• Falleferdig Store deler av den tidligere velstående byen Detroit er nå urban ødemark – tomme gater uten belysning og vedlikehold. Foto: KETIL BLOM HAUGSTULEN

  • Åndelig massasje Ricardo får ryggbehandling av kiropraktor og healer Dr. Bob Pizzimenti. Dr. Bob er grunnleggeren av The Innate Healing Arts Center og eier av Goldengate Cafe, nabolagets spisested og samlingspunkt. Foto: KETIL BLOM HAUGSTULEN

  • Volden øker En bil blir stoppet av politiet i downtown Detroit. Byen topper USAs kriminalitetsstatistikker sammen med New Orleans. Samtidig mangler politiet midler til å etterforske lovbrudd. 386 mennesker ble drept i Detroit i 2012. Foto: KETIL BLOM HAUGSTULEN

  • Ikke alene J.B. er en av mange husokkupanter i Detroits Goldengate Street. Rundt 20 000 av byens innbyggere er hjemløse, til tross for at omkring 40 000 bolighus står tomme. Svarte er overrepresentert både når det gjelder fattigdom og bostedsløshet. Foto: KETIL BLOM HAUGSTULEN

  • Moderen «Mother Mary» (t.h.) har laget middag til de hjemløse i Goldengate Street. I likhet med rundt en tredjedel av Detroits innbyggere, er de fleste her fattige og arbeidsløse. Foto: KETIL BLOM HAUGSTULEN

  • Preget av fattigdom Damien, en av husokkupantene i Goldengate Street, var fallskjermjeger under Vietnamkrigen. I dag er han en av Detroits opp mot 3000 000 fattige, og lever på matkuponger. Foto: KETIL BLOM HAUGSTULEN

  • Grønt tilskudd Ved Earthworks Urban Farm – en del av et suppekjøkken drevet av capuchinermunker – kan Detroits fattige innbyggere dyrke sin egen lokalmat. Detroit blir av mange ansett som en matørken: I store deler av byen er det vanskelig å få tak i sunn og næringsrik mat. Foto: KETIL BLOM HAUGSTULEN

  • Gjør kupp på tvangsauksjoner Dennis i sitt nyrenoverte hus i et forlatt område av Detroit. Dennis har kjøpt flere eiendommer i dette nabolaget på tvangsauksjon – noen så lavt priset som 500 dollar – ut fra et ønske om å bygge opp et livskraftig og levende nabolag. Foto: KETIL BLOM HAUGSTULEN

  • Overlatt til forfall Forlatte hus i Robinwood Street, en gate i utkanten av Detroit. Store deler av den tidligere velstående byen er urban ødemark – tomme gater uten belysning og vedlikehold. Foto: KETIL BLOM HAUGSTULEN

  • Store forskjeller Enkelte nabolag i byen er renoverte. Denne familien har flyttet inn i et nytt hjem som følge av et kommunalt boligprosjekt. Foto: KETIL BLOM HAUGSTULEN

Once upon a time in Detroit.

Once upon a time in Detroit.

Fra utgave: 8 / september 2013

«Big D» bankerott: I første halvdel av forrige århundre vokste den amerikanske drømmen frem i Detroit. Så begynte et 60 år langt mareritt.

7 Mile Street, Detroit. En blodflekket serviett danser bortover fortauet i et goldt gatelandskap; grått mot grått. Omkring forsøker ugress og buskas å ta kontrollen over forlatte og utbrente hus. En og annen bil suser forbi, ellers er det ingen i sikte.

M-1, eller Woodward Avenue – som følger en gammel indianersti – er hovedåren gjennom Detroit og binder kvartal på kvartal sammen fra sentrum og ut til forstedene.

I 1909 ble den første engelske mile (1,6 km) betongbelagte vei lagt her. Rundt Woodward Ave. skulle Detroit i løpet av første halvdel av 1900-tallet vokse frem som USAs industrielle kraftsenter. Ford, GM og Chrysler gjorde byen til USAs bilhovedstad: Motor City. Byen kunne på midten av århundret skilte med hundre tusener av godt betalte industrijobber og ble et symbol på middelklassens fremvekst. Innbyggertallet var nesten 2 millioner rundt 1950. Detroit var USAs rikeste by.

