• Balkongkonsert «Alt kommer til å gå bra» står det på plakaten i San Salvario i Torino i Italia 13. mars. Foto: ICOLÒ CAMPO/NTB SCANPIX

Glem ikke dette!

Glem ikke dette!

Fra utgave: 4 / april 2020

Katastrofer og kriser får frem det beste i oss. Det er et enkelt faktum som stadig blir vitenskapelig bekreftet, men vi har en tendens til å glemme det. Nå, midt i en pandemi, er det avgjørende at vi tar dette med oss.

Pandemirespons. Jada, nyhetene flommer over av kyniske historier. En reportasje om væpnede menn som stjeler toalettpapir i Hongkong, noen kvinner i Australia som bryter ut i slåsskamp i en matbutikk i Sydney. I slike øyeblikk er det fristende å konkludere med at folk flest er egoistiske og selvopptatte.

Men ingenting kunne vært lengre fra sannheten. For hver eneste antisosiale idiot der ute finnes det nemlig tusenvis av leger, renholdere og sykepleiere som jobber døgnet rundt for oss. For hver panikkslagne hamstrende person som stapper handlevognen full i matbutikken, er det 10 000 mennesker som gjør sitt beste for å forhindre at viruset sprer seg ytterligere. Faktisk ser vi rapporter fra Kina og Italia som viser hvordan krisen bringer folk nærmere hverandre.

For hver eneste antisosiale idiot der ute finnes det nemlig tusenvis av leger, renholdere og sykepleiere som jobber døgnet rundt for oss. For hver panikkslagne hamstrende person som stapper handlevognen full i matbutikken, er det 10 000 mennesker som gjør sitt beste for å forhindre at viruset sprer seg ytterligere. Faktisk ser vi rapporter fra Kina og Italia som viser hvordan krisen bringer folk nærmere hverandre.

«Vi har lært å ta imot hjelp fra andre», skriver en kvinne bosatt i Wuhan. «På grunn av karantenen har vi fått et samhold jeg aldri før har opplevd i løpet av de ni årene jeg har bodd her.» Millioner av kinesiske mennesker oppmuntrer hverandre til å holde motet oppe med det kantonesiske uttrykket «jiayou» («ikke gi opp»).

På Youtube finner man videoer av mennesker i Wuhan som står og synger fra balkonger og vinduer sammen med naboene sine, utallige stemmer som forenes og gir gjenklang blant skyskraperne i de kinesiske byene. I Siena og Napoli, to byer som begge er nedstengt, skjer det samme. 

Barn i Italia skriver «andrà tutto bene» («alt kommer til å gå bra) på gater og vegger, og utallige naboer stiller opp og hjelper hverandre. I mars fortalte en italiensk journalist til The Guardian om følgende opplevelse: «Etter et øyeblikks panikk i befolkningen, er det dukket opp en følelse av solidaritet. Butikkene leverer varer hjem til folk, og en gruppe fri-villige drar på hjemmebesøk til dem over 65.»

En turguide fra Venezia forteller: «Det er menneskelig å være redd, men jeg ser hverken tegn til panikk eller egoisme.» Ordene «andrà tutto bene» – alt kommer til å gå bra – ble først brukt av noen mødre fra Puglia, som postet slagordet på Facebook. Derfra spredte det seg viralt over hele landet, nesten like fort som pandemien selv. Koronaviruset er ikke den eneste smitten – vennlighet, håp og veldedighet sprer seg også.

En bølge av solidaritet. Den voksende kraften i solidariteten vi er vitner til nå, kommer neppe som noen overraskelse på de fleste sosiologer. Denne situasjonen har åpenbare likheter med hvordan mennesker reagerer på naturkatastrofer, som det er blitt gjort omfattende forskning på i flere tiår.

Nyhetsreportasjer i kjølvannet av en naturkatastrofe er nesten alltid dominert av historier om vold og plyndring, men i de fleste tilfeller er det ikke annet enn spekulasjon basert på løse rykter. Siden 1963 har Disaster Research Center ved University of Delaware gjort nesten 700 feltstudier av oversvømmelse og jordskjelv, og resultatene er de samme hver gang: Majoriteten av mennesker forblir rolige og hjelper hverandre. «Uansett hva omfanget av plyndring er», sier en sosiolog, «blekner det alltid sammenlignet med nivået av altruisme, og hvor mye folk stiller opp for hverandre og deler av goder og tjenester.»

