennomgang av rapporter fra flere internasjonale menneskerettsorganisasjoner og USAs ambassade i Bahrain, viser at tiltakene ikke har bedret situasjonen nevneverdig. Ingen ansvarlige er så langt blitt stilt rettslig til ansvar for de grove overgrepene, melder den Washington-baserte organisasjonen Human Rights First.

Fakta

Bahrain

Hvor: Liten øystat i Den persiske gulf.

Styresett: Monarki, statsoverhode: Kong Hamad Bin Isa al-Khlifa

Hovedstad: Manama

Innbyggertall: Rundt 1,4 millioner (halvparten er asiater)

Religion: 70 prosent sjiamuslimer, 20 prosent sunnimuslimer 9 prosent kristne.

Økonomi: olje, gass, aluminiumsproduksjon og noe fiske.

Velferd: Godt utbygd offentlig velferd. Godt utdannet befolkning.

 

I stedet har myndighetene innført en rekke nye lover som begrenser borgernes friheter. All offentlig forsamling i hovedstaden Manama er nå forbudt, straffen for å fornærme kongen, flagget eller nasjonalemblemet er økt til opptil syv år. Stadig flere blir fratatt sitt statsborgerskap, og Amnesty melder om at det aldri har vært flere menneskerettighetsaktivister fengslet. Den amerikanske ambassaden forteller om torturmetoder som slag med metallgjenstander, trusler om voldtekt eller voldtekt av familiemedlemmer, og at fanger blir nektet søvn.

– Det er en forferdelig situasjon, og det er blitt verre det siste året. Tidligere forfulgte myndighetene organisasjoner og menneskerettighetsaktivister, nå forfølges også opposisjonspolitikere, sier «Amina». Hun er aktivist i opposisjonsbevegelsen i Bahrain. Mannen hennes ble nylig fengslet for å ha holdt en politisk tale. Han risikerer ti år i fengsel. «Amina» tør ikke ha navnet på trykk i frykt for at det skal påvirke rettssaken.

– Myndighetene har strammet grepet det siste halve året, bekrefter Bahrain-ekspert Brian Dooley fra organisasjonen Human Rights First. Ingen utenlandske organisasjoner slipper inn for tiden.

Eliten tviholder på makten. Hva gikk galt i Bahrain?

Et første svar på hvorfor demokratibevegelsen ikke lyktes, er myndighetenes stålkontroll over folket.

– Alt er kontrollert, sier «Amina». Alle sentrale opposisjonsledere blir nå fengslet. De anklager oss for ikke å være patrioter, og kaller oss terrorister.

I det knøttlille kongedømmet utenfor Saudi-Arabias kyst, er Kong Hamad Bin Isa al-Khlifa overhode. Kongefamilien beskytter sin egen økonomiske, religiøse og politiske makt på bekostning av det store flertallet. Kongen utnevner selv sine 23 ministre, hvorav ni blir plukket fra kongefamilien. Politiske partier er ulovlig, men det er lov å opprette politiske samfunn som kan velges inn i et parlament – riktignok med svært begrensede fullmakter.

De politiske samfunnene kan ikke ha partiprogrammer som strider mot sharia-lovgivning eller «nasjonens interesser». Alle må de gjennom et komplisert byråkratisk system hvor formål og arbeidsmetoder skal godkjennes. Det samme gjelder for menneskerettighetsorganisasjoner og fagforeninger. Alle medlemmer må registreres med navn og bosted. Myndighetene kan også oppløse organisasjoner eller erklære dem illegale. Det gir lite rom for en virkelig opposisjon.

I etterkant av protestene i 2011 oppløste myndighetene lærernes fagforbund, fengslet lederne og erklærte dem «fiender av regimet». Lederen, Mahdi Abu Dheeb ble dømt til fem års fengsel, og er fremdeles fengslet. Nestleder, Jalila al-Salman er frigitt etter nærmere et halvt år i fengsel, men har fått yrkesforbud.

– De hentet meg om natten, jeg var i nattøy, barna så på. Jeg ble lagt i håndjern, og på cellen ble jeg tvunget til å stå oppreist mot en vegg i fem døgn. Uten vann, uten søvn og uten mulighet til å gå på toalettet. På veggene var det blodflekker fra dem som var fengslet før meg. Jeg ble slått, kalt hore, og de ville ha meg til å tilstå at jeg sto i ledtog med Iran.

I juni mottok hun en menneskerettighetspris fra norsk fagbevegelse. Jalila Al-Salman er ikke alene om å få kjenne myndighetenes jernhånd. Som straff for å ha deltatt i protestene ble tusenvis av studenter suspendert fra universitetet, professorer mistet jobbene sine, og fagforeningsfolk som gikk til generalstreik, kom til stengt dør da de forsøkte å returnere til arbeidsplassen.

