• Illustrasjon: SABIR NAZAR, CAGLECARTOONS.COM

  • Brikke i politisk spill Den libanesiske statsministeren Saad Hariri kunngjorde under et besøk i Saudi-Arabia i november at han trakk seg som statsminister, angivelig på grunn av trusler mot eget liv og Hizbollah og Irans økende innflytelse i Libanon. Han ble værende i Saudi-Arabia i tre uker før han vendte hjem. Etter samtaler med Libanons president Michel Aoun da Hariri var tilbake i Libanon, trakk han sin avskjed. Foto: ALAIN JOCARD, AFP/NTB SCANPIX

  • Kostbar krigføring Houthi-opprørere inspiserer skadene etter et luftangrep utført av den saudiledede koallisjonen mot presidentpalasset i hovedstaden Sanaa 5. desember 2017. Koalisjonen innledet et storstilt angrep mot den opprørskontrollerte byen etter at opprørerne drepte tidligere president Ali Abdullah Saleh da han vendte ryggen mot houthi-opprørerne og ville forhandle med Saudi-Arabia. I Jemen har Saudi-Arabia sunket ned i en kostbar krig som ikke har noen ende i sikte, mens Irans støtte til houthiene har vært langt mer beskjeden. Foto: MOHAMMED HUWAIS, AFP/NTB SCANPIX

  • Irans støttespillere Unge tilhengere av Hizbollah bærer portretter av Irans grunnlegger ayatollah Ruhollah Khomeini (t.v.) og hans etterfølger ayatollah Ali Khamenei (nr. 2 t.v.) mens de marsjerer gjennom byen Kfar Hatta sør i Libanon 18. mars 2017. Hizbollah har økt sin oppslutning siden bevegelsen ble grunnlagt i 1985. Flere land betrakter Hizbollahs militære fløy, og enkelte land hele Hizbollah, som terrorister. Foto: MAHMOUD ZAYYAT, AFP/NTB SCANPIX

     

  • Rivaler Saudi-Arabias kronprins Mohammed bin Salman sammenlignet i november Iran med Hitler-Tysklands økende hegemoni på 1930-tallet. Foto: REUTERS/NTB SCANPIX

  • Rivaler Irans president Hassan Rouhani (t.v.) uttalte 10. desember 2017 at landet er villig til å gjenoppta kontakten med Saudi-Arabia om de stanser bombingen av Jemen og kutter «vennskapet med Israel». Foto: VAHID SALEMI, AP/NTB SCANPIX

Teheran tar kontrollen i Midtøsten.

Teheran tar kontrollen i Midtøsten.

Fra utgave: 1 / januar 2018

Iran har sikret seg overtaket i flere konflikter i Midtøsten i dag. Til tross for kronprins Mohammed bin Salmans vågale trekk, er det ikke noe som tyder på at Saudi-Arabia kan klare å snu denne trenden. 

Ny saudisk selvsikkerhet. Saudi-Arabia ser ut til å være på krigsstien i Midtøsten. Den saudiregisserte angivelige avgangen til den libanesiske statsministeren Saad Hariri i november, og de saudiske ledernes krigerske retorikk etter at det i november ble skutt et ballistisk missil mot Riyadh fra Jemen, bærer bud om en ny periode med saudisk selvsikkerhet i møte med iranske interesser i Midtøsten.

Kronprins Mohammed bin Salmans uventede trekk på ulike områder kan på overflaten gi assosiasjoner til Michael Corleones raske, koordinerte angrep mot familiens fiender mot slutten av «Gudfaren».

Men i motsetning til i filmen begynner ikke rulleteksten nå. Dette er snarere åpningstrekkene i en pågående konkurranse – og det er langt fra sikkert at den 32 år gamle kronprinsen har funnet oppskriften på hvordan han skal reversere Irans overtak.

