• Illustrasjon: KRISTINE LIE ØVERLAND

Den komplekse strømjungelen.

Den komplekse strømjungelen.

Fra utgave: 1 / januar 2020

Det norske kraftsystemet består av kraftprodusenter, nettselskaper og strømleverandører, en treenighet de fleste forbrukere tar for gitt som en nødvendighet for å få elektrisitet i stikkontaktene. Flere fagpersoner i bransjen mener imidlertid at systemets organisering er ineffektivt, og at det årlig koster norske forbrukere flere milliarder kroner i angivelig unødvendig prispåslag.

I samfunnets tjeneste. Norges fjellrike topografi setter scenen for en unik, bærekraftig produksjon av strøm: vannkraft. De utallige, brusende elvene og fossene fra nord til sør har i århundrer levert krefter til industri og produksjon – først til kverner, deretter til sagbruk og møller, og så til den industrielle revolusjonen. Med elektrisitetens inntog fikk vi koblet energien fra vannets tyngdekraft til strømnettet, og nordmenn fikk tilgang på ren, naturlig energi rett i stikkontakten.

Gjennom tiår har det norske kraftsystemet gått gjennom flere omstruktureringer og organiseringer, til det endte opp slik det er nå – med kraftprodusenter, nettselskaper og strømleverandører adskilt fra hverandre i den hensikt å skape samfunnsmessig nytte. 

Børs for strøm. Alt av kraft i Norge selges nå gjennom Nord Pool AS, kraftbørsen for fysisk engroshandel av strøm for de nordiske og baltiske landene.

Fakta

Strømproduksjon i Norge.

/ Kraftproduksjonen i Norge var i 2018 på 147,1 TWh. Det er 1,6 prosent eller 2,3 TWh lavere enn rekordåret 2017.

/ I 2018 utgjorde vannkraft 95 prosent av den totale norske kraftproduksjonen, mens varme- og vindkraft utgjorde henholdsvis 2,4 og 2,6 prosent.

/ Andelen vindkraft i kraftproduksjonen økte med 0,7 prosentpoeng fra 2017 til 2018.

/ Totalt er det over 1350 vannkraftverk i Norge som årlig produserer mer enn 1 GWh. Tonstad kraftverk i Agder er det største målt i produksjon, med en årsproduksjon på 3800 GWh.

/ Statkraft er den største produsenten av strøm i Norge.

/ Norge eksporterte 18,5 TWh i 2018, og importerte 8,3 TWh.

/ Norge er en del av et felles kraftnett med Sverige og Danmark, og vi har utenlandskabler til Nederland, Finland og Russland. Det er nye kabler under utbygging til Tyskland og Storbritannia, og det foreligger en konsesjonssøknad om en strømkabel til Skottland.

 

Strømforbruk i Norge.

/ Brutto strømforbruk i Norge var i 2018 på 136,9 TWh. Det er en økning på 2 prosent sammenlignet med året før og det høyeste nivået som er registrert.

/ Det rekordhøye strømforbruket forklares med økt forbruk til «utvinning av råolje og naturgass», «produksjon av ikke-jernholdige metaller i kraft-intensiv industri» og «informasjon og kommunikasjon». I sistnevnte kategori økte strømforbruket med hele 55 prosent fra 2017 til 2018, blant annet på grunn av etablering av nye datasentre i Norge.

/ Strømforbruket i husholdninger og jordbruk i Norge var i 2018 på 43,2 TWh. Det er en økning på 0,8 prosent sammenlignet med 2017.

 

Strømprisen.

/ Strømprisene i Norge bestemmes på det nordiske og nordeuropeiske kraftmarkedet. Kraften flyter fritt fra lavpris- til høyprisområder når det ikke er knapphet på overføringskabler, og spotprisen, eller råkraftprisen, er da tilnærmet lik i store deler av Norden.

/ Normalt består strømregningen til en norsk forbruker av rundt én tredjedel strøm, én tredjedel nettleie og én tredjedel avgifter til staten.

/ Danmark har eksempelvis en generelt høyere sluttbrukerpris på strøm, fordi Danmark har høyere avgifter på strøm.

/ Økt vindkraft kombinert med nedbygging av atomkraft og kullkraft, gjør kraftsituasjonen i Europa mer sårbar fordi mer av kraftproduksjonen blir væravhengig. Vannkraften blir også mer utsatt som følge av klimaendringene.

