• Slaveri i fortid eller nåtid? Tusenvis av mennesker demonstrerte i Washington 13. desember mot politiets drap på ubevæpnede svarte. Mange vil si at problemet i USA handler om klasse, ikke om rase. Men det er ikke slik det oppfattes av mange med minoritetsbakgrunn. For afroamerikanere handler dette om arven fra slavetiden. Foto: EDUARDO MUNOZ, REUTERS/NTB SCANPIX

  • Segregert samfunn Fargede og hvite i USA levde i to parallelle virkeligheter, regulert av de såkalte Jim Crow-lovene som ikke ble endelig opphevet før i 1965. Det var for eksempel et eget venterom for fargede i Durham i North Carolina i 1940. Foto: RUSSELL LEE og JACK DELANO, THE GRANGER COLLECTION, TT/NTB SCANPIX

  • Bruker like mye narkotika Undersøkelser viser at hvite amerikanere bruker mest heroin og kokain, mens svarte bruker noe mer crack kokain. En hjemløs mann røyker crack i et underjordisk bomberom i Los Angeles 18. januar 2006. Foto: DAVID MCNEW/GETTY IMAGES/AFP/NTB SCANPIX

  • Svarte overrepresentert i fengsler Én av tre arresterte for narkotika i USA er svarte, til tross for at svarte bare utgjør rundt 13 prosent av befolkningen. En årsak er at politiet har gått hardere til verks mot narkotikabruk i fattige svarte nabolag enn mot hvite amerikaneres kokainbruk. Foto: CALIFORNIA DEPARTMENT OF CORRECTIONS, AP/NTB SCANPIX

USAs moderne slaveri.

USAs moderne slaveri.

Fra utgave: 1 / januar 2015

Svarte amerikanere er ofre for et system skapt for å holde dem nede. 6. mars ble nok en ubevæpnet svart tenåring skutt og drept av en hvit politimann.

Systemet fungerte. I et forsøk på å roe gemyttene etter drapene på Eric Garner i New York og Michael Brown i Ferguson, hvor ingen av gjerningsmennene vil bli siktet, foreslo president Obama at alle politifolk skulle utstyres med kamera. Han hevdet at det ville forhindre situasjoner som Ferguson, hvor det hersker usikkerhet om hva som skjedde i de siste øyeblikkene av Michael Browns liv. Taser, et firma som produserer kameraer for politiet, jublet mens aksjene deres steg. Andre, som påpekte at drapet på Eric Garner var blitt filmet uten at det ga politiet åpenbare betenkeligheter, latterliggjorde forslaget.

Bill DiBlasio, New Yorks ordfører, ville innføre nye treningsrutiner for politiet. Begge forslagene ignorerte den egentlige årsaken til Brown og Garners død. De to døde ikke på grunn av manglende trening hos politiet eller manglende overoppsyn. De døde fordi systemet fungerte som det skulle.

Og 6. mars skjedde det igjen. Da ble 19 år gamle Tony Robinson skutt og drept av en hvit politimann i Madison i Wisconsin. Robinson var ubevæpnet, og drapet har ført til store protester.

Forbudt å være svart. Den amerikanske forfatteren James Baldwin sa en gang at «å være svart og mer eller mindre bevisst i dette landet, er å være konstant sint». Baldwin vokste opp i en periode av amerikansk historie hvor svartes liv var styrt av en serie lover som ble kalt Jim Crow-lovene. Disse lovene ble til etter borgerkrigen og var vedtatt i et forsøk på å videreføre kontrollen over svarte som man hadde mistet da slaveriet ble ulovlig. De inkluderte forbud mot ikke å kunne lese – dette rammet overveldende svarte, siden ingen hadde tatt seg bryet med å lære slaver å lese – og forbud mot ikke å ha jobb – svært få hvite bedrifter ville ansette svarte, og tusenvis av arbeidsledige ble fengslet. Loven, som i praksis nærmest gjorde det forbudt å være svart, hindret også millioner i å stemme.

I 1964 og 1965 ble lovene forandret, og Jim Crow erklært død. Over hele USA fikk svarte stemmerett, og diskriminering på bakgrunn av rase, religion eller kjønn ble forbudt. Daværende president Lyndon B. Johnson formanet nasjonen å «stenge kranene av rasistisk gift». Lovene som forbød svarte ikke å ha jobb var borte, men de ble erstattet av noe langt verre.

Flere fengslet enn under apartheid. «Det er umulig for oss å bevege oss videre, før vi innrømmer at systemet vårt er dypt rasistisk», sier Marlon Peterson.

Peterson er kommunikasjonsansvarlig ved The Frontier Society, en tankesmie i USA som jobber med straffeutmåling og fengsling.

Ifølge Peterson er dagens fengselssystem en naturlig videreføring av Jim Crow-lovene som igjen var en videreføring av slaveriet. Han sier at det amerikanske rettssystemet, gjennom alle sine inkarnasjoner, har hatt ett formål: å kontrollere USAs svarte befolkning.

Om dette høres paranoid eller ekstremt ut, så kan det være nyttig å se på tallene.

