• Må aldri glemme Det er viktig å minne om at Hitler kom til makten gjennom demokrati, legalitet og forutgående alminneliggjøring av jødehat. Hvordan kan vi forhindre at slikt skjer igjen? Det ikoniske bildet er fra 19. april 1943 da en gruppe jøder ble eskortert fra Warszawa-ghettoen av tyske soldater. Foto: AP/NTB SCANPIX

  • «Ensom ulv» Hans Lysglimt Johansen benyttet seg av Arendalsuka 2018 som arena for sine budskap. Å invitere høyreradikale samfunnskrefter og representanter for hatideologier inn i «varmen», som om de tilhører bredden innenfor sivilsamfunnet, skaper berettigede reaksjoner, mener artikkelforfatteren. Her er Johansen fra lanseringen av partiet Alliansen under en markering i Oslo i november 2016. Foto: HEIKO JUNGE/NTB SCANPIX

  • Selvutnevnt forsker Blant annet gjennom flere opptredener i NRKs Dagsnytt 18, er også redaktøren i Resett, Helge Lurås, et eksempel på at ytterliggående krefter gis et podium uten at arrangøren konfronterer udokumenterte og til dels hatefulle påstander, i dette tilfellet mot religiøse minoriteter i Norge. Foto: SIGNE DONS, AFTENPOSTEN

  • Kritisert for å spre jødehat Det forekommer eksempler på ekstreme ytringer også fra personer med forankring på venstresiden. Den internasjonalt kjente fredsforskeren Johan Galtung anklages for å spre grove konspiratoriske påstander om jøder, og Bergens Tidende er kritisert for ikke å imøtegå hans kilder. Her fra en demonstrasjon i 2007. Foto: MORTEN HOLM/NTB SCANPIX

Takhøyde vs. legitimering av hat.

Takhøyde vs. legitimering av hat.

Fra utgave: 12 / desember 2018

Det foreligger ingen fasit på hvordan rettssamfunn og demokrati kan sikres for fremtiden. Men tendensene til hverdagsliggjøring av ekstremisme ligger snublende nær en ufarliggjøring av destruktive politiske krefter, advarer artikkelforfatteren.

Hverdagsliggjøring. Historien viser oss at demokratier kan forsvinne svært fort. Dette hevder blant andre den amerikanske historieprofessoren Timothy Snyder i boken «On Tyranny». Skal man slå ring rundt demokratiske verdier, kan vi ikke sensurere meninger vi ikke liker, og drømmen om en snill debatt uten konflikter er uansett en utopi. Hensynet til takhøyde i offentlige debatter er viktig, noe annet er å gi legitimitet til demokratiets fiender.

Det er med demokratiet som med det å elske, hevder Snyder: Den siste gangen man elsker med et annet menneske, vet man ikke at det er siste gang. På samme måte vet de færreste i forkant av et valg, om dette er siste gang man har frihet til å delta. På en slik bakgrunn kan det være lite gjennomtenkt å invitere ekstremistiske krefter til markedsplasser for norsk demokrati. Tankeløshet er ikke det samme som forsvar av ytringsfrihet. Tendensene til hverdagsliggjøring av ekstremisme ligger snublende nær en ufarliggjøring av destruktive politiske krefter.

Situasjonen radikalt endret. Enkelte offentlige arrangementer har i senere tid skapt reaksjoner ved å invitere høyreradikale samfunnskrefter og representanter for hatideologier inn i «varmen», som om de tilhører bredden innenfor vårt sivilsamfunn og kan delta på lik linje med alle andre. Om slike invitasjoner er rett eller galt, kan sikkert diskuteres, men å grunngi dem ved å vise til ytringsfrihet, er imidlertid tvilsomt. Ytringsfrihet innebærer ikke å bistå autoritære bevegelser i deres propaganda og eventuelle rekruttering.