/ En kald, tørr vinter med lite vind, kan føre til økte strømpriser, særlig om dette inntreffer når fyllingsgraden i vannmagasinene er lav.

/ Ved utgangen av november 2019 var fyllingsgraden i vannmagasinene i Norge på 70 prosent, 8,6 prosentpoeng lavere enn normalen for årstiden. Total magasinkapasitet utgjør 86,9 TWh.

/ Ifølge Cicero senter for klimaforskning peker imidlertid alle modeller mot at årets vinter blir mild, våt og vindfull.

/ Hvis EU øker avgiften for CO2-utslipp, vil det bli dyrere å drive kull- og gasskraftverk i Europa, og etterspørselen etter rimelig energi fra vannkraft vil øke, og dermed øker prisen også i Norge.

/ Også valutakurs påvirker prisen, fordi strømleverandørene kjøper strøm på kraftbørsen Nord Pool i euro. En høy eurokurs gjør at strømmen blir dyrere for norske forbrukere.

/ Gjennomsnittlig strømpris for husholdningene, utenom avgifter og nettleie, var 42,5 øre/kWh i 3. kvartal 2019.

/ Den totale strømprisen for husholdninger, medregnet avgifter og nettleie, var i gjennomsnitt 108,8 øre/kWh i 3. kvartal 2019.

Kilder: SSB, enerWE, NVE, Aftenposten, energiogklima.no, Kraftnytt.no, Wikipedia

 

Norske kraftprodusenter leverer strøm til børsen, som setter en markedspris på grunnlag av forventet forbruk og produsentenes innmeldte produksjonsvolum og priskrav. Nett-selskapene er ansvarlige for fysisk å sende kraften hjem til norske husstander gjennom eksisterende strømnett – som utgjør nettleien på fakturaen hos sluttbrukere. Nettselskaper har monopol på utbygging av infrastruktur i sitt område, og blir kontrollert av NVE.

Strømleverandørene fungerer som et avsluttende bindeledd mellom kraftbørsen og forbrukerne, da de fakturerer sluttkunden for mengde brukt strøm – strøm som samtlige strømleverandører kjøper til samme markedspris fra Nord Pool. Selskapene videreformidler denne strømmen til norske kunder med et prispåslag – en handel som kalles sluttbrukermarkedet.

Norske husstander kan i dag velge mellom å kjøpe kraft fra nesten 100 forskjellige strømleverandører som alle tilbyr et mangfold av avtaler. Spotpris, timespot, fastpris, variabel pris, og andre varianter skaper en kompleks strømjungel for forbrukere på søken etter billig elektrisitet.

– I bunn og grunn selger strøm-leverandørene keiserens nye klær, sier Ketil Kvaale, administrerende direktør i Vest-Telemark Kraftlag AS, som driver både med kraftproduksjon, nettleie og strømleveranse – og argumenterer for at disse selskapene er et unødvendig ledd i distribusjonen av strøm på det norske markedet.

– Det er ingen faktisk verdiskapning i sluttbrukermarkedet – de fakturerer for en vare som uansett blir levert av nettselskapene. Og man merker ingen forskjell på strømmen, da denne kommer fra samme sted uavhengig av hvilken leverandør man velger. Den eneste variasjonen er hvilket prispåslag selskapene legger på den faktiske markeds-prisen. Gjennomsnittlig påslag er ifølge SSB mellom 5 og 6 øre pr. KWh, men mange betaler mye mer enn dette.

Dette leddet, og de påfølgende pris-påslagene, koster norske kunder 4 milliarder kroner pr. år – pluss moms, ifølge Kvaale, som mener at dette er en unødvendig tilleggskostnad for å formidle strøm til norske kunder.

Kvaale påpeker at sluttbrukermarkedet er et tiltak for å nå energilovens mål om effektiv og rasjonell kraftforsyning for norske kunder:

– Intensjonen med dette markedet var i utgangspunktet god, men etter 20 år må man innse at dette tiltaket har påført norske forbrukere store ekstrakostnader uten at det er noen nytte å registrere.

