«Ny æra»? Da Italias daværende innenriksminister Matteo Salvinis høyreekstremistiske og EU-kritiske parti Lega Nord vant en tredjedel av de italienske stemmene ved EU-valget i mai, kysset han en rosenkrans på pressekonferansen etter at stemmelokalene stengte og proklamerte at det var på tide å redde Europas «jødisk-kristne røtter».

I Ungarn signaliserte hans meningsfelle Viktor Orbán, som har oppfordret ungarske kvinner til å få flere barn som motvekt til innvandreres fødselstall, og som blir kritisert for å bryte med EUs demokratiske grunnprinsipper, at resultatet i EU-valget representerte en «ny æra i europeisk politikk».

På begynnelsen av dette tiåret var det ytre høyre blitt bredt avskrevet som en vits. Men siden har verden sett to store politiske jordskjelv: Brexit og valget av Donald Trump i USA.

Under valget til EU-parlamentet så man den største valgdeltagelsen på 20 år. Europas ytre høyre gjorde et brakvalg, mens sentrumspartiene var de store taperne. Marine Le Pens parti Nasjonal Samling ble Frankrikes største med 23,3 prosent, mot president Emmanuel Macrons parti LREM med 22,4 prosent. Sverigedemokraterna fikk 15,4 prosent, mens Lega Nord ble Italias største, med 28,7 prosent.

Oppslutningen til både Alternativ for Tyskland og det spanske høyrepopulistiske partiet Vox vokste betraktelig. Størst suksess hadde Fidesz, partiet til Ungarns statsminister Viktor Orbán, med 52,1 prosent.

Orbán, Le Pen og Salvini hadde opprinnelig hyllet brexit og signalisert at de ville drive valgkamp i samme hensikt. Donald Trumps tidligere sjefstrateg Steve Bannon har i to år forsøkt å stable en islamofobisk, anti-immigrant, anti-EU-allianse på bena. Men i de tre årene siden den britiske folkeavstemningen har det vist seg bortimot umulig å forlate EU.

Foran EU-valget endret mange høyrepopulistiske partier derfor taktikk: Istedenfor å følge brexits eksempel, prøvde de å få flest mulig representanter inn i EU-parlamentet for å få gjennomført sin agenda fra en EU-plattform.

– Brexit har fungert som et avskrekkende eksempel for EU-motstandere i andre land, sier PhD-kandidat ved University of Cambridge, Anton Jäger, som forsker på populisme.

– Det er i dag praktisk talt umulig å gjennomføre den høyrepopulistiske agendaen mens man forblir i EU. Men man kan gjøre stor skade ved å ha en høy representasjon, slik Orbán og Salvini nå har oppnådd.

I sin 2019-rapport om EU konkluderte organisasjonen Human Rights Watch at det var den ofte opportunistiske og harde linjen til innvandrerfiendtlige EU-lands regjeringer som dominerte migrasjonsdebatten gjennom hele året, til tross for at antallet immigranter og asylsøkere som ankom EU, fra 2017 til 2018 hadde sunket fra 172 300 til 107 900.

Et eksempel på ny praktisk politikk er EUs vedtak om å gjøre det straffbart for ikke-statlige fartøy å redde flyktninger i det sentrale Middelhavet, som har ført til at minst 250 mennesker risikerer fengselsstraff. HRW noterer at fokuset forblir på å holde immigranter ute av EU, og det inkluderer å gjøre avtaler med land som Libya om å holde dem der, tross klare bevis på brutalitet og brudd på menneskerettighetene.

Kirken mister grepet. Men det ytre høyres eksplosive vekst handler om mer enn innvandring, og grupperingene har inntatt et høyt moralsk standpunkt som de selger til velgerne innpakket i «kristne» verdier.

– Populisters bruk av religion ser ut til å engasjere et samfunn som antas å ha mistet sitt moralske sentrum, sier Jäger.

«Populisters bruk av religion ser ut til å engasjere et samfunn som antas å ha mistet sitt moralske sentrum.»

– Noen kristne land føler seg i dag truet av masseinnvandring. Når man ser på hvordan Salvini fører sin krig mot paven – som en slags motpave – har han sådd ideen om at paven har forrådt kirken, og at han selv er kirkens frelser. Det er nettopp fordi kirken som institusjon har mistet grepet på samfunnet, at han kan komme med disse påstandene. Den offisielle kirken vil si: Det er din kristne plikt å hjelpe flyktninger, og vi bør sørge for at disse menneskene er velkomne i samfunnet vårt. Mens høyrepopulister vil hevde: Nei, det er vi som representerer kirken og sann kristendom.