Majoriteten av mennesker forblir rolige og hjelper hverandre. «Uansett hva omfanget av plyndring er», sier en sosiolog, «blekner det alltid sammenlignet med nivået av altruisme, og hvor mye folk stiller opp for hverandre og deler av goder og tjenester.»

Ja, panikk kan forekomme, og det er alltid noen som hamstrer. Men en britisk psykolog bemerker at «vi mye mer sannsynlig kommer til å bli vitner til prososial adferd på tvers av forskjellige typer katastrofer og ekstreme hendelser». Sånn har det vært gjennom alle tider. Ifølge et øyenvitne på «Titanic», var det «ingen indikasjon på panikk eller hysteri; ingen redselsrop, ingen løping frem og tilbake». Da tvillingtårnene sto i brann den 21. september 2001, gikk tusenvis av mennesker i ro og orden ned alle trappene.

«Folk sa faktisk: ‘Nei, nei, gå først du’», forteller en av de overlevende. «Det var helt utrolig at folk på det tidspunktet faktisk sa ting som ‘Vær så snill, ta plassen min’. Jeg har aldri sett noe lignende.»

En overhaling av vår forståelse av menneskets natur. Hvis du synes det er vanskelig å tro på det øyenvitnene forteller, har det nok mye å gjøre med den kyniske fremstillingen av menneskets natur som har dominert de siste tiårene. De verste aspektene av det å være menneske har spilt hovedrollen i diskursen år etter år. Som Gordon Gekko, hovedkarakteren i filmen «Wall Street» fra 1987, sier: «Poenget er, mine damer og herrer, at grådighet, i mangel på et bedre ord, er en god ting. [ ...] Grådighet oppklarer, skjærer gjennom og fanger essensen av evolusjonsånden.»

År etter år har politikere formet lovgivningen med utgangspunkt i at folk flest ikke er gode. Og vi kjenner til konsekvensene av slik politikk: ulikhet, ensomhet og mistro.

På tross av dette har det skjedd noe helt spesielt de siste 20 årene. Forskere på forskjellige felt over hele verden ser mer håpefullt på menneskets natur. «Altfor mange økonomer og politikere modellerer samfunnet basert på den konstante kampen de mener dominerer i naturen, men det er basert utelukkende på projeksjon», skriver nederlandske Frans de Waal, som forsker på primater. «Våre antagelser om menneskets natur trenger en total overhaling.»

Å ta avstand for å kunne omfavne hverandre tettere. Ingenting er sikkert, men denne krisen kan kanskje hjelpe oss i prosessen. Kanskje er vi nå vitner til en fremvekst av fellesskap og solidaritet. «Jeg vet ikke hva alle andre ser», tvitrer en nederlandsk psykiater og mor, «men jeg ser mennesker som ønsker å hjelpe overalt. Enten det betyr å følge myndighetenes anbefalinger, eller å handle mat for noen ...»

Den tyske redaktøren min fortalte meg om en lapp som var hengt opp i et leilighetskompleks: «Kjære naboer. Hvis du er over 65 og har nedsatt immunforsvar, vil jeg gjerne hjelpe deg. Siden jeg ikke er i risikogruppen, kan jeg hjelpe deg i de kommende ukene ved å gjøre husarbeid eller andre ærender. Hvis du trenger hjelp, legg igjen en beskjed ved døren min med telefonnummeret ditt. Sammen kan vi komme oss gjennom hva som helst. Du er ikke alene!»

Som en dyreart som utviklet evnen til å oppnå sosiale forbindelser og jobbe sammen, føles det rart å undertrykke behovet for kontakt med andre. Mennesker liker å ta på hverandre, og de finner glede i å se hverandre ansikt til ansikt – nå må vi derimot holde fysisk avstand til hverandre.

Jeg tror fortsatt at det vil føre oss nærmere hverandre til slutt, å måtte finne hverandre i denne krisen. Som Giuseppe Conte, den italienske statsministeren, sa:

«La oss ta avstand fra hverandre i dag, slik at vi kan omfavne hverandre enda tettere i morgen.»

Publisert på thecorrespondent.com 14. mars 2020.

Om artikkelforfatteren: Rutger Bregman er en nederlandsk historiker og forfatter, og fast bidragsyter til nettstedet The Correspondent, en medlemsfinansiert annonsefri nettplattform for samfunnsanalyser og kommentarer.

 

Positive virusvibber.

Når vi vil være gode mot hverandre og hjelpe hverandre, men ikke kan møtes fysisk, oppstår det spontant nye, kreative former for fellesskap og samhold.

