• Sterke familiebånd Et øyeblikk mellom far og sønn. Familien er en enormt viktig institusjon i Jemen. Barn flytter ikke ut før de gifter seg, og tar så vare på sine foreldre når de blir gamle. Foto: RAYMOND LIDAL

  • Uavhengighetskamp De to guttene står foran et sør-jemenittisk flagg i Aden. Separasjonsbevegelsen har større støtte sør i Jemen enn noen gang. Nord-sør-spørsmålet er det mest betente i landet nå, og vil kunne definere landets fremtid. Hver uke er det demonstrasjoner i Aden, en halvøy helt sør i landet. Foto: RAYMOND LIDAL

  • Delt i to Revolusjonen i 2011 hadde bred oppslutning fra hele landet. Etter at Ali Abdullah Saleh gikk av, har Jemen stagnert. For mange fortsetter derfor kampen. Saleh har likevel ennå støtte i befolkningen, som her i Sana'a 17. mai 2013, under en markering av bombeattentatet mot presidentpalasset i juni 2011, der Saleh og flere andre myndighetspersoner ble såret. Saleh var president i Nord-Jemen fra 1978 til 1990, da landet ble forent med Sør-Jemen. Foto: KHALED ABDULLAH, REUTERS/NTB SCANPIX

  • Ungt land og ung befolkning Jemens fremtidige voksengenerasjon er stor, noe som vil legge et enormt press på landets allerede minkende ressurser. Halvparten av landets befolkning er under 15 år. Foto: RAYMOND LIDAL

  • Drømmer seg vekk Tawfiq al-Harazi selger skjerf, her under Ramadan, markedenes travleste måned. Tawfiq drømmer om å reise utenlands, helst til Japan. Men, som de fleste unge jemenitter, han har ikke råd. Foto: RAYMOND LIDAL

  • Grå markering Hana al-Showafi, kvinneretts-aktivist og en av landets unge som deltok i revolusjonen i 2011. I sin grå abaya sto hun opp mot president Saleh, men har måttet se tilstandene i Jemen bli verre etter opprøret. Foto: RAYMOND LIDAL

     

Uro etter stagnasjon i Jemen.

Uro etter stagnasjon i Jemen.

Fra utgave: 1 / januar 2015

Jemens oppgjør etter revolusjonen i 2011 er blitt hyllet som en idealmodell. Likevel finnes det ingen fremgang for vanlige jemenitter.

Sana'a, Jemen. Få er fornøyde i Jemen. Et mørke har lagt seg. Eller rettere sagt, et mørke legger seg hver dag, bokstavelig talt, i flere timer. Lyset fra stearinlys er vakkert, men ikke mer.

En revolusjon har kommet og nesten gått, men landet venter fortsatt på forbedring. Mangelen på elektrisitet er bare ett eksempel på hvordan Jemen har gått fra vondt til verre. I hjertet av hovedstaden Sana'a, den 2500-årige gamlebyen som UNESCO forgjeves forsøker å redde, hoster nå generatorene opp diesel og røyk mange timer daglig, og vi harker med dem. Tawfiq al-Harazi støttet ikke opprøret mot Ali Abdallah Salehs 33 år lange regime. Han liker ikke å hoste.

Fakta

Jemen

Den arabiske halvøys eneste republikk. Landet så dagens lys i 1990, da Sør- og Nord-Jemen ble til én stat.

Siden har spenningene mellom nord og sør vært en kilde til problemer i Jemen, og i 1994 førte det til en kortvarig borgerkrig.

Hovedstad: Sana’a.

26 millioner innbyggere.

Midtøstens og Nord-Afrikas fattigste land.

Landets største, men synkende inntekter kommer fra olje- og gassutvinning.

Siden 11. september 2001 har medienes søkelys på landet hovedsakelig vært viet terrorisme og Al-Qaida på Den arabiske halvøy (AQAP).

I 2011 sto jemenittene opp i et massivt folkeopprør. Man har ennå ikke sett slutten av prosessene som fulgte etter revolusjonen.

 

Houthi-militsen

Sjiamuslimsk milits oppkalt etter Hussein Badr al-Din al-Houthi. Han ledet et opprør i Saada-provinsen i 2004, der han ble drept.

Familiemedlemmer overtok ledelsen og har ledet flere nye opprør.

I 2010 inngikk militsen en våpenhvile med regjeringen.

Året etter blusset kampene opp igjen og endte med at daværende president Ali Abdullah Saleh måtte overlate makten til visepresidenten.

Houthi-militsen har siden styrket sin stilling i de to provinsene Saada og Amran, og den tok i fjor også kontroll over deler av hovedstaden Sana’a.

Militsen ligger i krig med Al-Qaida på Den arabiske halvøy (AQAP) som står sterkt i Jemen.

I januar beleiret militsen regjeringsbygg i Sana’a.