Filosof Henrik Syse mener dette har flere årsaker, men det har nok særlig med identitet å gjøre.

– Når vi møter noe komplekst, spør vi oss selv: «Hvem er vi?» I mange samfunn vil religion og tro tradisjonelt ha definert dette vi-et. Da er det ikke rart at man bruker verdier eller begreper fra denne religiøse identiteten for eksempel til å finne syndebukker som kan sies å ha skylden i det som er vanskelig.

– I tillegg kommer opplevelsen av å miste noe som var vårt eget. Dette ser vi innenfor mange kirkesamfunn der konservative krefter opplever at de har møtt stor motstand idet kirken er blitt modernisert. De kan føle seg forbigått og hjemløse og da oppleves det godt og riktig når man blir sett og møtt av «utenforstående» krefter som nå tar religion til sin inntekt. Disse to sidene forenes i en form for nasjonalkonservatisme. Her må vi huske at en slik konservatisme også kan peke på problemer som er helt reelle, og verdier som mange vil mene at det er verdt å ta vare på. Problemet ligger i de fiendebildene og de markante forestillingene om innenfor- og utenforskap som veldig lett skapes, sier Syse.

Han mener at den såkalte populismen er attraktiv for mange fordi den henvender seg til to grunnleggende og intuitive følelser vi mennesker kan ha:

– Den første er sinne. Vi kan være sinte fordi ting ikke er som vi synes de skal være, og vi reagerer positivt på at noen setter ord på dette for oss. Den andre følelsen handler om kompleksitet. Vi føler at mange utviklingstrekk i samfunnet vårt er sammensatte og vanskelige. Da er det attraktivt hvis noen klarer å forenkle det og kanskje finne en type årsak. Det kan i ytterste instans forenkle virkeligheten så mye at vi ikke lenger klarer å forholde oss til en felles virkelighet.

«Vi kan være sinte fordi ting ikke er som vi synes de skal være, og vi reagerer positivt på at noen setter ord på dette for oss. Den andre følelsen handler om kompleksitet. Vi føler at mange utviklingstrekk i samfunnet vårt er sammensatte og vanskelige. Da er det attraktivt hvis noen klarer å forenkle det og kanskje finne en type årsak. Det kan i ytterste instans forenkle virkeligheten så mye at vi ikke lenger klarer å forholde oss til en felles virkelighet.»

Konstruerer en episk kamp. Mary Fitzgerald, redaktør for den politiske nettsiden Open Democracy, mener nostalgi ligger bak mange av våre politiske valg de siste årene.

– Den bulgarske samfunnsviteren Ivan Krastev, styreformann for senteret for liberale strategier i hovedstaden Sofia, hevder at det politikerne i sin retorikk inviterer oss til å gjøre, er å tenke tilbake på en fortid da alt var godt og riktig. Avhengig av ens politiske ståsted vil man kjenne nostalgi for ulike perioder. Liberale vil ønske seg tilbake til 1990-årene, konservative vil ønske seg tilbake til 1950-årene.

The Guardian utførte nylig en omfattende studie av populisme i samarbeid med Team Populism, et nettverk av forskere som blant annet analyserte hundrevis av taler gitt av politiske ledere fra over 40 land.

– Det er bred enighet i akademiske kretser om at populisme er en måte å drive politikk på som setter den alminnelige mann eller kvinne opp mot ondskapsfulle eliter – som en episk kamp mellom det onde og det gode, sier prosjektlederen, journalist Paul Lewis.

– Man tilpasser sin politikks særtrekk rundt det og gir det på denne måten en ramme som kan brukes over hele det politiske spekteret, men særlig på de ytterliggående fløyene.

– Det er åpenbare tendenser til at vi vil finne syndebukker for samfunnsproblemer i dag, sier Lewis.

– En av grunnene til at folk klandrer andre rundt seg, enten det er jøder på 1930-tallet eller afrikanske migranter i dag, er fordi det finnes et endemisk problem i deres egne samfunn. De søker noen å skylde på for forhold som er ødelagt tidligere av helt andre årsaker.

Én betydelig konsekvens har vært flukten fra sentrumspartiene:

– På 1990-tallet, under press fra internasjonal kapital, koblet mange sosialdemokratiske partier seg fra sin tidligere arbeiderbase og satt igjen med fagfolkene, mens arbeiderne brått befant seg i et politisk tomrom der de ble lett bytte for påvirkning fra andre som så deres vei, og nå identifiserer de seg mer med andre politiske partier, sier populismeforsker Anton Jäger.

