• Enkel hamburgerfrakt Et oppdrag kommer inn på Bryan Gonzales' telefon. Han slenger seg på sykkelen for å levere en hamburger fra restauranten Black Tap til et kontor tre kvartaler unna. Gonzales jobber for flere app-baserte leveringstjenester i New York City. Alle foto: MATTIAS LUNDBLAD

  • På eget ansvar Bryan Gonzales, som jobber for flere app-baserte leveringstjenester i New York City, ble utsatt for en trafikkulykke i vår og kunne ikke jobbe på flere måneder. Alle foto: MATTIAS LUNDBLAD

  • Bildeling Gig-økonomien gir seg til kjenne overalt i New York, her på en utendørsreklame for bildelingstjenesten Lyft. Alle foto: MATTIAS LUNDBLAD

  • Uber Island For Eloise Ortez (t.h.) ble den rendyrkede gig-tilværelsen uholdbar da hun stiftet familie. Nå er hun ansatt på timebasis som sykkelbud av reseptbelagte medisiner for selskapet Capsule. På Uber Island, en gressflekk ved Union Square i New York City, samles Ortez og andre sykkelbud i påvente av at mobilen skal varsle om et nytt budoppdrag. Alle foto: MATTIAS LUNDBLAD

Gig-økonomien og frihetsmedaljens bakside.

Gig-økonomien og frihetsmedaljens bakside.

Fra utgave: 11 / november 2018

Et flertall av USAs arbeidstagere er i løpet av få år forventet å være frilansere i den såkalte gig-økonomien. Mange stiller seg dermed spørsmålet: Er arbeidernes rettigheter i ferd med å gå tapt?

Ingen sikkerhetsnett. Morgenen 5. juli var solfylt med enkelte skyer på himmelen. Temperaturen var på behagelige 20 grader. Det burde ha vært en perfekt dag å sykle på i New York City.

Bryan Gonzales våknet som vanlig i sitt rom i Brooklyn ved åttetiden, drakk sin kaffe og spiste en lett frokost. Det er viktig å ha noe i magen når man skal sykle en hel dag. Han hoppet på sin mintgrønne gamle Bianchi med bukkestyre og tråkket innover mot Manhattan. Vel fremme tok han opp telefonen og åpnet appen. Ordet Caviar sto med hvite bokstaver på oransje bakgrunn på skjermen. Så var han inne, og ventingen begynte.

Den første turen klikket han bort. Den var godt betalt, men det var langt å sykle og levering av en tung pakke. Man vil ikke ta seg helt ut på første oppdraget. Han ventet litt til, og snart plinget det igjen. Ni dollar for å levere litt mat fra en restaurant rundt hjørnet til en kunde noen kvartaler borte. Han aksepterte, og dagen var i gang.

Det var like etter lunsj det skjedde. Gonzales sto ved et kryss og ventet på grønt lys da han først la merke til en hvit bil like bak seg. Den kjørte tett inntil ham. Han flyttet seg litt til siden.

Da det skiftet til grønt, tråkket han i vei. Den hvite bilen gasset aggressivt. Et trettitalls meter nedover veien svingte plutselig den hvite bilen og kjørte rett inn i Gonzales, som fløy over styret på sykkelen. Bakhjulet ble helt vridd, og han landet tungt i asfalten. Det hogg til i skulderen og ryggen. Den hvite bilen kjørte fra stedet.

– Jeg skulle bare ønske at det hadde skjedd en måned senere. Jeg har hørt at Caviar innførte helseforsikring for alle sine sykkelbud da, sier Bryan Gonzales.

Det viser seg imidlertid bare å være et rykte. En titt på Caviars avtale viser at alle bud selv er ansvarlige for å skaffe seg helseforsikring.

Bryan Gonzales har jobbet i fire år som sykkelbud i New York City. Han sykler med ulike varer mellom ulike adresser i byen, mest mat til privatpersoner. Jobbene får han gjennom en app-tjeneste som heter Caviar. Gonzales er en del av USAs gig-økonomi.