– Myndighetene innfører lover etter behov, forteller legen Rula Al-Saffar. Hun ble kjent da hun behandlet hundrevis av skadede demonstranter. «Belønningen» for å redde liv ble en brutal arrestasjon, og i en rettssak som varte et par minutter, ble hun dømt til 15 års fengsel sammen med 19 andre leger. Al-Saffar slapp ut etter et halvt år.

– Tortur og mishandling har ført til at det er hundrevis av syke og døende i fengslene. De får ingen behandling. Jeg frykter også en bølge av krefttilfeller på grunn av all tåregassen demonstrantene er blitt utsatt for, sier hun oppgitt.

Frykten for Iran. En annen årsak til at opprøret mislyktes, er maktkampen mellom Saudi-Arabia og Iran. I denne delen av Midtøsten foregår det en historisk konflikt mellom Saudi-Arabia, som det ledende sunnimuslimske landet, og Iran som er det ledende sjiamuslimske. Begge strever etter å være det dominerende muslimske landet. Selv om flertallet i Bahrain er sjiamuslimer, er eliten i all hovedsak sunni, og derfor i allianse med Saudi-Arabia.

– Saudi-Arabia vil aldri tillate demokrati og ytringsfrihet i Bahrain, sier Rahdi Almosawi, generalsekretær i WAAD, en av de godkjente politiske bevegelsene i Bahrain.

Rahdi Almosawi på Skype fra Bahrain. 

 

Han utdyper:

– En slik utvikling vil provosere frem en debatt om demokrati og menneskerettigheter også i Saudi-Arabia, og det er ikke myndighetene interessert i. Men enda viktigere: En demokratisering av Bahrain vil føre til at sjiamajoriteten i landet får mer innflytelse. Saudi-Arabia frykter Irans innflytelse i regionen og tror sjiaene i Bahrain vil invitere Iran inn i landet.

– Myndighetene, med støtte fra Saudi-Arabia, bruker mediene aktivt for å skape et narrativ om at opprøret er religiøst motivert av sjiamuslimer som vil ha mer iransk innflytelse i landet. Men for oss handler ikke dette om Iran, forteller legen Rula Al-Saffar: – Dette er en politisk kamp for demokrati hvor både sunnier og sjiaer deltar.

Bjørn Olav Utvik er professor ved Universitetet i Oslo:

– Saudi-Arabia er redd de vil miste USA som alliert. Dette skyldes at amerikanerne er blitt mindre avhengig av petroleumsressurser fra Den arabiske halvøy, samt den nye atomavtalen med Iran. Dette fører til at Saudi-Arabia strammer grepet om Bahrain for å beskytte sitt hegemoni i regionen. Saudi-Arabias Iran-frykt svekker muligheten for demokratisering i Bahrain.

Styrkene fra Saudi-Arabia som slo ned opprøret i Bahrain, står der ennå, noe som er en konstant påminnelse til myndighetene om hvem som har kontroll, og som en trussel til enhver opposisjonell som drømmer om et nytt opprør. 

En splittet opposisjon. En tredje grunn til at opprøret ikke førte frem, er at opposisjonen i Bahrain er splittet.

– Det går et skille mellom de som vil bruke dialog og de som mener det må sterkere virkemidler til. Vi er uenige om hva som vil føre frem, og vi klarer ikke å samle oss, sier Abdulla Husain. Han er internasjonal leder i LOs søsterorganisasjon i Bahrain.

Abdullah Husain på Skype fra Bahrain.

 

Husain skiller mellom soft-liners og hard-liners. Fortsatt foregår det protester i Bahrains gater. Ikke lenger i hovedstaden, det er forbudt, men i mindre byer og landsbyer, og dette er det organisasjonene Husain kaller hard-liners som står for. Hard-liners er først og fremst organisasjoner som ikke er godkjent av myndighetene. I tiden etter 2011 har det vært flere voldelige sammenstøt mellom politi og demonstranter fra disse gruppene. Etter at polititjenestemenn ble drept i en serie bombeeksplosjoner, har myndighetene ført opp flere av organisasjonene på sine terrorlister. Myndighetene utnytter denne konflikten, mener flere vi snakker med.

– Vi leser om bomber i myndighetskontrollerte medier, sier legen Rula Al-Saffar. Vi mener disse bombene er fabrikkerte historier for å skape et inntrykk av farlig og voldelig sjiaekstremisme som må slås hardt ned på.

Men Husein fra fagbevegelsen er bekymret:

– Mange frykter konsekvensen av volden hard-linere står for, de inviterer myndighetene til voldelige motreaksjoner. Det er en menneskerett å protestere, men jeg tror dialog er den eneste måten å skape varig endring på. Vi ønsker ikke et nytt Syria.