Tett kontakt mellom påvirkere. Da Mary Fitzgerald begynte på en artikkel som gransket uregelmessigheter i Vote Leave-grupperingen før brexit-avstemningen, førte undersøkelsene henne til spørsmålet om hvordan ikke-erklærte midler fra evangeliske grupperinger i USA kan ha påvirket utfallet av brexit-avstemningen. Hennes kollega Claire Provost gransket samtidig global, organisert motstand mot rettighetene til kvinner og LGBT-grupper.

– Under abortavstemningen i Irland begynte Claire og jeg å samarbeide for å se hvordan nettet ble brukt til feilinformasjon og/eller målretting mot velgere, i lys av Mark Zuckerbergs løfte om at Facebook ville blokkere utenlandsk reklame rettet mot irske stemmegivere under folkeavstemningen, sier Fitzgerald.

– Vi fant ut at det var mange forbindelser mellom nettverkene, deres taktikker og pengekilder, så vi begynte å jobbe mer integrert. Etter hvert vokste det frem et bilde av en mektig, godt finansiert global allianse av ultrakonservative og høyreekstreme politiske aktører, hvorav mange har funnet felles sak rundt et økonomisk liberalt, men sosialt konservativt verdenssyn.

I manifestet «Manhattan-deklarasjonen» fra 2009 er en slik felles sak uttrykt og signert av 150 ortodokse, evangeliske og katolske ledere i USA. De oppfordrer til å støtte «livets hellighet, ekteskapet og religiøs frihet», og går ikke bare imot homofile ekteskap, men også «den generelle eroderingen av ekteskapskulturen gjennom skilsmisser, større aksept for utroskap og barn født utenfor ekteskap».

«Tilpasser språket til egen agenda.» – Mange av disse gruppene tilpasser språket for universelle menneskerettigheter til sin egen agenda. Vox i Spania sier at de motsetter seg abort og prevensjon «for å forsvare de ufødtes rettigheter», Lega Nord sier at «den eneste velferdsstaten som har fungert i Italia, er familien». Orban oppfordrer ungarske kvinner til «å føde flere barn for å forsvare det kristne Europa» og Putin snakker om «å verne barn mot den homoseksuelle agenda», sier Mary Fitzgerald.

– De legger dette inn i rammer som er religiøse eller nasjonalistiske, men det de egentlig sier er at kvinners rolle er å føde barn, «brune» mennesker truer Europas identitet, og innvandrere og homofile har mindre menneskeverd enn andre. Det er et grunnleggende destabiliserende og farlig prosjekt når man setter noen menneskers rettigheter foran andres.

Populismeforsker Jäger påpeker at det ikke spiller noen rolle hvem som har moralsk rett, men hvem som greier å overbevise flest mennesker om sin visjon.

– Venstresiden har for eksempel i 20 år forsøkt å få høyresiden til å godta at klimakrisen er reell, og de siste to-tre årene har de endelig akseptert det. Men deres tak på det er: OK, apokalypsen kommer, nå må vi befeste våre grenser og sørge for at når katastrofen rammer, vil vi ha sikret våre nasjoner mot migrasjon fra den tredje verden. Mens venstresiden, eller de grønne, vil prøve å fremme The New Green Deal og hevde at vi alle deler én planet, at ressursene ikke er endeløse, og at rikdommen må distribueres bedre. Jeg tror mange på venstresiden føler seg lammet overfor den enorme utfordringen det er å få gjennomført denne grønne agendaen og usikre på hvordan de skal selge den, sier Jäger.

Flere populister ved roret. Enten høyreekstremismens voldsomme vekst skyldes målrettet velgerfrieri gjennom en appell til fremmedfrykt og tap av identitet, innblanding fra andre stater eller lyssky sponsing fra evangeliske organisasjoner, ser det ut til at verden er i ferd med å gå i en mer autokratisk retning. I løpet av de siste årene har stadig flere av de mest folkerike nasjonene nå fått populister ved roret, fra USA til Brasil, fra Tyrkia til India. Sammen styrer de over mer enn to milliarder mennesker.

Noen frykter at Trumps forkjærlighet for sterke diktatorer, som Nord-Koreas Kim Jong-un eller Tyrkias Erdogan, viser at det er mer enn en spøk når Trump sier han gjerne vil bli sittende ved makten i både 12 og 16 år.

