• Polarisert debatt Det er steile fronter mellom abortforkjemperne og abortmotstanderne i USA, her fra en demonstrasjon arrangert av abortmotstandere i Washington D.C. Loven fra 2003 sa ingenting om senaborter generelt, men bare noe om hvilke abortmetoder som var forbudt. Det har gitt næring til et fortsatt konservativt opprør. Foto: KEVIN LAMARQUE, REUTERS og JAQUELYN MARTIN, AP/NTB SCANPIX

  • Steile fronter Abortforkjemperne i USA mener kvinner skal få bestemme selv, her fra en demonstrasjon i Washington D.C. Foto: KEVIN LAMARQUE, REUTERS og JAQUELYN MARTIN, AP/NTB SCANPIX

  • Kontroversielt Planned Parenthood skal ha tilbudt vev fra fostre til forskning, og måtte forklare seg for retten 29. juli 2015. Foto: ERIC GAY, AP/NTB SCANPIX

  • Pågående En abortmotstander demonstrerer utenfor en abortklinikk i Jackson i Mississippi, mens ansatte ved klinikken henger opp store skilt for å hindre motstanderne i å få øyekontakt med pasienter som er på vei inn. Foto: ROGELIO V. SOLIS, AP/NTB SCANPIX

  • Tegning: CAGLECARTOONS.COM

En helt annerledes abortdebatt.

En helt annerledes abortdebatt.

Fra utgave: 9 / oktober 2015

Den amerikanske abortdebatten er både i form og innhold helt annerledes enn i alle andre land. Striden står om retten til senaborter opp til, og over 20 uker – og forsterkes ytterligere av at politikerne rett og slett er satt på sidelinjen.

Første tilbakeskritt. Det var et tilbakeslag for kvinners rettigheter, og det kom i 2003. I november det året besluttet den amerikanske kongressen å begrense kvinners adgang til abort. Ikke uventet ble vedtaket møtt med knyttede never fra den liberale fløyen i USA. For første gang på 30 år gikk kvinnekampen i revers. Fra og med høsten 2003 var den nye normalen abortrettigheter opp til 20. uke, som altså innebar en klar innskrenkning.

Nå er den amerikanske abortdebatten i gang igjen, etter at en abortformidler ble tatt in flagranti (på fersk gjerning, red.anm.) idet de solgte vev – ble det påstått – fra aborterte fostre på direkten i USA.

Kulturkrig i valgkampen. Planned Parenthood (PP) er en av mange helseleverandører på det som etter sigende er et privat marked, men som i realiteten er rikelig finansiert av det offentlige. Hvert år får 300 000 amerikanske kvinner sine svangerskap avsluttet gjennom PP, noe som gjør dem til en av de største abortformidlerne i USA.

Fakta

Hvem tar abort i USA?

Nesten en av fem er tenåringer.

Kvinner i tyveårene står for mer enn halvparten av alle aborter.

Hvite kvinner står for 36 prosent av abortene, svarte for 30 prosent, spanskamerikanske for 25 prosent og andre etnisiteter for 9 prosent.

37 prosent av kvinnene oppgir at de er protestanter og 28 prosent at de er katolikker

Ugifte kvinner uten samboere står for 45 prosent av abortene.

42 prosent av kvinnene har inntekter under den føderale fattigdomsgrensa – ca. 11 000 dollar for en singel kvinne uten barn.

27 prosent har inntekter som ligger mellom 100 og 199 prosent av den føderale fattigdomsgrensen.

Kilde: Guttmacher Institute, juli 2014

 

Ikke uventet gjør det også PP til det store navet i USAs brennhete abortdebatt. Til tross for dette, og en lang historie med rettstvister og skjulte kameraer, ble PP åpenbart tatt helt på sengen da de i sommer ble filmet i en samtale med (falske) kjøpere av vev fra fostre. De har nå brukt uker på å tilbakevise at de selger fostervev for profitt – noe de ikke har lov til – og sier de bare donerer slikt vev til forskningsinstitusjoner, og bare dersom kvinnene ønsker det – noe de har lov til. Men sakens fakta har som vanlig druknet i det politiske infernoet, med republikanere som nok en gang prøver å strupe abortretten ved å nekte Planned Parenthood offentlig støtte.

Den særegne amerikanske kulturkrigen har dermed entret valgkampen. Hva er det som gjør at abort vekker til live slike intense og endog hatske følelser i USA? Svaret ligger i en rettsavgjørelse fra 1973 som har gjort uttrykket Roe vs. Wade til allemannseie i dette stridbare landet med så mange sterke følelser og politiske, ideologiske og geografiske skillelinjer.

Roe vs. Wade. Avgjørelsen i Roe vs. Wade falt den 22. januar 1973. Syv av ni dommere i USAs høyesterett fant at amerikanske kvinner hadde rett til abort, og at de hadde denne retten gjennom hele svangerskapet. Delstatene kunne riktignok begrense abortrettighetene i en avveining mellom morens helse og fosterets levedyktighet, men de kunne ikke frata kvinner retten til abort i første trimester (frem til uke 13), og bare under visse vilkår i annet (frem til uke 28). Først i tredje trimester kunne man regulere eller endog forby abort så lenge man tok hensyn til at kvinnens helse var beskyttet.

