Tilfellet Trump.

Tilfellet Trump.

Fra utgave: 8 / september 2016

Donald Trumps politikk er ikke konservatisme, men en rasebevisst nasjonalisme som lenge har ulmet i deler av Det republikanske parti.

Ingen døgnflue. Byggematadoren og realitystjernen kom 16. juni 2015 ned rulletrappen på sitt Trump Tower og kunngjorde at han ville prøve å bli Det republikanske partis presidentkandidat. Noen TV-programmer heftet seg ved at flere av de tilstedeværende i Trump Tower tilsynelatende var betalte statister og gikk ut fra at Trumps løfte inngikk i promoveringen av magnatens realityshow «The Apprentice».

Flere ganger tidligere hadde han truet med å stille opp, men latt være. Da kandidaturet var en realitet, oppsto det umiddelbart overveldende enighet blant politiske analytikere – liberale og konservative – om at luften raskt ville gå ut av ballongen. Flere mente at han neppe ville vinne en eneste delegat i noen av statene i primærvalgene. Mange var villige til å garantere nederlag. Motstanderne trakk på skuldrene av ham, mens The Huffington Posts populære nettside tok en redaksjonell beslutning om bare å dekke ham i underholdningsseksjonen og ikke under 'politikk'.

Da prinsippet ikke lenger kunne overholdes, besluttet redaksjonen i stedet at alle artikler som omtalte ham, skulle ledsages av følgende redaksjonelle merking: «Donald Trump er en lystløgner, en hemningsløs fremmedhater, rasist, kvinnehater, birther (person som insisterer på at Barack Obama ikke er født i USA og dermed ikke oppfyller kravene for å være president der) og en tyrann som gjentatte ganger har forpliktet seg til å nekte alle muslimer – 1,6 milliarder som bekjenner seg til én religion – adgang til USA.»

Om artikkelforfatteren

Niels Bjerre-Poulsen (f. 1959) er ph.d. i amerikansk historie fra University of California, Santa Barbara og ansatt som lektor i amerikansk historie ved Senter for amerikanske studier/Institutt for historie ved Syddansk Universitet. Hans siste bok er «Vietnamkrigen. En International Historie, 1945–1974» (København: Gyldendal, 2015).

Tross en serie av monstrøse uttalelser ble Trump likevel «last man standing». De siste desperate forsøk på å stoppe ham rant ut i sanden på republikanernes landsmøte i Cleveland i juli.

Da den republikanske valgkampen startet, var det 17 håpefulle kandidater. Konservative kommentatorer presenterte det som et uttrykk for partiets vitalitet. Mens demokratene bare skulle kåre Hillary Clinton, hadde republikanerne overflod av kandidater og ferdigheter: nåværende og tidligere guvernører, senatorer, forretningsfolk og sågar en hjernekirurg.

Det var liten tvil om hvem av de 17 kandidatene partiets establishment nødig så vinne. Den ene var Ted Cruz som var avskydd av stort sett alle sine kolleger i senatet. Den andre, Donald Trump. Velgerne som deltok i det republikanske primærvalget, så som kjent, stikk motsatt på saken: Trump og Cruz vant flest delegater ved primærvalgene.

Etter den republikanske primærvalgkampen er det kanskje nødvendig å revurdere elitens – eller det republikanske establishments – rolle i partiet. En bok som mange har henvist til under valgkampen, er «The Party Decides: Presidential Nominations Before an After Reform» av Marty Cohen, David Karol, Hans Noel og John Zaller (2008). Et av bokens hovedpoenger er at til tross for at nomineringsprosessen er blitt demokratisert med primærvalg i de fleste stater, er det til slutt partiets eliter i de enkelte stater som er «partiet» og dem som bestemmer hvem som blir partiets kandidat.

Presidentkandidater som er uønsket av eliten eller blir vurdert som ute av stand til å vinne, vil bli silt ut underveis. Men boken hadde tydeligvis ikke forutsett en personkult som den Trump har evnet å bygge opp blant en betydelig del av de republikanske velgerne. Trump har tvert imot vært i stand til å bruke nettopp sitt motsetningsforhold til partiets establishment til å vinne.