ANETTE SKONSENG, frilansskribent

I USA kom det tidlig eksempler på hjertevarme initiativer: Basketballspillerne i toppligaen NBA laget et spleiselag for å betale lønnen til dem som ble arbeidsledige som følge av at basketstadionene ble stengt. Luksusmerkevaren LVMH Moët Hennessy tro til for å lage hygieneartikler til franske sykehus. Amerikanske bredbåndsleverandører tilbød gratis wifi i 60 dager. Småbutikker ga bort det de hadde av ansiktsmasker, spritrens og -servietter til eldre borgere.

Her hjemme bød Skiforbundet på sine ansiktsmasker som vanligvis brukes på trening, til dem som kunne trenge det i helsevesenet, og privatpersoner syr smittervernsklær.

Her er andre fine ting som er kommet til syne i et koronarammet Norge:

> Vi deltar på dugnaden med stor DU. Du og jeg bekjemper smitte ved å holde oss unna hverandre. Ingen av oss aner hvor lenge vi må undertrykke flokkinstinktet vårt og holde oss hjemme, men for å redde liv gjør vi det så lenge vi må.

> Hele Norge klapper! Folk i hele landet inntok vinduer og balkongdører og applauderer for sykepleierne, legene og alle andre som pleier syke og kjemper i førstelinjen mot covid-19.

> Alle partiene på Stortinget er enige om noe. En gigantisk krisepakke skal redde næringslivet og arbeidsplassene våre – koste hva det koste vil.

> Vi hjelper hverandre. Uansett hvor i landet vi bor, finnes det lokale Facebook-grupper som formidler kontakt mellom dem som vil hjelpe og dem som trenger hjelp. Vi går på butikken og handler for helt fremmede mennesker, går turer med hundene deres, deler mobilnumrene våre og sier at de som vil ha noen å prate med, kan ringe oss.

> Vi støtter opp om lokalt næringsliv. Små og store bedrifter over hele landet står i akutt økonomisk livsfare. Mange velger derfor bevisst å handle lokale produkter. Flere betaler også for tjenester, produkter eller opplevelser de vet de ikke får. I Narvik fortsetter supporterne til ishockeylaget Arctic Eagles å kjøpe billetter til kamper som allerede er avlyst.

> Lokalt næringsliv støtter opp om oss. Butikker og bedrifter, som aldri før har bedrevet ambulerende virksomhet, kjører ut varer til kundene sine helt gratis. Vi betaler varene med Vipps, og vips får vi levert mat, garn, hårprodukter, klær, hundefôr, blomster og ellers alt vi trenger (og ikke trenger) på dørmatten.

> Verandakonserter. Inspirert av bakgårdskonsertene i Italia går naboer, som kanskje aldri før har hilst på hverandre, ut på balkongene sine og synger og spiller.

> Konserter på Facebook. Mange artister og musikere mistet all inntekt og alle fremtidige oppdrag nærmest fra ett minutt til det neste. Det tok ikke lang tid før musikken likevel fant veien ut til publikum. Alta-artisten Petter Carlsen var en av de første som holdt livekonsert på Facebook, og responsen var helt enorm. Fra rundt om i de tusen stuer, vippset musikkelskerne mobilene sine varme. Etter det har mange artister gjort det samme. På Facebook-siden Brakkesyke 2020, som på få dager har fått over 40 000 følgere, kan man streame konserter med norske artister døgnet rundt om man vil.

> Gratis kulturelle, virtuelle opplevelser for barn (og voksne). Aftenposten Junior åpner den digitale døren på vidt gap mens skolene, barnehagene og bibliotekene holder stengt. Det samme gjør Salaby, som er Gyldendals digitale læringsunivers for barn. Enkelte kulturinstitusjoner, deriblant Kilden teater og konserthus, har døgnåpne digitale saler. På nettsiden deres kan man streame konserter og forestillinger helt gratis.

> Vi har ekstra god tid. Til å lese den boken. Bake den kaken. Spille det spillet med barna. Lære hunden det trikset. Se den serien. Strikke den genseren. Rydde kjøleskapet. Spise tom fryseren. Gå lange turer. Trene. (I sosiale medier florerer det med treningsvideoer og tips til hvordan man får mest mulig ut av treningen hjemme i sin egen stue.) Vaske bilen. Ringe venner og familie. Bli bedre kjent med dem vi eventuelt bor sammen med. Bli bedre kjent med oss selv.

Og til å savne hverandre og glede oss til neste gang vi klemmes.