– Ingen ser Bahrain. Kritikk av Bahrain er historisk blitt opplevd som en kritikk av Saudi-Arabia, derfor har mange land i allianse med Saudi-Arabia tidligere vært tilbakeholdne. Men storpolitikken i regionen er i endring, og Saudi-Arabia møter nå internasjonal motstand. Vestlige land tør åpent å kritisere Saudi-Arabia og deres allierte, blant annet fordi Vesten gradvis blir mer uavhengig av olje fra disse områdene. I en fersk rapport fra USAs ambassade i Bahrain kommer det frem sterk kritikk av undertrykking, diskriminering og tortur. Det er nye takter.

– Nå som de geopolitiske forholdene i regionen er i endring, vil vi se at USA og andre vestlige land blir tydeligere i sin kritikk, mener professor Bjørn Olav Utvik.

– Saudi-Arabia vil fortsette å stramme grepet om Bahrain, men er samtidig noe sensitiv for internasjonal kritikk, sier han.

Sammen med en rekke vestlige land har også Norge vært svært tydelig i sin kritikk av myndighetene i Bahrain, blant annet i FNs menneskerettighetsråd, senest 14. september i år.

Men det er delte meninger blant de opposisjonelle i Bahrain om dette har noen effekt.

– Myndighetene er styrt og kontrollert av Saudi-Arabia, sier Rahdi fra WAAD.

– Det som skjer i FN betyr lite. Vi opplever at verdens kritikk av myndighetene i Bahrain er svak. Uttalelser fra FN er fint, men det internasjonale samfunnet setter ingen sanksjoner bak kravene.

– Verden har sine øyne på Syria, IS, Iran og Saudi-Arabia – men ingen ser mot Bahrain. 

 

Kan undertrykking lykkes ved å stenge verden ute?

KOMMENTAR / PETTER EIDE, rådgiver og skribent 

Avvist på flyplassen. Det første som møter oss på flyplassen i Manama, hovedstaden i Bahrain, er et enormt portrett av Kong Hamad, malt på flyveledernes kontrolltårn. Symbolikken er klar: Vi ser deg. Og når vi ankommer passkontrollen, blir det mer enn symbolikk; passene våre blir umiddelbart inndratt, vi må rygge ut av køen med reisende og etter tre timers venting kommer en kritthvit uniform mot oss med en høflig mine: «Beklager, sikkerhetsmyndighetene har nektet dere innreise i Bahrain av sikkerhetsmessige årsaker. Dere må forlate landet umiddelbart.»

Målet med reisen var å intervjue opposisjonspolitikere og menneskerettsaktivister, men myndighetene ville det annerledes. Senere fikk vi vite at e-postutvekslingen vi hadde hatt med våre kontakter i forkant av reisen, antagelig var overvåket. Vår ankomst til Bahrain var ventet.

Vil demonstrere makt. Vi er langt fra de eneste som er hindret innreise. Menneskerettsorganisasjoner og internasjonal fagbevegelse blir nå rutinemessig nektet adgang. Til og med internasjonale valgobservatører ble avvist i forbindelse med valget i 2014.

Ved å nekte verden adgang tror regimet at de kan stoppe informasjon om forholdene i landet fra å lekke ut. Slik forsøker de å unngå kritikk og svekke demokratibevegelsen, som de vet trenger internasjonal støtte for å holde motivasjonen oppe. Samtidig vil de demonstrere makt og kontroll, skape frykt og skremme folk vekk fra et mulig nytt opprør. Målet er å opprettholde makt og privilegier på bekostning av flertallet.

Avslører svakhet. Myndighetene i Bahrain tror utestengningen er en oppvisning i makt og kontroll, men avslører det motsatte – bruken av overdreven kontroll viser at de er i ferd med å miste grepet. For omverdenen, og spesielt sterke demokratier, fremstår slike statsledere mer desperate enn sterke.

Strategien er gammel, og utprøvd i mange land, men fremstår utdatert og kunnskapsløs. Det er teknisk umulig å stenge verden ute. Selv myndighetene i Kina, med enorme ressurser tilgjengelig, lykkes ikke i å hindre kritisk informasjon fra å flyte over grensen. Våre planlagte møter med opposisjonen ble stoppet på flyplassen. Men vi møtte dem alle likevel – på Skype fra et hotellrom i nabolandet Qatar. Regimekritikken de ville forhindre, kan du lese her.

Og her ligger også åpningen for diplomati og menneskerettighetsarbeid. Erfaringer tilsier at myndigheter som forstår at overgrepene deres blir sett av verden – til slutt vil bli tvunget til å stoppe eller i det minste begrense dem. Den arabiske våren lyktes ikke i Bahrain i 2011 – men det gjør heller ikke myndighetenes mål om å undertrykke befolkningen – på sikt.

Verden ser også deg, kong Hamad!