De splittede republikanerne. Men det er ikke første gang at folk på grasrota gjør opprør mot Det republikanske partis establishment. I 1960 ulmet opprøret mot Richard Nixon og andre såkalte «Me-too Republicans», som den konservative grasrota fant altfor villig til å inngå kompromisser med demokratene. Et forsøk i siste liten på å få lansert den erkekonservative senatoren Barry Goldwater fra Arizona som et alternativ til Richard Nixon på landsmøtet, gikk i vasken, men fire år senere var de konservative aktivistene bedre forberedt og fikk Goldwater nominert som partiets kandidat.

Goldwater hørte mest hjemme i den liberale leir som ønsket å minimere statens rolle, men han hadde også fått stor anerkjennelse hos de sosiale konservative da han tidligere på året hadde stemt imot borgerrettsloven.

Etter nomineringen brøt Goldwaters takketale med tradisjonen om å forene partiets forskjellige fløyer og fastslo: «Alle som ærlig tilslutter seg til oss, ønsker vi velkommen. De som ikke interesserer seg for vår sak, forventer vi under alle omstendigheter at ikke slutter seg til oss.» Bruddet med den liberale fløyen som den gang eksisterte i partiet, kom med ordene:

«Jeg vil minne dere om at ekstremisme i forsvar av frihet ikke er noen synd! (Akkurat som) moderasjon i søken etter rettferdighet ikke er noen dyd.»

Dermed var tonen satt for Goldwaters valgkamp mot den sittende demokratiske president, Lyndon B. Johnson.

Når Goldwaters ord skapte så stor splittelse i republikanske rekker, skyldtes det i stor grad tidligere debatter der han hadde nektet å avvise støtte fra flere organisasjoner på ytterste høyrefløy. Samtidig ble Goldwater avvist av prominente, moderate republikanere – deriblant flere senatorer, Michigans guvernør George Romney (Mitt Romneys far) og partiets tidligere presidentkandidat Thomas Dewey. De støttet i stedet president Johnson. Flere av dem som nektet å støtte Goldwater, så for seg at det var dem som skulle gjenskape partiet når Goldwater hadde kjørt det i grøfta.

Ut over sin hjemstat Arizona, vant Barry Goldwater bare fem stater. Men det bemerkelsesverdige var at de alle var demokratisk-dominerte sørstater, der rasespørsmålet veide særlig tungt. En transformasjon av de to partienes velgergrunnlag var i gang.

Fraværet av moderate republikanere bekymret ikke folkene bak Goldwaters valgkamp noe særlig, for de var overbeviste om at en hittil skjult skare av nye konservative velgere ville møte opp på valgdagen nå når de endelig fikk «a choice, not an echo» og kunne stemme på en ekte konservativ kandidat. Men sånn gikk det ikke: President Johnson fikk 61 prosent av stemmene og vant dermed et enda større valgskred enn hans helt Franklin Delano Roosvelt hadde gjort i 1936. Ut over sin hjemstat Arizona, vant Goldwater bare fem stater. Det bemerkelsesverdige var at de alle var demokratiskdominerte sørstater, der rasespørsmålet veide særlig tungt. En transformasjon av de to partienes velgergrunnlag var i gang.

I første omgang kom Goldwaters seier i nominasjonsprosessen og nederlag ved valget ironisk nok til å bane veien for president Johnsons rekke av sosiale reformer i årene som fulgte. Men Goldwater-valgkampen var også ilddåpen for den konservative bevegelsen, for på litt lengre sikt ble det ikke George Romney, Nelson Rockefeller og de andre moderate (eller til og med progressive) republikanerne som kom til å dominere partiet, men derimot den konservative fløyen.

Siden 1964 har Det republikanske parti fått et flertall av de hvite stemmene ved alle presidentvalg.