La oss ta en titt på stillingen så langt. Konfrontasjonene mellom Saudi-Arabia og Iran finner sted over store deler av Midtøsten, hvor stater i løpet av det siste tiåret enten til dels har sluttet å fungere, som Irak og Libanon, eller kollapset fullstendig, som Syria og Jemen. Det har vært en kamp over ruinene i alle landene, med Riyadh og Teheran mobilisert på hver sin side. Så langt har Iran helt klart overtaket i alle konfliktene.

Fire pågående konflikter. I Libanon overvant Hizbollah den saudistøttede 14. mars-alliansen som besto av politiske grupper som hadde som mål å begrense Hizbollahs handlefrihet. Hendelsene 8. mai 2008, da Hizbollah inntok Vest-Beirut og områder rundt hovedstaden, viste hvor hjelpeløse de saudistøttede grupperingene var da de sto overfor den rå styrken de iranskstøttede grupperingene hadde tilgang til.

Hizbollahs senere involvering i den syriske borgerkrigen bekreftet at de ikke kunne holdes i sjakk av det libanesiske politiske systemet.

Opprettelsen av en regjering dominert av Hizbollah i desember 2016, og utnevnelsen av Hizbollahs allierte Michel Aoun som president to måneder tidligere, befestet Irans grep om landet.

Da Riyadh så trakk sin støtte til de libanesiske militære styrkene og presset på for å få Hariri til å gå av, viser det tydelig at Huset Saud har innsett denne realiteten.

I Syria har Irans bidrag – finansiering, mannskap og teknologi – til president Bashar al-Assads regime spilt en avgjørende rolle for å forhindre dets undergang. Irans mobilisering av stedfortredende styrker har bidratt til å frembringe nye lokale militsgrupper, noe som har gitt regimet tilgang på de mannskapene som var nødvendige for å overvinne motstanderne.

Så langt har iranerne effektivt gått av med seieren i Libanon, de ser ut til å vinne i Syria og Irak, og saudierne blør i Jemen.

Samtidig har sunniarabiske forsøk på å hjelpe opprørerne, hvor Saudi-Arabia har spilt en viktig rolle, i stor grad resultert i kaos og fremveksten av salafistiske grupper.

I Irak har Irans revolusjonsgarde utviklet en offisielt godkjent, uavhengig militærstyrke i form av den 120 000 mann sterke Popular Mobilization Units (PMU). Ikke alle militsene som er representert i PMU er pro-Iran, selvfølgelig. Men de tre mest sentrale sjia-gruppene Iraksk Hizbollah, Badr-militsen og Asaib Ahl al-Haq svarer direkte til revolusjonsgarden.

Iran nyter også politiske fortrinn i Bagdad. Det styrende partiet Islamic Dawa er tradisjonelt pro-Iran, mens Badr-organisasjonen kontrollerer det mektige innenriksministeriet, noe som har gjort det mulig å viske ut grensene mellom de offisielle væpnede styrkene og organisasjonens militsgrupper – og dermed har omgjorte militssoldater kunnet nyte godt av amerikansk opplæring og utstyr.

Samtidig har Saudi-Arabia hatt nok med å prøve å ta igjen forspranget: Statsminister Haider al-Abadi besøkte Riyadh i slutten av oktober for å lansere det nye Saudi-Iraqi Coordination Council, og det var første gang på mer enn 25 år at en iraksk statsminister besøkte Saudi-Arabia. Men det er ikke klart om saudierne har noe annet å tilby potensielle politisk allierte enn økonomiske lokkemidler.

I Jemen, hvor saudierne har forsøkt seg på direkte militær intervensjon, har resultatene vært blandede. Houthiene og deres allierte, som er støttet av Iran, har ikke lykkes i å erobre hele landet og er blitt avskåret fra det viktige Bab el-Mandeb-stredet som et resultat av den saudiske intervensjonen i 2015. Saudi-Arabia har sunket ned i en kostbar krig som ikke har noen ende i sikte, mens Irans støtte til houthiene har vært langt mer beskjeden.