Når begrepet ytringsfrihet likevel anvendes i denne sammenheng, kan det skyldes at enkelte overser skillet mellom makt og funksjon. Dermed forsvinner nyansene i hva som er ytring og hva som er politisk handling. Det kritikken av såkalt no-platforming ikke fanger opp, er vesensforskjellen mellom rett til ytring i sin alminnelighet og helt legitime hensyn om hvilke deltagere som trekkes inn i et gitt fellesskap i ulike sammenhenger.

No-platforming, som innebærer retten til å nekte noen mulighet til å fremme bestemte oppfatninger i full offentlighet, er problematisk fordi det kan oppfattes som forsøk på å kneble ytringer generelt. Når begrepets kritikere på den annen side unngår å sette ytringsfrihet inn i sin faktiske sammenheng, sier dette mye om at situasjonen i Norge er radikalt endret i løpet av de senere år.

Det er liten tvil om at fortolkningsrammene i samfunnet vårt er under kraftig press.

Skiftende fortolkningsrammer. Dersom Holocaust-senteret på Bygdøy planlegger en konferanse om jødeutryddelsen i Norge, er det da et konvensjonsstridig brudd på ytringsfriheten hvis arrangøren lar være å invitere en Holocaust-fornekter blant innlederne? Selvfølgelig ikke. Slik tilstedeværelse dreier seg ikke om ytringsfrihet.

Personer som inntar en fundamentalistisk holdning til ytringsbegrepet, fristes gjerne til å forveksle jus med politikk. Problemet oppstår dersom vi utelukkende fokuserer på alles rett til å anvende en mikrofon, hvilket objektivt sett kan defineres som en juridisk borgerrettighet. Noe helt annet blir det når samfunnet proaktivt gir ytterliggående krefter en mikrofon mellom hendene og til overmål en offentlig plattform. Hensynet til ytringsfrihet forplikter ingen til å hjelpe illiberale krefter med propaganda og rekruttering. Hvem i all verden er det som har funnet opp slike regler?   

Iboende selvfornektelse. Svakheten ved dagens praksis ligger i det den tsjekkiske dramatiker, systemkritiker og senere president Václav Havel beskrev som menneskets iboende tendens til selvfornektelse. Det beste historiske eksempel på slik fornektelse finner vi i studier av Weimarrepublikkens kriser. Ingen i Tyskland vedkjente seg medløperiet overfor den voksende totalitære bevegelsen. Tvert imot ble dørene åpnet for nazistene på løpende bånd. Det avgjørende spørsmål vi bør stille oss er: Hvordan kan vi forhindre at slikt skjer igjen?

«Diktaturet begynner med de intellektuelles svik», hevdet den tysk-jødiske diktaturforskeren Hannah Arendt. «Før demagogene tar makten for deretter å tilpasse virkeligheten sine løgner, kjennetegnes propagandaen av forakt for fakta som sådan». Slik lyder et av Arendts mest kjente sitat fra «The Origins of Totalitarism». Diktaturkrefter kjennetegnes altså ved at deres forståelse av fakta avhenger av makten til menneskene som kan fabrikkere dem. Dette lyder ikke helt ukjent ut fra vår tids ‘fake news’ og ’fake history’. Derfor er det viktig å minne hver eneste generasjon om at Hitler først og fremst kom til makten gjennom demokrati, legalitet og forutgående alminneliggjøring av jødehat. Dette ligger i forførelsens karakter. Demagogenes forklaringer lyder tilsynelatende fornuftige enten diktaturet skaper begeistring på vegne av klasse, nasjon eller religion.

Cyberspace og virkelig liv. Retten til å invitere eller utelukke lite relevante ekstremkrefter omfattes tradisjonelt av den faglige integritet hos den enkelte konferansearrangør, enten denne er privat eller offentlig. Men tradisjonelle integritetshensyn er på vikende front.

La oss være ærlige: De færreste samfunnsborgere har anledning til å uttrykke seg i alle offentlige rom.