Dermed var abortfeltet lagt åpent for amerikanske kvinner, som fikk denne retten gjennom forfatningens henvisning til «right of privacy». Et kontroversielt tema i kvinnesaken var paradoksalt nok avgjort av en håndfull gråsprengte menn.

De siste tiårene har sett en rekke forsøk på å omstøte loven. Striden har først og fremst stått om de såkalte partial birth abortions, altså nesten-fødsel-aborter, som var lovlige frem til 2003, men som da ble forbudt av Kongressen. Men loven sa intet om når i svangerskapet man må regne med at en abort vil kunne forløse et levende foster. Den sa ingenting om senaborter generelt, men bare noe om hvilke abortmetoder som var forbudt.

Det har gitt næring til et fortsatt konservativt opprør, med fokus på «horrible metoder» og «uetisk praksis». De liberale finner sine argumenter i at nesten ingen kvinner tar senaborter, og at det bare skjer når kvinnens liv er truet eller fosteret fatalt skadet.

Få senaborter. Tallene burde egentlig berolige abortmotstanderne. 90 prosent av alle aborter i USA skjer i løpet av de første 13 ukene, og 7,5 prosent mellom uke 14 og 20. Bare 1,5 prosent skjer etter uke 21.

Det er statistikk for aborttilhengerne. Abortmotstanderne er opptatt av andre tall, nemlig at det de siste 42 årene er blitt utført 56 millioner aborter i USA, og at det fortsatt er over en million aborterte fostre hvert år – en klar reduksjon fra de 1,6 millioner abortene årlig på 1990-tallet.

De fallende tallene til tross: Det er abortmotstanderne som er på offensiven. Arenaen de kjemper på er de 50 delstatene, der det siden 2011 er vedtatt mer enn 200 restriksjoner i ulike staters abortlovgivninger, ifølge helseforskningsinstituttet Guttmacher Institute. Bare i 2013 ble det vedtatt flere enn 70 restriksjoner i 22 stater alene.

Det var samme år som så fødselen av en annen abortdebatt, nemlig hvorvidt fosteret kan føle smerte før 24 uke – en påstand det definitivt står strid om. Men det har gitt abortmotstanderne en annen arena å kjempe på enn retten til liv. «Smerte er blitt taktikk i abortdebatten», skrev The New York Times sommeren 2013. Det traff en tidsånd i samtiden, som grubler over stamcelleforskning, etikk, menneskeverd og grensedragninger for ny teknologi.

I dag har ti stater innskrenket abortretten til de første 20 ukene. Ti stater har innført lover som beskytter fostre «fra det stadiet der medisinsk forskning indikerer at de er i stand til å føle smerte», og 24 stater tilbyr kvinnene et «vindu til livmoren» som gjør at de kan se sine fostre real-time. Fire stater pålegger kvinnene å se slike bilder. 27 har en såkalt «Woman’s right to know»-klausul som forer kvinnene med «medisinsk korrekte opplysninger om utviklingen av hennes ufødte barn». 

Alt dette har gitt en floke av reguleringer, begrensninger, påbud og forbud i USAs 50 delstater. Like mye som innskrenkning av antall uker, er det denne «opphopningen av ydmykelser» – i ordene til The New York Times-spaltist Gail Collins – som opprører feminister og liberale.

Domstolsstyre. Hvorfor kan ikke politikerne skjære igjennom og gi USA en abortlovgivning mer på linje med andre vestlige land?

Meningsmålinger viser at det ville blitt tatt godt imot. Amerikanerne er overveiende positive til en liberal abortlovgivning, men sympatien faller i takt med at fosteret nærmer seg 20 uker. Tallene varierer, men det store bildet er at litt under to tredjedeler av amerikanerne støtter retten til abort de første tre månedene, at 27 prosent mener det bør være tillatt i annet trimester og bare 14 prosent i siste trimester.

Og da er man ved kjernen. For dette emosjonelle og konfliktfylte spørsmålet har aldri vært avgjort av politikerne, men av Høyesterett. Det har gitt US Supreme Court en unik posisjon i det amerikanske politiske landskapet, med kontroversielle dommer om alt fra segregering til retten til ekteskap. Viktige politiske beslutninger er dermed løftet ut av Kongressen og delstatsparlamentene. Står det strid om abortloven, er det Høyesterett som løser den, noe de gjorde i 2007 da de godkjente Partial Birth Abortion Ban Act fra 2003.

Det betyr at abortloven ikke kan endres raskt i tråd med endrede normer og ny teknologi. En prosess for å få en annen abortlov kan ta tiår i USA.

Antagelig er det nettopp fraværet av demokratiske prosesser som har skapt en slik frådende kulturkrig, med en antiabortfraksjon som ikke bare bruker retoriske våpen. For slik er det i USA at abortleger er utsatt for trusler, kidnappinger og endog mord, mens abortklinikker raseres og kvinner nektes adgang til klinikkene av demonstranter.

For Katha Pollitt, forfatteren av «Pro: Reclaiming Abortion Rights», er dagens post-Planned Parent-hood-debatt både falsk og farlig. Det hun mener man må snakke om, er at det forskes på alle typer vev, også fra fostre. Og denne forskningen har ett mål for øye: Å redde syke mennesker.

«Det dette egentlig handler om, er hvorvidt vi amerikanere skal la anti-abortekstremister kontrollere debatten og diktere agendaen», skriver hun i The Nation.