«Den nettsentriske modell.» Paragraf 1-2 i energiloven sier: «Loven skal sikre at produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi foregår på en samfunnsmessig rasjonell måte, herunder skal det tas hensyn til allmenne og private interesser som blir berørt».

Kvaale stiller seg spørrende til hvordan det kan hevdes at det nåværende systemet fungerer på en samfunnsmessig rasjonell måte, da forbrukerne har lite å vinne på påslagene til det formidlende leddet av strømhandelen. I stedet mener han påslagene har til formål å dekke administrative kostnader og markedsføring for selskapene, i tillegg til årlige overskudd.

Han mener det hadde vært mer hensiktsmessig å la strømkunder få kraft til spotprisen satt av Nord Pool, og distribuert dette direkte fra nettselskapene – som allerede har lovpålagt leveringsplikt til alle norske forbrukere.

En slik modell ble beskrevet som en alternativ «nettsentrisk» modell i Statnetts egen rapport, «Effektivt sluttbrukermarked for kraft», fra 2012:

«I denne modellen vil kraftleverandøren være overflødig, og sluttbrukerne vil være nødt til å få kraften levert fra lokalt nettselskap. For å unngå monopolpriser på kraft i en slik modell kunne man ha regulert selve kraftprisen til å være lik spotpris med regulert administrasjonspåslag. Det er klart at en slik modell vil løse mange av dagens utfordringer knyttet til informasjonsutveksling og således kunne være mer effektiv».

Videre sier rapporten at modellen anses som urealistisk, da forbrukeren skal kunne velge kraftleverandører selv, og at det er feil å monopolisere tjenester som kan konkurranseutsettes. Rapporten sier avslutningsvis at utredningen ikke hadde mandat til videre å evaluere en slik nettsentrisk modell.

– Å ha samtlige sluttbrukere på lever-ingsplikt til spotpris, ville sikret én faktura og lik pris til alle på lavest mulig nivå. Da bortfaller argumentet om konkurranseutsetting. Nettselskaper har allerede en kundedatabase, og hadde bare trengt å legge på en linje på fakturaen. Strømselskapene har ingen faktisk funksjon, utenom å sende ut regninger. De utallige forskjellige strømavtalene bidrar bare til å forvirre kundene. Det er ikke rart at strømleverandørene er blant klagetoppen hos Forbrukerrådet, mener Kvaale.

Negative opplevelser. – Forbrukerrådet har arbeidet mye med strøm de siste årene, da vi ser at kraftprisen er en av de største utgiftspostene for norske husholdninger, sier Inger Lise Blyverket, direktør i Forbrukerrådet.

Det har vært et økende antall klager og henvendelser både til Forbrukerrådet og til Forbrukertilsynet. Strømbransjen er blant topp tre i klagestatistikken fra norske forbrukere.

– Her har vi et marked som tydelig ikke fungerer som det skal. Mange forbrukere opplever at vilkår og priser er uklare og forvirrende, noe som gjør at de blir ekstra sårbare når de inngår strømavtaler. Når forbrukerne har så negative opplevelser, må vi se på mulige tiltak som kan forbedre situasjonen, sier Blyverket.

Hun peker på at strøm egentlig er en veldig standardisert tjeneste:

– Prisen leverandørene kjøper inn strømmen for, er forhåndsbestemt fra Nord Pool – og er den samme for alle selskapene. Fortjenesten til strømleverandørene kommer derfor gjennom påslaget de legger på, og andre tjenester de inkluderer – samt det Forbrukerrådet kaller fakturainnovasjon.

– Flere leverandører har lokketilbud, hvor påslaget økes etter kort tid, eller kunden overføres til en annen avtale. For å lokke deg inn som kunde, setter de påslaget så lavt at de i praksis taper på å ha deg som kunde. Det sier seg selv at dette ikke er bærekraftig, og vi mener at dagens praksis strider med markedsføringsloven.

Forbrukerrådsdirektøren mener også at markedet i stor grad er til for å forvirre forbrukeren.

– Som strømkunde inngår du en kontrakt med mange avtalevilkår i liten skrift som vi ofte overser. I den lille skriften skjuler det seg gebyrer, uklare påslag og tilleggstjenester som forsikringer. De useriøse aktørene utnytter at forbrukerne sitter på lite informasjon og kompetanse om markedet. Det er ikke bare forbrukerfiendtlig, men også skadelig for omdømmet til bransjen og de seriøse aktørene.