Flere tar gig-jobber på si. Begrepet gig-økonomi sikter til det en rekke målinger og studier har påvist er den voksende delen av økonomien som sysselsetter mennesker på andre vis enn gjennom den klassiske faste ansettelsen. Blant dem regnes frilansere, times- og prosjektansatte og mange enkeltforetak. Ifølge en studie utført av USAs nasjonalbank jobbet 31 prosent av USAs voksne befolkning på et eller annet vis innen gig-økonomien i 2017.

16 millioner mennesker er avhengige av midlertidige jobber ifølge statistikk fra det amerikanske arbeidsdepartementet. Og ifølge en studie gjort av fagforbundet Freelancers Union, kommer et flertall av alle USAs arbeidstagere til å jobbe som frilansere om ti år. dersom dagens trend fortsetter.

– Alt peker på at gig-økonomien vokser. Ingen data viser at den synker. Denne måten å ansette og arbeide på blir helt enkelt mer og mer fremtredende. Og det har begynt å endre markedet, sier Diane Mulcahy, lærer i økonomi ved Babson Colleg, frilans finansanalytiker og forfatter blant annet av boken «The Gig Economy». Mulcahy tror på gig-økonomiens potensial, og hennes bok er i stor grad en selvhjelpsbok for «gigere» – nærmest «slik lykkes du i gig-økonomien». Hun mener endringen er uunngåelig og allerede er kommet relativt langt. Men det finnes også de som tviler. Enn så lenge har bare 16 prosent av dem som jobber i gig-økonomien denne som sin hovedinntektskilde, og den typiske gig-arbeideren jobber i gjennomsnitt bare fem timer med «gig» i måneden. Over 75 prosent av alle gig-arbeidere sier at gig-arbeid står for maks 10 prosent av deres totale inntekter.

Annen statistikk fra USAs arbeidsdepartement, som ikke inkluderer dem som har gig-jobber som ekstrajobb eller inntektsgivende aktivitet som ikke regnes som arbeid (for eksempel fra utleie av sin leilighet via Airbnb), viser at andelen mennesker som jobber med gig faktisk har sunket fra 11 prosent i 2005 til 10 prosent i 2016. Det er med andre ord de som har én fot i den vanlige økonomien og den andre i gig-sektoren, som er blitt flere.

I Europa vokser også denne sektoren. Ifølge et digitalt verktøy som i realtid måler antallet jobber og utførte oppdrag på ulike nettplattformer, har omsetningen av jobb via internettbaserte tjenester økt med 18 prosent siden 2016.

Prisene presses nedover. Bryan Gonzales ruller tilsynelatende uberørt gjennom den tette trafikken i Canal Street, mellom biler, busser og lastebiler. Det er drøye to måneder etter ulykken, og han er tilbake som sykkelbud i Manhattans gater. Men ryggen gjør fortsatt vondt, og han kan ikke jobbe like lange dager og ikke sykle like fort: – For det meste holder jeg meg enda lenger sør, for der er det færre biler og mindre fare for å havne i en ulykke, sier han.

Bryan er en av dem som jobber heltid med gig-arbeid. Han setter opp et økonomisk mål for dagen, vanligvis 100–150 dollar om dagen på sommeren og 150–200 dollar om vinteren (da er det flere jobber, og færre sykkelbud tar seg ut i kulden). Når han har oppnådd sitt mål for dagen, sykler han hjem. Vanligvis jobber han fra klokken 10 om morgenen til klokken 20–21 om kvelden. For noen år siden pleide han ofte å nå målet tidligere, men slike dager er blitt sjeldnere.

– Det er helt klart vanskeligere i dag. Det er flere folk her ute, og prisene er dumpet. Appene har presset ned prisene. Spesielt Uber (som i USA har en bud-app som heter UberDELIVER, red.anm.) har ført til at prisnivået har sunket. Jeg vegrer meg for å jobbe for dem, sier han.