2013: Detroit har offisielt 18,6 prosent arbeidsledighet – over det dobbelte av landsgjennomsnittet – noe som gjør at byen ligger dårligst an blant de 50 største byene i USA. Industrijobbene har langt på vei forsvunnet, sammen med over 1,1 millioner innbyggere: Innbyggertallet i dag er så vidt 700 000. De forlatte byområdene utgjør tilsammen et areal som kunne romme både Boston, San Francisco og Manhattan. Sammen med New Orleans topper Detroit den usjarmerende listen over landets mest voldelige storbyer. Og om ikke det skulle være nok: Byen er bankerott.

Sammen med New Orleans topper Detroit den usjarmerende listen over landets mest voldelige storbyer. Og om ikke det skulle være nok: Byen er bankerott.

«De fleste butikkene rundt her er blitt stengt. Det er bare en liten kolonial borti gaten, som fortsatt er åpen», sier Mary, en av innbyggerne i nabolaget rundt Woodward Ave. og Goldengate Street.

«Du må gå 15 kvartaler for å finne neste kolonialbutikk, men du trenger bare å bevege deg noen meter herfra, så får du kjøpt narkotika, våpen og prostituerte.»

Goldengate St. er, som store deler av Detroit sør for 8 Mile Street, der grensen til forstedene går, preget av fraflytting og forfall. Nabogaten Robinwood St. har fått det lite flatterende kallenavnet Lille Beirut. Og området kan minne om en krigssone, men det er uhyggelig stille her. Som om fiendens tropper har trukket seg tilbake etter timer med harde kamper.

Til forskjell fra endel andre nabolag i nærheten er imidlertid Goldengate St. relativt trygg.

«Vi er en utvidet familie her, vi passer på hverandre», forteller den 61 år gamle husokkupanten og Vietnam-veteranen Damien. Endel utstøtte eller alternative mennesker har funnet sammen og forsøker å overleve i en av USAs mest belastede byer. Hjørnesteinen i gaten er The Goldengate Café, som drives av Dr. Bob. Her møtes folk fra hele Detroit for å spise en sjenerøs tallerken stir fry eller for å få ryggen justert hos Dr. Bob, som også er kiropraktor.

60 år med forfall. Finanskrisen rammet Detroit hardt og ble en utløsende årsak til byens konkurs. Detroit hadde imidlertid allerede vært gjennom en flere tiår lang økonomisk depresjon: Avindustrialisering, segregering, fraflytting og vanstyre har siden 1950-årene utarmet byens materielle og menneskelige ressurser.

Allerede i etterkrigstiden begynte byen å miste arbeidsplasser til forstedene. Sterke fagforeninger, skattefordeler, plassmangel og automatisering av manuelt arbeid gjorde at mesteparten av bilindustrien ble flyttet utenfor bygrensen; Detroit mistet 150 000 arbeidsplasser til forstedene på få år. Store deler av den hvite middelklassen flyttet etter.

The Great Migration eller The Negro Invasion? I første halvdel av 1900-tallet hadde et stort antall afroamerikanere – i det som gjerne blir kalt The Great Migration – flyttet fra arbeidsløshet, fordommer og fattigdom på landsbygda i Sørstatene til industristatene i nord, i håp om arbeid og nye muligheter.

 

Goin' to Detroit, Michigan

Girl, I can't take you

Hey, I'm goin' to Detroit, Michigan

Girl, you got to stay here behind

 

Goin' to get me a job

On the Cadillac assembly line

 

I'm tired of whoopin' and hollerin'

Up and down the Mississippi road

Hey, I'm tired of whoopin' and hollerin'

Pickin' that nasty cotton

 

Albert King: «Cadillac Assembly Line» (1976)

 

I Detroit var det mulig for svarte å skaffe seg et levebrød i industrien – spesielt ble mange ansatt i et av de tre store bilselskapene – og enkelte kunne ta del i den voksende middelklassen. Mange hvite kjempet imidlertid mot det de så på som «the Negro invasion», og alle midler ble tatt i bruk for å hindre svarte i å etablere seg i hvite boligområder.

Samtidig praktiserte banker og forsikringsselskaper såkalt redlining, en diskriminerende praksis som nedprioriterte fattige og etnisk sammensatte områder av byen. Innbyggerne i slike områder ble nektet tilgang til økonomisk støtte, mens hvite homogene områder tiltrakk seg investeringer. En av konsekvensene var at den hvite middelklassen rømte byområder der svarte levde, og bosatte seg i hvite forstadsområder. Den svarte middelklassen, hvorav mange jobbet i bilindustrien, ble i stor grad igjen. De var uønsket der ute.

