• Yammouneh ligger i Bekaa-dalen, omgitt av fjell på begge sider. Her livnærer nesten alle familier seg på hasjproduksjon. Alle foto: KARIM MOSTAFA

  • Syrere jobber med innhøstingen av cannabisplantene.

  • Haugen på gulvet er hasj klar til å pakkes og distribueres.

  • Flere av Yammounehs hus har utstyr og maskiner for å fremstille hasj.

  • Utstyrt med pistol, jobber Khalil som arbeidsleder under marijuanainnhøstingen.

  • En maskin bearbeider de tørkede marijuanaplantene.

  • Marijuanaplantene kan sees overalt i Yammouneh, også i private hager.

  • Yammouneh ligger nord i Libanon, og på grunn av flyktningestrømmen fra nabolandet Syria er det ekstra mange som vil jobbe med hasjproduksjonen.

Med hasj som levebrød.

Med hasj som levebrød.

Fra utgave: 3 / mars 2014

Vi er i Yammouneh, en liten, libanesisk by med hasjproduksjon som levebrød. Den smale veien leder fra Bekaa-dalens platåer, over fjellet og ned en dalside. Etter 20 minutter dukker det opp på begge sider av veien; vidstrakte åkre med høye, grønne marijuanaplanter.

Yammouneh, Libanon. «Yammoeneh er kjent for én eneste sak, hasjen vår. Den er verdensberømt», sier Fadi Chreif, en Yammouneh-beboer som arbeider som guide ved de romerske ruinene i nabobyen Baalbek.

Han står ved den lille veien som leder gjennom byen. Den er smal, har knapt plass for møtende biler. To-tre små butikker ligger langs veien, med et begrenset utvalg: sigaretter, basisvarer, sjokoladebiter og grønnsaker i store binger. Bolighusene er lave, bygget i stein eller betong. Utenfor, på velbrukte plaststoler, sitter bestefedre og bestemødre og kikker ut på gatelivet. En mann selger små kopper med sterk kaffe fra bakluken på en parkert minibuss. Det eneste som lukter sterkere enn kaffen, er den stikkende, søte cannabisduften fra de grønne åkrene.

Fadi Chreif har rett når han sier at Yammouneh er kjent for én ting. Nesten alle innbyggerne – noen tusen personer, hvorav mange bor i Beirut i det kalde vinterhalvåret – forsørger seg ved å dyrke hasj. De er en del av Libanons narkotikaøkonomi: uformell og illegal, men også et levebrød for mange.

Dyrking av hasj og marijuana er ikke noe nytt i Bekaa: cannabisplanter har lenge vokst rundtomkring i den fruktbare dalen. I begynnelsen av 1900-tallet, da Frankrike styrte i Libanon, ble industrien mer organisert og utvidet. Men det var ikke før under borgerkrigen, mellom 1975 og 1990, at den rusgivende planten begynte å bli dyrket på alvor.

«Med lovløsheten og kostnadene til krigføringen ble narkotika en viktig inntektskilde for militsene som styrte Libanon», forteller historikeren Fawwaz Traboulsi.

«Hasj ekspanderte stort, akkurat som annen narkotika. Overalt dukket det opp laboratorier for å fremstille heroin og kokain, og kokainråstoff ble importert helt fra Colombia. Syria, som hadde tropper stasjonert i hele Libanon, begynte å overse narkotikahandelen og ta avgifter fra både dyrkerne og smuglerne.

Libanon fikk en nøkkelposisjon i det globale narkotikamarkedet, og dop kunne med letthet føres ut av det krigsherjede landet. I sør ble det fraktet til Israel og Egypt, i nord ble det smuglet til Europa. Hasjsorter som «Libanese Blonde» og «Red Leb» ble velkjente og ettertraktede på det globale markedet. I den mest lovløse perioden omsatte handelen for 500 millioner dollar årlig.

 Topp 5 i verden. Ved krigens slutt ble det presset på for å stoppe narkotikaproduksjonen. Gjennom internasjonal bistand skulle cannabisen erstattes med alternativ som solsikker og rødbeter. Dyrkingen ble ødelagt – men uten noen kompensasjon til familiene som sto igjen uten inntektsmuligheter. Bare en brøkdel av de utlovede 300 millionene ble utbetalt.

«70 000 familier, mange av dem småskaladyrkere, fikk over natten fjernet inntektsgrunnlaget. De største smuglerne derimot ble belønnet med plasser i regjeringen», sier Fawwaz Traboulsi.

I dag er Libanon på FNs topp 5-liste over de største hasjprodusentene i verden, sammen med Afghanistan, India, Pakistan og Marokko.

Noen år senere var vaiet de grønne marijuanaplantene igjen i Bekaadalen, og siden er de blitt her. I dag er Libanon på FNs topp 5-liste over de største hasjprodusentene i verden, sammen med Afghanistan, India, Pakistan og Marokko.

I Yammouneh vokser cannabisplantene overalt – i tette rader på åkrene rundt byen og i folks hager. For familiene i byen utgjør hasj den viktigste inntektskilden. En kar i 20-års alderen, som presenterer seg som Noor, er vokst opp i narkotikahandelen. «Min farfar eier flere jorder, mine onkler og fettere likedan. De fleste i byen dyrker cannabis, det er det eneste alternativet vi har her», sier han.