Generell utrygghet i arbeidsmarkedet. Ofte tegnes det opp et bilde av motsetninger: Enten har du en fast ansettelse, en monoton og kjedelig kontorjobb dryppende av trygghet. Eller så er du en ganske (noen ganger veldig) underbetalt frilanser eller selvstendig næringsdrivende som knapt overlever og som ikke har noen arbeidsrelaterte rettigheter. Til gjengjeld er livet ditt fylt med fleksibilitet, late morgener og lykke, og kanskje til og med eventyr. Men dette er et uriktig bilde.

– Utrygghet er ikke noe unikt for gig-økonomien. Tvert imot er det mange som søker seg fra det «vanlige» arbeidsmarkedet og til gig-jobber for selv å kunne ha mer kontroll. Det finnes ikke noe ansettelsesvern i vår økonomi i USA. Ansatte har kontrakter med klausuler, og den som leser finansavisene vet at selskaper endrer struktur hele tiden. De skjærer ned i knappe tider og ansetter nye mennesker når vinden snur, oppstartsbedrifter får plutselig ikke investeringer, og organisasjoner legges ned. Om man er fast ansatt, har man ingen anelse om hvor lenge man vil være en del av virksomheten hvor man arbeider. Det er helt enkelt blitt veldig risikofylt å være ansatt i USA, sier Diane Mulcahy.

Sosiolog Matthew Desmond, som har fattigdom som sitt spesialfelt, skriver at halvparten av alle nye jobber i USA forsvinner i løpet av ett år, og at 40 prosent av alle landets heltidsarbeidende får vite arbeidsplanen sin en uke eller mindre i forveien. Sammenlignet med Europa er arbeidsmarkedet mye mindre regulert og tryggheten betydelig mindre – som i så mange deler av det amerikanske samfunnet har kapitalen en enorm innflytelse.

Men også det at det som frilanser skulle være umulig å ha trygghet, er et uriktig bilde. Det mener Michelle Miller ved Coworker.org.

– Noen videre trygghet finnes ikke i USA i dag, men at det ikke går an å skape, er bare innbilning. Enten har du stabilitet og en sjef som må vite hvor du er, eller så har du frihet – og prisen du betaler for den, er av en eller annen grunn å være underbetalt og ikke å ha tilgang til noe sikkerhetsnett. Det er ikke umulig at vi kan omklassifisere jobber på en måte slik at en både kan være frilanser og ha tilgang til den trygg-heten som tilbys vanlig ansatte. Det er helt galskap at vi ikke har det, sier hun.

Manglende fagforeningskultur. Michelle Miller har bakgrunn fra fagbevegelsen, men sluttet for fem år siden for sammen med sin kollega Jess Kutch å starte plattformen Coworker.org. Nettstedet fungerer som en samlingsplass for mennesker som forsøker å organisere seg arbeidsrettslig og som en plattform for kampanjer. For eksempel førte en av de første kampanjene som ble drevet gjennom siden, til at Starbucks-ansatte fikk rett til å ha tatoveringer synlig på jobben. Siden starten har mer enn 650 000 mennesker benyttet seg av siden deres.

– Arbeideres rettigheter i dette landet er sakte i ferd med å eroderes bort. I flere voksende sektorer av økonomien har ansatte veldig vanskelig for å organisere seg, for de har ikke rett til å bli representert av et fagforbund, sier Michelle Miller.

Da hun arbeidet for fagbevegelsen i USA, møtte hun mange mennesker som ville engasjere seg arbeidsrettslig, men som ikke hadde noen innfallsport fordi de ikke var medlemmer i noe forbund.

– Vi tok en beslutning for nesten hundre år siden om at arbeidende mennesker har behov for trygghet og regler som sikrer at de har det bra. Nå vokser deler av økonomien så det knaker, samtidig som vi kvitter oss med de rettighetene vi har arbeidet frem i løpet av tiår, det er det rent sagt smertefullt å være vitne til.