Motstanden mot raseintegrering hadde i 1950-årene og første halvdel av 1960-årene kommet fra sørstatsdemokrater – ikke fra republikanerne, som jo var «the party of Lincoln» – mannen som kjempet en borgerkrig for å avskaffe slaveriet. Men nå når demokratene var blitt partiet bak borgerrettighetslover, integrasjon og forbud mot diskriminering, fant mange av sørstatsdemokrater veien over til Det republikanske parti – som siden 1964 har fått et flertall av de hvite stemmene ved alle presidentvalg.

Andre saker bidro også til de følgende tiårenes velgervandring, som Vietnamkrigen, kvinners rettigheter, retten til abort og homoseksuelles rettigheter – men rasespørsmålet var i mer eller mindre subtil form i sterk grad med på å forme de to store partiers identitet. Den subtile formen ble dominerende, ikke minst med den konservative revolusjonen som i 1980 gjorde Ronald Reagan til president og senere også en slags skytsengel for Det republikanske parti

Uenighet om Reagan. Mange republikanske politikere omtaler nå deres parti som «Lincolns og Reagans parti». Både i den konservative bevegelsen og i Det republikanske parti har det etter at han forlot Det hvite hus i 1989, vært en konstant søken etter «den neste Reagan».

Hvis Ronald Reagan er bevegelsens politiske rollemodell, så er Trump på mange måter en slags anti-Reagan.

Det har dog vært uenighet om Reagan var en pragmatisk politiker, som dyktig pakket politiske kompromisser inn i konservativ retorikk, eller om han tvert om var en dogmatisk konservativ som med sitt behagelige vesen og kommunikasjonsferdigheter, beroliget politiske motstandere og gjorde politikken spiselig for en større del av velgerne.

Hvis Ronald Reagan er bevegelsens politiske rollemodell, så er Trump på mange måter en slags anti-Reagan: Mange av hans standpunkter er – i den grad de lar seg definere – absolutt ikke konservative. Til gjengjeld har han – i motsetning til Reagan – gjort det til en dyd å være ubehagelig overfor politiske motstandere og andre som går imot ham. Når han signaliserer holdninger til rase og etnisitet (og kvinner), til sine tilhørere, er det ikke med hundefløyte, men snarere med togfløyte eller tåkelur.

Ingen annen kandidat for et av de to store partiene har så målrettet appellert hvite velgere som føler seg under press. Det Trump tilbyr, er ikke konservatisme i en av de avskygninger som de fire siste tiårene har kjennetegnet Det republikanske parti, men snarere en rasebevisst nasjonalisme som ligner den man også ser på fremmarsj i flere europeiske land.

Både som type og som kandidat for et av de to store partiene, er Trump uten like i forhistorien, men politikere med lignende holdninger har også tidligere forsøkt å finne veien inn i den politiske hovedstrømmen.

Bortsett fra sporadiske trusler/løfter om tortur og sønderbombing, minner Trumps syn på internasjonal politikk om den isolasjonistiske America First-bevegelsen i årene frem til USAs inntreden i Den annen verdenskrig. I sin første tale om utenrikspolitikk betegnet Trump sitt grunnleggende prinsipp som «America First», tilsynelatende uten å være klar over dets historiske konnotasjoner.

Trumps uttalelser om immigranter, om mediene og om elitens påståtte dumhet eller forræderi minner åpenlyst om Alabamas guvernør George C. Wallace, som førte an i motstanden mot raseintegrasjon og stilte opp som uavhengig kandidat ved presidentvalgene i 1968 og i 1972.

De brutte løfter. Blant Trumps politiske forgjengere er også Pat Buchanan, som i 1992 prøvde å bli nominert som republikanernes presidentkandidat. Buchanan, som tidligere hadde jobbet i Det hvite hus for Nixon, Ford og Reagan, forsøkte å starte et opprør i partiet under slagordet «America First». Buchanan ville særlig bryte med «Country Club-republikanerne» for i sterkere grad å appellere til hvite arbeidervelgere som følte seg truet av den tiltagende globaliseringen. Han ønsket å bryte med partiets tradisjonelle støtte til frihandel og i stede føre en politikk som beskyttet arbeidsplasser i den amerikanske industrien.