 

Motor City is Burning

Oh, the motor city's burnin'

It ain't no thing in the world that I can do

Don't ya know

Don't ya know the big D is burnin'?

Ain't no thing in the world that Johnny can do

My home town burnin' down to the ground

Worser than Viet Nam

 

John Lee Hooker: «Motor City is Burnin’» (1967)

 

Motsetningene mellom svarte og hvite kulminerte i et voldelig opprør i 1967 (mellom politiet og svarte innbyggere), som polariserte den splittede byen ytterligere. På 1970-tallet ble de segregerende bolig- og skolelovene opprettholdt, noe som eskalerte den hvite middelklassens fraflytningsstrøm.

I 1950 utgjorde hvite 83 prosent av byens befolkning. Rundt 1980 var 83 prosent av innbyggerne svarte, og et høyt antall var fattige.

Vanstyre og korrupsjon. Befolkningstallet sank, men fattigdommen tiltok. Fraflytting skapte forlatte, forfalne og utrivelige boligområder, og boligprisene falt. Helt siden byens storhetstid har det manglet langsiktig byplanlegging. Samtidig som det ble bygget motorveier som raskt tok folk og varer ut til forstedene, la man ned trikken i Woodward Ave., som på det meste hadde hatt avganger hvert 60. sekund. I dag er man avhengig av bil for å komme seg rundt i byen, noe som gjør at fattige har problemer med å komme seg noe sted; et av byens mange uttrykk for økonomisk segregering.

Kriminaliteten økte dramatisk utover 1980-tallet. Restauranter og butikker ble lagt ned. Store deler av den svarte middelklassen begynte nå også å flytte til forstedene eller forlate hele Detroit-området.

Frafallet av skatteinntekter førte til nedskjæringer i offentlige tjenester, som infrastruktur, politivesen og skole. Blant konsekvensene er at opp mot halvparten av Detroits innbyggere i dag mangler nødvendige skrive-, tale- og IT-ferdigheter.

Detroit har også vært herjet av utstrakt korrupsjon. Mest kjent av de korrupte politikerne er nok Kwame Kilpatrick, byens ordfører fra 2001 til 2008, som måtte forlate embetet etter å ha blitt funnet skyldig i å ta imot bestikkelser og å svindle skattepenger. Ikke bare har Detroits ledere styrt byen i grøften, de har vært med på å tømme byen for ressurser – og pengene ble puttet i egen lomme.

Et offer for markedskreftene. «Detroit er et uskyldig offer for markedskreftene, ikke først og fremst dårlig styring», hevder nobelprisvinner i økonomi Paul Krugman i The New York Times.

I årene mellom 2000 og 2010 forsvant omkring halvparten av staten Michigans industrijobber – samt en fjerdedel av befolkningen – blant annet grunnet globalisering og frihandelsavtaler*. Store deler av bilindustrien ble flyttet til Mexico og Canada. Færre enn én av fem biler GM produserer, blir i dag laget i USA.

Færre enn én av fem biler GM produserer, blir i dag laget i USA.

Den amerikanske bilindustrien hadde tapt markedsandeler til utenlandske selskaper allerede siden (oljekrisen på) 1970-tallet, men det ble nå tydelig at den hadde mistet sin konkurranseevne vis-à-vis særlig asiatiske selskaper som produserte mindre, mer energieffektive biler.

Spikeren i kisten. I andre halvdel av 2000-tallet havarerte både eiendomsmarkedet og bilindustrien. Finanskrisen rammet hele USA, men for Detroit var det spikeren i kisten. De offisielle arbeidsledighetstallene lå på nesten 30 prosent, men i realiteten var rundt 40 prosent av Detroits innbyggere arbeidsløse. Omkring 36 prosent levde under fattigdomsgrensen. Tvangssalg av boliger florerte, og i 2011 var over halvparten av byens huseiere ute av stand til å betale skatt, noe som ytterligere forverret byen finansielle situasjon. Pengene var brukt opp, gjelden skyhøy – det gjaldt både byen og dens innbyggere. 

I 2011 var over halvparten av byens huseiere ute av stand til å betale skatt, noe som ytterligere forverret byen finansielle situasjon.

