• Oppfølger Margaret Atwoods roman «The Handmaid’s Tale» («En tjenerinnes beretning») handler om livet til tjenerinnen Offred i Gilead, en totalitær republikk hvor kvinner er fratatt alle rettigheter og individualitet, og hvor de som ikke har fått fruktbarheten ødelagt av miljøforurensning, tvinges til å bære frem barn til nasjonens ledere. Boken ble fort en moderne klassiker. I september kom forfatterens egen fortsettelse, «The Testaments», hvor handlingen finner sted 15 år etter forgjengeren. Foto: CHRIS YOUNG/THE CANADIAN PRESS/AP/NTB SCANPIX

  • En tjenerinnes beretning Margaret Atwoods roman «The Handmaid’s Tale» nådde først de store publikumsmassene i 2017 da Hulu laget en TV-serie med Elisabeth Moss i hovedrollen.

  • «En kvinnes historie, hver kvinnes frykt» Det var punchline for en filmversjon av Atwoods bok fra 1990, der Faye Dunaway spiller Serena Joy og Natasha Richardson figuren Kate, som i serien heter June. Foto: AFP/NTB SCANPIX

  • Rød protest Kvinner i flere land har brukt kostymer fra Atwoods roman i protester mot blant annet innstramming i abortlovgiving, her fra Providence på Rhode Island 23. mai 2019. Foto: AFP/NTB SCANPIX

Tjenerinnens (egen) beretning.

Tjenerinnens (egen) beretning.

Fra utgave: 9 / september 2019

Gjennom TV-serien «The Handmaid’s Tale» er Margaret Atwood blitt stemmen til vår tids feminisme – eller har hun det?  Atwoods egen oppfølger til historien om kvinnene i Gilead finner sted 15 år etter hendelsene i forgjengeren.

Protester i rød kappe. I 1985 ga den kanadiske forfatteren Margaret Atwood ut romanen «The Handmaid’s Tale» («En tjenerinnes beretning»). Boken omhandler livet til tjenerinnen Offred i Gilead, en totalitær republikk hvor kvinner er fratatt alle rettigheter og individualitet, og hvor de som ikke har fått fruktbarheten ødelagt av miljøforurensning, tvinges til å bære frem barn til nasjonens ledere. Boken ble fort en moderne klassiker, men nådde først de store publikumsmassene i 2017 da Hulu laget en TV-serie med Elisabeth Moss i hovedrollen.

Populariteten til serien førte også til at Margaret Atwoods univers ble et slags emblem på misogynisme og trusselen mot kvinners politiske rettigheter i USA og andre vestlige land. Da Donald Trump ble innsatt som president i USA i 2017, gikk kvinner i demonstrasjonstog for å protestere mot den nye presidentens kvinnesyn, med faner hvor det for eksempel sto «Make Margaret Atwood fiction again».

I tillegg har kvinner i flere land brukt kostymer fra «The Handmaid’s Tale» for å demonstrere mot abortlovgivning, som har gjennomgått stadig nye innskrenkninger i USA de siste årene. Det siste eksempelet er Alabama, hvor abort nå er ulovlig selv om graviditeten er resultat av incest eller voldtekt.

Også i Norge iførte en gruppe demonstranter seg røde kapper foran Slottet da de nye statsrådene fra KrF skulle presenteres i januar 2019, i protest mot ny abortlovgivning. Ved hjelp av TV-mediet er dermed Margaret Atwood blitt stemmen til vår tids feministiske bevegelse. Eller har hun det?

«Torturporno». Samtidig som de fleste kritikere hyller TV-versjonen av Atwoods roman, som nå er i sin tredje sesong, er ikke alle overbevist. Det serien aller oftest får kritikk for, er den ekstreme volden som presenteres, med kjønnslemlestelse, tortur og rituell voldtekt i nesten hver eneste episode. Til en viss grad kan dette rettferdiggjøres. Atwoods Gilead er bygget på systemisk voldsbruk mot kvinner, og voldshendelsene som serien fremviser, utøves i større eller mindre grad mot kvinner et eller annet sted i verden. I et intervju sier Elisabeth Moss at hun blir provosert av å høre at folk ikke orker å se på serien, fordi de mener den er for voldelig. «Mener du det?» sier hun, «orker du ikke se på en TV-serie? Dette skjer i virkeligheten. Våkn opp, folkens, våkn opp.»