Militsen er også kjent som Ansar Allah, eller Guds partisaner.

Kilde: NTB

 

«Hva har vi fått? Ingenting. Jo, vi har fått et verre land.» Han er nådeløs, med korte krøller og sterke ansiktstrekk. Den mørke stemmen hans rekker mye lenger enn de 23 årene skulle tilsi. Han er av de heldige som akkurat har arbeid nok. 70 prosent av Jemens unge er uten. Likevel føler han en rett til å være opprørt. Før revolusjonen brøt ut i starten av 2011 gikk butikken tregt, men ikke som nå. Det er gått fra vondt til verre.

De seks kvadratmeterne er stappet fulle, fra gulv til tak, av indiske mønstrede ullskjerf, rosa og gule hijaber, tradisjonelle manneskjørt og T-skjorter til turistene. På én dag kunne 20 busslaster med knipse- og kjøpevillige komme hit. Nå går det år mellom hver 20. buss. Politisk uro og hyppige bortføringer av utlendinger er dårlig drahjelp for en gamleby tom for turister.

«Før kom de regelmessig, selv om det også da var mindre enn tidligere. Nå er det helt tomt. Av og til noen slovenere, men de er de verste turistene. Gjerrige», sier han.

Forbi oss går en mann som samler inn tekopper, en annen balanserer en bulkete trillebår over brosteinen – for syv kroner triller han tung last gjennom hele gamlebyen – og en ung mann som samler søppel for å selge det videre. Det er få potensielle kunder. Tawfiq al-Harazi skulle ønske han kunne reise bort, til Japan, eller hvor som helst egentlig. Drømmene lever. Jemen drømmer, men strever.

En million barnearbeidere. «Økonomien er i en vanskelig situasjon», uttalte president Abdo Rabboh Mansour Hadi i mars i fjor.

Og vurderingen stemmer, selv om ordelaget lett kunne ha vært sterkere. Landet er det fattigste i hele Midtøsten, plassert på sørspissen av Den arabiske halvøy, omringet av sine rike naboer. Jemen fikk aldri ta del i den store oljefesten. Rett nok er landet helt avhengig av de små oljefeltene som finnes, men det er langt fra nok til å mette en nasjon av 26 millioner innbyggere og en størrelse som tilsvarer Frankrikes. Både oljen og vannet holder på å ta slutt, uten at det finnes noen planer om en løsning.

Ingen svar finnes for de tusenvis av barn som hver dag risikerer livet i hovedstadens tungt forurensede gater. Og det er liten trygghet: Over en million barn arbeider i Jemen fordi familien ikke har råd til annet. Syvåringen med favnen full av vannflasker til salgs, er en familieforsørger.

Det er ingen forbedring i situasjonen for én million flyktninger og internt fordrevne. Deres leirer er blitt til byer, deres bekymringer vokser i samme takt. Jemens svake blir svakere.

Den London-baserte tankesmien Chatham House ga høsten 2013 ut en rapport som beskriver Jemens økonomiske og politiske krise. Optimisme er fraværende, og forfatterne av rapporten anbefaler landets myndigheter å utforme en plan for å møte et worst case-scenario for fremtiden. Vold, sult og flyktningstrømmer blir alle nevnt som deler av et slikt mulig scenario.

Væpnede konflikter – politisk-økonomiske og sekteriske, mellom nord og et desperat sør, mellom stat og jihadister – har pågått i flere deler av landet i lang tid allerede.

Men i gamlebyens trange steingater er dette underordnet. I mange år, tiår, har jemenitter flest levd fra dag til dag, fra hånd til munn. Dommedagsrapporter og kriser er ikke noe nytt.

Kontroll på få hender. «Vi er et tålmodig folk. Men det er både bra og dårlig», sier Hana al-Showafi, en sterk stemme i landets kvinnebevegelse og en av Jemens unge revolusjonære. Hun sier hun skulle ønske hennes medborgere hadde mindre tålmodighet med korrupsjonen i landet, som var en av de viktigste grunnene til at jemenitter i 2011 marsjerte ut i gatene.

«Folket krever regimets fall!» runget, og demonstrantenes teltleir på Change Square holdt stand i over to år. Vreden mot daværende president Ali Abdallah Salehs styre var enorm. Ifølge Chatham House-rapporten er det – fortsatt – kun ti familier og selskaper som kontrollerer over 80 prosent av landets banker, importmarkeder og tele-, transport- og produksjonsbedrifter. Disse er alle nært knyttet til Saleh. I over tre tiår som landets leder fikk han fritt spillerom til å skape seg slike tette nettverk av lojale støttespillere. Disse gjorde det også mulig for ham å starte kriger, torturere og bortføre politiske motstandere, og beslaglegge landets rikdommer, uten nevneverdig opposisjon.