Flere av byens innbyggere sier det samme: Hvorfor skal vi dyrke noe annet? Bekaa-dalens jord er tørr, og cannabis er en av få planter som klarer seg uten kunstig vanning. Økonomisk er landsbygda ikke prioritert. For eksempel går bare 0,10 prosent av alle banklån til jordbruksprosjekter til tross for at 20–25 prosent av libaneserne er bønder. Og narkotikaen gir langt bedre avkastning enn epler og poteter.

«Det er vanskelig å overtale dyrkerne til å bytte grøde. Det er som å be biltyver slutte å stjele – hva kan du tilby, som gir samme avkastning?» spør Dominique Choueiter, som jobber med et FN-prosjekt om å erstatte hasj med industrihamp. «Politisk sett er det et følsomt tema. Skal det fungere må man ta en avgjørelse om virkelig å utrydde alt og siden tilby et holdbart alternativ.»

 Ustabil sikkerhetssituasjon. Hasjdyrkerne i Bekaa har en annen utfordring også: myndighetene som vil opprettholde loven. Vanligvis kommer politiet og militæret i august eller september, like før det er tid for innhøsting, for å ødelegge deler av årets avling. Noen ganger lykkes de, andre ganger ikke.

«Det kommer an på sikkerhetssituasjonen i landet. Krigen mot Israel i 2006 hindret dem, likedan konflikten i flyktningeleiren Nahr al-Bared året etter», forteller Dominique Choueiter.

Høsten 2013, i og med krigen i Syria og den urolige situasjonen i Libanon, ble dyrkerne latt i fred.

I 2012 stengte Yammounehs innbyggere veiene inn til byen med brennende dekk, og flere soldater ble skadet da bevæpnede menn åpnet ild mot dem. Høsten 2013, i og med krigen i Syria og den urolige situasjonen i Libanon, ble dyrkerne latt i fred. Borgermesteren i Yammouneh, Mohammed Chreif, sier at de visste allerede da høsten begynte at politiet ikke skulle komme denne gangen.

«Med alle problemene og bevæpnede grupper rundtomkring i landet akkurat nå er de fullt opptatt på annet hold. Dessuten, med krigen i Syria, vet de at folk allerede har nok med uroligheter. De vil ikke skape flere problemer», sier han.

Fraværet av politi var merkbart i høst. Det vokste mer cannabis enn på lenge i Bekaa, ikke bare i Yammouneh. Nada Chreif, en av byens innbyggere som dyrker på familiens lille åkerlapp, forteller at det har ført til prispress.

«Det er massevis av planter i år. Jeg tror vi hadde tjent bedre på å dyrke poteter», ler hun.

 Syriske gjestearbeidere. Høsten er den travleste tiden på året for dyrkerne i Yammouneh, det er da innhøstingen skjer. Cannabisplantene kuttes ned for å ligge til tørk til midtvinters. Av harpiksen fremstilles siden hasj, som er enklere å eksportere enn marijuana. Avlingen tas hånd om av syriske gjestearbeidere som bor i enkle telt i utkanten av byen. Khalil, en mann i 30-års alderen med pistol stappet ned i jeans'en og to mobiltelefoner i hånden, leder et arbeidslag på en åker bak en hagemur.

«Vi bor og jobber her når det er sesong. Månedslønnen ender på 200–300 dollar, bedre enn hva man tjener på potet- eller tobakksåkrene andre steder i Bekaa», sier han.

I år er det mange som vil jobbe for lave lønninger på grunn av den drøye millionen syriske flyktninger som har kommet til Libanon. 

I år er det mange som vil jobbe for lave lønninger på grunn av den drøye millionen syriske flyktninger som har kommet til Libanon. Det er også lettere enn på lenge å smugle stoffene ut av landet. Grensen til Syria ligger bare en times vei unna: vel over den er det nå lovløst land.

Yammouneh er som andre småsteder i Bekaa, et område som på mange måter ligger utenfor politikeres og investorers radar. Skolen stengte for noen år siden, nå må barna reise til nabobyen. Som ellers i Libanon er det svikt i elektrisitetsforsyningen – her kommer og går den med seks timers mellomrom. Blant byboerne finnes både de som tjener store summer og de som lever i all enkelhet. Hasjdyrkere som benytter kunstig vanningsanlegg og har flere åkre, kan tjene opptil 30 000–50 000 dollar pr. år. Men mange er småprodusenter og får ikke mer ut av det enn en tiendedel av de summene.

«De som tjener mest på narkotikahandelen er langerne. Det er langt fra småbøndene som tjener 5000 dollar pr. år på sine avlinger til de milliardene som siden omsettes på narkotikamarkedet», sier Fawwaz Traboulsi.

Noor sitter i hagen til sin farfars hus, et lavt murhus med firkantet hage på baksiden. Små kaffekopper og et fat med epler – i tillegg til cannabis er Yammouneh kjent for sine fine epler – står dekket på et bord. Han ser utover åkeren og fjellene i horisonten. For ham er han og de andre i byen glemt av staten, sier han.

«De eneste gangene myndighetene kommer hit, er det for å arrestere noen. Det er derfor vi ikke liker dem.»

«Det er som om Yammouneh ikke finnes på kartet.»