Historiker og professor ved Universitetet i Oslo, Øystein Sørensen, mener at uansett hvor udemokratisk Trump oppfører seg, opererer han innenfor det som er et stort demokratisk sikkerhetsnett, og som ikke nødvendigvis trues av hans handlinger, uansett hva vi måtte mene om dem.

– I Russland, derimot, har det aldri vært et grunnfestet demokrati, og vi ser et helt annet politisk landskap, sier Sørensen.

Historien som en ressurs. Historieprofessor Timothy Snyder ved Yale University, som har skrevet flere bøker hvor han advarer om at vi går i søvne tilbake til fascismen, uttaler i Michael Moores siste film «Fahrenheit 11/9» (2018) om valget av Donald Trump som USAs president i 2016:

«Historien gjentar seg ikke. Men historien er en enorm ressurs av mønstre og strukturer, og utgjør et slags kompass som man kan bruke på situasjoner som den i dag da man ikke er sikker på hva som foregår.»

Snyder mener at hvis folk ikke begynner å hevde seg, vil demokratiet dø enten ved at fascismen vinner nytt terreng eller ved at det å stemme ved valg blir meningsløst. Han frykter også bruken av autoritære politiske grep: «Vi er bare ett 9/11 unna å miste vårt demokrati.»

Øystein Sørensen vedgår at det er en fare at et terrorangrep kan bli brukt som unnskyldning for å innføre udemokratiske tiltak. Men han sier det må store sosiale og økonomiske kriser til – eller krig – for at demokratiet er under trussel.

– Ekstremistbevegelser kan bidra til ustabilitet. Som vi så i 1930-årene oppsto det en dynamikk mellom høyre- og venstresiden som utløste vold fra høyre. På samme måte kan nå en ekstrem fløy utløse en motreaksjon som ikke nødvendigvis er demokratisk. Men det er veldig mye som skal gå galt for at demokratiet er truet, sier Sørensen.

Fitzgerald mener at vårt største håp ligger hos de grønne partiene, som var den andre store politiske fraksjonen som gikk sterkest frem ved EU-valget.

– Unge mennesker over hele Europa sier nå for første gang at de forventer å ha et dårligere liv enn sine foreldre. Fremtidens vinnere vil være de som greier å overbevise best om hvilke grep vi må gjøre for å få en best mulig fremtid, basert på hva vi har lært av fortiden, mener hun.

– Og der står den grønne ungdomsbølgen sterkt. De er ikke i mål ennå, men måten de snakker om fremtiden på, har skapt et sterkt globalt engasjement som ser ut til å være den sterkeste motvekten mot veksten av høyreekstreme partier.

Folkeopinion og fakta.

I oktober i fjor utførte King’s College London sammen med gallupinstituttet Ipsos MORI en stor undersøkelse om hvorvidt britene fortsatt tror på visse påstander presentert under brexit-kampanjen til tross for at de siden er blitt avslørt som løgn. De fant ut at:

/ 42 prosent tror fremdeles på påstanden fra Vote Leave-siden om at Storbritannia sender 350 millioner pund til EU hver uke, til tross for at det er blitt bevist at det er en løgn. (Vote Leave-direktør Dominic Cummings innrømmet at brexit ikke ville blitt vunnet uten denne kampanjen. Hans rolle i Vote Leave-kampanjen gjorde at han ble dømt for forakt for parlamentet da han nektet å forklare seg om den. Ikke desto mindre ble han senere statsminister Boris Johnsons nærmeste rådgiver.)

/ Migration Advisory Committee (MAC) konkluderte nylig at migranter til EU bidrar 4,7 milliarder pund mer i skatt enn de tar ut i sosiale stønader. Bare 29 prosent trodde dette var sant og blant brexit-forkjempere var andelen bare 16 prosent.

/ 39 prosent trodde helsevesenet var blitt dårligere på grunn av innvandrere, og 52 prosent av brexit-forkjempere trodde det. I virkeligheten sliter helsevesenet med bemanning på grunn av redusert innvandring.

/ 56 prosent trodde innvandring hadde ført til økt kriminalitet, 75 prosent av brexit-forkjempere trodde det. MAC fant ut at innvandring ikke hadde noen innvirkning på kriminalitetsstatistikken.

/ 47 prosent trodde innvandring har ført til økt arbeidsledighet blant britiskfødte ufaglærte arbeidere, og 61 prosent av brexit-forkjempere trodde det. MAC fant ut at innvandring hadde lite eller ingen innvirkning på arbeidsledighet blant innfødte briter.

Kilde: King’s College London