Atomvåpen ble stående alene. Epilogen til den annen verdenskrig var kald krig. Arven var atomvåpen. I mange år var kald krig og atomvåpen to sider av samme sak. Når det atter brygger opp til kuling i forholdet til Russland, er det lett å tenke at atomvåpen er det som i siste instans skal sikre Norges trygghet. Men på hvilken måte skal atomvåpen egentlig beskytte oss i 2015?

Da den kalde krigen ble avsluttet med Berlinmurens fall i 1989, ble atomvåpen stående igjen alene uten noen nedkjølingsmekanisme. Fra trussel om «garantert gjensidig utslettelse» dreide fokus mot nedrustning og ikke-spredning av atomvåpen. Atomvåpen er dyre, og nye bruksområder måtte identifiseres. Nå satset man på mindre, taktiske atomvåpen som var «brukandes», for eksempel små atomstridshoder som kunne anvendes mot dypt begravde bunkere hvor det kanskje kunne befinne seg masseødeleggelsesvåpen.

Å brenne opp biologiske og kjemiske våpen var et annet bruksområde. Atomvåpen ble betraktet som et vern mot spredning og bruk av masseødeleggelsesvåpen. I siste instans så man også for seg bruk av atomvåpen mot en avanserende hær med invasjonsmotiver, hvor hele divisjoner kan utslettes.

Men når man ser på faktisk militær nytteverdi, har taktiske atomvåpen klare svakheter. Nøytralisering av underjordiske bunkere med små atomstridshoder antas nå å gi mye større skadeeffekter på overflaten enn opprinnelig tenkt. Brenning av biologiske og kjemiske våpen er en svært usikker metode, hvor trykkbølgen fra atomsprengningen lett kan bli den perfekte plattform for spredning snarere enn ødeleggelse.

Den siste, gjenværende bruken er ukonvensjonell bombing av en fremrykkende hær. Sett med franske og italienske øyne er det åpenbart en fordel å stanse en invaderende russisk hær i Sentral-Europa. Sett med norske øyne har denne forsvarsformen en lei hake. Vi ligger i randsonen, og ved invasjon er det nettopp i randsoneland atomvåpen vil bli brukt. Vil vi egentlig basere oss på et forsvar hvor vi i siste instans vil måtte bombe Norge eller våre grenseområder med atomvåpen for å beskytte oss selv?

Ubrukelig i mange konflikter. Atomvåpen er generelt svært lite anvendbare for den form for konflikter som foregår i dagens og morgendagens verden. I 90 prosent av verdens konflikter er minst én part ikke-statlig. Atomvåpen er fullstendig ubrukelige i slike konflikter, men opptar masse ressurser fordi de må voktes mot fienden.

Dagens væpnede konflikter er i stor grad kamper om legitimitet. I slike konflikter vil bruk av atomvåpen avskjære seier. Morgendagens konflikter i en miljøherjet verden vil sannsynligvis i enda større grad dreie seg om kontroll over territorier for å sikre ressurstilgang, matvaresikkerhet og lignende. I slike konflikter kan atomvåpen ikke benyttes til å sikre tilgang, kun til å ødelegge for andre.

Hele poenget med atomvåpen er nettopp at de ikke skal brukes. Det er egentlig et politisk våpen. Strategisk bruk i form av avskrekking er atomvåpnenes angivelig briljante effekt. Var det dette som gjorde at USA og Sovjetunionen aldri ble direkte involvert i varm krig? Det vil vi aldri få vite med sikkerhet. Nyere forskning kan tyde på at forklaringen ligger andre steder.

Stemningsendringen i verden i disse dager kan omtales med mange ord. Men vi vet altså hva det ikke er. Det er ikke en retur til en bipolar verden med to blokker og derfor ingen ny kald krig i atomalderens forstand. Det gjør at bruk av atomvåpen i politisk og strategisk øyemed er av en helt annen karakter enn under den kalde krigen.

Hvem atomvåpen skal brukes mot, hvorfor og hvordan er høyst uklart. Mens USAs siste doktrine fra 2010 reduserer situasjonene der USA vil ty til atomvåpenbruk, er tendensen motsatt i den franske doktrinen fra 2008, den russiske fra 2010 og kinesiske fra 2012. Hele ni stater i verden har atomvåpen, og det kan bli flere. Avskrekkingspolitikk i en slik verden er mye mer uforutsigbar og vanskeligere å kontrollere. Når Russland nå setter ut 40 nye atomraketter, kan vi velge å svare med samme mynt. Men det blir altså ikke dermed en retur til den kalde krigens påregnelige avskrekkingsregime.

Kan vi ta sjansen? Det er altså ikke om avskrekking har virket i 70 år, som er spørsmålet. Det viktige spørsmålet er om vi kan ta sjansen på at avskrekking skal virke i de neste 70 årene. Atomvåpen får ikke høyere militær nytteverdi av at klimaet i verden blir mer anspent. Det de gir, er en falsk trygghet. Risiko for at avskrekkingsstrategier går galt i den verdensordenen vi nå beveger oss inn i, er betydelig høyere enn under den kalde krigen.

Den militære nytteverdien av atomvåpen er i beste fall tvilsom.

NATO har tilgang på konvensjonell teknologi som kan erstatte de aller fleste tiltenkte bruksområdene for atomvåpen, bare med uendelig færre langtidseffekter og miljømessige konsekvenser.

Publisert i Aftenposten 16. desember 2014. Oppdatert.