 

Illustrasjon: KRISTINE LIE ØVERLAND

 

Egen, ren vannkraft? Koblingssalg er én metode leverandørene bruker for å lokke kunder til en strømavtale. Det vil si at samarbeidspartnere, blant annet i elektronikkbransjen, på vegne av strømleverandøren i en kjøpssituasjon i en butikk, tilbyr et avslag på et gitt produkt dersom man inngår en strømavtale.

En rekke strømselskaper markedsfører også at kraften de leverer er garantert fornybar, med det som kalles opprinnelsesgaranti. Dette kan utløse et prispåslag, men gir ikke noen direkte garanti for at den fysiske strømmen i stikkontakten kommer fra ren, norsk vannkraft.

Opprinnelsesgarantier fungerer som et finansielt instrument, som utstedes av Statnett til kraftprodusenter som kan dokumentere at kraften de produserer og leverer inn i nettet er fra et spesifisert kraftverk som utnytter fornybare kraftkilder som vann og vind. Disse garantiene kan deretter videreselges til strømselskapene, som tilbyr et bevis for fornybar kraft til miljøbevisste forbrukere eller selskaper – ofte mot et prispåslag.

Den faktiske strømmen som går inn i husstanden, er derimot uansett den samme. Garantien innebærer nemlig ikke at strømmen som faktisk leveres i husstanden er produsert med fornybare ressurser, men altså at kraftprodusenten forplikter seg til å levere lik mengde fornybar energi inn i kraftnettet.

Det er en stor diskusjon rundt opprinnelsesgarantier, ifølge Blyverket, da omtrent halvparten av alle disse blir videresolgt fra norske kraftprodusenter til aktører i Europa som ønsker å smykke seg med at de bidrar til fornybar kraftproduksjon i Norge. Når eksempelvis en vannkraftprodusent har solgt en opprinnelsesgaranti til et utenlandsk selskap, kan de ikke lenger vise til at kraften de leverer er fornybar – selv om strømmen de sender ut i det norske markedet kommer fra vannkraft.

Da vi er en del av det fysiske europeiske kraftnettet, vil strøm omsatt uten opprinnelsesgaranti bli definert på samme måte som resten av strømsammensetningen i dette nettet – kalt «European Attribute Mix». Denne sammensetningen inneholder kun cirka 16 prosent fornybar kraft.

 

Illustrasjon: KRISTINE LIE ØVERLAND

 

I realiteten har Norge likevel nesten utelukkende fornybar kraft i stikkontaktene, da vi store deler av tiden har en produksjon av vann- og vindkraft som overstiger det samlede norske forbruket. Overskuddet vil da gå på tvers av landegrensene til det europeiske nettet – på lik linje med at kraft fra kull-, gass- og atomkraftverk i Europa forbrukes i Norge når vi har lavere produksjon nasjonalt – og må importere.

– Strøm er strøm uansett, og den går alltid korteste og minste motstands vei. Opprinnelsesgarantier gir deg ikke mer grønn strøm i stikkontakten, og du får ikke noe «grønnere» strøm enn naboen som ikke har kjøpt garantien. Opprinnelsesgarantier er en støtte til fornybarnæringen. Og dette kommer ikke tydelig nok frem i dagens markedsføring, sier Blyverket.

Manglende tillit. For å hjelpe forbrukere til å forstå det komplekse markedet, opprettet Forbrukerrådet strompris.no, en portal hvor strømavtaler rangeres etter pris og tilgjengelighet. Forbrukerrådet så likevel at strømleverandørene raskt begynte å skreddersy avtalevilkår som skulle sikre dem en høyest mulig plassering på rangeringen. Dette forsøker man nå å luke vekk muligheten for.

Blyverket er bekymret for mangelen på tillit til markedet og tror skepsisen til markedet gir en dårlig arena for samarbeid om større miljøbevissthet.

– For at vi skal nå det grønne skiftet, er vi avhengige av at forbrukere fatter en større interesse for strømmarkedet. I et større samfunnsperspektiv er det ønske om økt elektrifisering – blant annet av transportsektoren, smarte husholdninger og nullutslippshus. Her spiller forbrukerne en nøkkelrolle. Men hvis forbrukernes første møte med strømmarkedet ender med at de føler seg lurt, så bygger ikke dette tillit. Både myndighetene og bransjen har interesse av at dette blir ryddet opp i.