Salehs dager så i 2011 ut til å være talte. Han overlevde så vidt et attentatforsøk; de røde, brente hendene må han leve med resten av sitt liv. Men han spilte sine kort bra, og unngikk et tilsvarende ugrasiøst fall som hans arabiske diktatorvenner gjennomgikk – og han skaffet seg garantier mot å bli straffeforfulgt. Hans visepresident siden 1994, partifellen Abdo Rabboh Mansour Hadi, tok over etter et presidentvalg der Hadi var eneste kandidat. Maktoverføringen fikk likevel sin velsignelse fra USA, FN og Saudi-Arabia.

Men det politiske kaoset har fortsatt. Og Hadis posisjon har vært svak; tilliten til ham har vært ikke-eksisterende. Han ble kandidaten som ingen virkelig ønsket seg, men som alle kompromissfullt måtte støtte. Etter at den sjiamuslimske gruppen Ansar Allah, bedre kjent som houthiene, inntok hovedstaden med våpenmakt i september, har hans stilling, mellom de ulike politiske motstanderne, blitt ytterligere svekket, og situasjonen i Jemen er mer uoversiktlig enn tidligere.

«Etter seks kriger på syv år har houthiene og Ali Abdallah Saleh nå en allianse, slå den», tvitret Hamza Shargabee, en av Jemens mest fremtredende politiske aktivister.

Han er ikke alene om å knytte de to tidligere dødsfiendene sammen. Blant Sana’as mange suvenirboder finner man plakater med Abdulmalik al-Houthi, Ansar Allahs leder, og Ali Abdallah Saleh ved siden av hverandre. En umulig allianse for bare et par år siden, men nødvendig for å skyve islamistene, en felles fiende, ut av det politiske landskapet.

Saleh sitter igjen som en seierherre med minimale tap, sammen med sine venner. Samtidig, i diplomatiske sirkler, er Jemen blitt idealmodellen for oppgjørene etter den arabiske våren. En borgerkrig ble unngått, maktoverføringen foregikk relativt fredelig, og presidenten får leve. Sammen med det som hevdes er en inkluderende demokratiprosess, fremstår det – på papiret – som luksus etter de arabiske opprørene.

Hater svart. Men Hana al-Showafi ser sitt land fra gateplan og ler av tanken: «Det er en vits. Ingen av våre krav er blitt gjennomført. Det er som om vi ikke fikk til noe. At blodet til de døde ble spilt forgjeves.»

Hennes heldekkende grå, ikke svarte, abaya er designet av henne selv. Hun hater svart. I et land hvor kvinner helst ikke skal ta for mye plass i offentligheten har Hana bestemt seg for å gå i fargerike hijaber, som sin berømte landskvinne Tawakkol Karman, som mottok Nobels fredspris i 2011. Niqaben forsvant etter engelskstudier ved universitetet i Sana'a. Hun er energisk, engasjert, men ikke lenger optimistisk på sitt lands vegne. Opprøret var for henne fylt av glede, håp, vold og frykt. Det har formet henne.

«Jeg er blitt mindre naiv. Nå ønsker jeg bare trygghet og utdannelse. Folk behøver det. Uten trygghet blir vi handlingslammede.»

Revolusjonshåpet levde lenge for Hana al-Showafi, men ikke nå lenger. Det er gått fra vondt til håp til verre. De samme gamle politikerne, nesten samtlige menn, har igjen tatt over makten. Korrupsjonen styrer fortsatt, og kvinner blir stadig utsatt for seksuell trakassering. Det er disse strukturene man må bryte, mener Hana, men hun tror samtidig det vil ta lang tid. Kanskje ti år, eller 20. Deretter kan en ny revolusjon komme – en som fullfører jobben. Foreløpig er kampen for verdighet satt på vent, og lite har fungert etter at Jemens såkalte nasjonaldialog ble avsluttet til fanfarer i januar for et år siden, fem måneder for sent.

Parlament- og presidentvalg er allerede blitt utsatt, de skulle vært avholdt i februar 2014. Allaho a’lam – bare Gud vet når de blir holdt – er det folk nå tenker om valget. De tror det vil ta tid, og i mellomtiden skrives stadig nye kapitler i Jemens tragedie. Ansar Allah har startet sin egen krig mot Al-Qaida sør i landet, og separasjonsviljen i det tidligere Sør-Jemen blir sterkere og sterkere. 30. november ble de gamle grensene forsøkt stengt, men det endte i to døde og 20 skadede blant separatistene.

«Vi ville så mye, men endte opp med ingenting. Uansett om du var for eller imot Ali Abdallah Saleh, så fikk du ikke det du ønsket deg eller fortjente.»

«Nå er vi som fugler i bur, uten rettigheter.»

Mohammed al-Basha, landets talsmann ved ambassaden i Washington, oppsummerte situasjonen i en Twitter-melding sent i høst

«Hva kommer så for Jemen? Denne gangen har jeg ikke peiling. De som forteller deg at de vet, lyver.»