Stadig oftere settes det likhetstegn mellom ytringsfrihet og enkeltmenneskets rett til å delta i alle fora, over alt og til enhver tid. La oss være ærlige: De færreste samfunnsborgere har anledning til å uttrykke seg i alle offentlige rom. Likevel insinueres det at ytterliggående krefter må innrømmes slike privilegier. Dette er ikke logisk. Forklaringen kan skyldes at enkelte blander sammen individets rett til å fremme ytringer som sådan, med retten til å fremme ytringer uten å ta hensyn til tid og rom. Som om det ikke skulle være en vesensforskjell mellom cyberspace og det virkelige liv.

Hvordan er det mulig å forholde seg til ytringsfrihet uten å relatere begrepet til de enkelte konkrete sammenhenger?

Psykologisk skille. Dagens situasjon er sammensatt. Vi ser tendenser til unnfallenhet og doble standarder når samfunnet konfronteres med ekstremisme. Reaksjonen er forståelig fordi det ligger mye usikkerhet og frykt i situasjonen. Inkonsistens er vanskelig holdbart over tid.

Når noen i dag beskriver høyreradikale miljøer som folkelige meningsuttrykk, risikerer man å skjønnmale sekteriske krefter som fremmer hatretorikk. Slikt strider klart med norske fellesverdier som likeverd, demokrati og rettssikkerhet.

Et slikt ståsted blir dessuten fort selvmotsigende, for hva med andre ekstremister og deres synspunkter? Skal retten til deltagelse over alt kun gjelde den ene siden av ekstremismen, eller vil bordet fange slik at også militante islamister gjør hevd på tilsvarende begunstigelse?

Resonnementet bak grenseløs inkludering bygger i stor grad på antagelsen om at dette fører til redusert konfliktnivå i samfunnet. For mange oppleves situasjonen stikk motsatt. Det hevdes at ekstremisters deltagelse i alle sammenhenger er som å helle bensin på bålet. Kommunikasjon kan trolig svekke aggresjonsnivået hos mennesker som hater. Det er mer tvilsomt om kommunikasjon makter å gjøre noe med de underliggende holdningene som projiserer hatet. Fasaden blir pen, men hvordan ser det ut under?

En meningsfull dialog forutsetter et minimum av evne til å kunne lytte. Problemet er at ekstremister kjennetegnes ved at de ikke ønsker eller evner å ta inn over seg andres tanker og meninger. Tvert imot dreier påfallende mye seg om behov for bekreftelse av interne konspirasjoner. Forskjellen mellom ekstremistene og oss ligger først og fremst i ekstremistenes åpenbare mangel på empati. Det meste foregår inne i hodet hos den enkelte, ikke i relasjoner til andre. Veien til forakt for svakhet blir skremmende kort. 

Oppløsningstendenser. En løsning på utfordringene som melder seg i møte med radikaliserte individer, kan være å balansere retten til å fremme ekstreme ytringer med en klok forvaltning av det offentlige rom. Det meste i samfunnet holdes oppe gjennom ulike former for balanse, for ikke å si maktbalanse.

Det foreligger ingen fasit på hvordan rettssamfunn og demokrati kan forsvares for fremtiden, men truslene fra nye, potensielle totalitærbevegelser bør ikke bagatelliseres. Sett i et litt større perspektiv utsettes i dag demokratiet som livsform for vesentlige oppløsningstendenser. Derfor bør vi lytte til den britiske forfatteren G.K. Chestertons ord:

«Ingenting truer demokratiet mer enn troen på at det er sikret».

 

Om artikkelforfatteren: Per Thorsdalen er utdannet statsviter ved Univ. i Oslo, og har vært forskningsassistent ved Holocaustsenteret på Bygdøy. Han har også to års bakgrunn fra Sikkerhetspolitisk avdeling i Forsvarsdepartementet, samt ti års erfaring fra ulike organisasjoner ved Menneskerettighetshuset i Oslo (HRH).