Samtidig er det ikke til å komme vekk fra at fokuset på den systemiske volden er mer altomfattende og detaljert beskrevet i serien enn i boken. Derfor kalte The New York Times seriens andre sesong for «pliktskyldig brutal» og flere skribenter har uttrykt skepsis til at volden ikke bare utmales, men også blir tatt til stadig mer ekstreme høyder.

Dessuten er det ikke til å komme vekk fra at «The Handmaid’s Tale» til en viss grad faller i den samme fellen som «Game of Thrones» og «True Detective», hvor ekstrem vold mot kvinner i seg selv brukes til å drive plotet fremover. Derfor har begrepet torturporno oppstått i forbindelse med disse seriene, som et signal på at volden som utøves mot kvinner, har et uheldig seksualisert element ved seg.

Begrepet viser også til den lange tradisjonen som vold mot kvinner har i underholdningsindustrien, noe som blant annet kan spores tilbake til Edgar Allen Poes kjente påstand om at en død vakker kvinne er noe av det mest poetiske i hele verden.

Testamenter. Min mening er at dette ekstreme voldsfokuset dessverre gjør at serien mister en del av kompleksiteten som Atwoods roman rommer, og dermed gjør samfunnskritikken mye flatere og ensidig. Riktignok har seriens suksess ført til at også romanen har fått ny vind i seilene, slik at den ble liggende i 88 uker på bestselgerlisten til The New York Times, og at den engelske versjonen nå er trykket i mer enn åtte millioner eksemplarer. Og Margaret Atwood selv har sagt til skeptiske fans at de må slappe av. Som Elisabeth Moss understreker også Atwood at denne volden faktisk utøves mot kvinner. Forfatteren har også tilsynelatende hatt en pragmatisk holdning til at hennes roman ble avsluttet allerede i sesong én, og at det i de to påfølgende sesongene har vært serieskaperne som har fått bestemme Offreds skjebne. På Hay litteraturfestival i Wales i 2018 uttalte Atwood at det ville vært tåpelig av henne å kritisere valgene til TV-produsentene fordi «ting kunne vært så mye verre».

Om vi noen gang har behøvd noen som kan sette ord på dagens kompliserte politiske, sosiale og kulturelle arena, så er det nå.

Men, etter 35 lange år, kommer hun nå med sin egen fortsettelse av handlingen i den opprinnelige «The Handmaid’s Tale». Oppfølgeren, som ble lansert 10. september, har fått tittelen «The testaments» og består av fortellingene til tre kvinner, og handlingen finner sted 15 år etter hendelsene beskrevet i forgjengeren. Vi er med andre ord fremdeles i det puritanske tyranniet Gilead, hvor kvinner har så godt som ingen rettigheter og fyller ulike roller basert på evnen til å frembringe barn. Men «testamentene» indikerer at det fortsatt finnes innbyggere som vil fortelle sine egne historier og dermed har en flik av individualitet igjen.

Ytterligere aktualisert. Responsen på nyheten om Atwoods egen fortsettelse har vært todelt. Noen er skeptiske og mener at hun nå lar seg presse av kommersielle krefter til å skrive en oppfølger til en roman som slett ikke trenger det. Andre jubler nettopp fordi Atwood tar tak, og ikke lar TV-serien få det siste ordet fra Gilead.

På sosiale medier har forfatteren forklart at hun ikke har latt seg påvirke av TV-versjonen, men hentet inspirasjon fra brev fra lesere som hun har mottatt i løpet av de siste 35 årene, og fra den verden vi har rundt oss i dag. Og dét gjør oppfølgeren spennende. For mens TV-serien tar utgangspunkt i de faretruende signalene som Atwood pekte på da hun skrev boken i 1984, er det forfatteren selv som nå skal fortelle oss hva hun ser i dag.

Og om vi noen gang har behøvd noen som kan sette ord på dagens kompliserte politiske, sosiale og kulturelle arena, så er det nå. Og om det er noen som evner å sette fingeren på pulsen til den verden vi lever i, så er det Margaret Atwood. I alle år har hun brukt sin litteratur for å advare mot undertrykkelse, maktmisbruk, misogynisme, ukritisk omfavnelse av teknologi og miljøforurensning. I alle år har hun forklart, fremhevet og advart mot konsekvensene av hendelser, tendenser og tanker i vår egen virkelighet – i all deres kompleksitet. Også denne gang.

Atwood holder opp et speil som viser oss selv. La oss ta en god kikk.