Buchanan ville bevare hvit dominans i USA ved å stenge grensene for immigrasjon fra andre deler av verden enn Europa.

Det var også en annen side ved Buchanans politiske program som ikke handlet så mye om konkrete arbeidsplasser, men om rase, etnisitet og kulturell identitet: Buchanan ville bevare hvit dominans i USA ved å stenge grensene for immigrasjon fra andre deler av verden enn Europa.

Ved presidentvalget i 1996 hadde han mere hell. Han vant primærvalget i New Hampshire, Alaska, Missouri og Louisiana, men måtte til slutt se seg slått av det republikanske establishments foretrukne kandidat, Bob Dole. Før det holdt han imidlertid en tale som varslet fremtidige opprør i partiet: «Vi sjokkerte dem i Alaska. Og gjorde dem lamslåtte i Louisiana. Og så gjorde vi dem lamslåtte igjen i Iowa. Og i Washington befinner de seg i en tilstand av dødelig panikk. De er redde. De hører – ha ha – de hører bøndenes rop fra den andre siden av bakken. Hold øye med det politiske establishment, alle ridderne og baronene vil ri inn på slottet og raskt slå opp festningsporten. Og de kommer! Alle bøndene kommer etter dem med sine høygafler!»

Buchanans dårlig skjulte rasisme var en belastning for et parti som i erkjennelsen av den demografiske utviklingen i USA, prøvde å fremstå mer inkluderende. Underveis i valgkampen var det til og med kommet frem at flere av Buchanans nærmeste medarbeidere hadde nære forbindelser til rasistiske grupper på ytterste høyrefløy.

Da han stilte opp til presidentvalget fire å senere, var det ikke som republikaner, men som kandidat for Reformpartiet som fire år tidligere hadde hatt en viss suksess med Texas-milliardæren Ross Perot som sin kandidat. Blant de øvrige som prøvde å vinne nomineringen som Reformpartiets presidentkandidat i 2000, var det ellers ingen andre enn Trump, som gjentatte ganger beskyldte Buchanan for å være en «Hitler-elsker».

Forklaringen på hvordan han 16 år senere skulle komme til å stå i spissen for Buchanans bondehær, og særlig hvordan bondehæren slapp inn festningsporten og inntok slottet, finnes i Det Republikanske Partis utvikling. Man må studere den diskrete (og noen ganger ikke fullt så diskrete) oppmuntringen bak Tea Party-bevegelsens angrep på president Obama.

Og det kan pekes på frustrasjonene hos mange på den republikanske grasrota over at ingen av partiets løfter er blitt innfridd til tross for at de har vunnet kontroll over begge kamrene i Kongressen.

Radikal forandring. Statsviteren Norm Ornstein fra den konservative tankesmien American Enterprise Institute har fulgt utviklingen i Representantenes hus og viser hvordan sammensetningen av republikanere har forandret seg radikalt i takt med at Tea Party-aktivister har fått valgt inn mere ekstreme og kompromissløse medlemmer. Det samme mønsteret kan i enda sterkere grad ses i mange enkeltstater, der bloggere og konservative radioverter har gjort sitt til å beseire mer kompromissvennlige republikanske kandidater.

Frustrasjonene over at republikanerne i Washington ikke har kunnet oppfylle sine valgløfter om å avskaffe Obamacare, blokkere homoseksuelle ekteskap, straffe illegale immigranter og lignende, har forlengst kostet republikanske ledere som John Boehner og Eric Cantor, deres poster, uten at den konservative grasrota av den grunn er kommet nærmere å få sine politiske ønsker satt ut i livet. President Obama ser bare ut til å ha blitt sterkere de siste par årene, med sin bruk av dekreter og et par viktige seire i Høyesterett. Det har fått grasrota til å satse enda sterkere på nomineringen av partiets presidentkandidat.

Med en viss rett har aktivistene på høyrefløyen påstått at partiet (heller) ikke har vunnet med kompromisskandidater som Bob Dole, John McCain og Mitt Romney. 