I kjølvannet av finanskrisen ble det umulig å skjule at Detroit gjennom flere år hadde opparbeidet seg en uhåndterlig gjeld – 18 milliarder dollar (107 milliarder kroner), hvorav halvparten er pensjonsutgifter det ikke er dekning for – ubetalte regninger for sosiale tjenester samt et svakt inntektsgrunnlag.

I mars i år ble byen satt under administrasjon, og bare fire måneder senere, 18. juni 2013, ble Detroit begjært konkurs av byens krisesjef Kevyn Orr. Motor City har avgått ved døden.

Krisetiltak. Det spekuleres nå på hvordan man skal skaffe midler til å gjenopplive byen. Skal man privatisere offentlige parker? Vannverket? Eller skal man selge klassiske biler for å lette på Motor Citys gjeld? Pensjonister må belage seg på kraftige kutt i stønadene. Kreditorer må innrømme store tap. Men alt dette er kun tiltak for å få bukt med gjelden og har lite å gjøre med roten til byens problemer.

I 2009 satte president Barack Obama i gang tiltak som reddet bilindustrien; «de tre store» – Ford, Chrysler og GM – er alle lønnsomme i dag og har skaffet staten Michigan rundt 35 000 nye arbeidsplasser. Problemet er at få av disse arbeidsplassene finnes innenfor Detroits bygrenser. Detroit er både kulturelt og emosjonelt forbundet med bilindustrien, men i realiteten hadde mesteparten av denne industrien forlengst forlatt Detroit by.

For å revitalisere Detroit er det fremmet forslag om å skrumpe byen, sentralisere og ruste opp områder, noe som skal stimulere til investering i lokal forretningsvirksomhet.

Rike forsteder. Samtidig som Detroit by ikke har klart å tilpasse seg en økonomi i endring, er forstedene – der den hvite middelklassen og de rike bor – blant USAs mest vitale. Stor-Detroit med forstedene er blant de fem fremste finanssentrene i landet og langt fremme når det gjelder høyteknologisk sysselsetting.

«En av hovedårsakene til Detroits forfall er økonomisk segregering», hevder professor i offentlig politikk ved Berkeley, Robert B. Reich.

«Økonomisk segregering er et stort og økende problem i USA. Før hadde USAs byer – inkludert Detroit – en blanding av rike, middelklasse og fattige. Nå bor i stor grad mennesker innen ulike inntektsgrupper i adskilte områder med eget skattegrunnlag, og tilgangen til sosiale tjenester er av tilsvarende ulik kvalitet», ifølge Reich.

Økonomisk segregering har utarmet store deler av Detroit, men det er også et uttrykk for en negativ samfunnsøkonomisk utvikling i store deler av USA; avstanden mellom fattig og rik øker, og sosial mobilitet svekkes. I dag forblir de fleste amerikanere i det sosiale og økonomiske sjiktet de ble født inn i. Blir du født inn en familie som tilhører den laveste inntektsklassen i Detroit, har du bare 5 prosent sjanse til å nå det øverste sjiktet.

Livet i en død by. Detroit har omkring 18 000 husløse, men nær 40 000 forlatte bolighus. Dette paradokset er også synlig i nabolaget rundt Goldengate St.

Damien står og snekrer på sitt midlertidige husly. «Jeg må få på plass en skikkelig dør så ikke vaskebjørner eller andre uvedkommende kan ta seg inn i huset», sier han med rusten stemme.

Damien har fått påvist lungekreft og lever på matkuponger som utgjør verdien av skarve 1600 kroner i måneden.

I 2011, da familien ikke lenger kunne betjene låneutgiftene, ble Damien og kona hjemløse. «Det ble en livsstil som drev henne inn i tung rusavhengighet, og jeg var ikke i stand til å gi henne det hun trengte. Nå selger hun kroppen sin på gata. Jeg elsker henne fortsatt, og det ødelegger meg å se henne gå til grunne der ute, men det er ingenting jeg kan gjøre.»

Et par gater nedenfor Goldengate St. bor entreprenøren Dennis. Han har kjøpt opp flere eiendommer med hus – som man kan få på tvangssalg for så lite som 500 dollar – og Dennis har tenkt å renovere eiendommene og leie dem ut for en billig penge.

«Jeg vil opprette et kunstsenter, få menneskene tilbake, gjøre området levende. Selv om det ser mørkt ut, kan vi ikke gi opp. Vi må jobbe hardt», sier Dennis.

«Detroit kan komme tilbake!»