Dette er altså stillingen i konflikten mellom Saudi-Arabia og Iran. Så langt har iranerne effektivt gått av med seieren i Libanon, de ser ut til å vinne i Syria og Irak, og saudierne blør i Jemen.

Bratt læringskurve for Saudi-Arabia. I hvert av tilfellene har iranerne vært i stand til å etablere stedfortredere som gir dem politisk og militær innflytelse i landet.

Teheran har også lykkes i å identifisere og utnytte svakheter i fiendens leir. For eksempel var Teheran raskt ute med å erklære resultatet av den kurdiske folkeavstemningen om uavhengighet i september for ugyldig og å straffe kurderne for å gå videre med det. Iranerne var i stand til å bruke sine langvarige forbindelser til Talabani-familien og deres rivalisering med Barzani-klanen, til å regissere de Talabani-tilknyttede peshmergastyrkenes tilbaketrekning fra Kirkuk i oktober – noe som gjorde Irans allierte i stand til å ta over byen og oljefeltene rundt.

Det er lite som tyder på at saudierne har lært av sine tidligere feil og nå er i stand til å fortrenge Irans innflytelse i Midtøsten. Saudi-Arabia er ikke blitt flinkere til å bygge opp effektive stedfortredere i den arabiske verdenen, og har ikke gjort noe for å bli sterkere militært, siden Mohammed bin Salman tok kontrollen.

Det er lite som tyder på at saudierne har lært av sine tidligere feil og nå er i stand til å fortrenge Irans innflytelse i Midtøsten. Saudi-Arabia er ikke blitt flinkere til å bygge opp effektive stedfortredere i den arabiske verdenen, og har ikke gjort noe for å bli sterkere militært, siden Mohammed bin Salman tok kontrollen. Så langt har ikke kronprinsen gjort annet enn å forsøke å fjerne det tynne laget av multireligiøsitet fra Libanons regjering og truet sine fiender i Jemen. Det er muligens viktige symbolhandlinger, men de gir ikke Riyadh den harde makten de alltid har manglet.

Det å drive Iran tilbake, direkte eller i allianse med lokale styrker, vil trolig med sikkerhet ikke avhenge av Saudi-Arabia eller Forente arabiske emirater, men av USAs involvering – og i Libanons tilfelle trolig av Israel.

Det er umulig å si i hvilken grad Washington og Jerusalem er med på et slikt forsøk. Uttalelser i november tyder imidlertid på at disse aktørene vil spille en rolle: Forsvarsminister James Mattis antyder at USA har planer om å bli i den østlige delen av Syria, og statsminister Benjamin Netanyahu uttalte at Israel vil fortsette å ivareta sine sikkerhetsinteresser i Syria. Saudi-Arabias tidligere oppførsel kan imidlertid bidra til skepsis. Men iranerne har imidlertid en synlig akilleshæl. I alle land hvor rivaliseringen mellom Saudi-Arabia og Iran har utspilt seg, har Teheran vist store vanskeligheter med å utvikle varige allianser utenfor sjia- og andre minoritetssamfunn. Sunnimuslimer, og sunniarabere spesielt, stoler ikke på iranerne og ønsker ikke å samarbeide med dem. Noen deler av den irakske sjiamuslimske politiske klassen har heller ikke noen interesse av å falle under Teherans kontroll. En dyktig spiller som ønsker å finansiere stedfortredere og undergrave Irans innflytelse, vil finne mye å ta tak i – men det er ikke sikkert at Saudi-Arabia er den spilleren.

Det ser i det minste ut til at Mohammed bin Salman har signalisert at han har intensjoner om å stå imot Iran og landets stedfortredere i den arabiske verdenen. Dermed er spillet i gang.

Saudi-Arabias utsikter til suksess vil avhenge av deres alliertes vilje til å engasjere seg på deres side, og en bratt læringskurve i kunsten å drive politisk og stedfortredende krig.

Publisert i Foreign Policy 21. november 2017.