I USA er 10,7 prosent av landets ansatte medlemmer av fagforeninger, 6,5 prosent i privat sektor (sammenlignet med rundt 50 prosent i Norge og 69 prosent i Sverige). De siste tiårene er det et tall som har sunket, og i takt med det har forskjellene økt. Landets arbeidere har i stor grad stått utenfor veksten i den amerikanske økonomien. Siden 1973 har produktiviteten økt med 40 prosent, mens timelønnen bare har økt med 12 prosent. Nesten en tredjedel av den amerikanske arbeidsstyrken tjener i dag 12 dollar pr. time eller mindre. Mange har jobber og lønninger de ikke kan leve på, de såkalte «working poor».

I dag er arbeidsledigheten i USA rekordlav, de statlige utgiftene til bidrag pr. person har økt, men andelen mennesker som lever i fattigdom, er uforandret de siste tiårene. Michelle Miller startet Coworker for å få flere mennesker til å engasjere og organisere seg. Bygge «organisatoriske muskler», som hun sier. Det langsiktige målet er å skape en «fagforeningskultur».

App-økonomien. Miller grunnla Coworker samtidig som «on demand-apper» begynte å slå igjennom. De ble raskt populære, for folk «syntes de var kule» som hun sier, men som hun legger til, jobbet denne delen av arbeidsstyrken helt uten tilgang til den beskyttelsen av arbeidere som finnes.

I mediene fremstilles det ofte som at apper som for eksempel Uber (som i USA har 160 000 sjåfører og 12 000 personer ansatt), Lyft, TaskRabbit og så videre er gig-økonomiens ryggrad og de største arbeidsgiverne når det gjelder gig-jobber. Dette er ikke riktig. App-arbeid er fremdeles en liten del av gig-økonomien, og gig-økonomien eksisterte allerede lenge før tech-verdenens fremvekst. I Europa har dessuten mange av app-selskapene støtt på hindringer i form av reguleringer og krav. Akkurat nå trykker EU-kommisjonen på for at selskaper som Uber skal tvinges til å dekke foreldrepermisjoner og arbeidsledighetstrygd.

Ifølge en rapport fra tankesmien McKinsey Global Institute har bare 6 prosent av dem som selger tjenester innen gigøkonomien benyttet seg av en digital plattform.

– Det meste av datamaterialet peker på at nesten 5–10 prosent av gig-økonomien utgjøres av folk som jobber gjennom apper. Jeg tror en grunn til at appene får så mye oppmerksomhet, er at mange med lav inntekt havner der, og at det er et problem, noe mediene forsøker å belyse. Og det er jo bra, sier Diane Mulcahy.

– Det farligste med gig-økonomien er ikke at bransjene der den nå blomstrer (eller ser ut til å gjøre det) kommer til å vokse seg enorme og sluke resten av økonomien, sier Miller. Det hun bekymrer seg for er at strukturen som er etablert, kommer til å «lekke ut, og inn i andre bransjer». Mange mennesker jobber på arbeidsplasser som risikerer snart å bli omstrukturert, sier hun.

– Det er lett å forestille seg at butikkansatte om fem år kan komme til å bli plassert på daglig basis i ulike butikker på ulike steder gjennom apper. En rekke industrier kan raskt komme til å bli gigifisert. Det kommer til å bety at man bare har noen få, høyt betalte sjefer og en stor masse av dårlig betalte arbeidere. Jeg synes ikke at vi skal kjempe imot digitaliseringen og appene, det ser ut til å være en effektiv måte å organisere arbeid på. Det viktigste er at vi sørger for at det skjer kontrollert, og at arbeidernes rettigheter bygges inn i prosessen, sier Michele Miller.

Ikke langsiktig. Bryan Gonzales har nettopp takket ja til et oppdrag: Å sykle en hamburger tre kvartaler bort. Betalingen er tre dollar. Budenes betaling varierer hele tiden, han vet ikke riktig hvordan det fungerer. Men hvordan man bedømmes av kundene spiller inn på hvilke jobber man får, forteller han. Vi står utenfor restauranten og venter på hamburgeren.

– Jeg elsker å sykle, og jeg liker jobben, selv om det er blitt vanskeligere å tjene penger. Men det er ikke langsiktig. Og det har skjedd så mye i sommer. Akkurat nå konsentrerer jeg meg om å klare meg året ut, sier han.