Inntil nylig var det antatt at partiets establishment fortsatt hadde kontroll over denne prosessen. Riktignok har det også ved de senere valg vært «ville» kandidater som Alan Keyes, Tom Tancredo, Michele Bachmann og Herman Cain, men de har raskt havnet utenfor, og partiet har i stedet valgt de man mente var de mest valgbare kompromisskandidatene. Med en viss rett har aktivistene på høyrefløyen siden påstått at partiet (heller) ikke har vunnet med kompromisskandidater som Bob Dole, John McCain og Mitt Romney. Kanskje har denne erfaringen vært med på å vippe partiets establishment og dets foretrukne kandidater av pinnen i valgkampen i 2016.

Bondeopprøret mot de ledende kretser i Det republikanske parti kan kanskje forklare hvorfor det gikk så ille med kandidater som Jeb Bush og Marco Rubio, men i seg selv er det ikke en fyllestgjørende forklaring på Trumps suksess. Han har nemlig ikke stilt seg i spissen for den konservative bevegelsen, og det er heller ikke oppstått en ny ideologisk fløy i Det republikanske parti.

Det er ingen ideologi, ingen «trumpisme», kun en persondyrking som har fått mange konservative til å slakke enormt på sine sedvanlige krav om verdier og politiske prinsipper hos sin kandidat. Paul Ryan og andre republikanske ledere har lenge formanet at partiet bare kan vinne over demokratene hvis valgkampen kommer til å handle om ideer og prinsipper. Trump synes ubekymret og lover sine tilhengere: «Hvis jeg blir valgt, skal vi vinne så mye at dere kommer til å kjede dere av å vinne.»

Enda et bidrag til forståelsen av Trumps nominering er den måten grensene mellom politikk og underholdning er blitt brudt ned. Denne prosessen har – i demokratiets navn – stimulert anti-intellektuelle trekk ved den politiske kultur. At Sarah Palin kunne bli visepresidentkandidat og at eksponeringen av hennes forbløffende uvitenhet om både verden og det amerikanske politiske system ikke anfektet hennes tilhengere, var kanskje et varsel.

Det er betegnende at hun siden fikk sitt eget realityshow. Trump har gått den motsatte veien: fra fribryting, skjønnhetskonkurranser og «The Apprentice» til presidentkandidat. Begge har gjort det til et varemerke ikke å tilegne seg konkret viten om verden og det amerikanske politiske system.

Kan Trump legge om stilen? Sinnet blant hvite arbeidervelgere er i det siste nesten rutinemessig nevnt som en hovedmotivasjon for Trumps velgere. Kommentatorer har korrekt påpekt at reallønnen for ufaglærte har stagnert eller til og med falt i årevis, og at det er det Trumps velgere reagerer på.

Det er en viss porsjon sannhet i den forklaringen. Det er flere uten utdanning og ufaglærte blant Trumps tilhengere enn det var blant dem som støttet de øvrige republikanske kandidatene, men i primærvalgene har dobbelt så mange velgere med lav inntekt stemt på Hillary Clinton som på Donald Trump.

USA er inne i den lengste sammenhengende perioden med økonomisk vekst i nasjonens historie. Det er ikke en voldsom vekst, men den er høyere enn i de europeiske land, og arbeidsledigheten har falt jevnt. Lønningene har hengt etter, men har langt om lenge også begynt å øke. Hvis voksende økonomiske frustrasjoner blant USAs ufaglærte industriarbeider er hovedforklaringen på Trumps suksess, hvorfor vant han da så stort også i New Hampshire der arbeidsledigheten er 3 prosent, og medianinntekten er blant de høyeste i USA? Hvorfor er Trumps velgere likevel sintere enn de øvrige kandidaters?

Allerede før presidentvalget i 2012 slo Trump seg opp som talsmann for den såkalte birther-bevegelsen som hevdet at president Obama var født i Kenya og ikke i USA og derfor ikke var blitt president på legitimt vis. Men «birtherne» var mer opptatt av rase enn av forfatningsrett.