USA fengsler en større andel av sine svarte borgere enn apartheidregimet i Sør-Afrika noen gang gjorde. Intet land i verden fengsler en større andel av sin minoritetsbefolkning enn USA, og USA har i dag en større del av befolkningen sin i fengsel enn både Kina, Russland og Iran.

På begynnelsen av 1980-tallet, var antall amerikanere i fengsel snaue 300 000, ikke nevneverdig høyere enn andelen av befolkningen som var fengslet i andre vestlige land. Siden den gang har befolkningen i amerikanske fengsler eksplodert til mer enn 2 millioner i dag. Hovedgrunnen til dette er kampen mot narkotika, og de aller fleste av de nye fangene er unge, svarte menn.

En epidemi med svart ansikt. I 1982 erklærte daværende president Ronald Reagan krig mot narkotika generelt, spesielt mot crack-kokain. I 1982 var fortsatt crack et relativt ukjent stoff på amerikanske gater, men hjulpet av mediene klarte Reagans administrasjon å skape et bilde av en crack-epidemi som hvis den ikke ble stanset, ville overkjøre Amerika. Uttrykk som crack baby, crack whore og crack head ble allment kjent, og ansiktene som akkompagnerte historiene på skjermen og avissidene, var alltid svarte. Krigen mot narkotika var en krig mot svarte nabolag hvor Reagan og mediene hevdet at crack florerte.

Ifølge flere undersøkelser bruker svarte og hvite amerikanere narkotika i like stor grad. Hvite scorer noe høyere på stoffer som heroin og kokain, mens svarte scorer ørlite høyere på crack kokain. Likevel er én av tre arresterte for narkotika i USA svarte, til tross for at svarte bare utgjør rundt 13 prosent av befolkningen.

En av grunnene til dette, er at politiet i USA, etter at krigen mot narkotika var erklært, måtte bestemme hvor de skulle sette inn ressursene. USA er et stort land, og siden undersøkelser viste at narkotika ikke var mer utbredt i en type nabolag enn i et annet, så måtte man velge.

Man antok at politiraid på universiteter hvor marihuana og kokain florerte, ville være politisk upopulært, så valget falt på fattige nabolag hvor den politiske mobiliseringen var lav.

For å gjøre politiets jobb enklere, bestemte høyesterett at politiet hadde lov til å stoppe og ransake dem man mistenkte for å ha narkotika uten skjellig grunn. Mistanke var nok. Dette førte til at en overveldende majoritet av de arresterte for narkotika var svarte menn, en uvurderlig hjelp til å selge myten om at svarte narkolangere var en eksistensiell trussel for landet.

Skyhøye straffer. Ifølge tall fra fengselsvesenet kan tre av fire svarte menn i Washington D.C. regne med å tilbringe tid bak murene. Andre byer har lignende statistikker. Med god margin er de fleste som havner foran en dommer i USA, svarte.

Når man siktes, har man begrensede valgmuligheter, og ingen av dem er gode. De aller fleste som siktes i USA, er fattige narkomane. Tall fra The Sentencing Project viser at mesteparten av dem som arresteres for narkotika, kun siktes for besittelse. Kun én av fem anklages for salg. De fleste er narkomane uten ressurser. Om man ikke har råd til advokat, blir man tildelt en offentlig forsvarer. Det er ikke uvanlig at en offentlig forsvarer til enhver tid representerer mellom 150 og 200 klienter.

I 1986 ble det innført obligatorisk straffeutmåling for narkotika, og strafferammen for crack, assosiert med svarte, og kokain, assosiert med hvite, var vidt forskjellig, til tross for at stoffene er nærmest identiske.

I 1986 ble det innført obligatorisk straffeutmåling for narkotika, og strafferammen for crack, assosiert med svarte, og kokain, assosiert med hvite, var vidt forskjellig, til tross for at stoffene er nærmest identiske.

Da obligatoriske straffer ble innført, måtte man bli tatt med hundre ganger mer kokain enn crack for å få samme straff. Ifølge en kommisjon etablert av amerikanske myndigheter, er 79 prosent av alle som blir dømt for crack-relaterte forbrytelser, svarte, til tross for at svarte bare rapporterer marginalt høyere forbruk av crack enn hvite. Dette, sammen med tresjansersregelen – flere stater opererer med lover som gir skyhøye straffer om man blir siktet for tredje gang – gjør at de fleste som er siktet for crack, risikerer lang fengselsstraff.

Aktorer bruker denne risikoen til sin fordel. Det er aktor som bestemmer hvilken tiltale som skal reises, og siden offentlige forsvarere til enhver tid har så mange klienter at de vanskelig kan gi alle den hjelpen de trenger, blir flere siktede overtalt til å erklære seg skyldig for å slippe obligatorisk straff. For mange som er uskyldig anklaget, er løftet om en lavere straff fristende, selv om de ikke har gjort det de er anklaget for.

I en undersøkelse fra Cornell University konkluderte man med at aktorer som gjerne vil slippe å ta en sak for retten, ofte presser sårbare klienter til å ta slike avtaler, og dermed frasi seg retten til en rettssak foran en jury.