 

Illustrasjon: KRISTINE LIE ØVERLAND

 

Klar rollefordeling. Kommunikasjonsdirektør i Fjordkraft, Jeanne Tjomsland, sier seg enig i at sluttbrukermarkedet kan virke komplisert, da mange leverandører har et stort antall strømavtaler. Likevel mener hun at flere aktører i bransjen forsøker å gjøre valg av avtale så lettfattelig som mulig.

– Det er egentlig tre hovedtyper av strømavtaler: fastpris, variabel pris og spotpris. I tillegg kommer det kampanjepriser i perioder, så det kan være mye å velge i. Dette kommer av at det er mange selskaper der ute, og det er stor konkurranse om å få kunder.

Tjomsland er derimot uenig i at det nåværende kraftsystemet i Norge er uhensiktsmessig organisert, og argumenterer for at den tredelte organiseringen setter effektivitetskrav til aktørene og i første rekke gagner forbrukerne.

– De små marginene for leverandørene skaper mye innovasjon i markedet, som gir nye produkter for sluttbrukeren – vi har for eksempel også startet med mobilabonnement. I tillegg gir markedskonkurransen en bredde i bransjen. Det er også strømleverandørene som skaper balanse i markedet og rapporterer forbruk til kraftbørsen.

Hun mener det er en klar rolledeling mellom strømleverandører og nettselskaper, med forskjellig ekspertise og fagretning.

– Vi skal drive kundekontakt, veiledning, rådgivning, fakturering og oppfølging – med både privatkunder og bedrifter. Nettselskaper driver med noe helt annet – de skal drive infrastruktur og gjøre vedlikehold. Markedet er tredelt fordi det krever helt forskjellig kompetanse i den daglige driften, sier Tjomsland.

Fakta

Smarte strømmålere (AMS).

/ NVE innførte at samtlige husstander skulle få installert AMS-målere innen 1. januar 2019. Dette utgjorde rundt 3,2 millioner målere.

Hensikten med målerne er:

/ Timevis registrering av strømforbruket.

/ Automatisk avlesning av strømmålere.

/ Korrekt avregning.

/ Enklere bytte av strømleverandør.

/ Den totale investeringskostnaden for hele landet var 10 milliarder kroner, som dekkes gjennom økt nettleie for forbrukere.

/ Mer informasjon om hva som skjer i strømnettet nærmest kundene, skal bidra til at nettselskapene kan drifte nettet mer effektivt. Lavere driftskostnader er over tid ment å føre til at nettleien blir lavere enn den ellers ville ha vært.

Kilde: NVE

 

Strøm fremstår som et lavinteresseprodukt i markedet, til tross for at det er livsviktig. Tjomsland mener dette – med inntog av AMS-målere (se faktaboks t.v.) og større mulighet til å overvåke eget strømforbruk – er i ferd med å snu.

– Vi har nylig lansert en app hvor man kan følge med på sitt eget forbruk. Dette gir økt kontroll for forbrukerne, som igjen skaper økt motivasjon for effektivisering og strømsparing. Dette er et eksempel på innovasjon fra markedskonkurransen i sluttbrukerbransjen, sier Tjomsland.

Hub for informasjonsutveksling. I forlengelsen av innføringen av AMS-målerne, åpnet også Elhub i februar 2019, et sentralt databasesystem som skal standardisere informasjonsutveksling i det norske kraftsystemet.

– Tidligere måtte strømleverandører kommunisere direkte med 130 forskjellige nettselskaper, som alle hadde forskjellige rutiner, sier Tjomsland.

– Nå skal alt gå gjennom Elhub.

Opprettelsen skjedde etter føringer fra NVE, og Statnett ble satt ansvarlig for utbyggingen. Underveis i prosjektet ble det flere ganger meldt om overskridelse av tidsbruk og økte byggekostnader, og i 2017 var kostnaden beregnet til 660 millioner kroner – 15 prosent høyere enn tidligere anslått.

Tor Bjarne Heiberg, daglig leder i Elhub, vil ikke opplyse om prosjektets totale prislapp etter ferdigstillelse, men sier kostnaden vil bli dekket inn gjennom gebyrer for dem som benytter seg av tjenesten – blant annet nettselskaper og strømleverandører.