Blant mulige medvirkende faktorer er at endel av sinnet er skapt for anledningen. Det blir fremelsket når Trump forteller sine tilhørere at mediene, den politiske eliten, minoritetene og fremmede makter konspirerer mot dem. Et overveldende flertall av hans velgere er hvite, og mye tyder på at mange av dem har en opplevelse av at ikke nærmere definerte rasemessige privilegier har vært under angrep i de siste tiårs samfunnsutvikling – en utvikling som til og med er blitt fremmet av at en svart mann har bebodd Det hvite hus i åtte år.

Allerede før presidentvalget i 2012 slo Trump seg opp som talsmann for den såkalte birther-bevegelsen som hevdet at president Obama var født i Kenya og ikke i USA og derfor ikke var blitt president på legitimt vis. Men «birtherne» var mer opptatt av rase enn av forfatningsrett.

Og en pilotstudie utført av American National Election Studies gir empirisk belegg for å hevde at rasemessig nag og fordommer om svarte, latinoer og muslimer – heller enn økonomisk usikkerhet – var faktorene som mest markant skilte Trumps velgere fra de øvrige kandidaters. Trumps velgere var også de som fulgte minst med i den politiske debatten og derfor var minst mottagelige for formaninger fra det republikanske establishment.

Velgerne som sikret ham nomineringen i primærvalgene, utgjør bare 4,7 prosent av alle USAs stemmeberettigede. Spørsmålet er derfor om han kan legge stilen helt om og bli mer «presidentiell» og appellere bredere i løpet av høsten. Trump har flere ganger bedyret at han uten problemer kan skifte og bli en helt annen politisk korrekt person i høstens valgkamp. På republikanernes landsmøte valgte han å forbli «Trump» i en mørk tale som fortalte amerikanerne at han, Trump, er den eneste som kan løse nasjonens problemer. Og om han så skulle prøve å legge om stilen, ville alle uttalelsene som preget hans primærvalgkamp, under alle omstendigheter ha blitt avspilt om igjen og om igjen av Clintons valgkamp, men et skifte er også vanskelig fordi hele Trumps valgkamp er bygget opp rundt hans personlighet. Hans interaksjon med tilhørerne på valgmøter er basert på nettopp evnen til å oppildne dem ved å skape et oss som blir lurt eller forfulgt av «de andre» – elitene, politikerne, muslimene, kineserne, immigranten fra Mexico osv.

Det egentlige budskapet er måten han sier det på.

Det han egentlig lover sine tilhengere, er at han fortsatt skal være grov på deres vegne. Trumps budskap er ikke bare at den nåværende immigrasjonspolitikk ikke fungerer etter hensikten, og at han derfor vil reformere den og styrke grensekontrollen. Det ville bare vært en variant av hva mange andre republikanske politikere sier. Det egentlige budskapet er måten han sier det på: at han ikke kvier seg for å betegne illegale immigranter som voldtektsforbrytere og narkosmuglere; at han ikke bare vil deportere dem, men også ydmyke nabolandet Mexico ved å tvinge det til å betale utgiftene til en mur mellom de to landene.

Mange av Trumps tilhengere er trolig helt klar over at hans forslag ikke har noen realitet i seg, men de fungerer likevel som en slags identitetspolitikk. Working America, en gruppe med tilknytning til den amerikanske fagbevegelsen, intervjuet 1600 hvite arbeidervelgere fra Ohio og Pennsylvania om Donald Trump. Der fremgikk det at den egenskapen de satte høyest ved ham, var hans «attitude» – at han sa tingene rett ut.

Trumps offentlige person er hans politikk. Det er den han har å tilby velgerne, og han er selv klar over hvilket dilemma det er. På et av sine valgmøter fortalte han sine tilhørere: «Jeg kunne godt oppført meg presidentielt, men hvis jeg gjorde det, så ville bare omkring 20 prosent av dere vært her, for det ville vært helvetes kjedelig.»