Demokratisk problem. Kun to stater i USA, Maine og Vermont, tillater straffedømte å stemme ved valg under soning. De aller fleste av dem som soner i USA, har dermed mistet sin mest fundamentale demokratiske rett. I mange stater mister de retten til å stemme i valg for alltid. Ifølge en rapport fra The Sentencing Project er 2,5 prosent av befolkningen, 5,85 millioner mennesker, blitt fratatt stemmeretten som følge av en dom. 7,7 prosent av USAs svarte befolkning får ikke lov til å stemme, mot 1,8 prosent av resten av befolkningen.

I Florida er det i dag nesten 750 000 mennesker som ikke har stemmerett på grunn av pågående soning eller en gammel dom, og av disse er majoriteten svarte. Under valget i 2000 tapte Al Gore valget i Florida med kun 537 stemmer. Svarte i USA stemmer overveldende demokratisk, og det er ikke usannsynlig å anta at om bare en brøkdel av straffedømte i Florida kunne stemme, ville George W. Bush ikke ha vunnet presidentskapet.

Massefengsling undergraver demokratiet på andre måter også. De aller fleste som fengsles i dag, kommer fra fattige, svarte områder. På grunn av plassmangel bygges fengsler som oftest i distriktene, hvor hvite er i overtall. Antallet representanter en stat får til Kongressen beregnes ut ifra folketall, og siden man i USA har adresse der hvor man bor mesteparten av tiden, får distrikter flere representanter om de har fulle fengsler. De svarte nabolagene mister innbyggere til fengslene og dermed også representasjon.

I de aller fleste stater får man ikke stemmeretten tilbake når man har sonet ferdig, og for de fleste som slipper ut, er det ikke å kunne stemme det minste problemet.

En håpløs situasjon. For mange som slipper ut av fengsel, er det første som møter dem en haug med regninger. I flere stater i USA er det vanlig at den dømte må betale gebyrer og regninger assosiert med straffen, og rentene hoper seg opp jo lenger man sitter inne. Enkelte stater tilbyr fanger en bussbillett når de slipper ut, men mange kommer ut med det de kom inn med.

Ute i samfunnet må den straffedømte finne et sted å bo. Majoriteten av svarte som løslates fra fengsel, kommer fra fattige nabolag hvor de fleste bor i sosialboliger, og mange opplever at de etter løslatelse ikke får lov til å vende hjem. Sosialboliger som er subsidiert av staten er utilgjengelige for straffedømte, og reglene sier at om man huser en straffedømt i en subsidiert bolig, kan beboeren bli kastet ut og miste all rett på sosialhjelp. Foreldre som bor i sosialboliger, har ikke lov til å huse sine barn, og koner og barn har ikke lov til å ønske fedre velkommen hjem. For svært mange er den eneste utveien hospitser eller hjemløshet.

Om man er dømt for narkotika, har man heller ikke krav på støtte til mat.

Når den løslatte skal begynne å søke jobb, vil han oppdage at de aller fleste arbeidsplasser krever at man oppgir sin fortid som straffedømt i søknaden. Enkelte byer har forbudt offentlige arbeidsgivere å kreve at søkere oppgir tidligere dommer, men disse er unntaket ikke regelen.

Man må også oppgi tidligere dommer på søknader til høyere utdanning, og flere yrker og sertifikater er utilgjengelige for folk med rulleblad. Mange tidligere straffedømte vil også oppdage at de er blitt fratatt førerkortet under soningen.

Uten mulighet til å skaffe seg jobb, sted å bo eller utdanning er de i en håpløs situasjon, og veien tilbake til kriminalitet blir nærmest uunngåelig.

Den nye niggeren. Å være straffedømt er et stempel som aldri forsvinner. Man kan aldri sitte i en jury, og mange kan heller aldri mer stemme ved valg. I et samfunn hvor man ikke lenger kan kalle noen «nigger», fungerer «straffedømt» like godt. Det er en tittel som betyr at man ikke har verdi. Millioner av amerikanere er gjennom det kriminelle rettssystemet blitt redusert til en underklasse som har få rettigheter.

I et samfunn hvor man ikke lenger kan kalle noen «nigger», fungerer «straffedømt» like godt. Det er en tittel som betyr at man ikke har verdi. 

Politiets satsing i svarte nabolag, obligatoriske dommer for kriminalitet som stort sett svarte arresteres for, utmagring av svarte nabolag gjennom massefengsling og regler som forhindrer tidligere straffedømte å vende tilbake til samfunnet på en verdig måte, har ført til at en stor andel av USAs svarte menn må leve utenfor samfunnet.

I 2010 reduserte president Obama forskjellen mellom straffeutmåling for crack og kokain noe. I stedet for 1:100, er det nå 1:28. Politiet sier de vil satse på trening og undervisning i toleranse.

Demonstrasjonene har gitt ørsmå resultater, men det forandrer lite for dem som er fanget i USAs moderne slavesystem. Som Malcolm X sa:

«Du stikker ikke en kniv 20 centimeter inn i ryggen på en mann for så å dra den 8 centimeter ut og kalle det fremgang.»