Foreløpig er dette beløpet anslagsvis 230 millioner kroner i året, hvorav cirka 80 prosent av beløpet vil bli belastet nettselskapene, en kostnad som til syvende og sist vil ende hos norske forbrukere.

Heiberg mener likevel at samfunnet økonomisk vil nyte godt av Elhubs eksistens, fordi det vil forenkle fremtidig informasjonsutveksling og kreve mindre ressurser for norske kraftselskap – noe som i neste omgang vil kunne gi lavere sluttpris på nettleien i fremtiden.

– Det var en samfunnsmessig nytte som var argumentet for opprettelsen av Elhub. I tillegg skal det bidra til nøytralitet i markedet. Når nettselskaper og strømleverandør tidligere satt under samme tak, kunne de utveksle kundedata internt. Det kunne derfor være utfordrende for andre strømleverandører å komme inn i markedet.

Ketil Kvaale i Vest-Telemark Kraftlag påpeker at denne informasjonsutvekslingen hadde vært unødvendig dersom nettselskapene leverte strøm direkte til sluttbrukerne. Kvaale mener at installasjonen av AMS-målere, samt etableringen av Elhub, er en direkte konsekvens av strømleverandørenes ønsker, og at det vil skape store merkostnader for sluttbrukeren, da 100 prosent av AMS-måleren og 80 prosent av Elhub blir betalt av nettselskapene og finansiert gjennom nettleien.

I sitt ønske om nøytralitet i markedet krever NVE fra 1. januar 2021 også at nettselskaper ikke lenger kan ha samme navn som kraftprodusenter eller strømleverandører. Hensikten skal være å skape mindre forvirring i bransjen, og at monopolvirksomheten til nettselskapene ikke skal være en drahjelp for salg av strøm fra en annen avdeling under samme tak.

Uheldige utslag av effekttariff. Heiberg i Elhub mener det var på høy tid at forbrukere fikk det innsynet og sporbarheten i eget strømforbruk som Elhub kan bidra med. Han peker på at de tidligere målerne som kun ga månedlig innrapportering, var utdaterte og avleggs.

I Elhubs egen portal kan forbrukere nå logge inn og se eget strømbruk fra time til time. Denne sporbarheten av den timesvise strømbruken skal også gi grunnlag for en mulig ny prispraksis i kraftsystemet – kalt effekttariff.

En slik praksis åpner for at nettselskaper og strømleverandører kan variere pris ut ifra når forbruket i norske husstander er på det høyeste. Hensikten med dette er å kunne styre forbruket vekk fra de timene hvor belastningen på nettverket er størst og over til tider av døgnet med mindre belastning, som for eksempel om natten. Man vil dermed kunne spare på eventuell fremtidig utbygging av nettkapasitet som må til dersom forbrukstoppene øker.

 

Illustrasjon: KRISTINE LIE ØVERLAND

 

Blyverket i Forbrukerrådet er bekymret for hvordan tariffene vil slå ut for sårbare grupper.

– Strømnettet må være dimensjonert til å takle toppene som oppstår på kalde dager, eller på den tiden av døgnet når norske familier kommer hjem fra jobb, lager middag, dusjer og lader el-bilen samtidig. I utgangspunktet er det samfunnsmessig nyttig å fordele strømbruken utover dagen, men dette kan bli dyrere for dem som ikke har mulighet til å flytte på strømforbruket, sier Blyverket.

– Samtidig er det viktig å være oppmerksom på at brannvesen og sikkerhetsmyndigheter advarer mot å benytte vaskemaskin og tørketrommel når man ligger og sover eller ikke er hjemme.

Organiseringen av det norske kraftsystemet – som for mange kan virke komplisert og uoversiktlig – var opprinnelig et tiltak for å sikre formidling av strøm på en samfunnsmessig rasjonell måte.

Pr. desember telte Norge rundt 100 strømleverandører. Kritiske røster vil ha det til at prispåslagene i sluttbrukermarkedet kun er en ekstrakostnad som livnærer disse aktørenes egen eksistens. Strømleverandørene hevder selv at de tilfører nødvendige tjenester og kompetanse.

Det kan dermed være duket for en opprydning i bransjen.