Republikanernes problem. Uansett hvilken presidentkandidat republikanerne hadde valgt denne gangen, så ville vedkommende ha funnet veien til Det hvite hus særdeles smal. Det skyldes først og fremst «the fundamentals» – den politiske demografi der velgergrupper som tradisjonelt støtter demokratene, utgjør en stadig større andel av den totale velgermassen.

Men det vil i 2016 også være faktorer som taler til fordel for en republikansk kandidat. Den sittende demokratiske president er ikke på gjenvalg («incumbency» – at man besitter presidentembedet – er som regel en fordel), og samtidig er det mulig for republikanerne å fremstille Hillary Clinton som en slags surrogat for Obama og dermed angripe hans «tredje valgperiode».

Sammenligner man Trumps upopularitet med de harde demografiske betingelsene, er det vanskelig å se hans vei til de 270 valgmannsstemmer som kreves for å vinne et presidentvalg. Trumps svar på dette er argumentet om at han har brakt millioner av nye hvite velgere til stemmeurnene i primærvalgene. Med dem lover han å gjenerobre gamle industristater som Pennsylvania, Michigan og Ohio til republikanerne.

Her vil han prøve å angripe Hillary Clinton fra venstre; argumentere for at hun er en del av den globaliseringsvennlige elite som har vært med på å sende millioner av amerikanske industriarbeidsplasser til andre deler av verden. Det er ikke helt feil og uten tvil hans beste kort. Men når totalregnskapet gjøres opp, er det likevel særdeles tvilsomt om det vil virke.

I 2012 fikk Mitt Romney 60 prosent av alle hvite velgeres stemmer og tapte likevel ganske stort. Det er vanskelig å forestille seg at Trump kan erobre en markant større andel av de hvite velgerne – særlig fordi han etter alt å dømme får det svært vanskelig med kvinnelige velgere, hvite eller ei.

Ustoppelig borgerkrig. Dersom meningsmålingene om Trumps popularitet blant de republikanske primærvalgsvelgerne var korrekte, er det ingen nærliggende grunn til å tro at flertallet av meningsmålinger som gir seier til Hillary Clinton i november, skulle være feil.

Spørsmålet er hvor det bringer Det republikanske parti. Kan det tenkes at partiet går i oppløsning? Kan man se for seg et alternativ eller kanskje en helt ny amerikansk partistruktur? Hvis man dømmer ut ifra historiske erfaringer, så er det lite trolig – siste gang et av de to store partiene ble oppløst og et nytt overtok dets plass, var i 1850-årene da Det republikanske parti erstattet Whig-partiet.

Men Det republikanske parti kan ikke fortsette upåvirket etter Trump. Men inntil videre er det mange ledende republikanere som holder lav profil. De vil ikke ta en åpen konfrontasjon med partiets presidentkandidat, men de vil heller ikke trekkes med ned i dragsuget etter et sannsynlig nederlag. Det er også hensyn å ta til de mange andre valg i november – eksempelvis valg til Kongressen og til guvernørposter.

Ved å holde avstand til Trump, håper noen i partiet at de kan dempe den negative effekten han antas å få ved disse valgene. Og taper republikanernes presidentkandidat, håper endel at det likevel skal være mulig å bevare partiets flertall i kongressens to kamre. Men for de republikanerne som ser seg selv som mulige fremtidige presidentkandidater (Marco Rubio og Paul Ryan er utvilsomt blant dem), er dilemmaet åpenlyst: Vil de assosieres med Trump i fremtiden, eller vil de stemples som illojale her og nå?

Ifølge den konservative bevegelsens ledende historiker, George H. Nash, har Donald Trumps valgkamp utløst «det som bare kan betegnes som en kamp om amerikansk konservatismes sjel og sinn». Mange republikanere håper at tilstrekkelig antall ledende skikkelser i partiet vil ha moralsk karakter til å avvise ham og gjenopplive partiet etter valget. De mener at partiet går sin egen undergang i møte hvis det samler seg om Trump. Som Lindsey Graham begrunnet sin avvisning:

«If we nominate Trump, we will get destroyed ... and we will deserve it.»

Publisert i Ræson 02/2016.